Hun er 20, mens jeg blir straks 32, utnytter jeg henne?

[AnonymBruker]

Vet det ikke er en favoritt å skal måtte lese masse paragrafer, jeg vet bare ikke hvordan jeg skal kunne forklare situasjonen uten de detaljene som har gjort at jeg har havnet der jeg har havnet. Men om det blir for mye å lese så kan dere alltids bare svare på tittelen.

 

 

Trodde aldri jeg kom til å være i en slik situasjon som jeg er i nå, bare vært i et forhold fra jeg var 16 til 18 med en kjæreste som var 2 år eldre enn meg. Når jeg prøvde å date før det ble veldig vanskelig, var de ofte eldre eller like gamle og om de var yngre ikke mer enn 5 år forskjell. Selv om en kvinne er lovlig voksn når hun er 18 år og jeg har dømmer ingen voksne til å levet livet sitt slik som de vil. Bare for meg selv kanskje jeg bare var/er prippen med et litt utdatert syn hvor jeg tror jeg må beskytte kvinner fra noe. Jeg klarte bare ikke å bli kvitt følelsen av at det føltes rart å prøve å gå etter noen yngre enn 20 når jeg selv ble det. 

Så ble hele livet mitt endret når jeg var 24, allerde lang tekst litt kortere. Trenger mye hjelp og familien gjorde besluttning å gjøre ting enkelt så kjøpte jeg meg inn i bolig slik at jeg har både søsteren med hennes familie, foreldrene mine og yngste broren min med familien hans boende både ved hver side av meg og over gata. De har virkelig gjort mer enn jeg fortjener til å kan ha et noe så normalt liv som mulig. Jeg kan heldigvis jobbe fra PCen så det letter litt på samvittigheten min at jeg prøver å gjøre opp for meg så godt som der lar seg gjøre. Og fikk heldigvis nok i profit når jeg solgte leiligheten til at jeg kunne sette pengene inn på en fond konto for å betale lappen til alle onkel ungene mine. Er det minste jeg kan gjøre etter så mye som de har stilt opp.

Jeg skriver alt dette for å gi kontekst at jeg trodde ikke jeg kom til å ha noe kjærlighets liv med noen. Jeg er medlem av en støtte gruppe for folk som ikke alle har de samme medisinske problemene, eller like alvorlig. Men det hjalp pga enorm skam som jeg gikk meg. Så etter et møte ble jeg kontaktet privat av hun jeg nå er i start fasen med. Hun trengte råd anngående gruppa fordi hun følte at hun kanskje ikke burde vært medlem fordi problemet hennes ikke var like alvorlig som mitt eller andres. At hun skammet seg for å si noe fordi hun følte hun var heldig i motsetning til oss. Men jeg fikk henne til å innse at å prøve å bli kvitt eller sette demper for skammen for noe man ikke har kontroll over er det den gruppa er for. Vi fortsatte å snakke og jeg tenkte aldri noe over at det skulle bli noe mer. Vi hadde bare mye tilfelles, samtalene våre var like enkle som om vi hadde kjent hverandre hele livet og det var fint å kunne ha noen å snakke privat om noen som automatisk skjønner hvor man kommer ifra når man trenger å få ventilere. Samtidig som man ikke vil plage de som allerde hjelper deg så mye i hverdagen. Men det startet med om at hun spurte om hun kunne få komme på besøk, og iløpet av det besøket tok hun en sjanse og gav meg et godt en kort kyss for å se reaksjonen min. Alt av tanker bare forsvant fra hode mitt, det var så ubeskrivelig deilig å bli tatt på igjen av noen som ville ha deg at det eneste jeg klarte å gjøre var å bli litt rødt mens jeg smilte. Lente meg litt forsiktig inn før vi fortsatte og bare klinte mens vi holdt rundt hverandre. 

