Vanskelig mentalt brudd med søster.

[AnonymBruker]

Dette er en komplisert situasjon, så beklager om det blir noe langt. 

Jeg har bare en søster. Hun er lillesøster, og noen år yngre enn meg. Vi er utrolig ulike, men har likevel hatt et nært og godt forhold etter vi ble voksne. Forholdet har nok på mange måter vært preget litt av at hun er lillesøster, og at jeg har unnskyldt henne jevnlig på grunn av det. Hun er egentlig en omtenksom og snill person, men akkurat ovenfor meg, storesøster, har hun hatt litt lite filter for hva hun kan tillate seg å si og gjøre. 

Tidligere var hun ung da, så veldig omtanke for andre og modenhet var liksom ikke alltid å forvente. Da jeg sto i en veldig tøff situasjon, og hun istedenfor å gi omtanke og støtte kom med kritikk og hvor hard min situasjon var for HENNE, uten tanke for at situasjonen selvfølgelig var desto tøffere for meg, så var hun i småbarnståke. At hun ikke var en støtte gjennom dette har hun videre sagt 1000 ganger unnskyld for. Det er jo fint, men dette med å ikke tenke seg om og ikke ha filter ovenfor akkurat meg har ganske jevnlig skjedd videre også. Jeg har blitt såret av det, og har sagt fra om det, men har også satt strek over det. Hun er min eneste søster, og jeg er svært glad i henne. 

For vel et år siden var jeg igjen i en tøff situasjon, med sykdom som jeg måtte takle og konsekvenser ved sykdommen for resten av mitt liv, som jeg tok hardt. Jeg var temmelig langt nede. Det hadde jeg ikke fortalt min søster og resten av familien, men ut fra situasjonen (som de kjente) burde nok min søster forstått at det var en tung tid for meg. Istedenfor skjelte hun meg ut for noe hun mente hadde skjedd. Ingen spørsmål om hva som hadde skjedd, men en brå skyllebøtte over telefonen. Dette angående en episode angående meg og et annet familiemedlem, som allerede var ordnet og oppgjort mellom meg og den andre, ved at vedkommende hadde sagt unnskyld til meg. Dette var et yngre familiemedlem, som hadde gjort en feil og oppført seg dårlig. Min søster hadde fått med seg bare deler av det som skjedde, spurte ikke om hva som faktisk hadde skjedd, hadde ikke fått med seg at situasjonen var ordet opp i allerede, og gikk direkte i verbalt angrep. Da fikk jeg nok. Det ble en tankeløs handling for mye for meg, i en tid hvor jeg var ekstra sårbar. Jeg reiste derfor ikke på en planlagt tur hvor vi begge skulle. Jeg orket ikke å forholde meg til henne akkurat da. 

Nå har jeg bearbeidet og akseptert situasjonen med min helse mye bedre, og jeg har egentlig veldig lyst til å ordne opp med min søster igjen. Vi har pratet jevnlig siden det utbruddet hennes, men praten mellom oss føles anstrengt og unaturlig. Vår relasjon føles ødelagt. Hun har gitt uttrykk for at hun innser at for meg var dette dråpen som fikk alt til å renne over, mens for henne var det bare en liten ubetydelig konflikt, som burde være ok mellom søstre. Så det er altså en viss forståelse fra henne om at for min del ble det bare nok. Ikke isolert, men totalt sett. 

Jeg savner likevel søsteren min og vår relasjon. Slik den var. Minus de uheldige uttalelser og handlinger... eller iallefall at jeg taklet dette. Problemet er at jeg har fått fullstendig sperre mentalt fra å klare å fikse opp i dette. Jeg vil, men får ikke til å "bygge bro" over dette. Jeg føler også at hun forventer at jeg tar initiativet til det. 

Hva gjør jeg nå? Jeg vil ikke miste min eneste søster, men mentalt har jeg fått helt sperrer fra å klare å bygge bro over dette. Jeg får nesten en følelse av panikk om jeg prøver å tenke at jeg må ta initiativ til å fikse dette. 

