Føler meg så tilsidesatt når bonusbarnet er her

[AnonymBruker]

Jeg har kjent barnet siden det var litt før året, nå er hen tre og et halvt. Dette har vært et problem fra starten, men hadde håpa det skulle gå seg til…

Det er «pappa og x» i alt som skjer. «Vi» betyr pappa og x. Barnet legger ofte til mitt navn, da ignorerer far det. Det er alltid barnet som inviterer meg i lek, aldri far. Plutselig finner far på noe de skal gjøre, og spør ikke om jeg vil være med, f.eks sier plutselig far «nå skal vi gå til den barnehagen» eller «nå skal vi facetime familien vår». Hvis barnet er misfornøyd med noe, er det alltid jeg som har gjort det (flytta på noe eller kjøpt blomster i feil farge). Ved middagsbordet snur far stolen og kroppen mot barnet og snakker utelukkende med hen. Forsøker jeg å involvere meg så tar han fort over samtalen igjen. Vet ikke om han synes jeg er en dårlig omsorgsperson eller hva det er, men jeg har jo barnet når det er sykt og far ikke kan ta fri og gjør alle omsorgsoppgaver om det er samtidskonflikt. Jeg og barnet leker fint sammen også.

Jeg forsøker å inkludere meg, men føler jeg bare blir gående å gjøre alt husarbeidet og organisere og lage måltidene og underholde barnet de gangene far er lei og vil sitte på telefonen eller drikke kaffe. Jeg spør om far kan hjelpe meg med ting, forsøker å si at jeg gjerne også vil inkluderes i lek, eller at det er fint om vi kan planlegge litt aktiviteter sammen og at han kan kan være bevisst på å inkludere meg når han snakker om han og barnet.

Nå har det gått så langt at jeg gruer meg til han har samvær, for jeg føler jeg bare går til bryderi her hjemme. Halvparten av hverdagene mine er dager jeg føler meg helt verdiløs. Får ikke sove før langhelgene og går med tårer i øynene titt og ofte. Han er helt annerledes mot meg når vi er alene, og jeg vil si vi ellers har et godt forhold. Vi har vært på fvk og det eneste jeg fikk ut av det var at han synes jeg var flink med barnet og at barnet liker meg…
 

Noen med forslag? 

Anonymkode: 86e19...c00

[AnonymBruker]

Kanskje han er redd for at barnet vil like deg mer enn han. 

Anonymkode: 78013...b9c

[AnonymBruker]

Faren bryr seg ikke om deg, men vil ha gratis hushjelp og barnepass. Skaff deg egen familie sammen med en mann som ikke har barn. 

Anonymkode: 52cdf...15b

[lillevill]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Jeg har kjent barnet siden det var litt før året, nå er hen tre og et halvt. Dette har vært et problem fra starten, men hadde håpa det skulle gå seg til…

Det er «pappa og x» i alt som skjer. «Vi» betyr pappa og x. Barnet legger ofte til mitt navn, da ignorerer far det. Det er alltid barnet som inviterer meg i lek, aldri far. Plutselig finner far på noe de skal gjøre, og spør ikke om jeg vil være med, f.eks sier plutselig far «nå skal vi gå til den barnehagen» eller «nå skal vi facetime familien vår». Hvis barnet er misfornøyd med noe, er det alltid jeg som har gjort det (flytta på noe eller kjøpt blomster i feil farge). Ved middagsbordet snur far stolen og kroppen mot barnet og snakker utelukkende med hen. Forsøker jeg å involvere meg så tar han fort over samtalen igjen. Vet ikke om han synes jeg er en dårlig omsorgsperson eller hva det er, men jeg har jo barnet når det er sykt og far ikke kan ta fri og gjør alle omsorgsoppgaver om det er samtidskonflikt. Jeg og barnet leker fint sammen også.

Jeg forsøker å inkludere meg, men føler jeg bare blir gående å gjøre alt husarbeidet og organisere og lage måltidene og underholde barnet de gangene far er lei og vil sitte på telefonen eller drikke kaffe. Jeg spør om far kan hjelpe meg med ting, forsøker å si at jeg gjerne også vil inkluderes i lek, eller at det er fint om vi kan planlegge litt aktiviteter sammen og at han kan kan være bevisst på å inkludere meg når han snakker om han og barnet.

Nå har det gått så langt at jeg gruer meg til han har samvær, for jeg føler jeg bare går til bryderi her hjemme. Halvparten av hverdagene mine er dager jeg føler meg helt verdiløs. Får ikke sove før langhelgene og går med tårer i øynene titt og ofte. Han er helt annerledes mot meg når vi er alene, og jeg vil si vi ellers har et godt forhold. Vi har vært på fvk og det eneste jeg fikk ut av det var at han synes jeg var flink med barnet og at barnet liker meg…
 

Noen med forslag? 

