Har begynt å kjenne på at lillebror har fått så mye ekstra hjelp hos mor, mens jeg har blitt nedprioritert...

[AnonymBruker]

Trenger å få luftet tankene mine litt. Det er helt sikkert andre som har vært i lignende situasjon og jeg vil veldig gjerne høre hvordan dere har taklet dette. Beklager for at dette ble langt, men det er kanskje noen som kjenner seg igjen?

Jeg er i begynnelsen av 30-åra. Jeg har også to eldre søsken, så man kan godt si at jeg er "dritten i midten" som en sier.

Lillebroren min er 10 år yngre enn meg og vokst opp i en litt annet tid. Han har vært svært heldig med å vokse opp på en tid der økonomien til foreldrene mine blomstret, særlig mor har forbedret seg kraftig og er ganske bra nå.

Foreldrene mine skilte seg i 9.klasse og det var en vanskelig tid økonomisk da jeg var konfirmant og gikk på VGS. 

For noen år siden fikk jeg vite at lillebror hadde blitt lovet penger for hver 5 og 6er han fikk på vitnemålet både på grunnskole og VGS. Dette tilbudet fikk jeg aldri. Men moren min hadde jo råd til det når lillebror skulle uteksamineres og han hadde ambisjoner om å komme inn på et studie med høye poengkrav, så har akseptert det som at situasjonen var en annen. 

Når jeg skulle flytte på hybel for første gang på VGS, så var det faren min som hjalp til og kjørt flyttelass, og til og med fått leid enn henger.

Det er spesielt en hendelse som jeg tenker på i dag som plager meg. Når jeg skulle flytte for å studere for første gang som 20-åring spurte jeg moren min om hun kunne være behjelpelig med å kjøre flyttelass til studentbyen jeg skulle flytte til. Dette passet visst svært dårlig og hun gjorde ikke noe forsøk på å finne en løsning, for det ble stress for henne og hun hadde ikke tid. I stedet ba hun meg spørre en venninne som også skulle flytte med flyttelass om jeg kunne sitte på. Jeg husker jeg synest det var svært ubehagelig å trenge meg på fordi jeg visste hun skulle ha med seg flere store ting og hadde begrenset med plass. Jeg fikk sitte på, men jeg pakket med meg svært lite av tingene mine da jeg følte det ikke var plass. I tillegg flyttet vi på bursdagen min og det var ikke slik jeg hadde lyst å tilbringe 20 års-dagen min, og jeg husker det var svært sårt at alle andre jeg bodde i kollektiv med hadde foreldre som kjørte dem med studiestudiet, hjalp med å komme på plass og tok dem med ut på en bedre middag. Moren min reiste i stedet på en ferie til noen slektninger som jeg også ønske å besøke, men som jeg ikke kunne være med på da jeg måtte sitte på med venninnen min for å få flyttet. Faren min hadde hatt et lite hjerteinfarkt den sommeren og måtte ta det rolig så jeg kunne selvfølgelig ikke spørre han om hjelp.

Når storesøsteren min flyttet ut for første gang, var mor og far fremdeles gift og jeg husker de kjørte henne og flyttelasset til studentbyen, som førstemann som flyttet ut.

Etter 6 år i studentbyen skulle jeg flytte tilbake igjen. Igjen spurte jeg mor og stefar om de kunne hjelpe til med flyttelass, men nei - det ble for mye styr for de og om jeg ikke heller kunne spørre faren min. Faren min stilte opp, leide enn leiebil som jeg betalte for og tok seg fri fra jobb for å hente hjem meg og flyttelasset. 

Så var det lillebror sin tur til å forlate rede og flytte til samme studentby som jeg hadde bodd i. Da stilte mor og stefar opp med en gang og kjørte han og flyttelasset til byen for første tid som student. Dette var omtrent 3 år etter at jeg spurte om hjelp til å flytte for 2.gang men fikk beskjed om at det ikke passet. 

I mellomtiden hadde jeg flytte til et studiested nærmere og hjemstedet, og da jeg skulle flytte ut av der igjen rundt samme periode så ble det til at jeg måtte spørre en venninne om flyttehjelp og lån av større bil for å få flyttet (siden jeg hadde seng) - hun skyldte meg en flyttetjeneste så det var forsåvidt greitt, men igjen måtte jeg klare og ordne seg selv - ikke noe hjelp å få fra mor. 

