Ulykkelig fanget i nytt forhold med psykisk syk person - og skal flytte sammen

[AnonymBruker]

Jeg trenger sårt hjelp til tanker og meninger rundt en livssituasjon jeg har satt meg selv inn i.  

Jeg har hele livet blitt veldig fort forelsket i gutter/menn, ofte litt autoritære der jeg nærmest har vært obsessed. Jeg har lært om meg selv at dette ikke er "ekte" kjærlighet, men bare en obsession som er ekstrem intens og går fort over igjen. Sjefen min (han er ikke sjefen min nå lenger, men vi er fortsatt kollegaer) på arbeidsplassen min ble fort et offer for denne obsessionen, men da han hadde kjæreste på det tidspunktet ble det fort en jakt på det jeg ikke kunne få. Jeg var ekstremt forelsket og obsessed, men skjønte som ved alle andre ganger at dette ikke var ekte- Vi utviklet et emosjonelt forhold som hele tiden ble næret da jeg ikke kunne få han. Han ble plutselig singel etter et halvt år med intens forelskelse. Det viste seg at han også har utviklet sterke følelser for meg i løpet av året og han var klar for å innlede et forhold. Det var jo veldig spennende å luske rundt og flørte på jobb, så forelskelsen fortsatte selv om jeg var ganske sikker på at det ikke var ekte og at det skulle gå over.

Han er bipolar, har PTSD og er generelt veldig psykisk syk grunnet mye trauma gjennom livet. Han har også vært sucidal. Jeg har blitt en livsviktig person i livet hans, og han forteller meg hele tiden at han elsker meg over alt på jord, at jeg er det eneste lyspunktet i livet og at han aldri har opplevd ekte kjærlighet før han møtte meg. Han har det ekstremt vanskelig men det at jeg nå er der for han livet ut har reddet han. Den ekstreme forelskelsen jeg hadde har gått over, men før jeg innså hvor feil dette er sa jeg ja til å bli sammen med han. Vi er derfor nå sammen, og hver gang han gir meg komplimenter og forteller hvor høyt han elsker meg føler jeg på presset om å si det tilbake. Det har bare blitt til at jeg også sier at han er mitt alt, og at vi skal gifte oss, få barn og leve livet sammen ut fordi jeg ikke har klart å være ærlig mot meg selv når han har sagt disse tingene til meg. Jeg føler derfor jeg har "ubevisst" og med mangel på selvbestemthet har satt meg i en sitasjon og et forhold med et løfte om skal leve livet ut, som jeg ikke kommer meg ut av.

I tillegg har vi fått et jobbtilbud sammen der vi venter på å få et tilbud, som vi kommer til å få sammen. Det innebærer å flytte til et sted langt vekk fra alle jeg kjenner sammen med han. Det er også en jobb jeg har drømt om hele livet, som er en veldig bra mulighet for meg. Jeg har allerede lovet at vi skal takke ja og starte vårt liv sammen, noe han gleder seg grenseløst til. Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre. Jeg vet bare at jeg kan holde ut litt, men at det kommer til å ende stygt uansett hva jeg velger å gjøre. Slår jeg opp nå vil jeg ødelegge livet hans, samtidig ødelegge ekstremt på den jobben vi har nå da vi deler kontor landskap. Samtidig vil jeg heller ikke være så uærlig mot meg selv, og flytte til et sted der det bare er oss to og leve ulykkelig for en jobb, og bare fordi jeg allerede har gitt han forventninger og ikke tørr å slå opp, i redsel for hva han kommer til å gjøre eller hva som kommer til å skje. Likevel har vi allerede bestemt oss for å flytte og takke ja til jobben, noe som er mest sannsynlig kommer til å skje, da jeg ikke klarer å stå opp for meg selv. Hjelp meg. 

 

Anonymkode: 9d00d...806

[AnonymBruker]

Men kjære vene, trekk deg vekk og ikke snu deg.

Dette var så ynkelig at jeg blir mer irritert enn pity for deg.

Anonymkode: 46875...0a4

[AnonymBruker]

Du er nødt til å stoppe opp,  si nei, og aller helst bør du gjøre det slutt og oppsøke psykolog

 

Du vet at dette kommer til å ødelegge livet ditt, du har innsikten til det. 

Anonymkode: 11741...3f6

[Gjest Luna Llena]

Ikke flytt sammen, du kommer selv til å bli ødelagt. 

[AnonymBruker]

TS hvilket råd hadde du gitt andre i samme situasjon?

Anonymkode: 9d316...437

[anonymeannex]

.

