Har du eller partner opplevd økt sexdrift etter dødsfall?

[AnonymBruker]

Vet ikke om dette er rett tråd, men ville ikke ende opp med å kanskje fornærme noen på vi som sørger.

Det er bare at kjæresten min mistet nylig to veldig nære familie medlemmer og en venn, normalt sett skriver jeg ikke anonymt her inne, jeg føler bare dette er utrolig sårt så jeg prøver å gå forsiktig frem. Vi hadde det jeg føler var et normalt regelmessig sex liv før som vi begge nødt utav, og det er ikke at jeg ikke klarer å fortsette slik som vi har holdt på nå i det siste. Det jeg er redd for er at jeg vet ikke om dette er bra for han/hun, jeg holder kjønn skjult for øyeblikket for å være på den sikre siden så eventuelt si mer om det skulle vise seg å være relevant. 

Det jeg mener om det er bra er kan det være at de bare virkelig trenger dette, og det er en positiv måte å bearbeide sorgen på? For jeg føler meg ikke tvunget til noe, det er ingen sure eller deprimerte miner når forføring har startet og så blitt avsluttet, i starten hørte jeg "beklager" da vi hadde hatt sex to ganger tidligere på dagen før jeg sa at jeg trengte ikke noen forklaring og at det var greit å bare si ok. 

Men foreløpig har jeg bare sagt nei etter vi allerede har hatt sex. For meg føles det en måte å kan gi støtte på, vil bare det skal være en positiv del av sorgprosessen.

Anonymkode: 0d912...ca6

[Blåjojo]

Jeg opplevde det etter at vi opplevde selvmord i nær slekt. Hadde ganske sjeldent sex på den tiden, men virket som vi hadde behov for mer nærhet og at det gav seg utslag i mer sex.  

[AnonymBruker]

Tror det kan bikke begge veier... At det er en slags eskapisme kanskje. Eller at en søker føl-bra-stoffene som frigjøres under sex. Det kan være bra, men det kan vel bli destruktivt også. Om det tar overhånd.

Anonymkode: 98e97...181

[AnonymBruker]

Det er vel behov for nærhet, kanskje ikke så rart tenker jeg…

Anonymkode: 8aeec...ae1

[AnonymBruker]

Jeg trengte mye nærhet etter jeg mistet moren min. Sex er for meg veldig nært, trygt og godt med mannen min så det var bare naturlig for meg å ønske mer av det. I tillegg så var det veldig godt å ha en pause fra sorgen.

Anonymkode: 682b7...077

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Jeg trengte mye nærhet etter jeg mistet moren min. Sex er for meg veldig nært, trygt og godt med mannen min så det var bare naturlig for meg å ønske mer av det. I tillegg så var det veldig godt å ha en pause fra sorgen.

Anonymkode: 682b7...077

 

Blåjojo skrev (17 timer siden):

Jeg opplevde det etter at vi opplevde selvmord i nær slekt. Hadde ganske sjeldent sex på den tiden, men virket som vi hadde behov for mer nærhet og at det gav seg utslag i mer sex.  

Beklager virkelig til dere begge håper det skapet noe positivitet i en ellers mørk tid. 

Føler meg litt mer trygg nå etter svarene deres så jeg kan si at det gjelder mann, og det var moren og søsteren som døde i tillegg til en barndomsvenn. For å si det så enkelt som mulig hvis det ble for mye å lese: Å bruke sex som et redskap for å hjelpe han gjennom sorgen er altså noe jeg bør fortsette med?

 

 

Det var det jeg var ute etter å vite, og ikke risikere å gjøre ting verre, da dette er mitt første møte med noe lignende så ønsker ikke å gjøre noe feil. Jeg ønsker gjerne å gi han en pause fra sorgen som du sier. Tror det er noen av de få gangene hvor han klarer å glemme seg bort som om det bare er oss to i hele verden. Jeg har ikke villet ta det opp med han enda, fordi jeg føler at han trenger å få gå igjennom hele sorgs prosessen uten å bli presset, hvor jeg håper at det kommer til å gå over av seg selv med nok tid. Og vi snakker nå veldig åpent om hva han føler ellers. Men jeg tror han har sikkelig seperasjons angst som han enda ikke har turt å ta opp med meg, hvor sex er en av de tingene som setter en demper for det.

