Be om ta forholdet et par steg tilbake?

[AnonymBruker]

Ja, kan jeg det? Gå fra å tilbringe de fleste netter sammen, til å treffes 1-2 ganger i uka + helger?

Vi traff hverandre for ca et år siden, og har vært sammen siden. I starten gikk det tregt, det passet for oss begge og utviklet seg naturlig, nå tilbringer vi nesten all tid han ikke er på jobb sammen. Begge har barn som er flyttet ut, og vi eier hver sin bolig med gangavstand i mellom. Da jeg traff ham hadde jeg ikke vært i nærheten av en mann siden det ble slutt med eks, det var et fryktelig forhold, med mye psykisk vold og også noe fysisk og hovedårsaken til at jeg måtte slutte i arbeid.

Jeg ble uføretrygdet (dissosiativ lidelse og ptsd) for et par år side, og bare en mnd før jeg møtte han i fjor var sto jeg midt i den verste krisen jeg har hatt, jeg var innlagt på DPS (akutt) da jeg fikk mld om at min søster hadde tatt livet av seg. Før min søster døde var jeg veldig optimistisk med tanke på fremtidsutsikter da jeg endelig hadde fått riktig diagnose, noe som gjør det enklere med behandling, det er også veldig gode resultater, og min store drøm er å komme tilbake i jobb.

Men så døde min søster og alt ble kaos da det begynte å roe seg litt etter noen uker traff jeg denne mannen (bekjent fra før) og etter hvert innledet vi et forhold. Jeg har også tilknytningsvansker (desorganisert) og har aldri før opplevd en gjensidig forelskelse og vi har hatt det utrolig fint sammen. men også vanskelig. 

Han har sine egne ting, bla sliter han voldsomt med sjalusi, det kan være så gale at han reagerer på hvordan jeg snakker om en skuespiller i en film, og de mannlige bekjentskap jeg har/hadde er blitt et problem selv om det absolutt ikke burde være det. Han har feks reagert med å bli veldig sint, snakker til meg en slags forakt i stemmen når jeg sier noe han reager på, og det kan være det meste, men knyttet til mennesker han føler seg underlegen, ikke nødvendigvis at han er sjalu på en romantisk" måte.

Han er åpen og ærlig med følelsene sine og skylder ikke på meg, beklager seg og blir lei seg når episoder oppstår. Problemet er at når han først har vært sint en gang så gjør jeg veldig mye for det ikke skal skje i igjen, resultatet er at jeg tilpasser meg sjalusien hans, det går automatisk og jeg legger omtrent ikke merke til det, før noe begynner å gnage, jeg føler meg låst og kvalt og det ender i et utbrudd der jeg enten reiser fra han, stiller ultimatum om parterapi, eller som nå, en skikkelig samtale, for som regel så "overtaler" han meg med engang vi treffes, Bruker "" for det er ikke store jobben som skal til med meg, når jeg først er blitt glad i noen sliter jeg voldsomt med å sette grenser, jeg bokstavelig talt visker dem ut selv.

Jeg føler ikke jeg har det som skal til for å være i et forhold, i allefall ikke hver dag. Jeg tenker egentlig jeg burde være singel. men samtidig er jeg blitt veldig glad denne mannen, han har veldig mange gode egenskaper, og jeg tror, hvis vi hadde vært på et bedre sted at vi kunne vært virkelig gode for hverandre.

Hvis noen har giddet å lese så er det vel ganske tydelig at jeg ikke burde være i et forhold, men jeg føler kjæresten min ønsker dette så sterkt at han lukker øynene for realitetene. Jeg vil jo heller ikke gi slipp på han, men jeg greier ikke la han få så stor plass som han har nå i livet mitt, siste mnd har vi omtrent bodd sammen og han ønsker å ta steget videre og flytte sammen offisielt. Det er ikke snakk om å selge, isåfall hadde han leid ut sin bolig og flyttet inn til meg.

Jeg derimot ønsker revers, det er for mye for meg, jeg kjenner på alle måter jeg er ikke klar for å la noen ta så stor plass i livet, selv om jeg skulle ønske jeg var klar så er jeg det ikke. Jeg blir også veldig trigget av utbruddene hans, og nå er det nok med bare en endring i stemmen hans før gråten står i dynene mine, og det hjelper ikke hva han sier og forklarer, jeg går rett i forsvar og det er umulig å få kroppen til å slappe av selv om jeg vet med hodet det ikke er farlig.