Slik har det fortsatt i nesten 2 uker, hvor vi har tatt det litt lenger men med buksene fortsatt på. Jeg tror denne helgen at hun har lyst å ta det videre, og kortene på bordet, vet det er for tidlig å si til henne med mindre jeg vil skremme henne vekk. Og det nok er mye kjemikalier som jeg ikke har kjent på lenge som skaper disse intense følelsene. Men jeg føler jeg er retroaktivt blitt forelsket i henne gjennom den tiden vi bare var gode venner. 

Jeg har ting som er i konkuransse med meg selv. En del av meg sier at jeg må droppe skyldfølelsen hvor jeg til og med har dratt det til det mest ekstreme og tenkt tanken "er det mulig at jeg har groomet henne på noe vis uten at jeg er klar over det når vi har snakket så intenst?" Noe jeg vet ar latterlig siden det er ikke som at jeg har kjent henne siden hun var tenåring. Jeg bare tenker kan det være grader av det i andre aldre hvor fordi hun har følt hun har kunnet være så ærlig med meg med de tingene hun sliter med. At jeg på en måte blir som en eldre lærer som er med en student som teknisk sett er lovelig men moralsk sett er på grunnmyr bygget av sand?

Samtidig som jeg føler meg som en drittsekk for å ha de tankene som om at hun ikke er voksen nok til å ta sine egne besluttninger. Jeg bare lurer på har jeg slik kognitiv disonans fordi jeg føler at jeg ikke fortjener henne, føler jeg at hun fortjener bedre enn meg. Eller er det synet jeg har hatt på alder som skaper disse blandede følelsene og jeg må slippe de? Er det legitimt at jeg frykter at jeg utnytter henne?

Anonymkode: a0426...1ac

[AnonymBruker]

Når man er 20 så er man voksen og kan gjøre hva man vil. En fyr på 20 kan jo utnytte han også

Anonymkode: c8be0...5d7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Når man er 20 så er man voksen og kan gjøre hva man vil. En fyr på 20 kan jo utnytte han også

Anonymkode: c8be0...5d7

Joda selvsagt kan noen på 20 utnytte henne. Det jeg føler på er om jeg utnytter en situasjon hvor hun fordi hun har kunnet snakke så mye og åpent med meg. Og har sagt hun føler seg mer fri til å snakke om de personlige tingene som pga det hun har opplevd ikke mange gjevnaldrende kan forstå. Er det mulig hun kan ha overført, vet ikke hva ordet vil være direkte, men ett eller annet hvor selv om det var hun som startet å ta det i denne rettningen. Og har sagt hun har drømt en stund nå og fantasert at jeg kom til å dukke opp på døra hennes. Så samtidig skjønte hun at jeg aldri kom til å gå over den streken først slik at hun kom til å tro at jeg all denne tiden bare hadde prøvd å få henne til sengs, dermed var hun nødt til å ta initiativ for å så håpe at jeg var motagelig. 

Vi snakker selvfølgelig ikke bare om de tingene hun sier hun ikke øler seg fri nok til å snakke med andre om. Vi har veldig likt syn på livet, vi har ting vi har lyst til å ta opp kampen mot som kan gjøre hverdagen til så mange av oss i gruppa bedre. Jeg vil ikke gi bort mer enn jeg har gjort så jeg sier bare at hun studerer nettopp for å kan ta opp den kampen. Da vi har hatt åpne samtaler om at det er begrenset med hvor mye jeg vil faktisk kunne gjøre det fysisk i forhold til henne. Men det jeg kan gjøre er å gjøre så mye som mulig arbeid bak kulissene for å si det sånn. Og hjelpe henne formulere den beste formen av argumentene og meningene vi er enige på. Så hvorfor føler jeg da samtidig som om at jeg er en av de ekkle fyrene som finner unge jenter de groomer tils de blir gammle nok, som prøver å influensere henne, når hun bokstavelig talt har høyere IQ enn meg?

Anonymkode: a0426...1ac

[AnonymBruker]

Nei, det er ikke noe galt i alderen, og du utnytter henne ikke. Når hun blir 25 og du 36 eller 37, så er det knapt nok noen som ville tenkt over den alderen, bortsett fra de mest ko-ko panser-feministene her som er i allianse med FemCels. 