Det er ikke at vi bare har mer sex. Før det skjedde var nærhet noe som var viktig for han, det første han gjorde når han kom hjem uansett hvor han hadde vært eller hvor lenge borte var alltid å kysse meg. Men det er en merkbar forandring hvor han er på meg, ikke seksuelt, men holder rundt meg bakfra når jeg står og lager den delen jeg skal gjøre av middagen når han får tid til overs, eller må vente på noe. Og han er god på å skjule det utvendig, jeg bare kjenner han godt og ser små hint av anspenthet når jeg bare har vært ute å gjort noe så enkelt som å handle. Hvor han starter med å slappe av når han ser meg, før jeg kjenner at han er helt slapp når jeg da legger meg ned ved siden av han og endten blir holdt rundt, jeg holder rundt han eller bare holder han i hånden.

Det har selvfølgelig vært mye gråting og jeg har vært der for han så godt som jeg har kunnet. Han var ekstra nær dem fordi alle tre hjalp han gjennom noen helt jævlige faser av livet sitt. Etter begravelsen måtte jeg gi han tilatelse til å gråte foran meg da jeg fant han sitte i dusjen helt i fra seg men ikke ville jeg skulle se eller høre han slik. Så jeg satt meg sammen med han og ba han om å aldri føle at han måtte skjule sorgen sin fra meg, trengte han alene tid så kom jeg til å respektere det. Men at jeg ønsket ingenting mer enn å være der for han når han trengte meg. Han beklagde sa jeg var den siste han hadde igjen som gjorde at han følte seg tryg, som viste alt han hadde vært igjennom. Han var redd for å risikere at jeg kom til å føle at det var på tide at han startet prosessen med å "manne seg opp". 

Etter det så føler jeg at han har trurt å fortelle meg alt når han trenger noe, foruten om det med seperasjons angst. Bør jeg ta det opp og spørre om han er redd når jeg ikke er sammen med han? Eller er det bedre at han kommer med den informasjonen selv. 

Anonymkode: 0d912...ca6

[AnonymBruker]

Bare si at du er tilgjengelig for prat om han har behov?

Anonymkode: 98e97...181

[AnonymBruker]

Det kan være en fryktrespons for døden, når den har vært tett på. 

Anonymkode: 1279f...f09

[Blåjojo]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

 

Beklager virkelig til dere begge håper det skapet noe positivitet i en ellers mørk tid. 

Føler meg litt mer trygg nå etter svarene deres så jeg kan si at det gjelder mann, og det var moren og søsteren som døde i tillegg til en barndomsvenn. For å si det så enkelt som mulig hvis det ble for mye å lese: Å bruke sex som et redskap for å hjelpe han gjennom sorgen er altså noe jeg bør fortsette med?

 

 

Det var det jeg var ute etter å vite, og ikke risikere å gjøre ting verre, da dette er mitt første møte med noe lignende så ønsker ikke å gjøre noe feil. Jeg ønsker gjerne å gi han en pause fra sorgen som du sier. Tror det er noen av de få gangene hvor han klarer å glemme seg bort som om det bare er oss to i hele verden. Jeg har ikke villet ta det opp med han enda, fordi jeg føler at han trenger å få gå igjennom hele sorgs prosessen uten å bli presset, hvor jeg håper at det kommer til å gå over av seg selv med nok tid. Og vi snakker nå veldig åpent om hva han føler ellers. Men jeg tror han har sikkelig seperasjons angst som han enda ikke har turt å ta opp med meg, hvor sex er en av de tingene som setter en demper for det.

Det er ikke at vi bare har mer sex. Før det skjedde var nærhet noe som var viktig for han, det første han gjorde når han kom hjem uansett hvor han hadde vært eller hvor lenge borte var alltid å kysse meg. Men det er en merkbar forandring hvor han er på meg, ikke seksuelt, men holder rundt meg bakfra når jeg står og lager den delen jeg skal gjøre av middagen når han får tid til overs, eller må vente på noe. Og han er god på å skjule det utvendig, jeg bare kjenner han godt og ser små hint av anspenthet når jeg bare har vært ute å gjort noe så enkelt som å handle. Hvor han starter med å slappe av når han ser meg, før jeg kjenner at han er helt slapp når jeg da legger meg ned ved siden av han og endten blir holdt rundt, jeg holder rundt han eller bare holder han i hånden.

