Forhold til transperson i nær familie som "skifter kjønn"

[AnonymBruker]

Er det noen her som har opplevd at en i nær familie (eller nær venn) har kommet ut som transperson og gjennomgått kjønnskorrigerende behandling? Datteren til en av naboene har gått gjennom dette, og der er det helt åpenbart at faren misliker dette sterkt. Jeg har selv tenkt på dette, og jeg vet ikke om jeg kunne ha vært støttende/aksepterende dersom mitt barn hadde gjort noe slikt. Fælt å si, men jeg er nok såpass dømmende at dette hadde blitt noe jeg hadde mislikt sterkt. Tror mitt forhold til mitt barn hadde blitt kraftig svekket.

Anonymkode: fb467...e50

[AnonymBruker]

Jeg har ikke noe problem med at perifere kjente skifter kjønn, men hadde nok mislikt det sterkt om det var noen nære, spesielt barna mine. Da hadde jeg fått en livskrise, tror jeg. Dersom en nær venninne hadde gjort det, hadde jeg nok ikke følt meg like nær henne lenger.

Dette er bare ærlige følelser, ikke diskriminering (dersom noen skulle anklage meg for det). 

Anonymkode: d772f...265

[Kittykat]

Vi har en i familien som holder på med det (fra han til hun/nevø til niese). Jeg vet ikke helt hvor langt hun har kommet i prosessen, men det er noen få år siden hun begynte prosessen. Det er barnet til søsteren til min samboer. Barna våre er jevnaldrende, så vi omgås mye. Foreldrene hennes har taklet det veldig bra og resten av familien likedan. Ingen av oss i familien behandler henne annerledes pga dette. Hadde dette vært vårt barn, så hadde jeg og mannen min vært 110% støttende. Det er fremdeles barnet vårt, som vi er uendelig glad i. 

Uansett hvordan man som forelder føler seg innvendig, så er det da også vår jobb å støtte barna våre når de trenger det mest og jeg vil påstå at i en sånn situasjon, så bør man støtte barnet sitt og være der. Hvis man viser åpenlyst og sterkt at man misliker det som skjer i en sånn situasjon, så kan man ødelegge forholdet mellom forelder og barn for alltid. Og er det verdt å ødelegge forholdet? 

Endret 10. juni 2022 av Kittykat

[AnonymBruker]

Bare man ikke kjenner de, så går det greit. For ellers får man det så vondt selv ja… Og hvis man kjenner de, så vil man støte de vekk og ikke være så nær venn med de. Ikke at man er intolerant nei, men sånt er bare greit på avstand… 
 

Heldigvis er det mange som er litt mer inkluderende, så både familie og venner er der. Har to nære venner, et inngiftet familiemedlem og en kollega som er trans. Det går helt utmerket. Det har ikke vært andre endringer enn at de har det bedre med seg selv og det ble et nytt navn bare. 

Anonymkode: b9d5a...041

[AnonymBruker]

9 hours ago, AnonymBruker said:

Er det noen her som har opplevd at en i nær familie (eller nær venn) har kommet ut som transperson og gjennomgått kjønnskorrigerende behandling? Datteren til en av naboene har gått gjennom dette, og der er det helt åpenbart at faren misliker dette sterkt. Jeg har selv tenkt på dette, og jeg vet ikke om jeg kunne ha vært støttende/aksepterende dersom mitt barn hadde gjort noe slikt. Fælt å si, men jeg er nok såpass dømmende at dette hadde blitt noe jeg hadde mislikt sterkt. Tror mitt forhold til mitt barn hadde blitt kraftig svekket.

Anonymkode: fb467...e50

Heldigvis skylder ikke barn foreldre noen ting og kjøligheten vil nok være gjensidig.

Anonymkode: e9d51...5b6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Er det noen her som har opplevd at en i nær familie (eller nær venn) har kommet ut som transperson og gjennomgått kjønnskorrigerende behandling? Datteren til en av naboene har gått gjennom dette, og der er det helt åpenbart at faren misliker dette sterkt. Jeg har selv tenkt på dette, og jeg vet ikke om jeg kunne ha vært støttende/aksepterende dersom mitt barn hadde gjort noe slikt. Fælt å si, men jeg er nok såpass dømmende at dette hadde blitt noe jeg hadde mislikt sterkt. Tror mitt forhold til mitt barn hadde blitt kraftig svekket.