Da jeg var 17 - 18 år (mann) var jeg tiltrukket av damer dobbelt så gamle som meg, og nå som jeg er i midten av 30-årene, så sier jeg aldri nei til ei dame i begynnelsen av 20-åra, uansett hva det måtte gjelde. Jeg liker også de på min alder, men jeg utelukker aldri noen som er voksen (20 år) og attraktiv, pga alder. Ikke faen. Livet er bare ett. Det skal leves, så lev livet.  

Utnytting har ingenting med alder å gjøre når det er snakk om to voksne mennesker. Alle disse damene du ser her på forumet som klager over at Bad Boys dumpet dem som en sekk med oppbrukte kondomer, ble såret nettopp av menn på deres egen alder, så alderen mellom to voksne mennesker har ingenting med utnytting å gjøre. 

 

Anonymkode: 2f9ef...e76

[Gjest Mysticgirl]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Vet det ikke er en favoritt å skal måtte lese masse paragrafer, jeg vet bare ikke hvordan jeg skal kunne forklare situasjonen uten de detaljene som har gjort at jeg har havnet der jeg har havnet. Men om det blir for mye å lese så kan dere alltids bare svare på tittelen.

 

 

Trodde aldri jeg kom til å være i en slik situasjon som jeg er i nå, bare vært i et forhold fra jeg var 16 til 18 med en kjæreste som var 2 år eldre enn meg. Når jeg prøvde å date før det ble veldig vanskelig, var de ofte eldre eller like gamle og om de var yngre ikke mer enn 5 år forskjell. Selv om en kvinne er lovlig voksn når hun er 18 år og jeg har dømmer ingen voksne til å levet livet sitt slik som de vil. Bare for meg selv kanskje jeg bare var/er prippen med et litt utdatert syn hvor jeg tror jeg må beskytte kvinner fra noe. Jeg klarte bare ikke å bli kvitt følelsen av at det føltes rart å prøve å gå etter noen yngre enn 20 når jeg selv ble det. 

Så ble hele livet mitt endret når jeg var 24, allerde lang tekst litt kortere. Trenger mye hjelp og familien gjorde besluttning å gjøre ting enkelt så kjøpte jeg meg inn i bolig slik at jeg har både søsteren med hennes familie, foreldrene mine og yngste broren min med familien hans boende både ved hver side av meg og over gata. De har virkelig gjort mer enn jeg fortjener til å kan ha et noe så normalt liv som mulig. Jeg kan heldigvis jobbe fra PCen så det letter litt på samvittigheten min at jeg prøver å gjøre opp for meg så godt som der lar seg gjøre. Og fikk heldigvis nok i profit når jeg solgte leiligheten til at jeg kunne sette pengene inn på en fond konto for å betale lappen til alle onkel ungene mine. Er det minste jeg kan gjøre etter så mye som de har stilt opp.

Jeg skriver alt dette for å gi kontekst at jeg trodde ikke jeg kom til å ha noe kjærlighets liv med noen. Jeg er medlem av en støtte gruppe for folk som ikke alle har de samme medisinske problemene, eller like alvorlig. Men det hjalp pga enorm skam som jeg gikk meg. Så etter et møte ble jeg kontaktet privat av hun jeg nå er i start fasen med. Hun trengte råd anngående gruppa fordi hun følte at hun kanskje ikke burde vært medlem fordi problemet hennes ikke var like alvorlig som mitt eller andres. At hun skammet seg for å si noe fordi hun følte hun var heldig i motsetning til oss. Men jeg fikk henne til å innse at å prøve å bli kvitt eller sette demper for skammen for noe man ikke har kontroll over er det den gruppa er for. Vi fortsatte å snakke og jeg tenkte aldri noe over at det skulle bli noe mer. Vi hadde bare mye tilfelles, samtalene våre var like enkle som om vi hadde kjent hverandre hele livet og det var fint å kunne ha noen å snakke privat om noen som automatisk skjønner hvor man kommer ifra når man trenger å få ventilere. Samtidig som man ikke vil plage de som allerde hjelper deg så mye i hverdagen. Men det startet med om at hun spurte om hun kunne få komme på besøk, og iløpet av det besøket tok hun en sjanse og gav meg et godt en kort kyss for å se reaksjonen min. Alt av tanker bare forsvant fra hode mitt, det var så ubeskrivelig deilig å bli tatt på igjen av noen som ville ha deg at det eneste jeg klarte å gjøre var å bli litt rødt mens jeg smilte. Lente meg litt forsiktig inn før vi fortsatte og bare klinte mens vi holdt rundt hverandre. 