Det har selvfølgelig vært mye gråting og jeg har vært der for han så godt som jeg har kunnet. Han var ekstra nær dem fordi alle tre hjalp han gjennom noen helt jævlige faser av livet sitt. Etter begravelsen måtte jeg gi han tilatelse til å gråte foran meg da jeg fant han sitte i dusjen helt i fra seg men ikke ville jeg skulle se eller høre han slik. Så jeg satt meg sammen med han og ba han om å aldri føle at han måtte skjule sorgen sin fra meg, trengte han alene tid så kom jeg til å respektere det. Men at jeg ønsket ingenting mer enn å være der for han når han trengte meg. Han beklagde sa jeg var den siste han hadde igjen som gjorde at han følte seg tryg, som viste alt han hadde vært igjennom. Han var redd for å risikere at jeg kom til å føle at det var på tide at han startet prosessen med å "manne seg opp". 

Etter det så føler jeg at han har trurt å fortelle meg alt når han trenger noe, foruten om det med seperasjons angst. Bør jeg ta det opp og spørre om han er redd når jeg ikke er sammen med han? Eller er det bedre at han kommer med den informasjonen selv. 

Anonymkode: 0d912...ca6

Om du føler deg komfortabel med det, så ser jeg ingen grunn til å ikke fortsette. Men du bør heller ikke la han gro fast i sorgen slik at han aldri kommer videre i livet. Ville oppmuntret han til å sette ord på følelsene, og sakte men sikkert fått han til å bli mer selvstendig. Nå virker det som at han har separasjonsangst, og det er heller ikke bra. Om du ikke kjenner deg i stand til å handtere dette selv, så bør du få han til å søke profesjonell hjelp. 

[TinaChristina]

Dette er ikke uvanlig. Vi sørger forskjellig og dette er hans måte å stenge det ute på mest sannsynlig. Fornektelsesfasen. Og det gjør at han føler seg levende.

[tdm900]

Blåjojo skrev (20 timer siden):

Jeg opplevde det etter at vi opplevde selvmord i nær slekt. Hadde ganske sjeldent sex på den tiden, men virket som vi hadde behov for mer nærhet og at det gav seg utslag i mer sex.  

Det du sier der, er jo nettopp det som kan være medisinen som gjør at en kommer gjennom den tunge tiden. Var et innlegg om nettopp dette en gang i vinter. Men ikke sikkert du så det.

[Blåjojo]

tdm900 skrev (29 minutter siden):

Det du sier der, er jo nettopp det som kan være medisinen som gjør at en kommer gjennom den tunge tiden. Var et innlegg om nettopp dette en gang i vinter. Men ikke sikkert du så det.

Det innlegget har jeg nok ikke sett. Men bearbeiding av sorg kan gjøres på mange måter. Tror ikke det finnes noen fasit på hva som er rett og galt.

[tdm900]

Blåjojo skrev (55 minutter siden):

Det innlegget har jeg nok ikke sett. Men bearbeiding av sorg kan gjøres på mange måter. Tror ikke det finnes noen fasit på hva som er rett og galt.

Det er helt sant.

[AnonymBruker]

Blåjojo skrev (3 timer siden):

Om du føler deg komfortabel med det, så ser jeg ingen grunn til å ikke fortsette. Men du bør heller ikke la han gro fast i sorgen slik at han aldri kommer videre i livet. Ville oppmuntret han til å sette ord på følelsene, og sakte men sikkert fått han til å bli mer selvstendig. Nå virker det som at han har separasjonsangst, og det er heller ikke bra. Om du ikke kjenner deg i stand til å handtere dette selv, så bør du få han til å søke profesjonell hjelp. 

Selve sexen har jeg ingen problemer med, da jeg var fornøyd med hvordan den normaliserte seg etter den tidlige forelskelsesfasen de fleste går igjennom. Klarer meg om vi kommer tilbake dit etterhvert, men at det har økt til minimum en gang om dagen går fint. Det er heller ikke slik at vi bare holder på tils han er ferdig, han virker å bli like tapt inn i øyeblikket og opptatt av at jeg også skal tilfredstilles.

Jo det er noe jeg prøver å vær oberservang på, jeg bare ikke er sikker på hva en normal sorgsprossess ser ut som når det kommer til lengde. Når bør jeg sette hvilke grenser, og etter hvor lang tid burde jeg få han til å søke hjelp hvis jeg ikke ser en bedring.