Anonymkode: fb467...e50

Ja, har vært igjennom det med en i familien. 

Det var ingen overraskelse for noen, han har alltid hatet kjoler og slikt og har alltid vært en gutt. I mange mange år trodde jeg at hans spesielle (jente) navn, faktisk var et guttenavn. Så har han skiftet til kjønnet han alltid har vist seg som og fått et nytt navn. 

Jeg husker på ungdomskolen så var alle jentene forelsket i han. Mange fikk sjokk da de fikk høre at han hadde jentedeler. Det kan umulig ha vært lett for han! Jeg digger han! 

Etter å ha vokst opp med han så syns jeg dette er like normalt som å være homofil. Han er født på 80 tallet, så det har ikke noe i media om slikt da vi var unge. 

Anonymkode: 4b7f0...e1f

[AnonymBruker]

Broren min er jente nå. Vi er ikke nære og har aldri vært det, men jeg kunne uansett ikke brydd meg mindre om hva eller hvem hen ønsker å være. You do you, sier nå jeg.

Anonymkode: 9c9ce...cc2

[jaromei]

Jeg har en bror som tidligere var min søster. I vårt tilfelle var det ikke sånn helt åpenbart at han følte seg som en gutt. Vi trodde han bare var lesbisk. Men én dag ringte han meg og sa at neste gang vi treffes så hadde han byttet navn og ville være seg selv, en gutt.

Jeg har støttet fra første sekund. Det spiller da ingen rolle om søskenet mitt er gutt eller jente. Det viktigste er at han har det bra og er seg selv. Jeg har verken endret noen meninger eller væremåte mot ham. Bare at jeg sier "han" og kaller ham for hans nye navn. 

Moren vår har også vært støttende, selv om jeg tror hun både fikk litt sjokk og var bittelitt skeptisk i starten. Men når hun så ham blomstre inn i seg selv og faktisk gjennomførte navneendring og endring av juridisk kjønn, så tok hun det på alvor og støttet for fullt. 

Faren hans har ikke vært i samme båt. Han har visst om dette i 5 år nå, og det var først forrige jul hvor faren hans gav ham en gave merket med hans guttenavn. Så det virker til å ordne seg, men det har nok skapt en rift i forholdet deres for alltid. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 9.6.2022 den 13.06):

jeg vet ikke om jeg kunne ha vært støttende/aksepterende dersom mitt barn hadde gjort noe slikt. Fælt å si, men jeg er nok såpass dømmende at dette hadde blitt noe jeg hadde mislikt sterkt. Tror mitt forhold til mitt barn hadde blitt kraftig svekket.

Anonymkode: fb467...e50

Jeg tror også forholdet hadde blitt svekket. Tror ikke barnet hadde ønsket kontakt med deg. 

Mitt barn har aldri følt seg som det kjønnet h.n ble født. Jeg ser det, respekterer det, og elsker like høyt.

Hva jeg mener endrer jo ikke den nydelige ungen min. H.n slutter jo ikke å være den h.n er om jeg ikke liker det. H.n kan jo late som, men hvilket liv er det? 

 

Anonymkode: 70492...6aa

[Anonymbruker***]

Jeg hadde ikke hatt personlige problemer med at barnet kom ut som trans. Samtidig hadde jeg foretrukket at de var kjønnet de ble født som. Livet er hardt nok om du ikke skal være blant de mest misforståtte og forhatte lqbtq minoritetene. Høyere risiko for å bli utsatt for partnervold og drap, psykiske problemer, selvmord og hjemløshet ifølge statistikken blant annet...

[Bøtteballetten]

Har ei/en  i familien, ikke i den nærmeste familien som er i prosessen med å skifte kjønn. Foreldrene og søsken har tatt det kjempefint og backer opp på beste måte.

Det kom ikke som noen overraskelse heller. Han ga uttrykk for det i tidlig alder om at han var født i feil kropp. Det har vært en naturlig utvikling derfra og fram til nå med tanke på operasjon og kjønnsskifte.