Slik har det fortsatt i nesten 2 uker, hvor vi har tatt det litt lenger men med buksene fortsatt på. Jeg tror denne helgen at hun har lyst å ta det videre, og kortene på bordet, vet det er for tidlig å si til henne med mindre jeg vil skremme henne vekk. Og det nok er mye kjemikalier som jeg ikke har kjent på lenge som skaper disse intense følelsene. Men jeg føler jeg er retroaktivt blitt forelsket i henne gjennom den tiden vi bare var gode venner. 

Jeg har ting som er i konkuransse med meg selv. En del av meg sier at jeg må droppe skyldfølelsen hvor jeg til og med har dratt det til det mest ekstreme og tenkt tanken "er det mulig at jeg har groomet henne på noe vis uten at jeg er klar over det når vi har snakket så intenst?" Noe jeg vet ar latterlig siden det er ikke som at jeg har kjent henne siden hun var tenåring. Jeg bare tenker kan det være grader av det i andre aldre hvor fordi hun har følt hun har kunnet være så ærlig med meg med de tingene hun sliter med. At jeg på en måte blir som en eldre lærer som er med en student som teknisk sett er lovelig men moralsk sett er på grunnmyr bygget av sand?

Samtidig som jeg føler meg som en drittsekk for å ha de tankene som om at hun ikke er voksen nok til å ta sine egne besluttninger. Jeg bare lurer på har jeg slik kognitiv disonans fordi jeg føler at jeg ikke fortjener henne, føler jeg at hun fortjener bedre enn meg. Eller er det synet jeg har hatt på alder som skaper disse blandede følelsene og jeg må slippe de? Er det legitimt at jeg frykter at jeg utnytter henne?

Anonymkode: a0426...1ac

Nei hun er voksen og tar egne avgjørelser. Du utnytter henne ikke!  Bare al det komme det som kommer og ta en sjanse ❤️ 

[AnonymBruker]

Synest denne alders forskjellen er innafor hadde vert noe annet om hun var under 20.

Anonymkode: 69a95...805

[AnonymBruker]

Svarer bare ut ifra tittelen forresten. Synes ikke et kjæresteforhold mellom dere er innafor, det er mest sannsynlig noe hun kommer til å angre på senere også. Utenom det, sex er helt greit, så lenge hun har hatt andre seksuelle partnere før, noe jeg antar at hun har. Bare fordi jeg føler at det er mer utnyttende på ett vis at hun skal miste jomfrudommen sin til noen 12 år eldre enn henne om hun er 20, men om man har hatt andre partnere før så er man ofte mer sikker på seg selv og sin seksualitet, så det er enklere å stå opp for seg selv osv om noe går galt, om du skjønner. 

Anonymkode: be1ef...a32

[Aureka]

Forstår ikke alt du skriver, men har skjønt at du er bekymret for om du groomer jenta på tjue og om det er uetisk dersom dere starter et forhold. Tenker at det ikke er noe uetisk med det i det hele tatt. Hun er 20 år og voksen. Hun har i tillegg oppsøkt deg. Nyt heller at dere har noe felles og at dere har det fint sammen. 

 

[Aureka]

Og forsøk og legg bort dårlig samvittighet for alt mulig. Du høres ut som en ålreit fyr! 

[AnonymBruker]

Du må virkelig slutte og overtenke alt. Nei det virker ikke som du utnytter henne. Hun er 20 år og har tydeligvis klare meninger og et hode å tenke med selv uten at du trenger å gjøre det for henne. Så ville lagt bort alle disse tankene og bare nyte at du har møtt noen du har så mye felles med. 