For øyeblikket håndterer jeg det fint, jeg skjønner at jeg nå for øyeblikket føles som livreddningsvesten hans, og jeg er mer enn villig til å være det for han mens han sørger. Jeg er for øyeblikket det siste støtte apparate hans som ikke bare er en god venn han kan snakke normal høffelighets prat med, men som faktisk vet hva han har vært igjennom i livet. Han har et veldig godt vennepar som han fikk senere i livet som han slapp inn, men de bor 90 mil unna oss. De var veldig god støtte under begravelsen og tok seg fri noen dager for å være med oss. Men jeg vet også at han ikke vil være til bry, og det blir uansett ikke det samme å skal snakke bare over tekst eller telefonen. Slik som det er nå med sperasjons angsten føler jeg det er noe naturlig han går igjennom. Problemet er selvfølgelig at jeg ikke er noe profesjonell, så jeg vet ikke om jeg burde spørre han om han føler det. Siden han har åpnet seg opp og snakket om alle andre følelser foruten om den, kanskje fordi han ikke har lagt merke til det selv? Mitt ønske er at jeg bare kan være den beste støtten jeg kan være for han i denne vanskelige tiden, og la det gå sin naturlige gang. Må det profesjonell hjelp til så stiller jeg opp og hjelper til at det blir gjort uten at det er noe han skal må føle skam for. Samtidig tenker jeg at jeg ikke burde ta kontakt med noe for tidlig i fall de bare ender opp med å si "det er alt for tidlig, du må gi han tid å bearbeide".

Jeg fikk en gang i tiden hjelp selv med noe annet, var i en ulykke som gjorde at jeg var til sengs i et år. Ble redd for å gå ut, og i tillegg til at jeg følte det var ekstremt behagelig å skulle måtte snakke med det til noe. Var jeg uheldig og ble sendt til to stykker som jeg flaks nok til å være paranoid nok til å ta opptak av. Fordi når jeg endelig kom til en ordentlig fyr, ble han sjokkert over måten jeg hadde blitt snakket til og behandlet på, han hjalp meg ta handling mot dem. Og så hjalp han meg å komme meg ut i verden igjen. Men før jeg kom til han følte jeg meg presset og gjorde det bare fordi familie sa at det kom til å hjelpe og jeg ville ikke skuffe dem. Ønsker ikke å sende han inn i en sånn situasjon, han har opplevd mer enn nok på toppen av dette. 

Anonymkode: 0d912...ca6

[Blåjojo]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Selve sexen har jeg ingen problemer med, da jeg var fornøyd med hvordan den normaliserte seg etter den tidlige forelskelsesfasen de fleste går igjennom. Klarer meg om vi kommer tilbake dit etterhvert, men at det har økt til minimum en gang om dagen går fint. Det er heller ikke slik at vi bare holder på tils han er ferdig, han virker å bli like tapt inn i øyeblikket og opptatt av at jeg også skal tilfredstilles.

Jo det er noe jeg prøver å vær oberservang på, jeg bare ikke er sikker på hva en normal sorgsprossess ser ut som når det kommer til lengde. Når bør jeg sette hvilke grenser, og etter hvor lang tid burde jeg få han til å søke hjelp hvis jeg ikke ser en bedring.

For øyeblikket håndterer jeg det fint, jeg skjønner at jeg nå for øyeblikket føles som livreddningsvesten hans, og jeg er mer enn villig til å være det for han mens han sørger. Jeg er for øyeblikket det siste støtte apparate hans som ikke bare er en god venn han kan snakke normal høffelighets prat med, men som faktisk vet hva han har vært igjennom i livet. Han har et veldig godt vennepar som han fikk senere i livet som han slapp inn, men de bor 90 mil unna oss. De var veldig god støtte under begravelsen og tok seg fri noen dager for å være med oss. Men jeg vet også at han ikke vil være til bry, og det blir uansett ikke det samme å skal snakke bare over tekst eller telefonen. Slik som det er nå med sperasjons angsten føler jeg det er noe naturlig han går igjennom. Problemet er selvfølgelig at jeg ikke er noe profesjonell, så jeg vet ikke om jeg burde spørre han om han føler det. Siden han har åpnet seg opp og snakket om alle andre følelser foruten om den, kanskje fordi han ikke har lagt merke til det selv? Mitt ønske er at jeg bare kan være den beste støtten jeg kan være for han i denne vanskelige tiden, og la det gå sin naturlige gang. Må det profesjonell hjelp til så stiller jeg opp og hjelper til at det blir gjort uten at det er noe han skal må føle skam for. Samtidig tenker jeg at jeg ikke burde ta kontakt med noe for tidlig i fall de bare ender opp med å si "det er alt for tidlig, du må gi han tid å bearbeide".