Anonymkode: 58fbe...a62

[AnonymBruker]

Jeg har dessverre ingen gode råd her😔 Det er så trist når nære familierelasjoner blir vanskelige. Jeg står i en litt lik situasjon med min lillesøster, som er noen få år yngre enn meg. Vi er vare to søsken, og vi er jo glad i hverandre, men gradvis over mange år har relasjonen endret seg til å bli overfladisk. Det føles ikke godt, det er uendelig trist. Vi har begge hatt, og har, langvarige utfordringer med bl.a helse. Min søster har barn, og har ikke hatt overskudd til annet enn mannen sin og de barna. Det har jeg jo forståelse for, men man kan jo ikke skyve vekk sin eneste søster av den grunn? Vi kunne ha vært så mye mer for hverandre enn hva vi er, og jeg har kjempet i årevis for å få det til, men har nå gitt opp. Jeg har selv hatt perioder som har vært svært utfordrende helsemessig, og jeg er alene og har ingen til å hjelpe, støtte eller lytte, eller bare vise forståelse for at ting er vanskelig. Hun valgte å se en annen vei, spurte aldri hvordan det gikk med meg disse periodene, var aldri til hjelp med små ting, kom aldri innom på besøk (vi bor 5 min unna hverandre med bil). Selv har jeg prøvd å være der for henne så godt som mulig, men hun skyver meg unna. Holder meg på en armlengdes avstand. I tillegg virker det som hun har piggene ute i forhold til meg, for det er alltid noe jeg sier eller ikke sier, gjør eller ikke gjør, som hun reagerer på. Jeg aner ikke en gang at hun har reagert på et eller annet før det har gått noen dager/uker, når hun plutselig sier det. Jeg får hakeslepp hver gang, hvordan i alle dager går det an å reagerer på det, tenker jeg. Men det nytter ikke å snakke om det, hun vil bare fra, men gidder ikke høre på hva jeg har å si, da «lukker hun døren». Det er så mye grums gjennom årene, at du aner ikke. Så mye jeg ikke får sagt fra om at jeg er skuffet over eller lei meg for, for hun hører ikke, evt reagerer hun med sinne, også har vi det gående igjen. Hun har aldri sagt unnskyld til meg, selv om det er mye å unnskylde over årenes løp. Jeg har innsett at hun vil holde meg på en armlengdes avstand, men så fort hun vil snakke om noe, da skal jeg være der.. Når hun vil ha spontanbesøk, da skal jeg komme, hvis ikke blir det fornærmelser. Men til meg kommer hun aldri, bare én gang i året når jeg inviterer familien til min egen bursdag. Hele situasjonen er så trist! Jeg har jobbet og jobbet for å endre dette, men avstanden blir bare større og større. Min søster er også opprinnelig omsorgsfull og snill, men det er noe som har skjedd med henne, hun har blitt mer og mer irritert på alle folk rundt seg, meg, naboer, svigerfamilie, venner.. det er noe hun misliker og irriterer seg over med alle. Så jeg prøver å tenke at det ikke er bare meg hun skyver unna, men de fleste andre også. Men jeg aner ikke hvordan jeg kan endre det. Jeg må bare venne meg til at avstanden har blitt stor, og at vi som søstre ikke lenger har en nær relasjon. Jeg orker ikke krangle, så det blir heller overfladisk kommunikasjon hvor jeg for det meste lar henne snakke, også må jeg bare si meg enig i at hun sier av det hun reagerer på med andre, hvis ikke blir det krangel. (Det har jeg erfart mange ganger). Det er altså ikke noen god relasjon, jeg må gå på nåler, jeg må redusere meg selv og holde mine meninger for meg selv, og hun visst minimal interesse i meg. Kjempetrist😔

Så ts, jeg har ingen gode råd dessverre. Men jeg ville bare sende en klem og si at jeg forstår hvor vanskelig det kan være. Håper dere får snakket ut og reparert forholdet❤️

