Usikkerhet etter tillitsbrudd/respekt for nåværende partner

[AnonymBruker]

Beklager langt innlegg, og på forhånd tusen takk for innspill:)  Jeg trengte virkelig å tømme hodet litt for å sortere tankene, og ønsker andres syn på dette tankekaoset🙏🏼❤️

Lang historie kort; jeg tok min straks kommende samboer for litt under et års tid siden, blant annet i å være på/skrive med andre på Tinder under en periode det var slutt, men hvor vi på en måte hadde funnet sammen igjen og var, tross manglende kjærestestatus, enige om å være eksklusive og å ikke ha feks Tinder lenger.

Det føltes som et relativt stort tillitsbrudd den gangen og jeg har ved noen anledninger (uten utspring i annet enn en tilbakevendende underliggende usikkerhet, ikke noe konkret han feks har gjort eller sagt)- slitt med å stole på han i ettertid. På bakgrunn av dette, fikk jeg råd av terapeuten jeg snakker med jevnlig for å få bukt med dette samt andre aspekter av usikkerhet jeg bærer med meg fra tidligere erfaringer (før nåværende partner)- om å avtale med kjæresten å få feks tre «fripass» hvor jeg får lov til å se gjennom telefonen hans for å lære magefølelsen min å slappe av fremfor å bli på vakt av hver minste ting. 

I går ble første gang jeg benyttet meg av ett slikt fripass etter en samtale med min kjære, basert på en generell uro jeg har følt på i det siste. Redsel for at det vi har er for godt til å være sant, redsel for at jeg blir ført bak lyset eller hva det nå var- i alle tilfeller dukket denne magefølelsen typisk opp antakelig fordi vi er i ferd med å ta et større steg ved å etablere oss sammen og jeg sikkert underbevisst innerst inne er enda mer redd enn før for å bli forlatt/bli lurt eller hva, enn før.

Uansett, jeg fikk etter en del om og men lov til å se meg rundt på telefonen hans. Han føler det litt som et inngripen i hans privatliv, noe det jo er- men på samme tid så er dette en felles aksjon jeg fikk konkret råd om å utføre mtp det å få bukt med det leie som skjedde permanent og for å kunne se fremover. Å få lov til å bevise for/lære magefølelsen min at den ikke skal varsle fare selv når det ikke er noe å varsle for. Min magefølelse har dessverre dype røtter og når den først setter seg blir jeg fysisk dårlig, jeg blir urolig, går med en kjempeklump i magen, jeg mister matlysten og blir uvel osv, så som dere skjønner er det utrolig viktig for meg/oss at jeg jobber med dette og opplever progresjon. Både han og jeg ønsker å kunne legge dette bak oss og ingen av oss «orker» at dette skal forbli et tilbakevendende tema som skaper uro.

Uansett da, jeg fant både det ene og det andre som fikk varselbjellene mine til å ringe litt i den forstand at jeg ble 
obs på det og valgte å undersøke nærmere, men uten å bli kjemperedd av noe av det. En han har sagt han har slettet fra snapchat fordi hun er en gammel flamme og han følte det var mest riktig å ikke ha henne der, hadde han for eksempel utvekslet kortere, uskyldige enkeltsetninger som svar på stories med på instagram, og det var vel 
egentlig det jeg så av personlig kommunikasjon.  
 

Utover det, fant jeg i likerklikkhistorikken på instagrammen hans, at han hadde liket utallige bilder av veltrente, pene jenter. Jeg brast ut i gråt først og fremst fordi jeg var umåtelig lettet over at det egentlig ikke var noe å bekymre seg for, samtidig som magefølelsen min «fikk rett i» at 
det var aktiviteter han har foretatt seg der som innerst inne egentlig ikke føles helt ok heller. Jeg måtte der og da le litt av den åpenbare «siklingen» på disse pene jentene og vi klarte å le masse av det sammen. Det er jo i bunn og grunn relativt uskyldig i forhold til for eksempel kontakt med andre jenter som hadde gått på flørting, direkte/personlig kontakt/ jenter som bor i nærheten osv. Og fordi jeg var så lettet generelt, klarte jeg ikke annet enn å føle meg glad der og da. For øvrig ble han overrasket /litt overrumplet over funnet mitt der, for han var ikke engang klar over at det gikk an å se likerklikkhistorier😆