Anonymkode: 69d0a...f20

[Helene1982]

Jeg tror du overtenker, men jeg har to spørsmål: Du trenger ikke å svare her, men  er svaret ja, forstår jeg hvorfor du føler at dette muligens kan være problematisk. Muligens ikke - men kan være.

Du snakker om at dere har møttes i en gruppe for mennesker med ulike utfordringer. Du trenger selvsagt ikke fortelle noe mer om dette, men det kan være vesentlig i forhold til hvordan du bør ta forholdet videre.

1. har du hatt en lederposision overfor denne jenta?

2. har hun mentale utfordringer som gjør at du bør være ekstra obs på at du ikke går for fort frem, selv om du er forelsket og har gode intensjoner.

Det virker som om du har et behov for å forklare at du ikke har lagt opp til dette, og selv om historien om familien din forteller mye om hvor takknemlig du er for deres hjelp og at du ikke tar dem for gitt, eller "fortjener" deres tid og at du føler at du får mer enn du gir av og til, men at du ønsker å gi tilbake, har jeg en følelse av at familien din ikke ser det på samme måte. Jeg tror (selvsagt kun basert på magefølelse) at de hadde sagt at du bidrar og beriker deres liv like mye som de bidrar og beriker ditt, om jeg hadde spurt dem.

Så er det de to spørsmålene. Er svaret ja på noen av dem, bør du vise forsiktighet. er svaret ja på det første, bør du definere deres relasjon i gruppen før du går videre med forholdet. Det betyr ikke at dere ikke er forelsket og at du har groomet henne til noe som helst, men da ville jeg brukt litt ekstra tid for å sikre at du ikke går for fort frem.

 

 

[AnonymBruker]

Helene1982 skrev (3 timer siden):

Jeg tror du overtenker, men jeg har to spørsmål: Du trenger ikke å svare her, men  er svaret ja, forstår jeg hvorfor du føler at dette muligens kan være problematisk. Muligens ikke - men kan være.

Du snakker om at dere har møttes i en gruppe for mennesker med ulike utfordringer. Du trenger selvsagt ikke fortelle noe mer om dette, men det kan være vesentlig i forhold til hvordan du bør ta forholdet videre.

1. har du hatt en lederposision overfor denne jenta?

2. har hun mentale utfordringer som gjør at du bør være ekstra obs på at du ikke går for fort frem, selv om du er forelsket og har gode intensjoner.

Det virker som om du har et behov for å forklare at du ikke har lagt opp til dette, og selv om historien om familien din forteller mye om hvor takknemlig du er for deres hjelp og at du ikke tar dem for gitt, eller "fortjener" deres tid og at du føler at du får mer enn du gir av og til, men at du ønsker å gi tilbake, har jeg en følelse av at familien din ikke ser det på samme måte. Jeg tror (selvsagt kun basert på magefølelse) at de hadde sagt at du bidrar og beriker deres liv like mye som de bidrar og beriker ditt, om jeg hadde spurt dem.

Så er det de to spørsmålene. Er svaret ja på noen av dem, bør du vise forsiktighet. er svaret ja på det første, bør du definere deres relasjon i gruppen før du går videre med forholdet. Det betyr ikke at dere ikke er forelsket og at du har groomet henne til noe som helst, men da ville jeg brukt litt ekstra tid for å sikre at du ikke går for fort frem.

 

 

1. Nei jeg er bare medlem, det krever mer enn jeg har å gi å kunne være i slike posisjon i gruppa.

2. Nei dette er fysiske utfordringer, men klart når man sliter med vise fysiske utfordringer så kan det følge en del psykiske. Som er grunnen til at jeg går på gruppa fordi jeg slet enormt med skam når jeg mistet så mye av selvstendigheten min

 