Noen som har noen tanker, hvordan hadde dere reagert på et slikt forslag i denne situasjonen? 

 

 

 

 

 

Anonymkode: f2de5...29e

[MizzVic]

Tenker det ikke er du "som ikke bør være i ett forhold", men at du ikke burde være i ett forhold med denne mannen.

Du skriver tydelig hans ekstremt dårlige oppførsel, men likevel legger du mye av skylden på deg selv.

Og spør her om "lov" til å ønske deg litt mer fritid fordi kjæresten gjør at du må gå på eggeskall.

Det er ikke du som ikke kan/bør være i ett forhold pga dine problemer, du gidder være i ett dårlig forhold pga dem.

At en mann har gode sider OGSÅ, holder ikke.

Holder ikke at det er 99% av de engang.

 

[AnonymBruker]

Jeg tenker at her må du ta hensyn til deg selv og stå opp for deg selv, og at ja, egentlig burde du ikke være i et forhold, fordi ditt indre kompass for hva som er greit å funke seg i og ikke tydeligvis er i ustand fremdeles etter ditt voldelige forhold (helt normalt etter å ha vært i slike forhold). Kanskje også på grunn av at du har hatt annet å stri med, som har medført at prosessen med å få "kompasset " ditt normalisert igjen stoppet opp, fordi det er begrenset hvor mye mental kapasitet man har til å bearbeide mye samtidig. 

Du bør virkelig ikke flytte sammen med ham nå, og å ha litt tid fra hverandre virkelig veldig sunt. Nødvendig egentlig. 

Jeg anbefaler ingen å gå inn i nytt forhold før et voldelig forhold er godt bearbeidet. Det er utrolig stor sjanse for at et nytt forhold da blir skjevt og urimelig. Som du opplever ubehaget ved, men unnskylder i for stor grad. Fordi "kompasset " ditt tydeligvis ikke er korrigert/normalisert etter forrige forhold. 

Tro på magefølelsen! Du sitter med fasiten selv her. Stol på det du føler at du trenger, stol på din rett til å trenge det, og stå opp for det. (Det er hva du hadde gjort dersom kompasset ditt hadde fått sjanse til å bli normalisert igjen før nytt forhold. )

Anonymkode: 95df9...646

[AnonymBruker]

Du er nå i et nytt forhold med psykisk vold. 

Er det noe du vil fortsette med? 

 

Anonymkode: 8a485...3be

[AnonymBruker]

Går du fortsatt i terapi? Jeg vil du skal snakke om forholdet ditt der.

Vanskelig å vite om kjæresten din er veldig sint, eller om du er veldig vár for heving av stemmer pga fortiden din.

Går det lenger tilbake enn det forrige forholdet ditt? Tenker på søsteren din. Om dere har hatt en vond barndom du trenger å få bearbeidet før du tenker på å gå inn i et nytt forhold.

Jeg tenker at det ikke er bra for deg å være i et forhold hvor du går på nåler og ikke har grenser, og må deale med sykelig sjalusi. Du reduserer sterkt sjansene dine for å bli arbeidsfør.

Anonymkode: 74375...696

[AnonymBruker]

Takk for tilbakemeldinger, flere skriver at jeg er på ny i et voldelig forhold, og bruker man definisjon på vold som "enhver handling ment å skremme...." Så stemmer jo det. Jeg er skremt fra å 'hevde' meg, men intensjonen hans er nok ikke der i det hele tatt, han sliter med å uttrykke seg med ord, og føler seg overkjørt av meg der, og jeg forstår ham, for han er veldig enkel å lese og det er tydelig han ikke greier å uttrykke følelser (samme får jeg fra min mor). Han er vokst opp med knyttnever og ikke vant å løse konflikter med samtale. Han er derimot veldig ærlig, når han først setter ord på noe, og sier rett ut jeg kan gjøre hva jeg vil osv, men når han reagere fremdeles negativt (uten å si eller gjøre noe, bare utstråling og "vibber") så får jeg angst bare jeg værer noe som helst misnøye og trekker meg uten at han vet det.

 

Ønsket mitt er jo at vi på magisk vis skal få det til, men jeg føler og det er så mye jobb at jeg føler det håpløst noen ganger.

I dag skal vi ha en prat, jeg har stått veldig hardt på mitt om det, han er enig, men prøver samtidig å hinte til sex etterpå, som gir meg prestasjonsangst igjen 😭

 

Har ihvertfall gitt beskjed om det og best han ta et skritt av gangen. Innerst inne vet jeg ikke, jeg tror ikke jeg hadde blitt lei meg om han ville gjøre det slutt etter i dag, samtidig føler jeg jeg er veldig glad i ham.. 