Anonymkode: 86e19...c00

Jeg tror det du opplever er noe som gjorde at han er skilt nå.

Hvorfor spør du ikke han hva det handler om? Forstår han ikke at det føles vondt for deg å bli utelatt og ja, FRYST UT? Hva i alle dager er det som skjer i topplokket, lurer jeg på.

[lillevill]

På sikt vil dette ødelegge deg ts.

Du fortjener godhet, inkludering, aksept og varme i hjemmet. Hva skal du med en mann som fryser deg ut, når du er kjæresten hans? Kjæreste betyr, nærmeste og mest kjære personen i ditt liv. Den du elsker. Så hva driver han med? 

[mereo]

Ta det opp med han? 
Kan han være for fokusert på at det er hans barn og hans ansvar, at det ikke skal belastes deg? 🤷🏼‍♀️

[Lønnesirup01]

Dette er jo "den andre siden" som vi ikke hører så mye om. Fedre som er så livredde for å bli satt i bås som menn som 'glemte' barna da de fikk ny kjæreste, at de overkompenserer. Du hører alltid om onde stemødre som ignorerer barna og fedre som dilter etter, men det er like mange situasjoner som er som denne.

Hvis de ble skilt mens barnet var baby, så er det klart det blir et ekstremt fokus på samhold og bonding. Mange fedre føler nok at mor har bedre kontakt med et så lite barn. 

Så må jeg innrømme at jeg synes det er et litt varsku når folk skilles så kort tid etter fødsel. Det kan vel ikke ha gått særlig lang tid før han traff deg heller? Vurderte dere ikke å være særboere en stund?

Det høres ikke ut som han er klar for, eller interessert i, at du skal fungere som stemor og at dere skal ha en felles familie. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

jeg har jo barnet når det er sykt og far ikke kan ta fri og gjør alle omsorgsoppgaver om det er samtidskonflikt. Jeg og barnet leker fint sammen også.

Far kan ikke ta seg fri? Det er bare bs. Vel, far (din samboer) ønsker deg ikke der til vanlig, kun når det direkte gangner han selv.

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Nå har det gått så langt at jeg gruer meg til han har samvær, for jeg føler jeg bare går til bryderi her hjemme. Halvparten av hverdagene mine er dager jeg føler meg helt verdiløs. Får ikke sove før langhelgene og går med tårer i øynene titt og ofte. Han er helt annerledes mot meg når vi er alene, og jeg vil si vi ellers har et godt forhold. Vi har vært på fvk og det eneste jeg fikk ut av det var at han synes jeg var flink med barnet og at barnet liker meg…

Så selv etter å ha vært i terapi pga dette, endrer han ikke oppførsel. Det er jo rett og slett kroken på døra dette. Dette er slik det vil være fra fars side. Du har noen valg: 

- enten aksepetere at han er redd for at barnet skal foretrekke deg framfor han (og dermed at han aktivt prøver å stenge deg ute).

- gjøre ting utenfor huset mens det er samvær

- finne et eget sted å bo og avslutte forholder eller være særboere

En prat med han om at du har det vanskelig pga dette, med de nevnte eksemplene du har skrevet her er nok uansett på sin plass, igjen. Uansett, husk kondom!

Anonymkode: e568d...dab

[AnonymBruker]

Lønnesirup01 skrev (2 minutter siden):

Dette er jo "den andre siden" som vi ikke hører så mye om. Fedre som er så livredde for å bli satt i bås som menn som 'glemte' barna da de fikk ny kjæreste, at de overkompenserer. Du hører alltid om onde stemødre som ignorerer barna og fedre som dilter etter, men det er like mange situasjoner som er som denne.

Hvis de ble skilt mens barnet var baby, så er det klart det blir et ekstremt fokus på samhold og bonding. Mange fedre føler nok at mor har bedre kontakt med et så lite barn. 

Så må jeg innrømme at jeg synes det er et litt varsku når folk skilles så kort tid etter fødsel. Det kan vel ikke ha gått særlig lang tid før han traff deg heller? Vurderte dere ikke å være særboere en stund?

Det høres ikke ut som han er klar for, eller interessert i, at du skal fungere som stemor og at dere skal ha en felles familie. 

Vi skulle etter planen særbo en stund, men så fikk mor jobb et stykke unna og ønsket å flytte dit, og vi ønsket ikke kjøpe hver vår leilighet bare for en kortere periode, derfor ble det felles fra start. 

