Uføretrygdede og skam

[AnonymBruker]

Jeg er på AAP, går mot ufør. 

Føler ingen skam. De som mobbet meg fra første skoledag burde skamme seg. Lærerne og foreldrene mine, som visste om mobbingen uten å ta tak i det, burde skamme seg. Og den delen av helsevesenet som glatt overså hvor mye jeg strevde som ung voksen burde også skamme seg. 

Til syvende og sist var det en del av dette samfunnet som sendte meg i knestående. Det hjelper ikke at jeg er intelligent og en god arbeidstaker; psyken min takler ikke å være ute blant folk. Samfunnet må betale fir skaden samfunnet har gjort meg.

Anonymkode: 0d343...839

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg er på AAP, går mot ufør. 

Føler ingen skam. De som mobbet meg fra første skoledag burde skamme seg. Lærerne og foreldrene mine, som visste om mobbingen uten å ta tak i det, burde skamme seg. Og den delen av helsevesenet som glatt overså hvor mye jeg strevde som ung voksen burde også skamme seg. 

Til syvende og sist var det en del av dette samfunnet som sendte meg i knestående. Det hjelper ikke at jeg er intelligent og en god arbeidstaker; psyken min takler ikke å være ute blant folk. Samfunnet må betale fir skaden samfunnet har gjort meg.

Anonymkode: 0d343...839

Har du fått erstatning for all uretten samfunnet har gjort mot deg?

Anonymkode: fd2c7...9e9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Hvorfor leser dere trådene om uføretrygdede, dersom det er sånn at det fører til at dere føler skam/ gir økt skamfølelse? Det er jo like smart som om en alkoholiker skulle flytta inn på vinmonopolet for å slutte å drikke. Jeg skjønner ikke greia. 

Anonymkode: c7d9b...bd8

Stay close to your enemies.

Anonymkode: b1053...c67

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Har du fått erstatning for all uretten samfunnet har gjort mot deg?

Anonymkode: fd2c7...9e9

Erstatning? Nei.

Anonymkode: 0d343...839

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Erstatning? Nei.

Anonymkode: 0d343...839

Ja. Du vil vel ha erstatning for at du ikke fikk hjelp i tide!

Anonymkode: fd2c7...9e9

[Diskusjon69]

Føler ingen skam, men det kan være litt kleint å være f eks på en happening, der spørsmålet "Hva jobber du med da" alltid kommer opp og flere snur seg mot deg for å høre hva du sier.

Jeg jobbet store deler av livet mitt, helt til jeg ble rundt 40, før jeg måte gi opp. Jeg vet at hadde de som sier slike teite ting, kjent på hvordan jeg har det, om bare en dag, så hadde de aldri åpnet munnen sin igjen.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Stay close to your enemies.

Anonymkode: b1053...c67

På hvilken måte tenker du at dette er en helsefremmende tilnærming i hverdagen?

Det at man får uføretrygd trenger ikke å bety an man aktivt bør oppsøke ting/ situasjoner som gjør helsa dårligere, kanskje det til og med kan være lurt å gjøre det motsatte. 

Eventuelt så bare kødder du 😆

Anonymkode: c7d9b...bd8

[AnonymBruker]

Jeg skammer meg ikke i det hele tatt. Jada, nær familie og noen bekjente forsøker å skamme meg. Enda det vet at jeg har en alvorlig sykdom. 

Jeg har MS. Min familie har mer enn nok penger til å gi meg eller låne meg til en stamcelletransplantasjon. Men de ruger på sine millioner mens de gnåler i vei om at jeg kunne jo ha jobba litt, og at jeg får for mye i trygd (hele 350 000,-). 

De burde skjemmes. Ikke jeg. 

Og, et lite tips. Når fremmede spør hva jeg jobber med sier jeg at jeg jobber som freelance oversetter og har hjemmekontor. Så jeg lyver. Jeg orker ikke å bli møtt med forakt. Det er slitsomt. 

Å være ufør har gjort meg sint og skuffa. Det er mye forakt for de svake i Norge. 

Jeg er en god person. Jeg har ingen grunn til å skamme meg. Jeg vet hvem jeg er. 

 

Anonymkode: d0f55...c3e

[AnonymBruker]

Jeg har skammet meg helt fra jeg ble syk. Jeg har alltid vært frisk, utadvent, aktiv, sosial og i full jobb. Jeg har aldri blitt mobbet og hatt mange venner. 
Plutselig blir jeg syk og får en alvorlig fysisk sykdom og går rett i kjelleren. Jeg forvandles til en livredd person som isolerer meg hjemme med mann og barn. Min aller største skrekk var å ende opp med uføretrygd. 
Heldigvis hadde jeg nok selvinnsikt til å be om psykolog, jeg skjønte rett og slett ikke hva som skjedde med meg mentalt. Psykologens konklusjon var at jeg var helt frisk psykisk, men at jeg nektet å innse at livet var blitt annerledes. Jeg motarbeidet meg selv i form av skam. 
Nå har det gått 10 år siden jeg ble syk og jeg har akkurat blitt uføretrygdet og skammen har omtrent doblet seg. Selv om jeg er et oppegående menneske som ser galskapen i disse følelsene jeg bærer på, så klarer jeg ikke å endre tankegangen min. 
Jeg er fortsatt forholdsvis ung, men føler rett og slett at livet er «over» og det er en trist følelse. Målet mitt er nå å bli kvitt skammen og akseptere at jeg ikke får gjort noe med samfunnets holdninger til syke mennesker. At det finnes mennesker som er skråsikre på at de eller noen de er glad i aldri vil havne i min og mange andres situasjon får jeg ikke gjort noe med. 

Anonymkode: 49485...133

[AnonymBruker]

Føler egentlig ikke skam over å være uføretrygdet. Jeg ble uføretrygdet pga yrkesskade / yrkessykdom. 

Men når noen spør hva jeg holder på med jobber som osv... så har jeg 2 alternativer jeg bruker.

Jeg svarer enten at jeg er utdannet som den bachelorgraden jeg har - evt så velger jeg å si at jeg er uføretrygdet pga yrkesskade / yrkessykdom. Å kun være uføretrygdet i seg selv, da føler jeg at folk ser ned på meg, da de fleste er uføretrygdede enten pga psykisk sykdom eller rus...  

Min årsak til uføretrygd er forholdsvis sjelden - jeg kan ikke omgås andre mennesker pga parfyme / kjemikalieallergi / intoleranse. Jeg kan i verste fall dø av det.  Men jeg kan fint gå lange turer f.eks... Jeg må bare holde meg unna andre folk, man vet aldri hva man møter på...

Anonymkode: 11c11...3a3