Jeg sårer og ghoster folk hele tiden ☹️

[AnonymBruker]

Sliter psykisk. Når jeg går ut døra, så tar jeg på meg en maske. Inne hos meg selv er jeg introvert, ute er jeg fake ekstrovert. Det er slik jeg har lært å overleve, og har gjort dette hele livet. 

Det er sjeldent jeg orker å dra ut. Men når jeg gjør det, blir jeg lett kjent med nye folk. Så kommer jeg hjem. Og legger fra meg maska. Da kommer det ofte meldinger fra de menneskene jeg har blitt kjent med. Jeg er da for sliten til å ta på maska igjen og tørr ikke åpne deres meldinger. Klarer ikke en gang å være på sosiale medier.

Så de føler seg ghostet. Og jeg forstår jo det og ønsker dem ingenting vondt. 

Jeg klarer heller ikke åpne meg til nye folk om mine psykiske problemer, for maska er på. Å brette ut om noe så personlig har jeg heller ikke lyst til. 

Hvordan håndtere jeg dette?

Vært mye i terapi over flere år og har kptsd med kronisk vedvarende personlighetstrekk. Dvs, det kan ikke fikses. Det er den jeg er. Og behandlingen er at jeg skal lære meg å leve med det, istedenfor å bli frisk. 

 

Anonymkode: 6cf9c...41d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Sliter psykisk. Når jeg går ut døra, så tar jeg på meg en maske. Inne hos meg selv er jeg introvert, ute er jeg fake ekstrovert. Det er slik jeg har lært å overleve, og har gjort dette hele livet. 

Det er sjeldent jeg orker å dra ut. Men når jeg gjør det, blir jeg lett kjent med nye folk. Så kommer jeg hjem. Og legger fra meg maska. Da kommer det ofte meldinger fra de menneskene jeg har blitt kjent med. Jeg er da for sliten til å ta på maska igjen og tørr ikke åpne deres meldinger. Klarer ikke en gang å være på sosiale medier.

Så de føler seg ghostet. Og jeg forstår jo det og ønsker dem ingenting vondt. 

Jeg klarer heller ikke åpne meg til nye folk om mine psykiske problemer, for maska er på. Å brette ut om noe så personlig har jeg heller ikke lyst til. 

Hvordan håndtere jeg dette?

Vært mye i terapi over flere år og har kptsd med kronisk vedvarende personlighetstrekk. Dvs, det kan ikke fikses. Det er den jeg er. Og behandlingen er at jeg skal lære meg å leve med det, istedenfor å bli frisk. 

 

Anonymkode: 6cf9c...41d

Jeg er lik. Dvs har en form for unnvikende PF som jeg stort sett skjuler godt. Men dermed er jeg veldig ‘av og på’ og trekker meg tilbake om det blir for mye og nært sosialt. 

Det tok litt tid, men etterhvert som jeg modnet tok jeg mot til meg og var åpen om det. Rett og slett forklarte at dette handlet om meg og ikke dem. Jeg nøyde meg derimot med å si at jeg egentlig hadde sosial angst og var introvert. Jeg var bare veldig god å skjule det og at jeg var klar over at folk rundt meg kanskje hadde problemer med å tro eller skjønne det (noen tror meg fortsatt ikke😅)

 Det er litt surt og jeg føler meg kanskje litt mindre vellykket ved å innrømme min store svakhet. Utad fremstår jeg jo sikkert fremstått som sprudlende og en som mestrer ting for de fleste. Nå måtte jeg avkrefte at dette stemte og det gjorde jo klart noe med selvfølelsen det også. Ikke minst tankene om at jeg nå sikkert ble baksnakket av enkelte (kvinnedominert yrke). Samtidig førte min ærlighet til at færre folk ble såret. De sluttet å ta mine bråe avisninger personlig og det sparte meg for mulige konflikter og baksnakking andre veien.

Jeg syns dette har fungert godt for meg. Ja det er skummelt. Det trenger heller ikke være nødvendig å være så åpen med folk du ikke omgås så ofte. Men er det folk du har blitt kjent med og du bryr deg om følelsene deres, så forklarer du dem ærlig hvorfor du plutselig aviser dem så brutalt.

Anonymkode: 49d4f...1db

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Sliter psykisk. Når jeg går ut døra, så tar jeg på meg en maske. Inne hos meg selv er jeg introvert, ute er jeg fake ekstrovert. Det er slik jeg har lært å overleve, og har gjort dette hele livet. 

Det er sjeldent jeg orker å dra ut. Men når jeg gjør det, blir jeg lett kjent med nye folk. Så kommer jeg hjem. Og legger fra meg maska. Da kommer det ofte meldinger fra de menneskene jeg har blitt kjent med. Jeg er da for sliten til å ta på maska igjen og tørr ikke åpne deres meldinger. Klarer ikke en gang å være på sosiale medier.

Så de føler seg ghostet. Og jeg forstår jo det og ønsker dem ingenting vondt. 

Jeg klarer heller ikke åpne meg til nye folk om mine psykiske problemer, for maska er på. Å brette ut om noe så personlig har jeg heller ikke lyst til. 

Hvordan håndtere jeg dette?

Vært mye i terapi over flere år og har kptsd med kronisk vedvarende personlighetstrekk. Dvs, det kan ikke fikses. Det er den jeg er. Og behandlingen er at jeg skal lære meg å leve med det, istedenfor å bli frisk. 

 

Anonymkode: 6cf9c...41d

Du kan starte å si til dem at du er drittdårlig på å chatte. At du liker best å snakke ansikt til ansikt. 

Anonymkode: 92ad1...bed