Han var tydelig på fra start at han ønsket at jeg involverte meg i alle daglige gjøremål og at vi skulle dele omsorgsoppgaver. Det var helt greit for meg, og jeg har forsøkt etter beste evne. Samtidig slipper jeg ikke til, han har 100% fokus på barnet hele tiden og det er som om han helst ikke skulle hatt meg her. Jeg har tatt det opp, og han vil ha meg her - så det er kanskje en følelse jeg har mer enn han har.

lillevill skrev (14 minutter siden):

Jeg tror det du opplever er noe som gjorde at han er skilt nå.

Hvorfor spør du ikke han hva det handler om? Forstår han ikke at det føles vondt for deg å bli utelatt og ja, FRYST UT? Hva i alle dager er det som skjer i topplokket, lurer jeg på.

Jeg frykter vel også litt det første poenget der…

Anonymkode: 86e19...c00

[Lønnesirup01]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Vi skulle etter planen særbo en stund, men så fikk mor jobb et stykke unna og ønsket å flytte dit, og vi ønsket ikke kjøpe hver vår leilighet bare for en kortere periode, derfor ble det felles fra start. 

Anonymkode: 86e19...c00

Så dere flyttet begge etter mor? Måtte du ofre/jobb reisevei for dette?

Hva slags planer har dere for fremtiden - snakker dere om ekteskap og/eller felles barn? Eier dere huset sammen?

Jeg anbefaler å være veldig var på hva man gir i slike relasjoner mot hva man får igjen, og gjerne så tidlig som mulig. Og hva du aksepterer av tilrettelegging for ham, og ikke minst, hans ekskone.

[Gjest O.G.]

TS har blitt restefesten, jeg vil anbefale henne en fyr uten barn.

[AnonymBruker]

Lønnesirup01 skrev (Akkurat nå):

Så dere flyttet begge etter mor? Måtte du ofre/jobb reisevei for dette?

Hva slags planer har dere for fremtiden - snakker dere om ekteskap og/eller felles barn? Eier dere huset sammen?

Jeg anbefaler å være veldig var på hva man gir i slike relasjoner mot hva man får igjen, og gjerne så tidlig som mulig. Og hva du aksepterer av tilrettelegging for ham, og ikke minst, hans ekskone.

Ja, vi flyttet begge etter, og begge måtte bytte jobb. Vi angrer vel litt begge to, for selv etter flere år sliter han med å få seg en tilsvarende stilling, men det var vanskelig å vite der og da. Samtidig begynner vi å falle så smått på plass nå.

Ja, vi eier sammen, og ønsker også barn. Men jeg blir jo veldig redd for å bli alenemor i felles hjem når det er samvær. At det nye barnet blir mindre verdt så fort det første barnet kommer inn døra.

Jeg har selvsagt ikke samme glede av samvær som han, men det er jo mye mer givende når vi alle er med på aktivitetene og lekinga og kan ha det fint sammen. Barnet er enkelt å ha med å gjøre og det hadde helt ærlig vært bedre om det bare var meg og barnet, for da hadde jeg følt at tidsbruken var verdt noe. Nå er jeg bare hjemme og venter på at timene skal gå.

 

Anonymkode: 86e19...c00

[AprilLudgate]

Jøss, dette var en veldig underlig oppførsel.

Ja, du er en god bonusmor og barnet liker deg.

Problemet er jo at far ekskluderer 🤷‍♀️
For en merkelig oppførsel? 
 

Men hva snakket dere om konkret på FVK? Tok du opp hans oppførsel - og at han er problemet? Barnet selv tar jo ikke initiativ til alt dette. 
 

Hva skjer om du for eksempel tar opp ei bok barnet liker og leser sammen? Eller sier «jeg blir med på lekeplassen»? 

[AnonymBruker]

Har du snakket med far om dette? Hva du opplever og føler?

Anonymkode: 63e4b...f2c

[Lønnesirup01]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Ja, vi flyttet begge etter, og begge måtte bytte jobb. Vi angrer vel litt begge to, for selv etter flere år sliter han med å få seg en tilsvarende stilling, men det var vanskelig å vite der og da. Samtidig begynner vi å falle så smått på plass nå.

Ja, vi eier sammen, og ønsker også barn. Men jeg blir jo veldig redd for å bli alenemor i felles hjem når det er samvær. At det nye barnet blir mindre verdt så fort det første barnet kommer inn døra.

Jeg har selvsagt ikke samme glede av samvær som han, men det er jo mye mer givende når vi alle er med på aktivitetene og lekinga og kan ha det fint sammen. Barnet er enkelt å ha med å gjøre og det hadde helt ærlig vært bedre om det bare var meg og barnet, for da hadde jeg følt at tidsbruken var verdt noe. Nå er jeg bare hjemme og venter på at timene skal gå.

