Hadde dere «livet på stell» når dere fikk barn?

[AnonymBruker]

Har alltid tenkt at den dagen jeg blir gravid så gjør man det beste ut av det og at ting ordner seg selvom man kanskje ikke er der man er i livet mtp på jobb / bolig osv. Nå har jeg akkurat funnet ut at jeg må ha IVF for å kunne bli gravid, og er 30 år. Jeg føler at når man faktisk bevisst planlegger å få barn bør ting være på stell.. Blir man feks ved et uhell gravid i starten av 20-åra ordner det seg også, men føler det er annerledes når man setter opp «en time» for å prøve å bli gravid. 

Så situasjonen er; jeg er første års student bachelor i barnevern og jeg og samboer leier leilighet sammen. Han har et barn fra tidligere som bor hos oss 50%. Han har fast jobb men hadde økonomiske problemer før vi møttes etter skilsmisse og har 3 år igjen med gjeldsordning. Vi har begge nettverk og jeg har spart til bolig i 3-4 år men vi kommer ikke til å kunne kjøpe noe før jeg er ferdig med studie og samboer er ferdig med gjeldsordning. 
Samtidig er jeg da 33-35 år og legen min mener vi bør sette i gang snart.

Spørsmålet mitt er derfor, hvor «på stell» var livet deres da dere fikk barn? Det er jo vanlig å leve sparsommelig når barnet er baby og at man etterhvert får bedre økonomi, ref mine egne foreldre.

Anonymkode: e49af...5a9

[AnonymBruker]

Langt i fra.

Hadde bare fullført vgs, ingen jobb og leide leilighet + at jeg var alene. 

Har fullført utdannelse, fast jobb, eier bil og leilighet nå

Anonymkode: 3e36e...282

[AnonymBruker]

Fikk unge midt i eksamen. Og hadde ikke engang krav på foreldre penger. Kun barne trygd på under 1000kr fra ungen var nesten to mnd. Så fortsatte studier som nybakt mor, og 1,5 år senere hadde jeg hus og et barn til. Gikk veldig fint det

Anonymkode: 4af4b...eaa

[AnonymBruker]

Jeg var bare 21 når første kom og 22 når andre kom. Samboer eide hus, men jeg var ikke færdig med utdanningen engang. Vi eier hus sammen i dag og jeg er strax ferdig utdannet. Barna våre har aldri lidd noen nød. 

Anonymkode: afa56...ad4

[AnonymBruker]

Hadde absolutt ingenting på stell... 

Anonymkode: 1a6ad...fed

[AnonymBruker]

Jeg var 30, gift, trygg jobb og kjøpt leilighet. Men er helt sikker på at det går fint å få barn uten alt det der. Jeg er litt trygghetsfreak, så uten jobb og sikker økonomi hadde jeg ikke turt. Men det er bare meg 🙂. Ble skilt tre år etterpå 🙃. Men det gikk også helt fint 🙂. Det finnes ingen garantier her i livet.

Anonymkode: e71ed...f44

[Alt blir ok]

Jeg hadde gjort ferdig en mastergrad da vi fikk første, og vi eide leilighet. Imidlertid var vi ikke skikkelig etablerte på arbeidsmarkedet. Vi har begge tatt videre studier imens barna var små. Det var mulig å levere nøkternt med små barn, ja, slik at man kunne bygge seg opp. Men, det førte til at vi måtte vente en del år med å kjøpe drømmeboligen. 

Nå er de ungdommer, og vi har økt inntekter og standard på bolig etter hvert som de har vokst til. Hvis jeg kunne velge igjen, så skulle jeg kanskje ønske at jeg hadde ventet litt, til litt mer var på stell, slik at jeg for eksempel kunne hatt en etablert karriere og større bolig før jeg fikk barn. Det hadde vært deilig å ha mer på stell med små barn, kanskje jeg synes det fordi jeg vokste opp under veldig ordnede forhold selv i en bra bolig, god råd osv, og jeg sammenlignet med det. Men, det gikk jo greit, og vi sitter greit i det nå. 