Anonymkode: 03b20...be0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Jeg har dessverre ingen gode råd her😔 Det er så trist når nære familierelasjoner blir vanskelige. Jeg står i en litt lik situasjon med min lillesøster, som er noen få år yngre enn meg. Vi er vare to søsken, og vi er jo glad i hverandre, men gradvis over mange år har relasjonen endret seg til å bli overfladisk. Det føles ikke godt, det er uendelig trist. Vi har begge hatt, og har, langvarige utfordringer med bl.a helse. Min søster har barn, og har ikke hatt overskudd til annet enn mannen sin og de barna. Det har jeg jo forståelse for, men man kan jo ikke skyve vekk sin eneste søster av den grunn? Vi kunne ha vært så mye mer for hverandre enn hva vi er, og jeg har kjempet i årevis for å få det til, men har nå gitt opp. Jeg har selv hatt perioder som har vært svært utfordrende helsemessig, og jeg er alene og har ingen til å hjelpe, støtte eller lytte, eller bare vise forståelse for at ting er vanskelig. Hun valgte å se en annen vei, spurte aldri hvordan det gikk med meg disse periodene, var aldri til hjelp med små ting, kom aldri innom på besøk (vi bor 5 min unna hverandre med bil). Selv har jeg prøvd å være der for henne så godt som mulig, men hun skyver meg unna. Holder meg på en armlengdes avstand. I tillegg virker det som hun har piggene ute i forhold til meg, for det er alltid noe jeg sier eller ikke sier, gjør eller ikke gjør, som hun reagerer på. Jeg aner ikke en gang at hun har reagert på et eller annet før det har gått noen dager/uker, når hun plutselig sier det. Jeg får hakeslepp hver gang, hvordan i alle dager går det an å reagerer på det, tenker jeg. Men det nytter ikke å snakke om det, hun vil bare fra, men gidder ikke høre på hva jeg har å si, da «lukker hun døren». Det er så mye grums gjennom årene, at du aner ikke. Så mye jeg ikke får sagt fra om at jeg er skuffet over eller lei meg for, for hun hører ikke, evt reagerer hun med sinne, også har vi det gående igjen. Hun har aldri sagt unnskyld til meg, selv om det er mye å unnskylde over årenes løp. Jeg har innsett at hun vil holde meg på en armlengdes avstand, men så fort hun vil snakke om noe, da skal jeg være der.. Når hun vil ha spontanbesøk, da skal jeg komme, hvis ikke blir det fornærmelser. Men til meg kommer hun aldri, bare én gang i året når jeg inviterer familien til min egen bursdag. Hele situasjonen er så trist! Jeg har jobbet og jobbet for å endre dette, men avstanden blir bare større og større. Min søster er også opprinnelig omsorgsfull og snill, men det er noe som har skjedd med henne, hun har blitt mer og mer irritert på alle folk rundt seg, meg, naboer, svigerfamilie, venner.. det er noe hun misliker og irriterer seg over med alle. Så jeg prøver å tenke at det ikke er bare meg hun skyver unna, men de fleste andre også. Men jeg aner ikke hvordan jeg kan endre det. Jeg må bare venne meg til at avstanden har blitt stor, og at vi som søstre ikke lenger har en nær relasjon. Jeg orker ikke krangle, så det blir heller overfladisk kommunikasjon hvor jeg for det meste lar henne snakke, også må jeg bare si meg enig i at hun sier av det hun reagerer på med andre, hvis ikke blir det krangel. (Det har jeg erfart mange ganger). Det er altså ikke noen god relasjon, jeg må gå på nåler, jeg må redusere meg selv og holde mine meninger for meg selv, og hun visst minimal interesse i meg. Kjempetrist😔

Så ts, jeg har ingen gode råd dessverre. Men jeg ville bare sende en klem og si at jeg forstår hvor vanskelig det kan være. Håper dere får snakket ut og reparert forholdet❤️

Anonymkode: 03b20...be0

Trist å høre om din situasjon, men takk så mye for svar! Ditt svar fikk meg til å tenke på at kanskje min søster, som din, ikke nødvendigvis har samme behovet for å ordne opp i dette. Jeg har gått ut fra at min søster må føle dette like vondt og vanskelig som meg, men for det jeg vet kan det være at hun tenker og føler at det viste seg at vi var for ulike, til slutt, og ikke har så behov for å ordne opp i dette. 

Når man bare er to er det uansett både trist og litt rart at man ikke skulle klare å opprettholde en god og grei relasjon. Våre foreldre blir gamle og faller bort etterhvert, og da blir det ikke mye familie dersom vi ikke har en bra relasjon til hverandre. 

Jeg orker heller ikke å krangle. Det er nok hvorfor det stritter slik imot i meg å prøve å fikse dette, for jeg er nok redd for flere utbrudd og ganske meningsløse "diskusjoner ", som hun lar preller av seg, men som blir såre for meg. Hun er nok mer lik mine foreldre i dette. De kan også dra i gang krangel om ting, og så har de blåst ut og er ferdig med det, mens jeg blir opprørt og såret, og finner slikt veldig ubehagelig. Det gjør meg utrygg i omgangen med dem, selv om jeg på ingen måte har slike utfordringer i andre nære relasjoner. 

Jeg tror jeg skal la det bero, og ønsker hun å ordne opp i dette skal jeg gjøre mitt beste i å møte det, men det er også en mulighet for at hun faktisk ikke ønsker eller trenger en god relasjon oss mellom, og da tror jeg at jeg skal la være med å "piske en død hest". 