Selv om det er 8 år siden alt skjedde, og jeg logisk klarer å se på situasjonen og forstå at jeg satt meg ikke i denne situasjonen. Var jeg både glad på deres vegne men følte også en dyp sorg over at alle jeg kjente kom seg videre i livet og flere har fått både kone, mann og barn. Følte alle sammen gikk forbi meg mens jeg var fastlåst i utviklingen min midt på det tidspunkte når jeg endelig følte jeg hadde begynt å få mestring i livet både på jobb og privat. Samtidig følte jeg meg rotten over å ha slike følelser for jeg ønsket ikke at de i livet mitt skulle holde igjen sin egen utvikling for min del. Det siste året følte jeg at jeg var kommet meg ganske langt i utviklingen til å gi slipp på det og bare gi aksept for at dette nå var livet mitt. Så skjedde den ene tingen jeg aldri trodde kom til å skje at noen overhode kunne tenke seg å ville ha meg, jeg vet selvfølgelig det ikke er sant men tanken har streifet mer "er jeg døende og familien min har kjøpt meg en kjæreste for å kunne være glad den siste tiden?" Så usansynlig føler jeg hele situasjonen er, for jeg hadde ikke kunnet kommet på å programmere en potensiell bedre kjæreste om du så hadde gitt meg makt til å kunne lage en kvinne når jeg sitter og jobber på PCen.

Anonymkode: a0426...1ac

[Helene1982]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

1. Nei jeg er bare medlem, det krever mer enn jeg har å gi å kunne være i slike posisjon i gruppa.

2. Nei dette er fysiske utfordringer, men klart når man sliter med vise fysiske utfordringer så kan det følge en del psykiske. Som er grunnen til at jeg går på gruppa fordi jeg slet enormt med skam når jeg mistet så mye av selvstendigheten min

 

Selv om det er 8 år siden alt skjedde, og jeg logisk klarer å se på situasjonen og forstå at jeg satt meg ikke i denne situasjonen. Var jeg både glad på deres vegne men følte også en dyp sorg over at alle jeg kjente kom seg videre i livet og flere har fått både kone, mann og barn. Følte alle sammen gikk forbi meg mens jeg var fastlåst i utviklingen min midt på det tidspunkte når jeg endelig følte jeg hadde begynt å få mestring i livet både på jobb og privat. Samtidig følte jeg meg rotten over å ha slike følelser for jeg ønsket ikke at de i livet mitt skulle holde igjen sin egen utvikling for min del. Det siste året følte jeg at jeg var kommet meg ganske langt i utviklingen til å gi slipp på det og bare gi aksept for at dette nå var livet mitt. Så skjedde den ene tingen jeg aldri trodde kom til å skje at noen overhode kunne tenke seg å ville ha meg, jeg vet selvfølgelig det ikke er sant men tanken har streifet mer "er jeg døende og familien min har kjøpt meg en kjæreste for å kunne være glad den siste tiden?" Så usansynlig føler jeg hele situasjonen er, for jeg hadde ikke kunnet kommet på å programmere en potensiell bedre kjæreste om du så hadde gitt meg makt til å kunne lage en kvinne når jeg sitter og jobber på PCen.

Anonymkode: a0426...1ac

Du trenger ikke et "go" fra meg, men du trenger en "go" fra deg selv. Du gjør ingen ting galt, og dere har funnet hverandre. Hun er glad i deg og du er glad i henne. Jeg kan ikke sette meg inn i din situasjon når det gjelder det du har opplevd i forhold til sykdommen din. Jeg kan trippe rundt i min friske kropp og si at du burde se det de rundt deg ser, at selv om du ikke greier det samme fysisk, er det ingen som gjør deg tjenester av vedledighet. De gjør det fordi du skaper verdi i deres liv og fordi de er glad i deg. Dette er selvsagt noe du allerede vet, men det er lett for meg å si som er ikke har opplevd det du har vært gjennom.

Jeg er enig med deg i at det ofte føles bedre å hjelpe andre enn å ta imot hjelp. jeg er ikke god på det selv, og prøver ofte å minne meg selv på dette når jeg trenger hjelp, for det gjør vi alle av og til.