Nå i dag derimot, sitter jeg og innerst inne lurer på om han egentlig respekterer meg nok (jeg tåler å bli arrestert for det dersom jeg virker koko nå, det er ærlige innspill jeg trenger!) – Den ekle, angstlignende urolige drittfølelsen har sluppet taket for nå i hvert fall (den der følelsen som sier løp! Han skjuler kanskje noe, du blir sikkert forlatt!», men jeg synes på en måte det er litt respektløst også å gi såå mange andre, pene jenter hvor samtlige av bildene åpenbart er av typen likerklikk-mat, likes. Det er ikke snakk om 
ett og annet bilde altså folkens, det var sånn «skrolle nedover likerklikkhistorien og den var endeløs 
av kun denne typen bilder» av veltrente jenter- så jeg bare gikk ut derfra igjen til slutt. For all del, jeg FORSTÅR at dette ikke betyr at han er på vei vekk fra meg, og jeg tviler ikke på at han synes jeg er tiltrekkende, fin og at han liker meg- for han er utrolig flink til å vise det. Men mitt eget indre morslske kompass, forteller meg at sånt ville jo ikke jeg gjord av respekt for han – for eksempel har jeg for lengst slettet alle mine tidligere flammer osv fra alle sosiale medier og snapchat, jeg føler virkelig ikke de har noen plass i livet mitt lenger – jeg synes det er viktig å gi plass til min nåværende kjæreste på en måte, jeg ønsker ikke engang den bakgrunnsstøyen det medfører å ha tidligere ekser osv på sosiale medier. Men til syvende og sist er det av respekt for nåværende partner.

Jeg hverken følger, eller blir eksponert for feks veltrente menn i hytt og pine heller- men selv før jeg selv fant ut at man har noe som heter historikk-likerklikk, ville jeg følt at det på en måte var feil å feks like bilder av ekser eller flørter/ totalt ukjente fine menn for den saks skyld. Jeg vil liksom ikke ha det på meg, både av hensyn til partner og for min egen samvittighets skyld. Jeg ville følt det litt som å gjøre noe galt, selv om jeg selvsagt forstår at det i utgangspunktet ikke er verdens største overtramp å gjøre det. 

Som en «brent barn skyr ilden», usikker sjel selv står det utrolig sterkt i meg det å behandle partneren på en slik måte at han aldri skal føle han har noe å være usikker på. Også lever jeg generelt veldig etter å behandle andre slik jeg selv ønsker å bli behandlet. 

Dette har han og jeg snakket om flere ganger, hvor han egentlig aldri har forstått min greie med dette her, men samtidig har jeg snappet opp mellom linjene (noe han noe motvillig har innrømmet) også at han egentlig setter veldig stor pris på å slippe å «bekymre seg» selv.

For meg er det SÅ viktig å føle at alt ligger til rette for en relasjon der ingen skal behøve å være usikre eller lure på hvor man står i forhold til den andre, og det gjør meg vondt hver gang det viser seg omvendt. Essensen når det kommer til ståsted er vel at han egentlig føler han burde kunne beholde hvem han vil på sosiale medier uten at jeg skal ha grunn til å bekymre meg «fordi han vet han ikke har noe å skjule og at jeg dermed ikke har noe å bekymre meg for og det burde jeg bare stole på» eller være såret over det så lenge jeg vet at jeg ikke har noe å bekymre meg for. For så vidt gir dette, rent logisk sett, mening! Men akk. Han har på den annen side også formidlet at han har i utgangspunktet ingenting i mot å feks slette folk fra sosiale medier osv men at han av prinsipp ikke vil gjøre det fordi jeg ønsker det.. har forsøkt å forklare at jeg heller vil ikke at den delen av respekten i relasjonen skal basere seg på «hva jeg vil han skal gjøre og ikke», men at jeg hadde satt så uendelig stor pris på om han ønsket å rydde de av banen av hensyn til meg. Og at jeg selv rydder andre av banen for at han skal føle seg trygg, og at jeg så inderlig kunne ønske at han kunne gi det samme tilbake fordi det betyr mye for meg. Synes det er stor forskjell på å kreve noe og å ønske noe sterkt og inderlig for å føle meg respektert og imøtekommet/beroliget. 

Så, historikken tatt i betraktning så 
føler jeg liksom at all slik kontakt han har med tidligere flammer, likerklikk på gudenevet hvor mange superfine damer osv, gjør meg litt vondt selv om jeg for så vidt fikk beroliget magefølelsen. Så selv om jeg ikke nødvendigvis er engstelig for om han står stødig ved min side av den grunn, føler jeg på det der likevel. Jeg skulle liksom inderlig ønske, at innen nå så forstod han hvor mye slikt betyr for meg og ha respekt nok for meg til å ønske å «behandle meg» med den samme respekten tilbake.

Hva tenker dere andre, er jeg urimelig her eller er det han som er steil på å forsøke «ivareta» en viss selvstendighet til tross for at vi er et par? Hører med til historien at han er litt yngre og langt mer uerfaren med parforhold enn jeg; han er 31 og har ingen langvarige forhold bak seg eller barn, har levd som singel og fornøyd helt til vi møttes. Så han har virkelig gått fra å være «umoden», «ikke klar for noe langsiktig» og uerfaren til virkelig å blomstre i forhold til et parforhold med langsiktig fokus. Jeg er 35 og har alltid vært i langvarige «trygge» forhold og har barn. Tenker noe av dette har utspring i noe umodenhet kombinert med behov for å holde litt på «identiteten» sin, men føler jo også på en liten frykt for at han ikke egentlig respekterer meg nok eller «bryr seg nok» til å imøtekomme det å rydde ordentlig vei for at jeg skal føle meg trygg. 