Så var det tid for lillebror etter 2 år at han skulle flytte i studentbyen fra en leilighet til en annen. Han hadde seng som måtte transporteres, og mor og stefar dro til byen igjen og leide enn henger for å hjelpe han med å få fraktet. Jeg flyttet også en gang mellom leiligheter i studentbyen og trengte hjelp med flyttelass, men da bad moren min meg spørre storebroren min om hjelp siden han bodde nærmere. 

Siste gangen jeg trengte hjelp til flytting hadde jeg fått en jobb med veldig rask oppstart og jeg skule bo hos moren min i noen få dager til jeg hadde funnet et nytt bosted (det var nærmere der hun bodde). Jeg tok jeg buss dit, og når jeg hadde funnet bosted raskt etterpå så fikk jeg ikke noe hjelp til flytting da heller, men jeg fikk i stedet låne bilen til mor og måtte kjøre frem og tilbake for å kjøre flyttelass i 3-4 timer hver vei, og selv når jeg hadde kjørt flyttelasset til mitt nye bosted, som var bare 1 time unna der moren min og stefar bor, så måtte jeg avlevere bilen hos mor igjen, og ta bussen tilbake til det nye bostedet. Når jeg flyttet fra dette stedet igjen, så var det igjen far som stilte opp og tok seg fri fra jobb og kjørte 3-4 timer.

Nå har jeg kjøpt egen bil, så fremtidig flytting ordner jeg selv inntil en viss grad. 

Isolert seg så har jeg ikke tenkt så mye på disse hendelsene tidligere før lillebror har spurt om det samme, og fått hjelp flere ganger. Mor og stefar ordner seg fri og har byttet vaktet, og ordnet med leie av tilhenger for å hjelpe.

Nå har det virkelig toppet seg ved at lillebror spurte om hjelp til å kjøpe sin første leilighet, og mor tilbydde han et veldig stort privat lån slik at han skulle få kjøpe, før hun hadde snakket med oss. Han spurte også far om å være kausjonist og det sa han ja til, men han trengte visst ikke dette så da har det blitt mor som har hjulpet. Det private lånet skal selvfølgelig betales tilbake og de har en skriftlig avtale med rente, så den er greitt og vi har fått sett avtalen, men hun har lånt ham såpass mye at hun ikke vil være i stand til å låne ut tilsvarende beløp til noen av oss andre de kommende året, og lillebror har sluppet å låne noe særlig fra banken og kommer svært godt ut av det. Lillebror har valgt et yrke med svært gode jobbmuligheter og høy lønn og ville klart seg utmerket med mindre hjelp. I kjølevannet av dette når jeg spurte moren min om hva hun tenkte om å hjelpe når det evt. min tur så var responsen hennes at hun ikke trodde at "jeg trengte hjelp siden jeg aldri har spurt", og at hun gjerne ville hjelpe oss andre også, men at hun ikke hadde mulighet til å låne tilsvarende beløp med det første, siden det meste har gått til lillebror og han var "første mann til mølla" siden han spurte først. Hun slang  også at jeg fikk heller spørre faren min om hjelp, siden det var hun som bidro til lillebror nå, og ikke far.

I tillegg skal nå lillebroren pusse opp leiligheten sin, og mor og stefar har reist inn til byen to ganger nå for å hjelpe til med å pusse opp leiligheten, har tatt fri og skal nå i sommer tilbringe flere dager med å hjelpe til. 

Jeg tror nok at jeg vil få noe hjelp senere i livet om jeg spør, så kanskje jeg bare har vært uheldig med tidspunktene og at min tid ikke har kommet, samtidig kan jeg ikke hindre i å føle at jeg har blitt nedprioritert og at det er forskjellsbehandling mellom meg og lillebror, særlig med tanke på flyttehjelp når jeg har spurt så mange ganger og hun har delegert ansvaret videre. Særlig er det sårt det at hun ikke prioritere meg når jeg skulle flytte bort som student for første gang, mens både storesøster og lillebror fikk dette og at hun faktisk aldri har stilt opp med flytting en eneste gang. Det handler ikke bare om hjelp til den fysiske flyttingen, men det å faktisk sørge for at jeg kom på plass i byen. Mens faren min har stilt opp 3 ganger for meg.