Får bare forberede meg godt å forsøke å sette ord som han forstår. Han har vært i omfattende terapi i utlandet over mnd (rus, dette er 15 år siden og han har vært ren siden, i jobb og alt på stell)

Det gjør at jeg tenker han har forutsetninger for å forstå, men samtidig for mye bagasje selv til at han har det som skal til for å være sammen med en som er såpass preget av sykdom som meg, jeg er ikke istand å ha et vanlig forhold, eller ta de hensyn som man bør i et likeverdig forhold, men han vil ikke høre 

Takk igjen, jeg trenger å høre realiteten, mulig jeg er overfølsom, det er veldig sannsynlig, men jeg ønsker likevel å styre etter meg.

Stress vi bor så nært 

Anonymkode: f2de5...29e

[MizzVic]

Bra han sier unnskyld etterpå, men reaksjonene hans er jo den han ER. 

Det kommer naturlig. 

Det er en voksen mann, han vil ikke forandre seg. 

Men nå prøver du forandre deg, for å tilpasse deg han. 

Bare si du trenger mer alenetid, og at dere herved møtes ca *putt inn ønskede dager* i uka.

Hans reaksjon da, er bare at det er trist for han, MEN såklart akseptabelt da det er det du vil. 

Ingen overtaling, ingen klaging, ingen lovnader. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Det gjør at jeg tenker han har forutsetninger for å forstå, men samtidig for mye bagasje selv til at han har det som skal til for å være sammen med en som er såpass preget av sykdom som meg, jeg er ikke istand å ha et vanlig forhold, eller ta de hensyn som man bør i et likeverdig forhold, men han vil ikke høre

Han er nok veldig glad i deg, og vil deg alt godt og vil at dette skal fungere. Samtidig så er han for oppfarende for deg, og det trigger deg, og det gjør deg vondt selv om det ikke er intensjonen hans. Men det skader deg likevel. Noe som gjør at dere er en vanskelig match. Noe som kan gjøre deg sykere.

Anonymkode: 74375...696

[AnonymBruker]

Huff, det er så tydelig jeg ikke er klar for dette. Når det er snakk om grenser, jeg hadde bestemt meg, og kommunisert til ham at jeg ikke ville treffes uten at vi snakker skikkelig sammen....

Og nå ga vi tilbragt helgen sammen, uten at det har skjedd.

Jeg verker etter å komme meg bort, men klarer ikke si ordene, istedenfor kan jeg likegodt komme til å si/ gjøre stikk motsatt av jeg egentlig ønsker. Jeg føler meg fanget og at situasjonen er håpløs.

Det er så gale at jeg kan ha skikkelig sterkt behov for å gjøre noe jeg vet/tror/innbiller meg han ønsker. Det kna være fordi han har utrykket noe tidligere, at jeg "føler" han ønsker det, eller ren gjetting fra meg. Likevel har et sterkt indre ønske om å gjøre så han slipper å føle en følelse jeg innbiller meg han har.

Det er ikke noe voodoo greier altså, jeg vet godt jeg ikke kan "føle hans følelser", men jeg gjør det likevel, det jeg innbiller meg han føler. Jeg har forøvrig samme problem med søsken og foreldre og det lager fryktelig mye problem for meg. Spør de meg om noe jeg ikke ønsker å gjøre blir jeg ofte  rasende (uten deres viten, ødelegger mine egne ting når ingen ser) fordi enten så ender jeg opp med å gjøre noe jeg ikke vil, ellers sitter jeg igjen med deres innbilte vonde konsekvenser av at jeg sier nei.

Bien som har noen gode formuleringer til meg så jeg kan overbevise meg selv om at jeg kan og er lov å avslutte?

Anonymkode: f2de5...29e

[AnonymBruker]

For det første som voksent menneske skal du ikke behøve «be» om noe som helst. For det andre skal du ikke ta forholdet noen steg tilbake, du skal ut av det og gjøre det slutt. Så skal du i terapi. Dette er den eneste måten om du vil bli virkelig lykkelig. Hvis ikke, så er dette en varslet katastrofe av psykisk vold.

Anonymkode: 1bbe6...cb4

[AnonymBruker]

Kjære deg, dette forholdet må du avslutte.