Anonymkode: 81795...643

[AnonymBruker]

.

Anonymkode: 81795...643

[AnonymBruker]

Det er vel det man kaller micro-cheating, små drypp som tilsammen tyder på at mye oppmerksomhet hos partner går andre steder. 

Anonymkode: 92c5b...2f4

[AnonymBruker]

Jeg håper en god terapeut kan svare deg her, for lurer på mye av det samme 😅🙂

Synes du skriver fint og det virker som du virkelig vil deres beste. Jeg kjenner meg igjen veldig i meg og partner, men har ingen gode råd dessverre. Annet enn at innerst inne så tenker jeg at din indre stemme egentlig forteller deg det du føler og ønsker. Men at du sliter med å innrømme det for deg selv? Egentlig er det jo du som bestemmer dine grenser. Så hvis du føler at det blir feil, så er det jo det. Jeg hadde ikke godtatt at mannen trykket liker på en haug av damer, det kan jeg bare fortelle med en gang. Jeg hadde nok løpt ut døra. Særlig med den usikkerheten man bærer med seg. Utrolig respektløst. Men jeg forstår det er vanskelig å tenke slik når man er i forholdet. 

Samtidig vil nok noen tenke at det er helt uproblematisk. Men derfor sier jeg at det er jo egentlig opp til deg, og hva du ønsker og vil godta. 

Han bør jo også være imøtekomme i forhold til din usikkerhet når du jobber så iherdig med saken. Det har vært et problem hos oss også, og ført til mange diskusjoner. Jeg ønsker å få bukt med min usikkerhet, men opplever ofte at han ikke vil hjelpe til med det terapeuten sier han kan være med å bidra med. Han ønsker nok at jeg skal finne ut av det selv og bare slutte å være usikker. Men det er dessverre ikke slik det fungerer. Man må jobbe sammen to i et forhold. Og der føler jeg skoen trykker litt hos dere også. 

Innerst inne skjønner jeg jo at det er egoistisk tankegang fra han sin side. Men jeg forstår jo også at det ikke bare er enkelt å leve med en så usikker person. Men for å komme seg videre og over den kneika da, så er det helt essensielt at man har en partner som er villig til å jobbe sammen med deg. 

 

Anonymkode: e8712...a87

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Det er vel det man kaller micro-cheating, små drypp som tilsammen tyder på at mye oppmerksomhet hos partner går andre steder. 

Anonymkode: 92c5b...2f4

Dette begrepet var nytt for meg, og svært nyttig, takk! Måtte google og lese meg opp på det. Er akkurat slik dette føles, ikke ille nok til at det oppleves som utroskap, men små hendelser som likevel gir meg følelsen av at partneren ikke er 100% og uforbeholdent med meg. 
 

Ts

Anonymkode: 81795...643

[AnonymBruker]

Du er kontrollerende. Din adferd er skadelig og du ødelegger ditt parforhold. La din samboer få ha sitt privatliv i fred. Om han velger å være utro ellelger å gå fra deg så kommer han til å gjøre det og du kan ikke kontrollere ham. Du er helt enkelt nødt til å velge å enten stole på ham eller ikke stole på ham og gå hvert til sitt. 

Anonymkode: e561d...f1c

[AnonymBruker]

Spør du meg er det ikke noe som heter «privatliv» på mobilen i et forhold. Den er rota til all faenskap, og jeg synes det er latterlig når folk mener dette er å invadere noens privatliv. I et forhold skal man ikke ha noe privat utenom regninger og slike ting! Det er min mening. For alt man vet kan typen sitte på dass og chatte med andre jenter, runke etter de osv også komme tilbake i stua som ingenting. For alt kan slettes  

Anonymkode: 63e6b...d30

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg håper en god terapeut kan svare deg her, for lurer på mye av det samme 😅🙂

Synes du skriver fint og det virker som du virkelig vil deres beste. Jeg kjenner meg igjen veldig i meg og partner, men har ingen gode råd dessverre. Annet enn at innerst inne så tenker jeg at din indre stemme egentlig forteller deg det du føler og ønsker. Men at du sliter med å innrømme det for deg selv? Egentlig er det jo du som bestemmer dine grenser. Så hvis du føler at det blir feil, så er det jo det. Jeg hadde ikke godtatt at mannen trykket liker på en haug av damer, det kan jeg bare fortelle med en gang. Jeg hadde nok løpt ut døra. Særlig med den usikkerheten man bærer med seg. Utrolig respektløst. Men jeg forstår det er vanskelig å tenke slik når man er i forholdet. 

Samtidig vil nok noen tenke at det er helt uproblematisk. Men derfor sier jeg at det er jo egentlig opp til deg, og hva du ønsker og vil godta. 

