Hvordan få noen som er langsint blide igjen?

[AnonymBruker]

Ja, det lurer jeg virkelig på da min samboer er ekstremt langsint. Blir ufin over lengre tid og vil ikke snakke om problemet eller hvorfor h*n er sint. 

Kan være alt mulig slags tull, fra småting til større ting. Alt dreier seg om oss og meg. Men samme hva jeg gjør så forblir h*n sint og avvisende. Det går utover forholdet vårt og psyken min. 

Det kan vare i minimum noen timer til flere dager! Hjelp, hva kan jeg gjøre for å få h*n blid igjen? 

Anonymkode: 084c5...370

[Trolltunge]

Ingenting. Du skal ikke engang prøve på det, dersom du ønsker mindre av slikt, at han skal takle sine følelser mer modent, og at du ikke skal slite deg ut på dette. 

Det holdt jeg også på med i lang tid. Dille, degge, smiske og liksom være så søt og grei for at han skulle komme i godt humør igjen. Resultatet av det; Han fikk belønning for å være slik, og jeg ble mentalt utslitt og begynte å miste tålmodighet og respekt for ham. 

Så jeg satte ned foten. Sa klart fra om at det er helt greit om han er i dårlig humør, langsur, men jeg orket ikke å dille med ham som en femårig. Jeg skulle gi ham fred til han lettet opp, og dersom han ønsket å ta noe opp med meg var jeg her, men det at han gikk rundt som en tordensky som regnet guffe og sure kommentarer uansett hva jeg sa og gjorde orket jeg ikke lenger. 

Det er visst ikke så interessant å være langsur når man ikke blir belønnet med dilling, dalling, smisking og ekstra kos og omtanke, men må være sur i fred. Resultatet nå; Det skjer aldri lenger. Uten å få belønning for slik oppførsel håndterer han det mye bedre. Regulerer seg selv fort, og tar ting han har på hjertet opp på saklig og voksen måte. Han prøvde seg noen få ganger etter at jeg sa fra om at nok er nok, men da jeg sto for mine ord og satte grenser for slik umoden håndtering av konflikter/dårlig humør, og som sagt trakk meg tilbake og ga ham fred (gjorde meg opptatt med egne ting), samt kun gjorde meg tilgjengelig for ham igjen dersom han tok ting opp saklig, eller gjorde seg ferdig med surhet, da bare forsvant dette trekket ved ham. 

Nå går han istedenfor en tur på trening og får ut ting der, og kommer voksen og saklig tilbake. Tar så ting opp på ordentlig måte om det er noe å ta opp, men som regel går han bare sur på trening, blåser ut der, og kommer blid tilbake. Har selv klart å håndtere det, og klassifisere det som opp og avgjort, og en ting det ikke er verdt å surmule over, når slikt ikke belønnes med pusekose- kone som vrir seg baklengs for å blidgjøre. 

Vi voksne kan også være litt som barn. At oppførsel som gir ekstra oppmerksomhet og "belønning " i det opprettholdes, mens vi fint er i stand til å lære bedre oppførsel dersom dårlig oppførsel gir negative konsekvenser. Som barnet som skriker seg til sjokolade på butikken, og får det, selvfølgelig fortsetter med å skrike seg til dette, mens barnet som ikke får lov til å bli med på butikken dersom det ikke oppfører seg ok, og ikke får slik belønning, helt fint lærer å klare å oppføre seg på butikken. 

Det er 20 år siden jeg møtte min ektemann. Det er de siste 5 årene han ikke lenger har vært langsur, fordi jeg satte foten ned for å belønne slikt, så det er aldri for sent heller. Selv "gamle hunder" kan lære. 

Endret 14. juni 2022 av Trolltunge

[AnonymBruker]

Trolltunge skrev (2 timer siden):

Ingenting. Du skal ikke engang prøve på det, dersom du ønsker mindre av slikt, at han skal takle sine følelser mer modent, og at du ikke skal slite deg ut på dette. 

Det holdt jeg også på med i lang tid. Dille, degge, smiske og liksom være så søt og grei for at han skulle komme i godt humør igjen. Resultatet av det; Han fikk belønning for å være slik, og jeg ble mentalt utslitt og begynte å miste tålmodighet og respekt for ham. 