Jeg ønsker dere alt godt, og hvis jeg som singel og fullstendig ukompetent til å gi kjærlighetsråd, skal gi deg et råd, er det:  prøv å finn noe av selvsikkerheten din igjen. Hvis du sier for mange ganger at du ikke fortjener henne, kan hun begynne å tro på deg – Ikke fordi det er sant, men det er sånn reklame funker.

[AnonymBruker]

Helene1982 skrev (4 timer siden):

Du trenger ikke et "go" fra meg, men du trenger en "go" fra deg selv. Du gjør ingen ting galt, og dere har funnet hverandre. Hun er glad i deg og du er glad i henne. Jeg kan ikke sette meg inn i din situasjon når det gjelder det du har opplevd i forhold til sykdommen din. Jeg kan trippe rundt i min friske kropp og si at du burde se det de rundt deg ser, at selv om du ikke greier det samme fysisk, er det ingen som gjør deg tjenester av vedledighet. De gjør det fordi du skaper verdi i deres liv og fordi de er glad i deg. Dette er selvsagt noe du allerede vet, men det er lett for meg å si som er ikke har opplevd det du har vært gjennom.

Jeg er enig med deg i at det ofte føles bedre å hjelpe andre enn å ta imot hjelp. jeg er ikke god på det selv, og prøver ofte å minne meg selv på dette når jeg trenger hjelp, for det gjør vi alle av og til.

Jeg ønsker dere alt godt, og hvis jeg som singel og fullstendig ukompetent til å gi kjærlighetsråd, skal gi deg et råd, er det:  prøv å finn noe av selvsikkerheten din igjen. Hvis du sier for mange ganger at du ikke fortjener henne, kan hun begynne å tro på deg – Ikke fordi det er sant, men det er sånn reklame funker.

Takk jeg setter pris på tålmodigheten og forståelsen til både deg og dere andre som har svart. Det er normalt sett slike her ting jeg hadde kommet til å snakke i gruppa om, men for opplagte grunner ville det vært litt vanskelig, og noe som også muligens kunne vært å gå over streken å snakke om selv om hun ikke hadde vært på det møte, siden hun er involvert. Jeg har snakket med søsteren min idag og føler litt mer ro nå. Grunn til at jeg ikke gikk til henne tildigere var at jeg vet at hun, og resten av familien min for den saks skyld, har ønsket utrolig lenge at jeg skulle treffe noen. Så unnskyldningen jeg gav meg selv var at jeg var redd for at hun ikke ville klare å være helt upartisk. Når jeg hadde snakket om henne ellers hadde jeg latt som at alt hver helt normalt og at jeg bare koste meg med situasjonen uten noen bekymringer. Før jeg ba søsteren min om en ordentlig prat hvor jeg gikk igjennom alle de følelsene og tankene jeg har beskrevet her.

 

Jeg har heldigvis hatt nok vet til å ikke si til henne direkte at jeg ikke føler at jeg fortjener henne. Men jeg hadde en liten knekk hvor hun fikk se hvor mye dette har betyd for meg. Som er grunnen for at jeg tilslutt begynte å skrive her og tror det kommer til å gå lenger i kveld. Vi bare lå enkelt mot hverandre og koste oss, og hun holdt og bevegde hånda bak nakken min slik eksen min brukte å gjøre. Jeg kan ikke forklare det på noen annen måte enn at det er noe som bare gir meg en reaksjon hvor jeg får en sterk trygghetsfølelse som er mer enn man bare kan få fra venner og familie. Og ordene bare kom ut av meg samtidig hvor jeg var ganske følelses laddet og takket henne for at hun brydde seg om meg. Hun så først litt overasket ut før jeg tror hun innså hvor spesiell, og hvor mye både hun og situasjonen betyr for meg og sa hun gjorde mye mer enn å bry seg om meg. Hun sa hun gjorde mye mer enn å bare bry seg om meg, og vis hun lot meg ville hun vise hva hun føler i helgen.