Han bør jo også være imøtekomme i forhold til din usikkerhet når du jobber så iherdig med saken. Det har vært et problem hos oss også, og ført til mange diskusjoner. Jeg ønsker å få bukt med min usikkerhet, men opplever ofte at han ikke vil hjelpe til med det terapeuten sier han kan være med å bidra med. Han ønsker nok at jeg skal finne ut av det selv og bare slutte å være usikker. Men det er dessverre ikke slik det fungerer. Man må jobbe sammen to i et forhold. Og der føler jeg skoen trykker litt hos dere også. 

Innerst inne skjønner jeg jo at det er egoistisk tankegang fra han sin side. Men jeg forstår jo også at det ikke bare er enkelt å leve med en så usikker person. Men for å komme seg videre og over den kneika da, så er det helt essensielt at man har en partner som er villig til å jobbe sammen med deg. 

 

Anonymkode: e8712...a87

Tusen tusen takk for at du deler med meg❤️ på en måte litt godt å høre at flere er i samme båt, selv jeg på den annen side ikke unner noen å være i den🥲 

Jeg er glad du oppfatter det som at jeg virkelig vil oss begge vel, for jeg føler jeg virkelig forsøker å både være diplomatisk, å klare se ting fra hans side samtidig som jeg forsøker ivareta min egen integritet eller hva jeg nå skal kalle det. Det er jammen ingen enkel balansegang og veldig ofte har jeg nok tendensen til å forsøke ivareta hans side av saken fremfor min egen usikkerhet, nettopp fordi jeg ubevisst/delvis bevisst er så redd jeg skal miste han. Dette får nok dermed litt uspring i som du påpeker, at jeg innerst inne kjenner hva som føles ok og ikke, men at jeg ikke tør å innrømme det helt. Fordi jeg er redd for å være urimelig- eller å oppfattes så urimelig at han bare ser på det som mitt problem eller et rødt flagg. 
 

Jeg føler jo på en måte litt som deg, at det er respektløst nettopp fordi jeg er usikker, delvis pga historikk før han og delvis pga tillitsbruddene hans ovenfor meg. Og ja, det er veldig vanskelig når man er midt i forholdet fordi ingenting er liksom ille nok til at jeg føler det er grunn for kroken på døren- ikke ønsker jeg det heller. Vi har det utrolig fint sammen ellers, vi gjør hverandre begge godt på andre arenaer og han er en helt super bonuspappa. 
 

Som en annen nevnte over her, kalles visst disse tingene for micro cheating, noe som for meg var et helt ukjent begrep, så jeg måtte lese meg litt opp på det. Det kan du helt sikkert gjøre også, syntes det jeg kom over beskrev veldig godt hva jeg føler jeg blir «utsatt» for i hvert fall. 
 

Jeg opplever at min partner er relativt imøtekommende ift å få bukt med problemet, men synes det kanskje har nådd sånn 70% inn hos han at også han delvis i hvert fall er ansvarlig for å dra sin del av lasset på dette. Det vil si, jeg føler det er veldig mange forbehold; som gir meg litt følelsen av at han ikke «gidder» forholde seg til det i lengden. Også blir jeg redd for å miste han derfor i tillegg. 
 

Mye her handler om personlighet og tidligere erfaringer; det samme gjelder sikkert for dere? Selv ville jeg som en veldig åpen og løsningsorientert person, forsøkt hva jeg kunne å spille med åpne kort og trygge partneren på det som skulle til (innenfor rimelighetens grenser, noe jeg føler selv jeg holder meg innenfor også)- mens i vårt tilfelle føler jeg på en måte at han har rett i at han ikke går bak ryggen min eller er utro osv, dog er disse handlingene jeg stadig finner ut av, ting han gjør «i god tro om at dette finner jo ikke hun ut av uansett og jeg vet jo med meg selv at hun ikke har noe å bekymre seg for» og dermed legitimerer «oppførselen» på en måte. Og alle disse tingene jeg har klart å finne ut av vha magefølelse, er jo ting han blir relativt overrasket over å bli «fersket» i. Så selv om det i utgangspunktet er uskyldige ting (så vidt meg bekjent), føles det likevel som at det er en del ting som foregår bak ryggen min som jeg kjenner ikke er greit.. 

Hører gjerne mer om din situasjon, kjente det var veldig godt å ikke føle seg så alene om å ha disse utfordringene❤️

Anonymkode: 81795...643

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Du er kontrollerende. Din adferd er skadelig og du ødelegger ditt parforhold. La din samboer få ha sitt privatliv i fred. Om han velger å være utro ellelger å gå fra deg så kommer han til å gjøre det og du kan ikke kontrollere ham. Du er helt enkelt nødt til å velge å enten stole på ham eller ikke stole på ham og gå hvert til sitt. 