Så jeg satte ned foten. Sa klart fra om at det er helt greit om han er i dårlig humør, langsur, men jeg orket ikke å dille med ham som en femårig. Jeg skulle gi ham fred til han lettet opp, og dersom han ønsket å ta noe opp med meg var jeg her, men det at han gikk rundt som en tordensky som regnet guffe og sure kommentarer uansett hva jeg sa og gjorde orket jeg ikke lenger. 

Det er visst ikke så interessant å være langsur når man ikke blir belønnet med dilling, dalling, smisking og ekstra kos og omtanke, men må være sur i fred. Resultatet nå; Det skjer aldri lenger. Uten å få belønning for slik oppførsel håndterer han det mye bedre. Regulerer seg selv fort, og tar ting han har på hjertet opp på saklig og voksen måte. Han prøvde seg noen få ganger etter at jeg sa fra om at nok er nok, men da jeg sto for mine ord og satte grenser for slik umoden håndtering av konflikter/dårlig humør, og som sagt trakk meg tilbake og ga ham fred (gjorde meg opptatt med egne ting), samt kun gjorde meg tilgjengelig for ham igjen dersom han tok ting opp saklig, eller gjorde seg ferdig med surhet, da bare forsvant dette trekket ved ham. 

Nå går han istedenfor en tur på trening og får ut ting der, og kommer voksen og saklig tilbake. Tar så ting opp på ordentlig måte om det er noe å ta opp, men som regel går han bare sur på trening, blåser ut der, og kommer blid tilbake. Har selv klart å håndtere det, og klassifisere det som opp og avgjort, og en ting det ikke er verdt å surmule over, når slikt ikke belønnes med pusekose- kone som vrir seg baklengs for å blidgjøre. 

Vi voksne kan også være litt som barn. At oppførsel som gir ekstra oppmerksomhet og "belønning " i det opprettholdes, mens vi fint er i stand til å lære bedre oppførsel dersom dårlig oppførsel gir negative konsekvenser. Som barnet som skriker seg til sjokolade på butikken, og får det, selvfølgelig fortsetter med å skrike seg til dette, mens barnet som ikke får lov til å bli med på butikken dersom det ikke oppfører seg ok, og ikke får slik belønning, helt fint lærer å klare å oppføre seg på butikken. 

Det er 20 år siden jeg møtte min ektemann. Det er de siste 5 årene han ikke lenger har vært langsur, fordi jeg satte foten ned for å belønne slikt, så det er aldri for sent heller. Selv "gamle hunder" kan lære. 

Oi, stilig! Det er sterkt (av dere begge) å få til en slik endring.

Anonymkode: 8b694...c6b

[Trolltunge]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Oi, stilig! Det er sterkt (av dere begge) å få til en slik endring.

Anonymkode: 8b694...c6b

Takk for det, men egentlig var det ikke vanskelig engang. Det var bare å stå opp for at dette ikke var ok, og stå ved å ikke gidde å kosemose ham blid igjen (belønne slik oppførsel), og da det sank inn hos ham at det ikke var noe slikt å få i belønning, da opphørte det. Å surmule for seg selv er tydeligvis ikke noe stas. Da blir det bare kjipt og kjedelig å være langsur. 

Skulle ønske jeg hadde innsett det for 20 år siden. 😆

[Gjest lurven]

Trolltunge skrev (4 timer siden):

Ingenting. Du skal ikke engang prøve på det, dersom du ønsker mindre av slikt, at han skal takle sine følelser mer modent, og at du ikke skal slite deg ut på dette. 

Det holdt jeg også på med i lang tid. Dille, degge, smiske og liksom være så søt og grei for at han skulle komme i godt humør igjen. Resultatet av det; Han fikk belønning for å være slik, og jeg ble mentalt utslitt og begynte å miste tålmodighet og respekt for ham. 

Så jeg satte ned foten. Sa klart fra om at det er helt greit om han er i dårlig humør, langsur, men jeg orket ikke å dille med ham som en femårig. Jeg skulle gi ham fred til han lettet opp, og dersom han ønsket å ta noe opp med meg var jeg her, men det at han gikk rundt som en tordensky som regnet guffe og sure kommentarer uansett hva jeg sa og gjorde orket jeg ikke lenger. 

