"Grass is greener syndrome" i forhold (vedlagt artikkel). Noen som har forlatt en partner for så å angre? Jeg trenger sårt å høre fra deg.

[AnonymBruker]

Artikkelen er en lesning på ca 9 minutter.

Jeg står nå selv i det og kjenner meg igjen i hvert eneste punkt. 
Jeg er i et trygt, godt og lojalt forhold. Likevel slipper ikke tanken om at det er noe bedre for meg der ute. Skammer meg over at jeg i det heletatt lar disse tankene komme til, da jeg tviler på at jeg noen gang kommer til å finne en mann fra samme hylle som han jeg har. 
 

Jeg føler livet mitt mangler noe, selv om jeg har trygge rammer, godt betalt jobb, drømmemannen, familie som elsker meg. Atpå til bikker jeg snart 34, og føler det kanskje er på tide å få ro i sjelen, men det går ikke. Føler meg konstant stresset og redd for å "slå meg til ro".

Dette fører til uhyggelige tanker  som "hva om". Alt annet, og alle andre virker så spennende. Dette fører igjen til dagdrømming og fantasier om hvordan livet kunne vært. 
Hvorfor klarer jeg ikke nyte det jeg har, og se verdien i det som faktisk betyr noe? Er det dette "du kan bli hva du vil, følg drømmene!" -snakket man hele tiden får høre og leser over alt som gjør at man får et grandiost og urealistisk bilde av seg selv og livet?

https://www.coaching-online.org/grass-is-greener/

Anonymkode: 98482...678

[AnonymBruker]

Jeg har det på akkurat samme måte som deg. Er livredd for å ikke leve livet til det fulle på en måte. Jeg har i tillegg møtt en annen hvor jeg nå vurder å gå ifra et 16 år langt forhold. På den ene siden er jeg redd for at gresset ikke er grønnere og at jeg kommer til å angre. På den andre siden er jeg redd for å leve resten av livet og tenke «hva hvis». Aner ikke hva jeg skal gjøre og jeg har dessverre ikke noen gode råd å komme med, men jeg kjenner meg til dels igjen i artikkelen du delte. Særlig det med å søke etter noe utenfor seg selv når man kanskje egentlig heller burde jobbe med seg selv. 

Anonymkode: a3057...da5