Anonymkode: e561d...f1c

Jeg er klar over at det i utgangspunktet er kontrollerende, samtidig som jeg nevnte så er dette steg i en tilhelingsprosess mtp å lege arrene fra tillitsbrudd, som jeg har fått anbefalt av terapeut. Hadde aldri følt for noe slikt dersom jeg ikke hadde opplevd tillitsbrudd fra hans side, feks ville jeg ikke holdt han delvis ansvarlig for min egen usikkerhet dersom den utelukkende hadde utspring i feks tidligere forhold. 
 

Jeg liker jo svært dårlig selv å føle at jeg må forsikre meg om at han ikke skjuler noe som går på kompromiss med det jeg synes er ok, men så er dette et forhold jeg ønsker skal vare livet ut også. Det er mange, mange gode ting i vårt forhold jeg setter pris på og som jeg vet at han setter pris på. Så jeg ønsker virkelig å stole på han/å kunne stole på han og våre liv går videre sammen som om jeg både kan stole på og stoler på han. Men det er også litt vanskelig å nå dit 100% når ting er som de er også. 
 

Dvs, jeg stoler på at han satser på meg og oss, men jeg klarer ikke stole på at han ikke feks har kommunikasjon/interesser utenfor oss som egentlig tråkker over min følelse av trygghet. 

Ts

Anonymkode: 81795...643

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg er klar over at det i utgangspunktet er kontrollerende, samtidig som jeg nevnte så er dette steg i en tilhelingsprosess mtp å lege arrene fra tillitsbrudd, som jeg har fått anbefalt av terapeut. Hadde aldri følt for noe slikt dersom jeg ikke hadde opplevd tillitsbrudd fra hans side, feks ville jeg ikke holdt han delvis ansvarlig for min egen usikkerhet dersom den utelukkende hadde utspring i feks tidligere forhold. 
 

Jeg liker jo svært dårlig selv å føle at jeg må forsikre meg om at han ikke skjuler noe som går på kompromiss med det jeg synes er ok, men så er dette et forhold jeg ønsker skal vare livet ut også. Det er mange, mange gode ting i vårt forhold jeg setter pris på og som jeg vet at han setter pris på. Så jeg ønsker virkelig å stole på han/å kunne stole på han og våre liv går videre sammen som om jeg både kan stole på og stoler på han. Men det er også litt vanskelig å nå dit 100% når ting er som de er også. 
 

Dvs, jeg stoler på at han satser på meg og oss, men jeg klarer ikke stole på at han ikke feks har kommunikasjon/interesser utenfor oss som egentlig tråkker over min følelse av trygghet. 

Ts

Anonymkode: 81795...643

Må bare føye til at jeg er veldig klar over selv også at det ikke kan forbli sånn herfra til evigheten, det er også derfor jeg selv har valgt å oppsøke terapi for å få sortert tanker og følelser og jobbe med meg selv.

Anonymkode: 81795...643

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke du er kontrollerende i det hele tatt som en annen her skrev. Dette er han sine handlinger som har resultert i din usikkerhet. At du må sjekke mobilen hans er hans egen feil. Dette er absolutt IKKE din feil, og det minste han kan gjøre er å gi deg mobilen sin uten å vise en mine eller misnøye!!! 

Anonymkode: 63e6b...d30

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Spør du meg er det ikke noe som heter «privatliv» på mobilen i et forhold. Den er rota til all faenskap, og jeg synes det er latterlig når folk mener dette er å invadere noens privatliv. I et forhold skal man ikke ha noe privat utenom regninger og slike ting! Det er min mening. For alt man vet kan typen sitte på dass og chatte med andre jenter, runke etter de osv også komme tilbake i stua som ingenting. For alt kan slettes  

Anonymkode: 63e6b...d30

Jeg tenker også delvis slik; dvs samtaler man har med venner, familie osv er privat, men jeg etterlever i høyeste grad selv, en uskreven regel om at jeg hverken skriver, sier eller gjør ting jeg vet ville gjort kjæresten min vondt. Uavhengig av om han kunne komme til å finne ut av det eller ei, det er irrelevant, fordi den følelsen sitter så sterkt i meg. 
 

Det er nå helt sant det du skriver om at alt kan slettes osv, men jeg tror i bunn og grunn han ikke gjør «alvorlige» ting som ikke hadde tålt dagens lys om du forstår forskjellen. Det går mer på det begrepet som en annen nevnte over her; micro cheating. Føler det dekket ganske bra, hva jeg føler dette her er. 

Anonymkode: 81795...643

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg tenker også delvis slik; dvs samtaler man har med venner, familie osv er privat, men jeg etterlever i høyeste grad selv, en uskreven regel om at jeg hverken skriver, sier eller gjør ting jeg vet ville gjort kjæresten min vondt. Uavhengig av om han kunne komme til å finne ut av det eller ei, det er irrelevant, fordi den følelsen sitter så sterkt i meg. 
 