[AnonymBruker]

Eg var/er gift i over 10 år og hadde fast jobb. Mangla lappen og vi hadde ikkje komet oss inn på boligmarkedet.
Etter baby kom tok vi begge lappen og kjøpte hus. Vi har begge fast jobb. Er man instillt på hardt arbeid, sparer og har ein plan trenger ikkje ALT å vere på plass.

Man må ha god helsa, både fysisk og psykisk. Samfunnet stiller også enorme krav til foreldre nå.

Anonymkode: 13074...efa

[AnonymBruker]

Leide en liten og ganske forfallen leilighet sammen med verdens snilleste samboer. Hadde da vært sammen i 4 år. Giftet oss og jeg ble gravid kort tid etter, fødte barnet når jeg var 25 år.

Begge to hadde faste jobber men vi tjente lite, jeg blant annet jobbet fullt på en bensinstasjon og hadde lav lønn, mens han hadde diverse bil lån og jobbet som sjåfør. Ingen av oss har høyere utdannelse enn videregående skole.

Når sønnen vår ble 1 år så søkte vi lån i husbanken, vi hadde ingen egenkapital men fikk innvilget lån på 2,3 millioner + omkostninger, og er nå stolte eiere av en stor enebolig 🙂 

Husbanken sa at de prioriterer barnefamilier, og ærlig talt så tror jeg aldri vi hadde klart å kjøpe hus med vår lave inntekt om det ikke var for startlånet.

 

Jeg forstår at man ønsker å ha alt på stell, men det tar mange år for å bygge seg en karriere ++ og det er heller ingen selvfølge at man klarer å få barn med en gang, eller i det hele tatt. Synes derfor det er viktig å ta med alderen sin i prioriteringen, for vi kvinner har egg som faktisk og dessverre går ut på dato ❤️ Da ville jeg heller satt eventuell karriere/boligkjøp osv på vent, slike ting kan man jo begynne med igjen når barnet blir større. Viktigste er å ha et stabilt og fint forhold til den personen du vil få barn med.

 

 

Anonymkode: bbc9b...b36

[AnonymBruker]

Skal man ha alt på stell så blir det ofte plutselig veldig sent...

Anonymkode: 21b7a...fb5

[AnonymBruker]

Ganske «på stell», der at vi er fornøyde. Han har fast og solid jobb, vi har hus, begge har biler (helt nødvendig her), jeg er ferdig student nå og krysser fingrene for at jeg får en 100% jobb så snart som mulig så jeg får foreldrepenger (skal ut i permisjon i november). Jeg er 31, å siden vi ikke vil begynne på barn nr 2 så fort nr 1 er ute så bestemte vi oss for å hoppe i det. 

Anonymkode: a106a...aa2

[Arkana]

Vi hadde alt på stell. Utdannelse, hus, bil, jobb, god økonomi, langvarig og stabilt forhold (still going strong). Når det er sagt tenker jeg at man får til det meste nesten uansett utgangspunkt. Kanskje er det vanskeligere og kanskje er det ikke optimalt (er noe i livet optimalt egentlig?), men det ordner seg. 

[AnonymBruker]

Høres ut som du er i en situasjon hvor det viktigste er å prioritere barn. Tenker at det viktigste er at dere er enig og at parforholdet deres er et sterkt fundament og utgangspunkt for barnet.

Vi venter barn i september og har det vel så på stell som vi kan få til. Vi bor i et arvet hus, har bil og begge er i 100% fast jobb. Vi er ikke i veldig godt lønnende yrker så vi har ikke veldig god råd, men vi har så vi klarer oss og nok til å tilby barnet vårt det han trenger. 

 

Anonymkode: bc17c...e78

[AnonymBruker]

Hadde jobb, god inntekt og alt det der. Men hadde bare bodd med samboern i 3 mnd, vi bodde på 40kvm og han hadde ikke lønn. Ordna seg fint det. 

Anonymkode: 478fd...e56

[AnonymBruker]

Absolutt ikke, jeg var 17 år og bodde på jenterommet hos mamma. Det ble noen harde år i starten, men det ble folk ut av meg også. Har livet på stell i dag. 