Jeg kommer sikkert til å ha ting jeg enda trenger å arbeide med meg selv med. Men at forholdet vårt må få lov til å gå den gangen det tar like naturlig slik som andre forhold. Selvfølgelig ønsker jeg at hun ender opp med å være like forelsket i meg som jeg føler meg nå og at vi faktisk er på starten av en lang framtid sammen. Samtidig som jeg kommer til å gi full aksept for om hun skulle komme til å endre mening i framtiden. Og selv om jeg vet at det kommer til å gjøre vondt prøve å fokusere på å sette pris på at jeg fikk oppleve at så fantastisk flott kvinne ville ha meg selv på mitt aller verste. 

Anonymkode: a0426...1ac

[Heydayotheinterweb]

Njæ... kommer an på hvor hun står mentalt.

Er hun en typisk 20-åring: ja.
Er hun litt mere utvilket i toppen en sine "peers": nei

[Helene1982]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Takk jeg setter pris på tålmodigheten og forståelsen til både deg og dere andre som har svart. Det er normalt sett slike her ting jeg hadde kommet til å snakke i gruppa om, men for opplagte grunner ville det vært litt vanskelig, og noe som også muligens kunne vært å gå over streken å snakke om selv om hun ikke hadde vært på det møte, siden hun er involvert. Jeg har snakket med søsteren min idag og føler litt mer ro nå. Grunn til at jeg ikke gikk til henne tildigere var at jeg vet at hun, og resten av familien min for den saks skyld, har ønsket utrolig lenge at jeg skulle treffe noen. Så unnskyldningen jeg gav meg selv var at jeg var redd for at hun ikke ville klare å være helt upartisk. Når jeg hadde snakket om henne ellers hadde jeg latt som at alt hver helt normalt og at jeg bare koste meg med situasjonen uten noen bekymringer. Før jeg ba søsteren min om en ordentlig prat hvor jeg gikk igjennom alle de følelsene og tankene jeg har beskrevet her.

 

Jeg har heldigvis hatt nok vet til å ikke si til henne direkte at jeg ikke føler at jeg fortjener henne. Men jeg hadde en liten knekk hvor hun fikk se hvor mye dette har betyd for meg. Som er grunnen for at jeg tilslutt begynte å skrive her og tror det kommer til å gå lenger i kveld. Vi bare lå enkelt mot hverandre og koste oss, og hun holdt og bevegde hånda bak nakken min slik eksen min brukte å gjøre. Jeg kan ikke forklare det på noen annen måte enn at det er noe som bare gir meg en reaksjon hvor jeg får en sterk trygghetsfølelse som er mer enn man bare kan få fra venner og familie. Og ordene bare kom ut av meg samtidig hvor jeg var ganske følelses laddet og takket henne for at hun brydde seg om meg. Hun så først litt overasket ut før jeg tror hun innså hvor spesiell, og hvor mye både hun og situasjonen betyr for meg og sa hun gjorde mye mer enn å bry seg om meg. Hun sa hun gjorde mye mer enn å bare bry seg om meg, og vis hun lot meg ville hun vise hva hun føler i helgen.

Jeg kommer sikkert til å ha ting jeg enda trenger å arbeide med meg selv med. Men at forholdet vårt må få lov til å gå den gangen det tar like naturlig slik som andre forhold. Selvfølgelig ønsker jeg at hun ender opp med å være like forelsket i meg som jeg føler meg nå og at vi faktisk er på starten av en lang framtid sammen. Samtidig som jeg kommer til å gi full aksept for om hun skulle komme til å endre mening i framtiden. Og selv om jeg vet at det kommer til å gjøre vondt prøve å fokusere på å sette pris på at jeg fikk oppleve at så fantastisk flott kvinne ville ha meg selv på mitt aller verste. 

Anonymkode: a0426...1ac

Det er fint at du har snakket med søsteren din og det er stor forskjell på å si til noen at du ikke fortjener dem, og at du setter utrolig stor pris på dem. jeg synes du har en fin innstilling. Jeg mistenker at du vetbedre enn de fleste av oss at man må ta vare på øyeblikkene og dagene og at man ikke kan sitte å vente på at ting skal gå til helvete. Vær deg selv og vær sårbar, det er sexy, men gi henne litt tid om hun trenger det, slik at hun ikke får hetta og prestasjonsangst😅