Det som er viktigst, det er at den personen det gjelder gjør det som blir til det beste for seg.  Så får den som har problemer med det, jobbe med seg selv og bli en rausere person.

[AnonymBruker]

Kjæresten min begynte behandlingen for fem år siden. Jeg har støtten ham hele veien, jeg elsker han fortsatt. Grunnen at jeg sier han, er for det er mest normalt for meg. Sier også det tidligere navnet hans. Han bryr seg ikke om det. Iom at jeg er biseksuell, er det ikke rart å ha sex med ham. Det er bare pirrende. Vi har ikke barn eller noe særlig nettverk, så det gjør det lett for oss. 

Anonymkode: 1f217...c57

[Silva Pluvialis]

Hvis jeg hadde blitt mor til et transbarn hadde jeg gjort alt for å vise at jeg støttet barnet uansett. Det skulle jeg gjort uansett hva de gjaldt så lenge barnet holdt seg innenfor norsk lov og ikke behandlet andre dårlig. Transpersoner er sårbare. De trenger støtte og omsorg til å få lov til å være seg selv. Jeg synes synd på transpersoner som vokser opp med manglende støtte hjemmefra. Det må være utrolig tungt.

Endret 11. juni 2022 av Tvillingsjel

[missbluebird]

Personen er jo den samme, det er bare utseende og navn som har forandret seg.
Satt litt på spissen "same shit, different wrapping". Jeg ville forholdt på meg nøyaktig på samme måte som tidligere.

[AnonymBruker]

Skulle ønsker folk med sånne holdninger som TS ikke fikk barn. 

Anonymkode: 63f34...4d6

[AnonymBruker]

Jeg har en barndomsvenninne som holder på å skifte kjønn. I det hun "kom ut" som trans så forsto jeg hun mye bedre, og jeg veit at hun alltid har følt det sånn, det forstår jeg nå- og det var egentlig ganske opplagt selv om jeg aldri tenkte tanken på akkurat det. Så selvfølgelig støtter jeg henne 100%, og er kanskje enda mer støttende nå, fordi jeg veit at dette ikke ble tatt godt imot av familien.

 

Anonymkode: 63f34...4d6

[AnonymBruker]

Mulig jeg overvurderer meg selv, men tror ikke det hadde hatt noe å si for meg. Det er jo en person jeg er glad i, kjønnet er irrelevant. Hadde sikkert surret med pronomen og navn på begynnelsen, men etterhvert hadde det helt sikkert gått seg til. 

 

Anonymkode: d9913...9e1

[Hansehan]

AnonymBruker skrev (På 9.6.2022 den 13.06):

Er det noen her som har opplevd at en i nær familie (eller nær venn) har kommet ut som transperson og gjennomgått kjønnskorrigerende behandling? Datteren til en av naboene har gått gjennom dette, og der er det helt åpenbart at faren misliker dette sterkt. Jeg har selv tenkt på dette, og jeg vet ikke om jeg kunne ha vært støttende/aksepterende dersom mitt barn hadde gjort noe slikt. Fælt å si, men jeg er nok såpass dømmende at dette hadde blitt noe jeg hadde mislikt sterkt. Tror mitt forhold til mitt barn hadde blitt kraftig svekket.

Anonymkode: fb467...e50

Er det ikke ubehagelig for deg å innse at du er så dømmende? Fordelen er at du faktisk innser at du har en diskriminerende holdning mot (enkelte?) minoriteter, og du kan arbeide med deg selv for å bli et bedre menneske.

De fleste som har en transperson i sin nære omgangskrets møter sine egne fordommer kraftig i døren på ett eller annet tidspunkt. Det kan være svært nyttig å jobbe med de samme fordommene før man eventuelt havner i en situasjon i ens eget liv som vil trigge disse fordommene.

Hvis forholdet til ditt eget barn hadde blitt svekket hvis de kom ut som trans, så håper jeg at de har noen de kan stole på utenfor familien, slik at din oppførsel ikke vil være like skadelig.

[Elaine Marley]

Tråden er ryddet for nedsettende innlegg, avsporinger og svar til dette. Elaine Marley, mod.