Endret 12. juni 2022 av anonymeannex

[AnonymBruker]

Jeg har en indre stemme som skrifter til meg at jeg ikke skal gjøre det, men samtidig vil det ødelegge minst like mye om vi begge fortsetter å jobbe sammen her vi jobber idag. Jeg føler nesten på et vis at det er "lettere" å flytte sammen til et ukjent sted og deretter fortelle at mine følelser har forandret seg og heller starte "Livet" på nytt et annet sted. 

Jeg er ekstremt glad i han, og han er utrolig snill og omtenksom mot meg. Jeg vil han bare alt godt. Samtidig så har jeg øyeblikk der jeg trives godt med han, og tenker at jeg kan holde ut en lenger periode - selv om jeg ikke ser at det er langsiktig. Jeg vil også føle på et tap dersom jeg skulle miste han, så følelsene mine er også litt blandet oppi det hele 

Anonymkode: 9d00d...806

[Nymerïa]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

I tillegg har vi fått et jobbtilbud sammen der vi venter på å få et tilbud, som vi kommer til å få sammen.

Dette blir litt uklart. Har dere fått et jobbtilbud eller tror dere at dere kommer til å få det? Og hva mener du med dere her? Et jobbtilbud er individuelt. Er det på noen måte et vilkår at dere kommer begge to, eller så får ingen jobben?

Hvis det er sånn at du hadde tatt denne jobben hvis han hadde vært ute av bildet, fordi du har lyst på den; kan det være en mulighet at du faktisk gjør det, men lar være å flytte sammen med han på det nye stedet?

[AnonymBruker]

Du må snakke med noen nær deg om dette, for du trenger støttespillere som kan gi deg kraft til å gå dersom det skulle bli nødvendig. Det vil også hjelpe deg til å føle deg mindre fanget.

Anonymkode: 34933...3e0

[Diskusjon69]

Du må ikke finne på å flytte sammen med han, kom deg vekk, men gjør det på en så fin måte som mulig. Det er ikke ditt problem hva han gjør etter det.

[Gjest Villfisker]

Nei, det skal dere ikke. Dere skal gjøre det slutt. Finn deg også en annen jobb om nødvendig.

[AnonymBruker]

Skjønner ikke helt hvordan jeg skal svare direkte på kommentarene deres men: 

NymeriaRhoynar: Han fikk et bra jobbtilbud der han forhandlet seg til at jeg også får et bra jobbtilbud for at han skal takke ja. Så det gjelder begge to, og vi flytter inn sammen og starter å jobbe sammen der istedenfor

Anonymkode: 9d00d...806

[AnonymBruker]

Ekstrem forelskelse og spenning som man har i starten vil alltid gå litt over. Det er helt normalt og ikke noe tegn på at du har tatt feil avgjørelse.

Du har en forestilling om at du er fanget for resten av livet og det gir deg panikk, men det du tenker rundt dette stemmer jo ikke? Selv om du skulle giftet deg så kan dere alltid gå fra hverandre. Du kan gjøre det slutt når du vil.

Anonymkode: 27c1a...b6b

[AnonymBruker]

Du bør lytte til magefølelsen om at denne relasjonen kan bli litt vel intens på sikt. 

Visste du om hans psyke , da du la øynene på han i utgangspunktet? 

Uansett : han er såpass oppegående, har t.o.m hatt lederstilling. Han er nok ikke så skjør som han gir uttrykk for. ? 

Ville ikke giftet meg hvertfall, før om 3-5 år,uansett kjærlighetserklæringer.  Til det må begge stå stødigere selv ,ellers kan konsekvensene bli at du fanges og mister deg selv. Allerede nå er dine valg mest basert på hans ønsker og ord. Og du virker egentlig litt skremt.  

Absolutt lov å sette på bremsene. 

Å frykte at noen skal begå selvmord er aldri grunn til å bli eller legge opp livsløpet til. Heller ikke bruke slikt som trumfkort og indirekte forsøk på å binde et menneske. Har man såpass problemer, så innleder man ikke viktige forhold, men søker hjelp. 

Det har med  vanlig selvinnsikt og respekt for andre å gjøre. Om det mangler grunnet psykiske utfordringer, så bør man hvertfall ikke innlede noe. 

Du har fullstendig fri vilje og ansvar for DEG . Ikke innta en rolle hvor du frasier deg det. Forstår triggingen som skjer av det dominante du nevner,men det må alltid være med stabile og psykisk friske folk. Og må aldri gi seriøse konsekvenser for livsvalg.  Dine livsvalg.  