Det er visst ikke så interessant å være langsur når man ikke blir belønnet med dilling, dalling, smisking og ekstra kos og omtanke, men må være sur i fred. Resultatet nå; Det skjer aldri lenger. Uten å få belønning for slik oppførsel håndterer han det mye bedre. Regulerer seg selv fort, og tar ting han har på hjertet opp på saklig og voksen måte. Han prøvde seg noen få ganger etter at jeg sa fra om at nok er nok, men da jeg sto for mine ord og satte grenser for slik umoden håndtering av konflikter/dårlig humør, og som sagt trakk meg tilbake og ga ham fred (gjorde meg opptatt med egne ting), samt kun gjorde meg tilgjengelig for ham igjen dersom han tok ting opp saklig, eller gjorde seg ferdig med surhet, da bare forsvant dette trekket ved ham. 

Nå går han istedenfor en tur på trening og får ut ting der, og kommer voksen og saklig tilbake. Tar så ting opp på ordentlig måte om det er noe å ta opp, men som regel går han bare sur på trening, blåser ut der, og kommer blid tilbake. Har selv klart å håndtere det, og klassifisere det som opp og avgjort, og en ting det ikke er verdt å surmule over, når slikt ikke belønnes med pusekose- kone som vrir seg baklengs for å blidgjøre. 

Vi voksne kan også være litt som barn. At oppførsel som gir ekstra oppmerksomhet og "belønning " i det opprettholdes, mens vi fint er i stand til å lære bedre oppførsel dersom dårlig oppførsel gir negative konsekvenser. Som barnet som skriker seg til sjokolade på butikken, og får det, selvfølgelig fortsetter med å skrike seg til dette, mens barnet som ikke får lov til å bli med på butikken dersom det ikke oppfører seg ok, og ikke får slik belønning, helt fint lærer å klare å oppføre seg på butikken. 

Det er 20 år siden jeg møtte min ektemann. Det er de siste 5 årene han ikke lenger har vært langsur, fordi jeg satte foten ned for å belønne slikt, så det er aldri for sent heller. Selv "gamle hunder" kan lære. 

Nemlig, akkurat som deg fant jeg ut det samme etterhvert.

Sier så klart unnskyld hvis jeg har vært dust.

Men har skjønt at det fungerer bedre å ignorere en langsint  person.

 

[AnonymBruker]

Trolltunge skrev (4 timer siden):

Det er 20 år siden jeg møtte min ektemann. Det er de siste 5 årene han ikke lenger har vært langsur,

Du burde ha fått en medalje for å holde med slik infantil oppførsel i 15 år:)

Anonymkode: 53f0d...ab3

[AnonymBruker]

Dette er råd til dere begge.

Slutt å nøgg…

Gi hen det for en gangs skyld å få siste ordet. 

innse at selv om du har rett, da er det ingen premie du kommer til å vinne. Bare en sur og bitter kjæreste og i verste fall avslutning på et forhold. 
 

Det ingen vinner krangel mellom elskere. 

 

Anonymkode: 4c2ce...68d

[AnonymBruker]

Har du ikke unger med mannen som du sier ødelegger psyken din kan du gå fra han. Hvorfor reparere på en idiot når det finnes så masse flotte menn der ute? 

Anonymkode: d022c...9b6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Dette er råd til dere begge.

Slutt å nøgg…

Gi hen det for en gangs skyld å få siste ordet. 

innse at selv om du har rett, da er det ingen premie du kommer til å vinne. Bare en sur og bitter kjæreste og i verste fall avslutning på et forhold. 
 

Det ingen vinner krangel mellom elskere. 

 

Anonymkode: 4c2ce...68d

Har du lest HI? Det virker ikke slik. 

Anonymkode: d022c...9b6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Ja, det lurer jeg virkelig på da min samboer er ekstremt langsint. Blir ufin over lengre tid og vil ikke snakke om problemet eller hvorfor h*n er sint. 