 

Anonymkode: 86e19...c00

Hvordan er relasjonen til og samarbeidet med mor?

Jeg tenker at dette dessverre ikke kommer til å bli mye bedre. Hvis dere får felles barn og barnet får et halvsøsken, er det sannsynlig at han blir enda mer overbeskyttende og skal vie all sin oppmerksomhet til barnet han har fra før. 

Det er jo ikke spesielt sunt for barnet heller. Mange foreldre glemmer at når man vokser opp med mor og far i samme hjem, så får man ikke deres fulle oppmerksomhet hele tiden. Det er ikke sunt at barnet blir 100% i fokus hele tiden hos mor, og hele tiden hos far. Barn har godt av å høre iblant "nå må du vente, de voksne snakker sammen".

[AnonymBruker]

I think you better run.

Anonymkode: af576...f52

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Ja, vi flyttet begge etter, og begge måtte bytte jobb. Vi angrer vel litt begge to, for selv etter flere år sliter han med å få seg en tilsvarende stilling, men det var vanskelig å vite der og da. Samtidig begynner vi å falle så smått på plass nå.

Ja, vi eier sammen, og ønsker også barn. Men jeg blir jo veldig redd for å bli alenemor i felles hjem når det er samvær. At det nye barnet blir mindre verdt så fort det første barnet kommer inn døra.

Jeg har selvsagt ikke samme glede av samvær som han, men det er jo mye mer givende når vi alle er med på aktivitetene og lekinga og kan ha det fint sammen. Barnet er enkelt å ha med å gjøre og det hadde helt ærlig vært bedre om det bare var meg og barnet, for da hadde jeg følt at tidsbruken var verdt noe. Nå er jeg bare hjemme og venter på at timene skal gå.

 

Anonymkode: 86e19...c00

Du sier du har kjent barnet før det var 1 år, når ble dere sammen og når flyttet dere sammen? Når ble det slutt mellom han og mor, og hvorfor?

Føles kanskje som alt har gått for fort her hele veien.. 

Anonymkode: 61952...b90

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (51 minutter siden):

Du sier du har kjent barnet før det var 1 år, når ble dere sammen og når flyttet dere sammen? Når ble det slutt mellom han og mor, og hvorfor?

Føles kanskje som alt har gått for fort her hele veien.. 

Anonymkode: 61952...b90

Det ble slutt mellom dem ganske raskt etter fødsel, rundt et halvt år, var vel i all hovedsak han som ville ut av forholdet, uten noen annen grunn (såvidt jeg har forstått, har ikke gravd) at det var et flatt forhold uten så mye følelser. Samarbeidet med mor går greit nok, jeg legger meg ikke så mye opp i det heller, men føler vi alle er fleksible og det er ikke noen sure miner ved overlevering eller ellers.

Vi flyttet sammen da barnet var halvannet. Før det møtte jeg hen stort sett i korte perioder ute på lekeplassen eller var med i skogen eller liknende når far hadde samvær. Som sagt vet vi at det var litt tidlig, men når mor flyttet flere timer unna så fremskyndte det vår samflytting også. Samværet har blitt trappet opp gradvis fra da og er nå ish 50/50. Hadde skjønt fars «boble» om han så barnet veldig lite, men nå er det ikke så sjeldent som det var før.

DundreMilfin skrev (1 time siden):

Jøss, dette var en veldig underlig oppførsel.

Ja, du er en god bonusmor og barnet liker deg.

Problemet er jo at far ekskluderer 🤷‍♀️
For en merkelig oppførsel? 
 

Men hva snakket dere om konkret på FVK? Tok du opp hans oppførsel - og at han er problemet? Barnet selv tar jo ikke initiativ til alt dette. 
 

Hva skjer om du for eksempel tar opp ei bok barnet liker og leser sammen? Eller sier «jeg blir med på lekeplassen»? 

Sier jeg at jeg blir med, får jeg selvsagt bli med og da leker vi sammen. Og som oftest gjør jeg det - men om de går ut mens jeg er i dusjen feks, så blir jeg jo litt sånn, vil du ha med meg med eller ikke? Tar jeg opp ei bok og leser så legger far fra seg de andre oppgavene han holder på med for å delta i leken, og etterhvert overta den. Så blir det diskusjon om hvem som skal fortsette med hans opprinnelige oppgave - som oftest blir det meg, for jeg vil ikke at det skal oppfattes som at jeg «stjeler» tiden deres.

