Fortelle om Asperger diagnose i voksen alder.

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg er en kvinne i 30 årene som etter mange år med forskjellige psykiske utfordringer nå viser det seg at har Asperger diagnose. Det har vært en lettelse å få diagnosen og så mange brikker faller på plass.

Men jeg lurer veldig på hvordan dette skal fortelles til familie? De vet ingenting og jeg fikk ei god venninne til å snakke med nevrologen om hvordan hun oppfattet meg som yngre og nå.

Greia er at familien min var ikke alltid så grei med meg i oppveksten, jeg ble gjort narr av for angsten og kroppsspråket mitt, moren min uuttalte en gang at hun ikke trodde jeg var helt som jeg skulle være og ikke vil klare seg i livet, jeg hadde mye utfordringer og moren og søsteren min var alltid et team mot meg. Jeg slet også med spiseforstyrrelser og selvskading som tenåring, moren min så veldig opp til fastlegen vår, så jeg slapp å bli dratt med dit og fikk holde på som jeg selv ville. 
 

Jeg hadde en veldig trist barndom med mobbing på skolen og til tider også hjemme.

Så nå lurer jeg på hvordan jeg skal få sagt dette. 

Anonymkode: e4736...b1a

[exictence]

Jeg har fått diagnosen asperger.

 

Mer trenger du egentlig ikke si.

 

 

[AnonymBruker]

Hvis det ikke er viktig for deg å fortelle, så skylder du dem ingenting. 

Du må ikke fortelle hvis du ikke vil. Høres ikke ut som de har gjort seg fortjent til din tillit. 

Anonymkode: d4776...cc6

[AnonymBruker]

Fortell det på facebook, skriv det i twitter/instagram-bio'en din. 

Anonymkode: 9ae92...6fe

[AnonymBruker]

Vil de forstå deg bedre, eller vil de kunne bruke diagnosen mot deg? 

 

Anonymkode: 53e5c...01e

[Lindsay Bluth]

Hvis du søker på google: "Voksne Aspergere – En brukerveiledning for venner"

Det er en pdf fil med info om diagnosen of hvordan dere kan være. Kanskje kan du bruke den som et utgangspunkt?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Vil de forstå deg bedre, eller vil de kunne bruke diagnosen mot deg? 

 

Anonymkode: 53e5c...01e

Godt spørsmål. Moren min har mobbet meg mye for å væte naiv og ikke skjønne ironi, vet ikke om hun vil forstå meg bedre av at jeg har Asperger. 
 

Ts

Anonymkode: e4736...b1a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Godt spørsmål. Moren min har mobbet meg mye for å væte naiv og ikke skjønne ironi, vet ikke om hun vil forstå meg bedre av at jeg har Asperger. 
 

Ts

Anonymkode: e4736...b1a

Det er ikke lett å bli behandlet som du har blitt behandlet..jeg synes du skal si det slik du vil si det, og så skaffe deg den hjelpen du trenger med psyken. Har selv adhd og mange reagerer på min annerledeshet, det er sånn folk er, men å være åpen hjelper ihvertfall om de rundt deg er informerte og utviklet nok til å forstå skaden av mobbing. Jeg er nå i en ny jobb der min adhd hjerne har blitt tatt inn i varmen, det finnes mange slike steder med moderne og varme mennesker.

Klem til deg. 

Anonymkode: f14fb...9fe

[Helene1982]

Det er ikke alle mennesker som evner å gi oss det vi fortjener og det tror jeg muligens gjelder din mor. Det er forståelig at du både er skuffet, sint og lei deg. Jeg leser likevel at du ønsker å si noe til din familie. Jeg vet ikke om det handler om å forklare deres oppfattelse av deg som en som var naiv og ikke forstod sarkasme, for det trenger du ikke å forklare, men jeg synes du burde si noe om hvordan deres oppførsel påvirket deg og at det var sårende. Igjen – jeg er ikke sikker på om moren din kommer til å forstå deg, eller evner å gi deg unnskyldnigen du fortjener, men jeg ville skrevet et brev, slik at jeg var sikker på at jeg fikk sagt alt jeg ville si – gjerne lagt ved brosjyrer som hun kunne lese, og jeg ville skrevet brevet med fokus på hva du følte, i stedet for hva de gjorde: Ikke –  dere sa …… blablabla, men: Da dere sa at jeg ikke ikke forstod sarkasme, følte jeg meg utenfor eller lignende.