Jeg tror du fint kan klare å være i et sunt og godt forhold - han kan ikke. 
 

Du må bare si ordene. Skriv det om du ikke klarer si det. 

Anonymkode: 8c3fe...e63

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Huff, det er så tydelig jeg ikke er klar for dette. Når det er snakk om grenser, jeg hadde bestemt meg, og kommunisert til ham at jeg ikke ville treffes uten at vi snakker skikkelig sammen....

Og nå ga vi tilbragt helgen sammen, uten at det har skjedd.

Jeg verker etter å komme meg bort, men klarer ikke si ordene, istedenfor kan jeg likegodt komme til å si/ gjøre stikk motsatt av jeg egentlig ønsker. Jeg føler meg fanget og at situasjonen er håpløs.

Det er så gale at jeg kan ha skikkelig sterkt behov for å gjøre noe jeg vet/tror/innbiller meg han ønsker. Det kna være fordi han har utrykket noe tidligere, at jeg "føler" han ønsker det, eller ren gjetting fra meg. Likevel har et sterkt indre ønske om å gjøre så han slipper å føle en følelse jeg innbiller meg han har.

Det er ikke noe voodoo greier altså, jeg vet godt jeg ikke kan "føle hans følelser", men jeg gjør det likevel, det jeg innbiller meg han føler. Jeg har forøvrig samme problem med søsken og foreldre og det lager fryktelig mye problem for meg. Spør de meg om noe jeg ikke ønsker å gjøre blir jeg ofte  rasende (uten deres viten, ødelegger mine egne ting når ingen ser) fordi enten så ender jeg opp med å gjøre noe jeg ikke vil, ellers sitter jeg igjen med deres innbilte vonde konsekvenser av at jeg sier nei.

Bien som har noen gode formuleringer til meg så jeg kan overbevise meg selv om at jeg kan og er lov å avslutte?

Anonymkode: f2de5...29e

Tror det heter Codependency. Du målte gjerne stemningen når du kom hjem fra skolen da du var liten? Var du glad du kom hjem, men du merket at pappa var sur, så snudde du tvert om. Dine følelser var ikke lov.

Anonymkode: 74375...696

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Tror det heter Codependency. Du målte gjerne stemningen når du kom hjem fra skolen da du var liten? Var du glad du kom hjem, men du merket at pappa var sur, så snudde du tvert om. Dine følelser var ikke lov.

Anonymkode: 74375...696

Ja, det stemmer nok, jeg har slitt en del, men alltid klart å håndtere det på et vis, med jobb, barn, utdanning, hele pakka, så kom et voldelig forhold, nedbemanning på jobben, gjeld ute av kontroll, og flere av mine nærmeste familiemedlemmer med store konflikter seg i mellom, jeg tror kombinasjon av dette ga meg ptsd og nå har jeg igjen brutt løfte til meg selv. Jeg har skikkelig dårlig samvittighet for han også, jeg har nektet å snakke meg ham hele uken, ham har grudd seg til samtale, men han tar jo heller ikke opp, naturlig såklart siden han som er "tiltalt" eller føler seg som. Han går på tå rundt meg han også, er fryktelig usikker og det er direkte vondt å se på. På en absurd måte minner han meg om meg selv i   mitt forrige forhold. Jeg tror jeg gir han nesten den samme usikkerheten som min eks gjorde med meg. Jeg vil bare bort men jeg tør ikke, eller våger ikke. Han har aldri truet meg, men han har en svært voldelig historie og jeg er redd for hva som kan skje hvis han virkelig føler seg lurt og selv blir trigget. Jeg har jo gitt falske forhåpninger fordi jeg ikke takler skuffelsen hans. 

Han spiller på det noe,men det er på en så barnslig måte at det er nesten litt søtt, men jeg blir også brydd på hans vegne og det avvepner meg jio

Dette ble mye rør, jeg er fristet til å pakke i bilen og reise, jeg er 100% sukker på han ikke vil la meg være i fred og respektere at jeg ikke vil mer.

 

 

Anonymkode: f2de5...29e

[AnonymBruker]

Hvis du ikke tør si det til ham personlig, kan du skrive det på melding. "Jeg er kommet frem til jeg ikke vil være i dette forholdet lenger. Ønsker deg alt vel. [Og eventuelt:] Jeg ønsker ikke mer kontakt og ber om at du ikke oppsøker meg." Og så er det kanskje lurt å ikke være hjemme den dagen inntil du ser om han respekterer det. 

Anonymkode: cdc8b...46e