Tok selvsagt opp at det er han som er problemet i samværet, og vi fikk gode råd fra fvk om hva som er til barnets beste, om grensesetting osv. Noe har blitt mye bedre etter vi var der, feks at far nå tør å ta kamper med barnet om regler og grenser, og at han lar barnet være mer selvstendig og ikke overkompenserer. Så noe gikk inn - bare ikke akkurat dette…

Anonymkode: 86e19...c00

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Det ble slutt mellom dem ganske raskt etter fødsel, rundt et halvt år, var vel i all hovedsak han som ville ut av forholdet, uten noen annen grunn (såvidt jeg har forstått, har ikke gravd) at det var et flatt forhold uten så mye følelser. Samarbeidet med mor går greit nok, jeg legger meg ikke så mye opp i det heller, men føler vi alle er fleksible og det er ikke noen sure miner ved overlevering eller ellers.

Vi flyttet sammen da barnet var halvannet. Før det møtte jeg hen stort sett i korte perioder ute på lekeplassen eller var med i skogen eller liknende når far hadde samvær. Som sagt vet vi at det var litt tidlig, men når mor flyttet flere timer unna så fremskyndte det vår samflytting også. Samværet har blitt trappet opp gradvis fra da og er nå ish 50/50. Hadde skjønt fars «boble» om han så barnet veldig lite, men nå er det ikke så sjeldent som det var før.

Jeg skulle likt å hørt mors versjon, dette er det merkeligste grunnen for å dumpe dama og ditt nyfødte barn jeg har hørt om, og jeg hadde ALDRI fått barn med ham. 

Anonymkode: 61952...b90

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Det ble slutt mellom dem ganske raskt etter fødsel, rundt et halvt år, var vel i all hovedsak han som ville ut av forholdet, uten noen annen grunn (såvidt jeg har forstått, har ikke gravd) at det var et flatt forhold uten så mye følelser. Samarbeidet med mor går greit nok, jeg legger meg ikke så mye opp i det heller, men føler vi alle er fleksible og det er ikke noen sure miner ved overlevering eller ellers.

Vi flyttet sammen da barnet var halvannet. Før det møtte jeg hen stort sett i korte perioder ute på lekeplassen eller var med i skogen eller liknende når far hadde samvær. Som sagt vet vi at det var litt tidlig, men når mor flyttet flere timer unna så fremskyndte det vår samflytting også. Samværet har blitt trappet opp gradvis fra da og er nå ish 50/50. Hadde skjønt fars «boble» om han så barnet veldig lite, men nå er det ikke så sjeldent som det var før.

Sier jeg at jeg blir med, får jeg selvsagt bli med og da leker vi sammen. Og som oftest gjør jeg det - men om de går ut mens jeg er i dusjen feks, så blir jeg jo litt sånn, vil du ha med meg med eller ikke? Tar jeg opp ei bok og leser så legger far fra seg de andre oppgavene han holder på med for å delta i leken, og etterhvert overta den. Så blir det diskusjon om hvem som skal fortsette med hans opprinnelige oppgave - som oftest blir det meg, for jeg vil ikke at det skal oppfattes som at jeg «stjeler» tiden deres.

Tok selvsagt opp at det er han som er problemet i samværet, og vi fikk gode råd fra fvk om hva som er til barnets beste, om grensesetting osv. Noe har blitt mye bedre etter vi var der, feks at far nå tør å ta kamper med barnet om regler og grenser, og at han lar barnet være mer selvstendig og ikke overkompenserer. Så noe gikk inn - bare ikke akkurat dette…

Anonymkode: 86e19...c00

Hm….

Jeg tror egentlig ikke han mener det vondt,  kanskje han overkompenserer i overkant av mindre rasjonelle grunner.

Prøv å ta en prat med ham. Om dere skal ha barn sammen må han vise at han klarer la deg og slippe til.

Snu på argumentet:

Det kan ikke være sånn at fellesbarn får masse lek/tid med deg, og så skal bonusbarn lure på hvorfor det aldri er sånn med h*n. Dette vil jo bli et spørsmål barnet kommer til å stille seg, og bli usikker av. 
 

«Hvorfor leser X på senga til lillesøsken, men ikke meg/hvorfor er aldri vi på cafe alene mens lillesøster alltid velges til det». 
 

Måten største inkluderes i familien på er jo å være en naturlig del av familien, ikke «alene med pappa» på alt. 

Men jeg ville nok stusset LITT på en mann som avslutter et forhold etter fødsel og får seg ny dame/flytter inn så kjapt.

Flere røde flagg her 🤷‍♀️

Endret 12. juni 2022 av DundreMilfin