[AnonymBruker]

Gratulerer med diagnosen, og veien til å forstå deg selv bedre. Jeg håper du skjønner at blod ikke alltid er tykkere enn vann. Moren din og søsteren din er mobbere. Det er ikke sikkert at de noensinne vil slutte med det, selv om puslebitene nå begynner å falle på plass for deg. Venner kan være familie også.

Anonymkode: c8843...ec4

[AnonymBruker]

Har du tenkt over at kanskje moren din også har diagnosen? Det er jo en arvelig faktor her. Bare reagerer på oppførsel ovenfor deg. Det kunne jo forklart en del om oppførselen hennes. 

Anonymkode: 7eaef...989

[AnonymBruker]

Å få en autismediagnose er ikke verdens undergang. Om de vurderer deg utifra diagnosen så sier det mer om dem enn om deg  

Anonymkode: cab0e...978

[AnonymBruker]

Jeg mener du bør informere.

Som en over sier, kanskje mor har samme diagnose. Eller kjenner igjen trekk hos din far. Kanskje det kan få din mor til å tenke seg om, og føre til at dere kommer nærmere hverandre.

Min tenåringsdatter har også aspergers. Før hun fikk diagnosen nå nylig, holdt jeg virkelig på å bli SPRØ. Vi kranglet veldig mye, hun provoserer meg enormt, for meg var det godt å vite at det er noe mer bak enn bare dårlig oppførsel. Det har hjulpet meg enormt å snakke med behandlerne hennes, og lære mer om foreldrerollen. Forholdet vårt er ikke bra (jeg jobber virkelig hardt men det er veldig vanskelig når hun sliter så mye og har så mye aggresjon), men veldig mye bedre enn før diagnosen.

Jeg tror også jeg har et snev av det hun har - tror det er min side av familien hun har det fra. Og jeg kjenner at jeg har liten tålmodighet, blir lett provosert, og det er ikke så bra når man må være endeløs tålmodig og flink med barn som sliter. Men det å være klar over både min datters begrensninger og mine egne, er gull verdt.

Gi din mor en sjanse, hun kommer kanskje til å reagere negativt først, men gi henne litt tid til å fordøye, og analysere barndommen din i lys av diagnosen, og se om hun kommer etter.

Anonymkode: 8e091...53e

[AnonymBruker]

Sender en varm klem til deg, 

Jeg vil oppfordre deg til å søke litt råd og informasjon om det å være voksen med Asberger.
Jeg vil også råde deg til å lytte til fin indre stemme og ta hensyn til hva du vil og hva du er komfortabel med ang det å informere de rundt deg. 
Jeg kjenner jeg blir både sint og lei meg over å lese hva du har gjennomgått via dine omgivelser og din familie. 
Det er uvitenhet og usikkerhet som gjør at folk blir så ondskapsfulle. 
I tiden fremover tar du hensyn til deg selv og 
hva du trenger for å føle deg vel og trygg. 
Kanskje det hadde vært bra med terapi i en periode for å reparere på angsten og selvskadingen du har slitt med  
 

Hilsen en mamma til to med Asberger ❤️

Anonymkode: 44f8d...193

[AnonymBruker]

Eg har Aspergers og har ikkje sagt det til nokon. Synest ikkje det er så relevant. Kun mannen min veit det. Det forklarer alt og er veldig glad for diagnosen. Det definerer på ingen måte kven er er og kva eg kan greie. 

Det er faktisk ikkje så big deal. Forklarer kvifor eg er som eg er. Hadde egentlig ikkje trodd at eg hadde Aspergers fordi eg samanlikna meg sjølv med andre Aspergere. Eg var jo "ikkje sånn". Ja...

Man bør ikkje bygge heile sin identitet på ein diagnose.

Anonymkode: c1ed5...0dd