Vil det automatisk bli sendt bekymringsmelding til barnevernet om en foreldrene behøver psykisk helsehjelp?

[AnonymBruker]

Ikke alt stemmer med meg for tiden. Jeg føler en økende og økende fortvilelse gråter hver kveld etter ungene har lagt seg(da kan jeg slippe ut det indre jeg har i meg),  holder hodet over vann og har ikke noe fravær fra jobb og ungene er glade og lykkelige. 
 

jeg vil så gjenge søke hjelp før dette blir ennå værre.  Men en ting hindrer meg å oppsøke helsevesnet. Fryken for en automatisk bekymringsmelding til barnevernet. Mener jeg har lest her at om en mor eller far trenger psykolog hjelp blir det automatisk sendt en rutinemessig bekymringsmelding til barnevernet. Noe som vet om dette stemmer ?i så fall vil jeg heller slite i stillhet 😢

Anonymkode: 153ce...142

[AnonymBruker]

Det stemmer ikke. Jeg jobber i feltet  oppsøk hjelp, det gagner både deg og barna dine ❤️

Anonymkode: 23b3f...366

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ikke alt stemmer med meg for tiden. Jeg føler en økende og økende fortvilelse gråter hver kveld etter ungene har lagt seg(da kan jeg slippe ut det indre jeg har i meg),  holder hodet over vann og har ikke noe fravær fra jobb og ungene er glade og lykkelige. 
 

jeg vil så gjenge søke hjelp før dette blir ennå værre.  Men en ting hindrer meg å oppsøke helsevesnet. Fryken for en automatisk bekymringsmelding til barnevernet. Mener jeg har lest her at om en mor eller far trenger psykolog hjelp blir det automatisk sendt en rutinemessig bekymringsmelding til barnevernet. Noe som vet om dette stemmer ?i så fall vil jeg heller slite i stillhet 😢

Anonymkode: 153ce...142

Det er jo det som er problemet. Det er tilfeldighetene som rår. Dvs, tilfeldige menneskers magefølelse. Jeg ville aldri bedt om hjelp, men hvis du har riktig trynefaktor kan du være ganske trygg. 

Anonymkode: 7d3c9...f92

[AnonymBruker]

Nei,det gjør det ikke. Jeg jobber med lavterskel i kommunen og har maaange innom hos meg i samme situasjon som deg og som har barn. Vi foretar en vurdering og er det noe som vekker bekymring, da melder vi fra. I de fleste tilfellene gir vi beskjed på forhånd at vi melder fra til bv. Av alle de hundrevis av sakene jeg har hatt, har jeg kun meldt fra en gang. 

 

Synes det er bra du søker hjelp ♥️

Anonymkode: 5e2f6...56e

[Silva Pluvialis]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det er jo det som er problemet. Det er tilfeldighetene som rår. Dvs, tilfeldige menneskers magefølelse. Jeg ville aldri bedt om hjelp, men hvis du har riktig trynefaktor kan du være ganske trygg. 

Anonymkode: 7d3c9...f92

Utrolig egoistisk å ikke be om hjelp av frykt for barnevernet. Da setter man ikke barna først, og en bekymringsmelding er på sin plass. De ser veldig positivt på foreldre som søker hjelp og jobber med seg selv. Det er mye verre med de som ikke vil ha hjelp. 

[AnonymBruker]

Jeg har fått psykisk helsehjelp fra før fødsel, og har ikke fått noe bekymringsmelding på meg. Uten å fortelle om det til meg så vurderer nok de situasjonen, men jeg er ikke redd for at jeg er en dårlig mor selv om jeg sliter med psyken. Og er heller ikke redd for barnevernet. 

Anonymkode: bdfb3...a17

[AnonymBruker]

Det stemmer ikke. jeg jobber i spesialisthelsetjenesten (DPS/TSB) og det så absolutt ikke rutine eller automatikk i å koble på barnevernstjenesten. Det vi er pålagt er å foreta en standard barnekartlegging i løpet av de første timene. Denne har ingenting med BVT å gjøre. 

Anonymkode: ae4cd...2d4

[AnonymBruker]

Nei, det er det ikke (egen erfaring).

Men behandler har varslingsplikt dersom det avdekkes noe som kan skade barnet eller tidligere lovbrudd mot barn. Så det kommer jo litt an på hva du sliter med.

Anonymkode: 2790f...2fc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg har fått psykisk helsehjelp fra før fødsel, og har ikke fått noe bekymringsmelding på meg. Uten å fortelle om det til meg så vurderer nok de situasjonen, men jeg er ikke redd for at jeg er en dårlig mor selv om jeg sliter med psyken. Og er heller ikke redd for barnevernet. 

Anonymkode: bdfb3...a17

Er nok heller de som ikke vil ta imot psykisk helsehjelp som blir meldt til bv.

Anonymkode: 208e0...699

[AnonymBruker]

Vel, jeg hadde en skikkelig meltdown hvor jeg tilslutt hylgråtende snublet inn på legekontoret uten time, fikk ø-hjelp, ble lagt inn og medisinert og oppfølging hos psykiatrisk sykepleier lenge etterpå - uten at det ble meldt bekymring. 🙈 Ungene var ikke grunnen, og det gikk heller ikke utover de på noe vis annet enn at far var alene med de noen dager. De ser an situasjonen.

Be om hjelp, det gagner dere alle. 