Anonymkode: 33e0e...525

[Nymerïa]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Skjønner ikke helt hvordan jeg skal svare direkte på kommentarene deres men: 

NymeriaRhoynar: Han fikk et bra jobbtilbud der han forhandlet seg til at jeg også får et bra jobbtilbud for at han skal takke ja. Så det gjelder begge to, og vi flytter inn sammen og starter å jobbe sammen der istedenfor

Anonymkode: 9d00d...806

Nei, nei og atter nei, TS. Dette skal du ikke gjøre. Hvis du går med på dette så vil du stå i gjeld til han. Og alle på den nye plassen vet hvorfor du fikk jobben. Av alle ideer noen har hatt på KG så må dette være den verste. Kom deg unna. Finn deg en ny jobb på en helt annen plass og så har du lært at du aldri går inn i et forhold med noen på jobben.

Forøvrig så har jeg forståelse for at du har havnet i denne situasjonen. Jeg kan også føle på et helt irrasjonelt og selvutslettende ansvar for andres følelser. Men dette er noe vi må jobbe med.

[Gjest Villfisker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Skjønner ikke helt hvordan jeg skal svare direkte på kommentarene deres men: 

NymeriaRhoynar: Han fikk et bra jobbtilbud der han forhandlet seg til at jeg også får et bra jobbtilbud for at han skal takke ja. Så det gjelder begge to, og vi flytter inn sammen og starter å jobbe sammen der istedenfor

Anonymkode: 9d00d...806

Men «det gode tilbudet» er i virkeligheten ikke godt. Det er kanskje godt betalt nå, men vil belaste deg psykisk fram i tid. Kanskje gjør deg ute av stand til å tjene gode penger på sikt. Kanskje han til og med har en baktanke? Når du også tjener godt, kan han vinne mye mer på å utsette deg for økonomisk vold. Han her virker manipulerende og ustabil.

 

Endret 12. juni 2022 av Villfisker

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Jeg har en indre stemme som skrifter til meg at jeg ikke skal gjøre det, men samtidig vil det ødelegge minst like mye om vi begge fortsetter å jobbe sammen her vi jobber idag. Jeg føler nesten på et vis at det er "lettere" å flytte sammen til et ukjent sted og deretter fortelle at mine følelser har forandret seg og heller starte "Livet" på nytt et annet sted. 

Jeg er ekstremt glad i han, og han er utrolig snill og omtenksom mot meg. Jeg vil han bare alt godt. Samtidig så har jeg øyeblikk der jeg trives godt med han, og tenker at jeg kan holde ut en lenger periode - selv om jeg ikke ser at det er langsiktig. Jeg vil også føle på et tap dersom jeg skulle miste han, så følelsene mine er også litt blandet oppi det hele 

Anonymkode: 9d00d...806

Det er normalt å føle tap når man slipper noen. Å holde ut...vil kun gjøre ting verre for begge  og er ingen tjeneste.  

 

Anonymkode: 33e0e...525

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Jeg trenger sårt hjelp til tanker og meninger rundt en livssituasjon jeg har satt meg selv inn i.  

Jeg har hele livet blitt veldig fort forelsket i gutter/menn, ofte litt autoritære der jeg nærmest har vært obsessed. Jeg har lært om meg selv at dette ikke er "ekte" kjærlighet, men bare en obsession som er ekstrem intens og går fort over igjen. Sjefen min (han er ikke sjefen min nå lenger, men vi er fortsatt kollegaer) på arbeidsplassen min ble fort et offer for denne obsessionen, men da han hadde kjæreste på det tidspunktet ble det fort en jakt på det jeg ikke kunne få. Jeg var ekstremt forelsket og obsessed, men skjønte som ved alle andre ganger at dette ikke var ekte- Vi utviklet et emosjonelt forhold som hele tiden ble næret da jeg ikke kunne få han. Han ble plutselig singel etter et halvt år med intens forelskelse. Det viste seg at han også har utviklet sterke følelser for meg i løpet av året og han var klar for å innlede et forhold. Det var jo veldig spennende å luske rundt og flørte på jobb, så forelskelsen fortsatte selv om jeg var ganske sikker på at det ikke var ekte og at det skulle gå over.

Han er bipolar, har PTSD og er generelt veldig psykisk syk grunnet mye trauma gjennom livet. Han har også vært sucidal. Jeg har blitt en livsviktig person i livet hans, og han forteller meg hele tiden at han elsker meg over alt på jord, at jeg er det eneste lyspunktet i livet og at han aldri har opplevd ekte kjærlighet før han møtte meg. Han har det ekstremt vanskelig men det at jeg nå er der for han livet ut har reddet han. Den ekstreme forelskelsen jeg hadde har gått over, men før jeg innså hvor feil dette er sa jeg ja til å bli sammen med han. Vi er derfor nå sammen, og hver gang han gir meg komplimenter og forteller hvor høyt han elsker meg føler jeg på presset om å si det tilbake. Det har bare blitt til at jeg også sier at han er mitt alt, og at vi skal gifte oss, få barn og leve livet sammen ut fordi jeg ikke har klart å være ærlig mot meg selv når han har sagt disse tingene til meg. Jeg føler derfor jeg har "ubevisst" og med mangel på selvbestemthet har satt meg i en sitasjon og et forhold med et løfte om skal leve livet ut, som jeg ikke kommer meg ut av.