Jeg vet moren har ymtet frampå noen ganger at jeg tilbringer så mye tid med faren min,  men samtidig har dette også vært naturlig siden det er barndomshjemmet jeg bor i og jeg har halvsøsken her som jeg gjerne vil tilbringe tid med. Så lurer på om hun rett og slett om hun rett og slett er litt sjalu pga. at hun tror jeg liker far bedre og tilbringer mer tid med han, og har ubevisst latt dette reflekteres i hvor langt hun er villig til å strekke seg for meg. Samtidig ser jeg at lillebroren min er den av alle som prioriterer familien sin minst, og jeg har besøkt mor og stefar mye mer på det nye stedet enn han er, fordi han er så opptatt av studentlivet. Lillebroren min er veldig fremgangsrik i motsetning til meg, alltid toppkarakterer på skolen, kommet inn på prestisjestudier og gjør det svært bra både med studier og verv, så jeg tror også hun er ekstra stolt over hva han har fått til. Tror jeg ubevisst har begynt å kjenne på at jeg er nedprioritert det siste året for lysten til å dra på besøk har minsket.

Noen som har noen tanker eller vært bort i det samme? Hvordan håndterte du det? 

Anonymkode: d093b...2c9

[AnonymBruker]

Er noen av dine søsken halvsøsken eller har dere alle samme foreldre? Siden det er steforeldre involvert osv.

Dette var veldig detaljert, og jeg tror du har sittet og analysert enkeltepisoder på en måte som ville vært litt fremmed for foreldrene dine. Jeg forstår følelsene, men noen av disse flytteepisodene virker også litt hauset opp. Generelt kan man jo forvente at barn klarer seg selv når de flytter hjemmefra, men det høres ut som lillebror er blitt litt dullet med. 

Det rent finansielle har jeg derimot forståelse for. Man skal dele likt mellom sine barn. Kan man ikke hjelpe/gi lån/stille som kausjonist for alle, så skal man ikke gjøre det for noen.

Mine foreldre er veldig rigide på dette, og det er jeg glad for. Men jeg har sett at det ikke er slik i alle familier. Mannen min er litt i din situasjon - hans bror får hjelp av foreldre absolutt hele tiden, mens han har måttet stort sett klare seg selv. Det har ført til litt bitterhet overfor broren, og det er jo gjerne det som uheldigvis skjer.

Har du snakket med foreldrene dine om noe av dette? 

Anonymkode: 2c0f3...6ba

[AnonymBruker]

^Hvordan er forresten forholdet mellom mor og far? Er det fortsatt litt 'vondt blod' etter skilsmissen? Dersom forholdet mellom dem er dårlig, føler kanskje din mor at du har "valgt far".

Anonymkode: 2c0f3...6ba

[AnonymBruker]

Har kjent på tilsvarende, ikke like grovt. Men mange små ting over mange år. 
 

jeg er eldst og svært uønsket, noe min mor ikke forstår skinner gjennom. Dette får jeg bekreftet av andre som ser samspillet i familien, uten at jeg forteller i forkant. 
 

jeg har konfrontert min mor med mye de siste årene. Det har hjulpet i den forstand at vi nå har et tålelig greit forhold. På den annen side så klarer hun ikke ta til seg mer.

slik jeg forstår deg føler du deg mer velkommen og inkludert jos din far, forstår din mor det, har du noensinne konfrontert henne med noe?

 

Anonymkode: 057a7...20f

[AnonymBruker]

Livet, ts, ER urettferdig. Sånn er det bare. Du må bare finne en måte å leve godt med at livet er ekstremt urettferdig på. Får du ikke til det alene så må du søke proff hjelp - det er vel verdt pengene i økt livskvalitet. Bare tenk på sykdom - ingen gjør noe som helst for å fortjene å få en kronisk sykdom som pulveriserer livskvaliteten eller tar livet av dem. Likevel må vi alle leve med at dette er en reell risiko. 
 

Og dette med din mor? Kanskje liker hun deg mindre enn lillebroren din? Men verken du eller han får gjort noe med det. Kanskje var det din far som passet på at dine eldre søsken fikk mer oppfølging, ved å presse din mor til å oppføre seg bedre? Det er intet noen får gjort med det heller. Det du kan (og bør) gjøre er å ta for deg hver enkelt slektning (og venn) du har og tenke «får jeg økt livskvalitet av denne personen?» er svaret nei? Da dropper du vedkommende. Å kunne droppe din mor, som trolig begynner å eldes, vil føre til spart tid og uro for deg. Å følge opp aldrende foreldre er mye bry. Dine søsken har fått oppfølging av din mor, og kan forventes ta seg av henne. Du kan med god samvittighet svare «nei, mor, det passer ikke å se etter deg dette året når du har brukket lårhalsen/er dement/ikke klarer deg selv. Hør med en venn eller flytt på heim» og så bare legge på. 

Anonymkode: fa0f4...5e0

[AnonymBruker]

Du får tenke kynisk på det. Nå kan du med god samvittighet la lillebror ta seg av henne når hun blir gammel.

Anonymkode: 07542...1ad