Anonymkode: 08185...768

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Ikke alt stemmer med meg for tiden. Jeg føler en økende og økende fortvilelse gråter hver kveld etter ungene har lagt seg(da kan jeg slippe ut det indre jeg har i meg),  holder hodet over vann og har ikke noe fravær fra jobb og ungene er glade og lykkelige. 
 

jeg vil så gjenge søke hjelp før dette blir ennå værre.  Men en ting hindrer meg å oppsøke helsevesnet. Fryken for en automatisk bekymringsmelding til barnevernet. Mener jeg har lest her at om en mor eller far trenger psykolog hjelp blir det automatisk sendt en rutinemessig bekymringsmelding til barnevernet. Noe som vet om dette stemmer ?i så fall vil jeg heller slite i stillhet 😢

Anonymkode: 153ce...142

Søk hjelp hvis du føler du trenger det. Ingen sender bekymringsmelding pga en sliten og rufsete psyke. Omsorgsevnen din er jo tydelig ikke påvirka etter det du skriver her. 
jeg hadde en psykisk knekk for to år siden. Var ute av arbeidslivet et år og var på venteliste hos psykolog hele tiden. (Og fremdeles… det er 2,5 år venteliste på psykologer med kommunal avtale her i byen) Legen min, barnehagen og frisklivssentralen visste situasjonen min, og ingen sendte bekymringsmelding. Det er kun ved mistanke om grov omsorgssvikt det skal sendes bekymringsmelding. Du kvalifiserer nok ikke til det.

Anonymkode: 76425...242

[AnonymBruker]

Jeg er bipolar,  har angst og har barn. Har i perioder gått til psykolog og i perioder hatt kontakt med psykiatrisk sykepleier. Ingen har vært bekymret for min omsorgsevne siden jeg selv har vært åpen og bedt om hjelp.  

Det høres ut som om du burde ta kontakt med fastlegen din og bedt om en henvisning til psykolog.

Du bør ikke vente lenge. Det er godt å få hjelp, du skal ikke gå rundt og ha det så vanskelig. For å kunne være en god omsorgsperson for andre må du også vise god omsorg for deg selv. 

Tenk på det på denne måten,  du kan ikke bære andre hvis du selv faller sammen ❤️

Anonymkode: c5c2e...f06

[AnonymBruker]

Det er dumt det at så mangen skal la vær å søke psykisk hjelp pga dem er redd barnevernet, det samme har jeg gjort. Man vet jo aldri slikt har skjedd med folk jeg vet om.

Anonymkode: 5f01f...816

[AnonymBruker]

Ts her

takk for betryggende svar ❤️ Da trenger jeg ikke frykte det

men jeg undrer om det er vits.

Jeg ble mobbet og utfryst hele oppveksten. Flyttet langt unna når jeg ble gammel nok. Gjorde masse forskjellig i håp om å få nettverk . Frivillig i røde kors, dansekurs, frivillig på studenthuset, tok initiativ til treff , inviterte både på pizzakvelder , vors og spillkvelder. Alt i håp om å få noe mer enn bekjente. Men det var ikke så lett. Men jeg har vært en «drømmer» . Holdt meg gående med tanken «i framtiden er alt bedre! En vakker dag har jeg venner, nettverk og alt jeg drømmer om. Jeg må bare se fremover og ikke tenke på nåtid eller fortid. Bare prøve prøve prøve» så gikk med hodet hevet hele tiden.

men nå er fremtiden nåtiden. Jeg er 34 år og fortsatt er ikke den dagen kommet. Mine mestingsmekanismer fungerer ikke. Jeg får ikke til å dagdrømme om en finere tid.  Fordi realismen tar meg. Håpet som har holdt meg gående hele livet svinner bort. Hva gjør jeg nå. istedenfor å gå med hodet heva synker jeg dypere og dypere i fortvilelse . Jeg føler at det må være noe galt med med meg og at jeg burde skamme meg som ga mine uskyldige barn mine feilaktige gener. Enn om deres framtid blir som min. Jeg føler en enorm skyldfølelse, enda de bare er 2 år og 3 år gamle.  Hvorfor er jeg her..  jeg har mange gode bekjente, men ingen som boe til venner.  jeg har aldri i mitt liv Vært på en veninnetur, ferie med venner, nyttårsfest, ingen sender meg meldinger på messenger eller  skjeldent noe Snapchat . Utenom mannen min og barna føler jeg alene blandt alle andre

 det er tunge tanker å ha. Men ser ikke hva en psykolog kan gjøre? Han kan ikke trylle frem venner eller endre fakta. Samtidig, jeg vil ikke ha det slik. Hva tror dere? Kan en psykolog hjelpe? Eller er det for vanskelig?
 

Anonymkode: 153ce...142

[AnonymBruker]

Nei, det gjør det ikke. Jeg var suicidal alenemor, og det ble ikke sendt bekymringsmelding på meg. Men ble tett fulgt opp av psykolog, og fikk heldigvis hjelpen jeg trengte.

Anonymkode: 2ee0e...b16

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

 

 det er tunge tanker å ha. Men ser ikke hva en psykolog kan gjøre? Han kan ikke trylle frem venner eller endre fakta. Samtidig, jeg vil ikke ha det slik. Hva tror dere? Kan en psykolog hjelpe? Eller er det for vanskelig?
 

Anonymkode: 153ce...142

 

Ja, det kan hjelpe å gå til psykolog eller liknande. Berre det å få sagt høgt til nokon korleis ein faktisk har det er helande. Særleg når denne personen er profesjonell og ikkje feks eit familiemedlem som ein då automatisk kanskje sensurerer seg litt i forhold til.

No har du sjansen, TS. Du er framleis ung og du har unge barn. Du skuldar deg sjølv å gje deg sjølv ein sjanse ❤️ 

Anonymkode: 09a7d...394