I tillegg har vi fått et jobbtilbud sammen der vi venter på å få et tilbud, som vi kommer til å få sammen. Det innebærer å flytte til et sted langt vekk fra alle jeg kjenner sammen med han. Det er også en jobb jeg har drømt om hele livet, som er en veldig bra mulighet for meg. Jeg har allerede lovet at vi skal takke ja og starte vårt liv sammen, noe han gleder seg grenseløst til. Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre. Jeg vet bare at jeg kan holde ut litt, men at det kommer til å ende stygt uansett hva jeg velger å gjøre. Slår jeg opp nå vil jeg ødelegge livet hans, samtidig ødelegge ekstremt på den jobben vi har nå da vi deler kontor landskap. Samtidig vil jeg heller ikke være så uærlig mot meg selv, og flytte til et sted der det bare er oss to og leve ulykkelig for en jobb, og bare fordi jeg allerede har gitt han forventninger og ikke tørr å slå opp, i redsel for hva han kommer til å gjøre eller hva som kommer til å skje. Likevel har vi allerede bestemt oss for å flytte og takke ja til jobben, noe som er mest sannsynlig kommer til å skje, da jeg ikke klarer å stå opp for meg selv. Hjelp meg. 

 

Anonymkode: 9d00d...806

Jeg vil anbefale deg å ta kontakt med en terapaut / psykolog og spandere noen timer på det. Det føles veldig stort og overveldende nå, du trenger noen som kan sette ting i perspektiv. 

Anonymkode: 27537...8e3

[AnonymBruker]

Tror det er på tide at du ser deg om etter en annen jobb - uten ham. Det er merkelig at du kan beskrive detaljert hva slags prosesser i deg som får deg til å forelske deg i disse mennene, men samtidig fortelle at du er ute av stand til å foreta deg noe. "Fanget" som du sier. Se deg om etter en psykolog også, som kan hjelpe deg til å rydde opp i følelseslivet ditt.

 

Anonymkode: e4064...2a1

[anonymeannex]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Du bør lytte til magefølelsen om at denne relasjonen kan bli litt vel intens på sikt. 

Visste du om hans psyke , da du la øynene på han i utgangspunktet? 

Uansett : han er såpass oppegående, har t.o.m hatt lederstilling. Han er nok ikke så skjør som han gir uttrykk for. ? 

Ville ikke giftet meg hvertfall, før om 3-5 år,uansett kjærlighetserklæringer.  Til det må begge stå stødigere selv ,ellers kan konsekvensene bli at du fanges og mister deg selv. Allerede nå er dine valg mest basert på hans ønsker og ord. Og du virker egentlig litt skremt.  

Absolutt lov å sette på bremsene. 

Å frykte at noen skal begå selvmord er aldri grunn til å bli eller legge opp livsløpet til. Heller ikke bruke slikt som trumfkort og indirekte forsøk på å binde et menneske. Har man såpass problemer, så innleder man ikke viktige forhold, men søker hjelp. 

Det har med  vanlig selvinnsikt og respekt for andre å gjøre. Om det mangler grunnet psykiske utfordringer, så bør man hvertfall ikke innlede noe. 

Du har fullstendig fri vilje og ansvar for DEG . Ikke innta en rolle hvor du frasier deg det. Forstår triggingen som skjer av det dominante du nevner,men det må alltid være med stabile og psykisk friske folk. Og må aldri gi seriøse konsekvenser for livsvalg.  Dine livsvalg.  

Anonymkode: 33e0e...525

Jeg visste om den psykiske tilstanden hans da vi utviklet et forhold, men jeg visste ikke at han var så syk som han faktisk er. 
Han er veldig flink i jobben sin og veldig dedikert, og er det noe han har fått til så er det å være flink i jobben sin siden ingen ting annet i livet hans har gått hans vei. 

Jeg bare føler det er alt for sent å snu nå, nå som vi akkuratt har introdusert familiene til hverandre, og avtalt å flytte sammen. Etter alt jeg har sagt om at han er mitt alt og at jeg elsker han. 

Har også nylig sett hint av psykopat tendenser, basert på ting han har fortalt meg. Han forteller om ting som han har gjort mot andre han har mislikt eller som har gjort han noe. Men at han aldri kunne gjort det mot meg siden han elsker meg og ville aldri sett meg såret. 

 

Endret 12. juni 2022 av anonymeannex