Det er nå helt sant det du skriver om at alt kan slettes osv, men jeg tror i bunn og grunn han ikke gjør «alvorlige» ting som ikke hadde tålt dagens lys om du forstår forskjellen. Det går mer på det begrepet som en annen nevnte over her; micro cheating. Føler det dekket ganske bra, hva jeg føler dette her er. 

Anonymkode: 81795...643

Ja, det er jo såklart privat og noe man ikke trenger å «snoke» i. Men jeg tenker også at det at han liker bilder av andre jenter er som at han skulle gått på gata og gitt de et blunk. Når man liker bilder av andre når man selv er i et forhold er ikke greit. Man gir jo oppmerksomhet til noen, og nesten sier at «hei, her er jeg! Legg merke til meg? Jeg liker deg!». Husker jeg «ferska» typen min å følge og like bilder av digge damer. Det klikka for meg og sa at det er helt uakseptabelt å gi de den oppmerksomheten, for meg så er det det samme som at han skulle gitt kompliment til ei jente han synes var fin. Uakseptabelt. Han kan gjerne se så mye han vil på disse damene, men å gi de oppmerksomhet; fuck you. Er ikke snakk om at det er greit engang. 

Anonymkode: 63e6b...d30

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg synes ikke du er kontrollerende i det hele tatt som en annen her skrev. Dette er han sine handlinger som har resultert i din usikkerhet. At du må sjekke mobilen hans er hans egen feil. Dette er absolutt IKKE din feil, og det minste han kan gjøre er å gi deg mobilen sin uten å vise en mine eller misnøye!!! 

Anonymkode: 63e6b...d30

Tusen takk for at du sier det! Det er delvis det jeg selv føler også, og som han var veldig enig i de første par-tre månedene etter. Men så, er det som om han mener vi burde vært ferdig med saken for lengst og at han har jo ikke/gjør jo ikke noe galt og derfor er det urettferdig at det «forblir» hans problem. Litt sånn «ok nå ble det slitsomt å forholde seg til så jeg gidder ikke lenger». 
 

Er for øvrig ikke slik at det her er en ukentlig issue for oss, slik det kan virke på han- det har kanskje vært en fem-seks ganger siden dette skjedde for vel åtte måneder siden, at jeg har hatt behov for å lufte tankene om usikkerheten min med han, å få lov til å være sårbar og bli betrygget. Det har vært fine samtaler alle gangene hvor jeg føler han møter meg med forståelse og er forståelsesfull, og etterhvert har delvis forstått hva det har gjort med meg. 
 

To ganger har jeg bedt om å få se telefonen hans, første gangen var et par uker etter hendelsen fordi jeg følte at jeg trengte å se en bekreftelse på at han ikke hadde Tinder bak ryggen min nok engang. Den gangen var han også utilpass, men veldig ok med det likevel fordi som han sa selv, han hadde selv lagt gullegget så jeg var i min fulle rett. Mens denne gangen, uttrykte han tydelig misnøye og var på en måte egentlig veldig inneforstått med at dette finner vi ut av sammen osv osv, men når det kom til å få se telefonen gikk liksom egentlig grensen. 
 

Og jeg føler virkelig jeg forsøker bære min del av ansvaret, ved å gå i terapi, jobbe med meg selv, og jeg er også helt inneforstått med at selvsagt kan jeg ikke holde dette mot han i tide og utide i all evig fremtid- likevel trenger jeg å føle at han er villig til å faktisk jobbe helhjertet sammen med meg for å komme videre. Fordi når jeg føler det blir litt halvhjertet og «litt for mye ork» osv så føler jeg at det i seg selv skaper en avstand og en følelse av at han synes jeg er unfair selv om jeg innerst inne føler at det er jeg jo ikke. 

Anonymkode: 81795...643

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Du er kontrollerende. Din adferd er skadelig og du ødelegger ditt parforhold. La din samboer få ha sitt privatliv i fred. Om han velger å være utro ellelger å gå fra deg så kommer han til å gjøre det og du kan ikke kontrollere ham. Du er helt enkelt nødt til å velge å enten stole på ham eller ikke stole på ham og gå hvert til sitt. 

Anonymkode: e561d...f1c

Men det er jo akkurat det hun prøver å finne ut av.. stole på han eller ikke 🙈 men enig i at kontrollering er skadelig for forholdet

Anonymkode: fd67b...62c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Ja, det er jo såklart privat og noe man ikke trenger å «snoke» i. Men jeg tenker også at det at han liker bilder av andre jenter er som at han skulle gått på gata og gitt de et blunk. Når man liker bilder av andre når man selv er i et forhold er ikke greit. Man gir jo oppmerksomhet til noen, og nesten sier at «hei, her er jeg! Legg merke til meg? Jeg liker deg!». Husker jeg «ferska» typen min å følge og like bilder av digge damer. Det klikka for meg og sa at det er helt uakseptabelt å gi de den oppmerksomheten, for meg så er det det samme som at han skulle gitt kompliment til ei jente han synes var fin. Uakseptabelt. Han kan gjerne se så mye han vil på disse damene, men å gi de oppmerksomhet; fuck you. Er ikke snakk om at det er greit engang. 