Takk for svar! Håper din søster modner til å innse hvilken ressurs du er og kan være i livet hennes. At du ønsker å være det. ❤

Anonymkode: 58fbe...a62

[AnonymBruker]

Høres ut som det er mange misforståelser mellom dere, og forventninger av at den andre burde forstått. 
Du ser saken fra ditt ståsted og fra ditt perspektiv. Hun ser saken fra sitt perspektiv. Begge to føler at den andre ikke ser en og forstår. Da oppstår det frustrasjon, sorg, fortvilelse, sinne. 
start med å ta kontakt med henne og si at relasjonen og set som har skjedd mellom dere plager deg.

fortell hvordan du føler det uten å angripe henne. Lytt på hva hun har å si. 
prøv å forstå hennes ståsted. 
jeg og min lillesøster kan krangle så bustene fyker, og vi kan neste hate hverandre. Men grunnmuren vår er så sterk at det er ingenting som ødelegger relasjonen vår. 
bli enig om at dere legger dette bak dere, og ikke ta det opp igjen neste gang dere er uenig. 
se framover og vær søstre for hverandre 
 

Anonymkode: 1eb4f...045

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Høres ut som det er mange misforståelser mellom dere, og forventninger av at den andre burde forstått. 
Du ser saken fra ditt ståsted og fra ditt perspektiv. Hun ser saken fra sitt perspektiv. Begge to føler at den andre ikke ser en og forstår. Da oppstår det frustrasjon, sorg, fortvilelse, sinne. 
start med å ta kontakt med henne og si at relasjonen og set som har skjedd mellom dere plager deg.

fortell hvordan du føler det uten å angripe henne. Lytt på hva hun har å si. 
prøv å forstå hennes ståsted. 
jeg og min lillesøster kan krangle så bustene fyker, og vi kan neste hate hverandre. Men grunnmuren vår er så sterk at det er ingenting som ødelegger relasjonen vår. 
bli enig om at dere legger dette bak dere, og ikke ta det opp igjen neste gang dere er uenig. 
se framover og vær søstre for hverandre 
 

Anonymkode: 1eb4f...045

Du har sikkert rett, men jeg er av den formening at om man ikke kan forstå hverandre bør man kunne respektere hverandre. Jeg forventer vel egentlig ikke at min søster skal kunne forstå meg fullt ut, eller jeg henne, så ulike som vi er. Det er passiv aggressivitet og brå utbrudd jeg ikke takler, og det har jeg sagt fra om mange ganger. Til både henne og mine foreldre, som også kan innlede en samtale med brått og uventet angrep, og så bare koste det av seg, mens jeg ikke klarer det (På grunn av traumer jeg har opplevd. )

Jeg har også trodd at grunnmuren var så sterk (jeg vet at vi er veldig glad i hverandre, og ønsker hverandre det beste) at ingenting kunne endre på det, men nå opplever jeg at jeg har fått fullstendig sperre fra å bygge bro over dette. Sikkert fordi jeg er redd for mer av det samme. 

Jeg har mange nære og ærlige venner, og opp gjennom årene har det vært nødvendig å ta opp mye vanskelig, men ingen andre jeg kjenner begynner brått med en uventet utskjelling. Vi prater saklig om utfordringer, og rydder opp. Kan krangle også, men aldri på den måten at jeg uvitende om stormen tar telefonen og blir brått skjelt ut. Ærlig talt, da blir jeg redd. Satt ut og redd, samt uendelig trist over at kommunikasjonen kan være SÅ dårlig og destruktiv. Ja på et så lavt nivå som det. 

Jeg er klar over at det er mine vonde opplevelser som medfører at jeg reagerer så sterkt på slikt, men dette er min søster, som er klar over det. Hun trenger ikke forstå meg bedre enn å ta opp ting på ok måter. Jeg er absolutt ikke et persilleblad, men å brått og uventet bli skjelt ut er svært ubehagelig, og på grunn av mine opplevelser reagerer jeg ekstra sterkt. Er det egentlig for mye å ta hensyn til, og burde ikke voksne mennesker kunne ta ting opp på ordentlig måte selv ovenfor en søster? Hun klarer det virkelig med venner, men som jeg skrev er det som hun ovenfor meg tillater seg å være på måter hun aldri ville ha oppført seg ovenfor venner. Og det ble nok for meg. 

Jeg vet ikke. Kanskje er det min skyld, men jeg ber egentlig ikke om mer enn at hun tar opp ting med meg på like ok måter som hun gjør med andre. Ikke uten årsaker heller, og dem er hun klar over. 

Jeg vet ikke om jeg klarer å rydde opp i dette. Grunnmuren var kanskje ikke så sterk som jeg trodde. Jeg er lei av å skulle forstå at ting ikke er ment vondt, når det gjør vondt. 

Anonymkode: 58fbe...a62