Kan være alt mulig slags tull, fra småting til større ting. Alt dreier seg om oss og meg. Men samme hva jeg gjør så forblir h*n sint og avvisende. Det går utover forholdet vårt og psyken min. 

Det kan vare i minimum noen timer til flere dager! Hjelp, hva kan jeg gjøre for å få h*n blid igjen? 

Anonymkode: 084c5...370

Ingenting, h*ns følelser er ikke ditt ansvar, la samboeren være, Finn på noe som du liker, ikke la samboerens følelser påvirke deg. 

Anonymkode: f7d4b...218

[AnonymBruker]

Han er ufin mot deg, og så skal DU gjøre HAN blid igjen??? WTF??? Hvorfor er han ufin mot deg da? Var du ufin mot han først? Var det en likeverdig krangel? Var dere begge ufine? Hvordan var han/dere ufine? Hvorfor var han/dere ufine? Voksne folk i et forhold hvor man respekterer hverandre og er glad i hverandre skal ikke være ufine mot hverandre. Om dere krangler, så kan dere likevel være greie og respektfulle mot hverandre!

Anonymkode: bfc08...12a

[AnonymBruker]

Gå på familievern kontoret og si at dere ønsker å lære å kommunisere bedre.

Anonymkode: cd93b...af0

[Helene1982]

Trolltunge skrev (9 timer siden):

Ingenting. Du skal ikke engang prøve på det, dersom du ønsker mindre av slikt, at han skal takle sine følelser mer modent, og at du ikke skal slite deg ut på dette. 

Det holdt jeg også på med i lang tid. Dille, degge, smiske og liksom være så søt og grei for at han skulle komme i godt humør igjen. Resultatet av det; Han fikk belønning for å være slik, og jeg ble mentalt utslitt og begynte å miste tålmodighet og respekt for ham. 

Så jeg satte ned foten. Sa klart fra om at det er helt greit om han er i dårlig humør, langsur, men jeg orket ikke å dille med ham som en femårig. Jeg skulle gi ham fred til han lettet opp, og dersom han ønsket å ta noe opp med meg var jeg her, men det at han gikk rundt som en tordensky som regnet guffe og sure kommentarer uansett hva jeg sa og gjorde orket jeg ikke lenger. 

Det er visst ikke så interessant å være langsur når man ikke blir belønnet med dilling, dalling, smisking og ekstra kos og omtanke, men må være sur i fred. Resultatet nå; Det skjer aldri lenger. Uten å få belønning for slik oppførsel håndterer han det mye bedre. Regulerer seg selv fort, og tar ting han har på hjertet opp på saklig og voksen måte. Han prøvde seg noen få ganger etter at jeg sa fra om at nok er nok, men da jeg sto for mine ord og satte grenser for slik umoden håndtering av konflikter/dårlig humør, og som sagt trakk meg tilbake og ga ham fred (gjorde meg opptatt med egne ting), samt kun gjorde meg tilgjengelig for ham igjen dersom han tok ting opp saklig, eller gjorde seg ferdig med surhet, da bare forsvant dette trekket ved ham. 

Nå går han istedenfor en tur på trening og får ut ting der, og kommer voksen og saklig tilbake. Tar så ting opp på ordentlig måte om det er noe å ta opp, men som regel går han bare sur på trening, blåser ut der, og kommer blid tilbake. Har selv klart å håndtere det, og klassifisere det som opp og avgjort, og en ting det ikke er verdt å surmule over, når slikt ikke belønnes med pusekose- kone som vrir seg baklengs for å blidgjøre. 

Vi voksne kan også være litt som barn. At oppførsel som gir ekstra oppmerksomhet og "belønning " i det opprettholdes, mens vi fint er i stand til å lære bedre oppførsel dersom dårlig oppførsel gir negative konsekvenser. Som barnet som skriker seg til sjokolade på butikken, og får det, selvfølgelig fortsetter med å skrike seg til dette, mens barnet som ikke får lov til å bli med på butikken dersom det ikke oppfører seg ok, og ikke får slik belønning, helt fint lærer å klare å oppføre seg på butikken. 