Anonymkode: 63e6b...d30

Haha, det er akkurat sånn jeg selv føler om å potensielt skulle gi fine mannfolk likes i hytt og pine! Det strider mot det jeg synes er innafor liksom. Aldri i livet om jeg ville at noen skulle tro jeg viste de interesse når jeg er i et forhold. Og jeg hadde følt det litt som å tråkke på kjærestens integritet. 
 

Men da jeg sa det til han, at det blir jo på en måte å gi bekreftelse og være i (om ikke annet enveis) kontakt med disse jentene, (sa ikke noe om å tråkke på og sånt altså) så syntes han at jeg var superteit. «Herregud det er en like av mange liksom» og gjorde litt narr av meg egentlig som la så mye i likes. Forstår poenget hans bittelitt, det «er bare likes», men jeg føler vel litt som du beskriver det, at han like gjerne kunne vist de interesse i real life. Uansett intensjon og ikke med likes, så var det ganske så åpenbart at han mente han hadde rett og jeg feil. Men selv om hans intensjon ikke nødvendigvis er å få oppmerksomhet tilbake fra disse jentene, så kan det fortsatt føles slik. Og være sårende, fordi det uansett intensjon viser meg at interessen hans går utover hva jeg kan tilby. 

Anonymkode: 81795...643

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Men det er jo akkurat det hun prøver å finne ut av.. stole på han eller ikke 🙈 men enig i at kontrollering er skadelig for forholdet

Anonymkode: fd67b...62c

Og det er jeg også helt inneforstått med. Det er derfor jeg virkelig går inn for å forsøke jobbe meg videre fra dette. Jeg har vært i et (ubegrunnet) kontrollerende forhold før så jeg vet VELDIG godt hva det vil si å føle seg kontrollert. Så jeg forsøker alt jeg klarer å jobbe med det her på en måte som ikke gir han den samme følelsen fordi den unner jeg INGEN. Jeg ønsker ikke å utsette kjæresten min for følelsen av å bli kontrollert, men det må også være en balanse der, når jeg tross alt også har opplevd tillitsbrudd fra hans side. Jeg bærer feks ikke nag eller gir uttrykk for at jeg er sint for det som skjedde (noe jeg heller ikke er), jeg legger mye i det å kommunisere på en god måte. Ved hjelp av terapeuten også, jeg ber som oftest om råd til å sortere tanker osv slik at jeg kan legge frem budskapet mitt mest mulig riktig og fair.

 

Ts

Anonymkode: 81795...643

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Ja, det er jo såklart privat og noe man ikke trenger å «snoke» i. Men jeg tenker også at det at han liker bilder av andre jenter er som at han skulle gått på gata og gitt de et blunk. Når man liker bilder av andre når man selv er i et forhold er ikke greit. Man gir jo oppmerksomhet til noen, og nesten sier at «hei, her er jeg! Legg merke til meg? Jeg liker deg!». Husker jeg «ferska» typen min å følge og like bilder av digge damer. Det klikka for meg og sa at det er helt uakseptabelt å gi de den oppmerksomheten, for meg så er det det samme som at han skulle gitt kompliment til ei jente han synes var fin. Uakseptabelt. Han kan gjerne se så mye han vil på disse damene, men å gi de oppmerksomhet; fuck you. Er ikke snakk om at det er greit engang. 

Anonymkode: 63e6b...d30

Digresjon for øvrig, så er han ikke typen til å gi oppmerksomhet eller blunk i virkeligheten. Han har ikke den selvsikkerheten på en måte/eller har ikke ønske om det, ikke vet jeg.  Vet ikke hva dette skulle ha av relevans, tanken bare slo meg. 
 

Ts

Anonymkode: 81795...643

[AnonymBruker]

Ts her. Ville bare takke alle for innspill så langt, det føles skikkelig godt å få luftet det med flere hoder🤗 Hører gjerne mer om andres erfaring med tilsvarende situasjoner, føler det hjelper meg å se helheten bedre. 

Anonymkode: 81795...643

[AnonymBruker]

Hei

Har vært i veldig lik situasjon med min exkjæreste, og jeg forstår deg KJEMPEGODT. Tilliten er ikke 100% der og det tar tid å komme tilbake - men angsten du føler på er fortsatt der, åpenbart fordi du er redd for å miste han til en annen jente, eller følelsen av at du ikke er god nok. Min kjæreste liket tusenvis av kun jenters bilder, i bikini, pornostjerner sine instagramprofiler etc, kommenterte "wow" på bilder kompisene hans dm-et til han av pornostjerner. Listen er lang. Jeg gråt flere ganger pga dette og sa det ikke var greit for meg, i likhet med at han "flørta" indirekte med ei jente han konstant snakket med på snapchat, de hadde tidligere hatt en greie men hun bodde for langt unna til at det ble noe - de møtte hverandre på tinder. Drev å ga henne komplimenter osv, svarte henne hele tiden og snappet mye selvom jeg sa at jeg ville han skulle stoppe. Dette var åpenbart mangel på respekt.