Anonymkode: 71e49...c50

[AnonymBruker]

Nei, sånn passe forberedt var nyutdannede, og leide en liten leilighet. Mannen fikk jobb med en gang, jeg fikk jobb mens jeg var i permisjon, så startet å jobbe da den var ferdig. Hadde ikke krav på fødselspenger, så fikk engangsstønad. Vi klarte oss helt greit med penger og arvet mye klær og barneutstyr.

Vi leide til barnet var 3 år, da ventet vi barn nr 2, og tok lån i husbanken med mine foreldre som kausjonister. Gikk helt fint Barnet er 18 år i år, og har fått 2 søsken ettersom årene gikk. 

Anonymkode: 9dcab...98f

[AnonymBruker]

Med 1 barn så hadde vi begge jobb og ingen gjeld. Riktignok dårlig helse for min del. Mye man ikke kan planlegge og bedriften jeg jobbet for gikk konkurs. Men fikk ny etter 6 mnd så det ordnet seg. Samboerskap tok slutt etter 4 år. Man kan ikke planlegge at noe skal vare heller. Etter flere år alene ble det barn 2 og 3 med ny mann. Et av barna ble alvorlig syk, krever svært mye og vil trenge hjelp resten av livet. Helsen ble dårligere og jeg ble ufør.  Forholdet har vart i mange år og barna snart ferdig med barneskolen så noe gikk bra også. 

Livet skjer. Det går ofte godt uten å planlegge. Å planlegge er ingen sikkerhet. Det kan gå dårlig selv om man har planlagt. 

For din del så ser jeg litt mørkt på gjeldsordningen + at du er student. Det er dyrt å ha barn. I noen år hadde vi 6000 i bhg hver mnd for de 2 siste barna.  Denne prisen er billig i forhold til hva det var med førstemann; 4500 for 1 barn. Det har også blitt et vanvittig kjøpepress på en rekke ting som "alle" har eller som er forventet at man har. Å være forelder er mye mer krevende enn før. 

Anonymkode: c80e4...7dc

[AnonymBruker]

Hadde kjøpt bolig før jeg ble gravid. Jobben min gikk konkurs under svangerskapet og jeg hadde ikke fullført utdannelsen min. 
Jeg hadde vikarjobb i flere år før jeg tok ferdig utdannelsen min og fikk etterlever fast jobb. 
mannen hadde fast og stabil jobb. 
hatt mange år med dårlig råd, og oppussingsprosjekter underveis. 
men trenger ikke ha et ferdig oppusset hus og alt på stell før en får barn. 
for min del var det slitsomt å ikke ha fast jobb og studere med små barn. Men det gikk det også, men ikke å anbefale 

Anonymkode: 8a628...43e

[Michaelhe]

Er det noen som har livet på stell? har aldri hørt om slike folk. Dere kan like godt få ungene dere når dere føler for det.

Endret 10. juni 2022 av Michaelhe

[Ginny]

Hvis dere vet at dere må ha IVF og legen anbefaler dere å starte asap, så hadde det for min del veid så tungt at jeg hadde gitt litt blaffen i alt på stell. At man leier betyr ikke at man ikke har ting på stell. At man studerer betyr at man får ting på stell. Gjeldsordning er ikke ideelt, men så lenge dere får hverdagen til å gå fint rundt så går det bra. 
 

Husk på det at IVF kan ta tid, lang tid. Vi brukte 10 måneder med IVF før spiren satt, og nå har vi prøvd på søsken i et par år med noen runder IVF uten resultat. Og alle prøver er helt normale og legene klør seg i hodet. Jeg nevner det bare, ting kan ta lang tid.. 

Hvorvidt vi hadde ting på stell eller ikke har jo ikke så mye å si for dere, bare dere veit om livet og økonomien deres er klar for barn. Det er mange ting jeg skulle ha gjort unna før jeg fikk barn, men nå i ettertid så ser jeg at vi gjerne skulle starta et par pr før..