Noen her som har endret personlighet totalt?

[AnonymBruker]

Jeg har gått til behandling en stund og har fått diagnosen kompleks ptsd. Jeg har skjønt at mye av min personlighet er formet rundt foravarsmekanismer jeg måtte utvikle som liten. 

Jeg føler at jeg egentlig ikke er den jeg er. Jeg føler jeg har bygget opp en overlevelsespersonlighet som er gjennomsyret omsorgsfull, hensynsfull, uselvisk, konfliksky, snill, lyttende og god. 

Og egentlig bare det...

Men jeg er så lei, jeg er så lei denne personen og jeg kjenner meg ikke igjen i den lenger. 

Jeg vil ta hensyn til egne behov. Jeg vil ikke være tigjengelig for andre hele tiden, jeg vil ikke alltid være vennlig, jeg vil ikke alltid ta hensyn til alle andre enn meg selv, hjelpe alle som trenger det, smile til alle som ser på meg.

Jeg er så sliten. Men det er vanskelig å bare endre alt, jeg føler jeg ville mistet venner og skuffet familien. Alle mine relasjoner er jo bygget på at jeg er denne personen.

Men jeg er egentlig bare sint og drittlei. Forbanna på mange rundt meg og har behov for å bare ta plass som meg.

Noen som har vært i samme situasjon og lagt fra seg den tillærte personligheten og vokst frem i den de egentlig var (som kanskje ble undertrykket i oppveksten)?

Anonymkode: 74774...670

[AnonymBruker]

Du trenger jo ikke å forkaste alle de gode trekkene du skisserer for å være den du føler du egentlig er uten forsvarsmekanismene. Å være omsorgsfull, hensynsfull og lyttende kan du fremdeles være uten at det går på bekostning av dine egne behov. Det du må jobbe med er å sette grenser. Men det betyr ikke at du må gå helt motsatt vei og være en idiot for omverdenen.

Anonymkode: c86bb...4d3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Du trenger jo ikke å forkaste alle de gode trekkene du skisserer for å være den du føler du egentlig er uten forsvarsmekanismene. Å være omsorgsfull, hensynsfull og lyttende kan du fremdeles være uten at det går på bekostning av dine egne behov. Det du må jobbe med er å sette grenser. Men det betyr ikke at du må gå helt motsatt vei og være en idiot for omverdenen.

Anonymkode: c86bb...4d3

Nei, jeg har ikke store planer om å bli helt ufyselig, men jeg merker at selv små avvisninger fra min side vekker reaksjoner. Jeg har jo prøvd meg litt frem, men jeg merker at venner og familie reagerer veldig negativt når jeg setter grenser. For eksempel om jeg spør om å avslutte en telefonsamtale fordi jeg er sliten så kan de si "jøss, du kunne jo sagt i fra før da, om du ikke ville prate med meg!" Slike ting, sikkert fordi det kommer overraskende på dem og de ikke er vant med avvisning fra meg. 

Dette gjør jo at jeg lurer på hvordan relasjonene rundt meg hadde blitt påvirket om jeg blir den personen jeg egentlig ønsker, og trenger å være. Med mer fokus på egne behov, mer avvisende (sette grenser), mer frempå med egne meninger, mer bestemt, tåler mindre crap før jeg viser jeg blir irritert osv...

Slik jeg ser mange andre er, rett og slett, men de har jo vært sånn hele tiden...

Anonymkode: 74774...670

[AnonymBruker]

Skjønner godt hva du mener. Jeg sliter med det samme. Kan få tanker om at jeg ikke er verdt noe for de rundt meg om jeg ikke er den personen jeg alltid har vært; den som lytter, stiller opp, ikke tar plass og er til bry. Veldig vanskelig å snu om på det... Men jeg har begynt i det små med å sette grenser. Rett og slett bli bedre på å si rett ut hvordan jeg har det. Det har hendt jeg har fått sterke reaksjoner på det, spesielt fra foreldrene mine. Men jeg prøver å distansere meg fra det, huske på at det ikke handler om meg, men deres følelser.

Jeg forsøker å være mer åpen om hva jeg trenger (feks. si at jeg heller vil møtes på en rolig kafe, enn en bråkete bar, fordi jeg blir sliten av støy og da er det vanskelig å ha en samtale med meg). Siden jeg begynte med dette har jeg "slått opp" med ei venninne. Hun skulle bare ha det på sin måte og jeg orker ikke lenger at det skal bli ubehagelig når jeg ber om at forståelse går begge veier. Før ville det skremt meg veldig, men nå kjennes det bare befriende å slippe slike relasjoner.

Jeg er også veldig bevisst på det i nye relasjoner. Merker raskt om folk blir veldig intense så trekker jeg meg unna. 

Anonymkode: 6d81f...32d

[AnonymBruker]

Syns forresten dette sitatet er fint (er nok ikke helt ordrett, men poenget er det samme): "Den viktigste gaven jeg kan gi dem jeg elsker er å leve på en måte som gjør at jeg ikke alltid er sliten eller stresset. Å hvile er således å elske" 

Det leste jeg i en bok som heter "Mens du hviler" av Tomas Sjødin. 

Anonymkode: 6d81f...32d