Det er 20 år siden jeg møtte min ektemann. Det er de siste 5 årene han ikke lenger har vært langsur, fordi jeg satte foten ned for å belønne slikt, så det er aldri for sent heller. Selv "gamle hunder" kan lære. 

Dette 👌🏻

[AnonymBruker]

Det hjalp at samboer sa i fra. Jeg er/var slik. Vanskelig å snu det, men hjalp med at han sa i fra. 

Anonymkode: 59764...e10

[Maestro]

Typen min er langsint. Men, han blir jo aldri sint 🫣 Ekstremt tålmodig av seg. Og godtar ofte for mye, som hu han var forlover med i et par år. Hun overkjørte han totalt, utnyttet, klaga på alt, ville ikke betale noe for hus og hjem selvom hun tjente 10 000 mer enn han i mnd. Brukte alt på reiser, alkohol og shopping når det passet henne.

Men, så fant han ut at hun var utro. Og de snakket om barn, men pga hennes vekt kunne de ikke. Hun hadde en operasjon da og gikk ned i vekt. Uansett, hun fortalte at hun har funnet en annen og DA ble han sint. Og han raste ut av huset og sa at forholdene var game over, da hadde hu skreket til han "ja, stikk av og finn ei annen og ha barn med" da ble han i tillegg såret. Snakka ikke til henne på 3 uker. Svarte ikke tlf, mld eller noe. Så ikke på henne de få gangene de var hjemme på likt. 

Men det jeg opplever med han, som tydeligvis er langsint er at han glemmer jo ikke. Lever på dårlig erfaring som skjedde med eksen, at han slipper ikke taket på det dumme som har skjedd. Han var skeptisk og være med meg på ferie utav Norge, for eksen var helt grusom og ha med seg. Ville ingenting, sutra og klaga. Ble sliten. Når man reiser typ til London, så VET man at det blir mye trasking. Men da sa jeg at jeg er jo ikke sånn, elsker og utforske og se nye ting. Joa, han var enig i det da. Så vi planlegger reise til et annet land 2023 ❤️ (Vi er et korona par, ble sammen 2020 og har dermed ikke reist) og i år har jeg ikke pass 🫣😂 2023 er året! 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Det hjalp at samboer sa i fra. Jeg er/var slik. Vanskelig å snu det, men hjalp med at han sa i fra. 

Anonymkode: 59764...e10

Det er jo forsåvidt en ærlig ting at man trenger lengre tid på å bearbeide sine egne følelser (les:sinne), det viktige er jo at man innser det og ikke lar det gå utover partner i dages- eller ukesvis. Men man må jo så klart ønske å gjøre noe med det, da. Stemmer nok det som @Trolltunge sier, at mange blir så opphengt i at de skal "blidgjøre" partner at de faktisk bare oppnår at surpompen blir belønnet.

Anonymkode: 3e097...deb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Det er jo forsåvidt en ærlig ting at man trenger lengre tid på å bearbeide sine egne følelser (les:sinne), det viktige er jo at man innser det og ikke lar det gå utover partner i dages- eller ukesvis. Men man må jo så klart ønske å gjøre noe med det, da. Stemmer nok det som @Trolltunge sier, at mange blir så opphengt i at de skal "blidgjøre" partner at de faktisk bare oppnår at surpompen blir belønnet.

Anonymkode: 3e097...deb

Akkurat. Vesensforskjell på det å si "jeg er sur og trenger litt tid før vi snakker om dette" og det å la det gå ut over partner.

Anonymkode: 8b694...c6b

[Trolltunge]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Du burde ha fått en medalje for å holde med slik infantil oppførsel i 15 år:)

Anonymkode: 53f0d...ab3

Mange som burde få medalje da. Dette er ikke en uvanlig oppførsel dessverre. Noen finner aldri ut det jeg fant ut var best, og mange blir nok til syvende og sist skilt når partner går lei. 

Ja det er infantil oppførsel, men tror det er vanskelig for dem som oppfører seg slik å innse det selv, og ta tak selv. Det er nok som regel partner som må klare å sette ned foten. Enten som meg eller ved å gå fra vedkommende. Jeg tror det siste skjer oftest. 

Endret 15. juni 2022 av Trolltunge