Jeg fikk en gang i tiden hjelp selv med noe annet, var i en ulykke som gjorde at jeg var til sengs i et år. Ble redd for å gå ut, og i tillegg til at jeg følte det var ekstremt behagelig å skulle måtte snakke med det til noe. Var jeg uheldig og ble sendt til to stykker som jeg flaks nok til å være paranoid nok til å ta opptak av. Fordi når jeg endelig kom til en ordentlig fyr, ble han sjokkert over måten jeg hadde blitt snakket til og behandlet på, han hjalp meg ta handling mot dem. Og så hjalp han meg å komme meg ut i verden igjen. Men før jeg kom til han følte jeg meg presset og gjorde det bare fordi familie sa at det kom til å hjelpe og jeg ville ikke skuffe dem. Ønsker ikke å sende han inn i en sånn situasjon, han har opplevd mer enn nok på toppen av dette. 

Anonymkode: 0d912...ca6

Det finnes nok ingen fasit på hvor lang tid du bør gi han. Sorg bearbeides ulikt fra person til person. Både måten man gjør det på og tiden man bruker. 
Men det høres jo ut som dere har en veldig god kommunikasjon dere imellom, og det er jo en styrke. 
 

Lykke til😃

[AnonymBruker]

Dette  var litt godt å lese, for meg. Jeg har følt meg unormal. Opplevde dødsfall som 16 åring, jeg reagerte ved å sove mye og å onanere mye. Onanerte dagen etter jeg fikk vite det og slik fortsatte det. Nå som voksen reagerer jeg på sorg ved å ønske mye sex, men da en variasjon av rå sex og veldig øm og nærhetssøkende elskov. Dersom jeg kjenner på angst onanerer jeg, det er mitt friminutt, og etter å ha blitt ferdig kjennes det godt en stund etterpå. 

Har også migrene og det eneste som da hjelper er sex/orgasme. Har vurdert å ta det opp med nevrologen min, da jeg tror at dette kunne hjulpet mange, men at det er tabu og noe få vil fortelle til evt behandler. Derfor har det, etter hva jeg vet og tror, ikke blitt forsket på.

Anonymkode: fefae...cdc

[AnonymBruker]

Hos meg er det motsatt. Mister all sexlyst når jeg sørger

Anonymkode: c6277...432

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Hos meg er det motsatt. Mister all sexlyst når jeg sørger

Anonymkode: c6277...432

Helt legitim reaksjon vil jeg tro, spørs jo sikkert på hvordan forhold du har til sex, og om det for deg må være bygget både positiv og tennende stemning for å ha sex vil det sikkert føles fremmed. Jeg har ikke hatt mange partnere men de har vært ganske intense. Så selv om jeg aldri har brukt det for sorg, har jeg følt meg helt jævlig og fortsatt ikke følt meg bedre etter jeg har grått ut følelsene. Har jeg gått til kjærestene for å få sex for å endre hjernekjemien. Har også skjedd han jeg er med nå hvor jeg i en periode, egentlig ganske tidlig hadde intense marreritt som gjorde at jeg ikke klarte å sove igjen. Da drømmene var om ting jeg har gått igjennom, så jeg vekket han for å få han på rygg og det rare var jeg trengte ikke en gang alltid å komme. Det hjalp selvfølgelig og føltes godt. Men tror det var primært at hjernen min bare fikk et helt annet fokus i noen minutter for jeg kunne så legge hode mitt ned på brystkassen og sovne som en stein. Hadde en kjæreste som man kunne kose med før sengs men klarte ikke mye mer enn å holde i hånden, iblant ligge lett i skje en stund for å sove litt før han tilslutt måtte få ligge i stillingen sin. Klager altså ikke på han, han kan ikke noe for at det var det han trengte. Setter bare så utrolig stor pris på at han kan sove igjennom natta og gi meg hvilken som helst stilling jeg føler for. 

Anonymkode: 0d912...ca6