I tillegg når han liker disse bildene av jentene han mest sannsynlig ikke kjenner engang så er det jo å gi dem et kompliment, og får jo deg til å se ut som en taper som har en kjæreste som holder på sånn - følte meg som tidenes loser da jeg følte at kjæresten min "lekte" singel foran andre, hvor de fikk følelsen av han sa "wow det her liker jeg" når han ga dem så mye likes. Det er så og si å sikle etter dem, hvorfor ser han på det? Hva får han ut av det? Jenter han ikke kjenner f.eks, hva får han ut av  å følge dem? I mitt hode var det som at det var hans hobby siden han fulgte hundrevis av like kontoer med samme innhold, brukte så mye tid på å like og følge nye, skjønner du? Det holdt på lenge til tross for at jeg ba han stoppe tusen gnager, og jeg "catcha" han i å like og følge flere jenter igjen med samme innhold selvom han lovte å stoppe, dette var jo som et slag i trynet igjen. Ville jo ikke nekte han å f.eks være på sosiale medier, men følte jeg MÅTTE ha kontroll fordi jeg følte meg så dårlig, følte meg mye mindre verdt og selvfølelsen min gikk nedover. Begynte å sammenlikne meg selv med disse jentene fordi det åpenbart var hans preferanser, begynte å trene ekstremt mye, ville farge hår, ta fillers osv.. Gjorde heldigvis ikke det, men kompleksene er der enda. Jeg utviklet spiseforstyrrelse og begynte å kaste opp, spise ekstremt lite, og fikk et usunt forhold til mat. Først da så han at det hadde gått for langt, fordi det var langt ute av kontroll og jeg ble rettere sagt deprimert av hvordan han holdt på. Det var han som ved flere anledninger hadde brutt avtaler, løyet, gjort ting jeg ikke likte, flørta med andre osv - og likevel følte jeg meg dårlig for å "hjelpe" til å fikse noe HAN burde fikset på egenhånd, ved å f.eks la meg gå gjenom tlf uten problemer. Det var jo seff fordi jeg alltid fant noe på den at han ikke ville det, i tillegg fant jeg ut av han var utro senere. Forundrer meg ikke nå i ettertid at han var det, med tanke på hvor lite respekt han viste meg når det kom til andre jenter, både på sosiale medier og privaten. Jeg hadde latt min kjæreste gå gjennom tlf hvis han følte seg usikker uten problem, uten å tenke noe over det. Hadde prøvd å hjelpe han, så skjønte aldri hvorfor det ble så mye styr.

Det at du viser en "svak" usikker side (selvom han har skylda) tror jeg gjør at han heller blir irritert, fremfor å vise forståelse. De fleste liker ikke å føle at de blir kontrollert, selvom det bare er for å prøve å fikse opp og la deg roe deg ned.

Jeg ville prøvd å snakke ordentlig med han hvor du forteller alt, og grunnen til at du er "sånn" - du har et behov for dette, hvis han ikke lar deg gjøre det og det, så blir det verre for deg som kan føre til større problemer mellom dere. Du setter heller ikke pris på at han liker slike bilder, fordi det får deg til å føle deg usikker, hvordan hadde han følt det om du brukte masse tid på å like bilder av lettkledde menn du ikke engang kjente, eller hadde kontakt med en han ba deg slutte å snakke med? Få han til å sette seg inn i dine sko.

Og please, for din egen del - sett grenser. Dere er TO i forholdet - liker du ikke noe, så burde han endre på det - dette går selvsagt begge veier. Ingenting av det noen av dere gjør burde gå så langt at den andre parten føler seg lei seg, usikker, engstelig osv - da gjør partneren åpenbart noe galt. Hvis du bare lar han holde på sånn så kommer det nok til å bli flere problemer i forholdet. Om han ikke ønsker å få deg til å føle deg bra og slutte å være engstelig uten å lage en sak ut av det, så er han åpenbart ikke rett for deg. Det tok 3,5 år før jeg klarte å komme meg ut av det, og det ble dessverre bare verre med tiden. Jeg er glad for at jeg forlot han, fordi han klarte aldri å stoppe å disrespecte meg, jeg respekterte meg selv mindre og mindre pga det også, jo mer jeg tillot,  jeg satt aldri grenser. Håper du kan sette grenser og tråkke ned foten når det blir for "Ille" for deg, ts ❤️ SÅnn at forholdet kan gå i riktig retning, så slipper du samme utfall som meg 🙂 

Anonymkode: e7bf4...e5a