Forelder som slutter å være glad i/bry seg om noen av barna

[AnonymBruker]

Hvordan takle at en forelder slutter å bry seg om deg i voksen alder? Har en far som har valgt seg ut noen av mine søsken som han følger tett opp selv om vi alle er voksne. Meg har han sluttet å kontakte. Er jeg syk ringer han ikke og hører om det får bra. Viser ikke interesse for mine barn. Om vi snakker en sjelden gang er det som regel skryting av mine andre søsken. Har tatt det opp mange ganger men det når ikke gjennom.
 

Fakta er at han er mer glad i de andre søskenene og han skammer seg ikke over å vise det veldig tydelig heller. Prøver å ha lite kontakt og ikke bry meg men det ligger der som et sårt punkt som jevnlig kommer opp og gjør meg trist.
 

Hvordan kan en forelder slutte å være glad i/bry seg om et barn? Jeg klarer ikke se for meg at det hadde skjedd meg med mine barn. Det er nesten så det hadde vært enklere om han døde enn at han sluttet å bry seg. Har som sagt prøvd å si hvordan det føles men han driter i det og jeg må bare leve med det. Han er tydeligvis fornøyd og har der han trenger via de barna han har valgt som favoritter.

Anonymkode: 836d0...65b

[AnonymBruker]

Det alltid trist når man vokser opp og forstår at foreldrene dine ikke bare kun er mennesker, men dårlige mennesker. Har vært der selv med min far. Han bryr seg kun om mine halvsøsken. Han ringte meg men var kun interessert i å ha et «enkelt» forhold til meg hele livet, altså et forhold der han kan skryte av hva jeg har gjort men aldri stilt opp for meg. Så nå har jeg sagt at hvis han ikke ønsker å stille opp for meg som en ordentlig far så er jeg ikke interessert i kontakt med han mer. Det er litt under ett år siden og har ikke hørt fra han siden. Bedre for meg at han er helt ute av livet mitt enn kun der på hans premisser. Ikke alle fortjener å være foreldre, det får være hans tap at han går glipp av mitt liv og mine fremtidige barn. Jeg har levd mesteparten av livet mitt uten han uansett, så jeg klarer meg fint.

Så jeg føler med deg, men kutt han ut helt. Det er bedre for deg og helsa di.

Anonymkode: 37b08...37a

[AnonymBruker]

Er man automatisk et dårlig menneske, har ikke alle mennesker rett til å ta valg for seg selv, spesielt i voksen alder? 

Anonymkode: 65996...da1

[Veggdyret]

Det er når du blir voksen selv at du ser at foreldrene dine bare er mennesker de også, med styrker og svakheter.

Nå skal jeg ikke si at din versjon er feil, men tenk over dette:

- du sier at du prøver å ha lite kontakt, kanskje han er en person som er dårlig på å ta kontakt og dermed blir det automatisk til at de som tar kontakt med ham er de som får oppmerksomhet?

- du sier at du har tatt opp at du føler det er forskjellsbehandling - nøyaktig hva har du sagt, og hvor ofte? Hvis han ikke selv ser hva han gjør galt og han blir anklaget for noe negativt, så kanskje han er så feig/konfliktsky/"godværsmenneske" at han rett og slett ikke ønsker å ha kontakt med deg, slik at han slipper klager/beskyldninger?

[AnonymBruker]

Dette er vanskelig. Mine foreldre var sånn, jeg var den i søskenflokken som ikke var god nok. Det ble alltid gjort tydelige forskjeller, også økonomisk. Det værste er at de fikk meg til å kjenne på en skam over ikke å være god nok for dem. Har det bedre uten kontakt med dem, men det vil alltid være et sårt punkt.

Anonymkode: daf9a...58b

[Fru Solsikke]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Er man automatisk et dårlig menneske, har ikke alle mennesker rett til å ta valg for seg selv, spesielt i voksen alder? 

Anonymkode: 65996...da1

Hvis du forskjellsbehandler barna dine, og har tydelige favoritter, ja da er du et dårlig menneske.

Det går det ikke an å prate vekk.

[AnonymBruker]

Fru Solsikke skrev (1 minutt siden):

Hvis du forskjellsbehandler barna dine, og har tydelige favoritter, ja da er du et dårlig menneske.

Det går det ikke an å prate vekk.

Men TS sier ikke noe om hvorvidt hun har spurt far om noe har skjedd, om det er noe som gjør at han velger slik, derimot har hun konfrontert han uten hell - kanskje er det flere elementer her?

Og nei, som forelder til voksne barn har man ikke lengre samme forpliktelse - da kan man faktisk velge, de fleste gjør det ikke, men for de som gjør det så har de nok en grunn. Denne kjenner vi ikke, så vi kan ikke bombastisk si at far til TS er et dårlig menneske for vi kjenner ikke hele bildet.  

Anonymkode: 65996...da1

[AnonymBruker]

Fru Solsikke skrev (1 minutt siden):

Hvis du forskjellsbehandler barna dine, og har tydelige favoritter, ja da er du et dårlig menneske.

Det går det ikke an å prate vekk.

Ja det mener jeg også. Han vet nøyaktig hvor trist jeg blir av dette likevel fortsetter han. Han vier hele livet sitt til å følge opp mitt søsken gråter når hen reiser bort. Viser masse kjærlighet til hen. Og så null til meg. Det er sykt vondt. 

Anonymkode: 836d0...65b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Men TS sier ikke noe om hvorvidt hun har spurt far om noe har skjedd, om det er noe som gjør at han velger slik, derimot har hun konfrontert han uten hell - kanskje er det flere elementer her?

Og nei, som forelder til voksne barn har man ikke lengre samme forpliktelse - da kan man faktisk velge, de fleste gjør det ikke, men for de som gjør det så har de nok en grunn. Denne kjenner vi ikke, så vi kan ikke bombastisk si at far til TS er et dårlig menneske for vi kjenner ikke hele bildet.  

Anonymkode: 65996...da1

Ingenting har skjedd. Forpliktelse? Jeg tenker at normale foreldre har en betingelsesløs kjærlighet for barna sine. Det har ikke noe med hva man plikter. 

Anonymkode: 836d0...65b

[Fru Solsikke]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Ja det mener jeg også. Han vet nøyaktig hvor trist jeg blir av dette likevel fortsetter han. Han vier hele livet sitt til å følge opp mitt søsken gråter når hen reiser bort. Viser masse kjærlighet til hen. Og så null til meg. Det er sykt vondt. 

Anonymkode: 836d0...65b

♥️

 

[Fru Solsikke]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Men TS sier ikke noe om hvorvidt hun har spurt far om noe har skjedd, om det er noe som gjør at han velger slik, derimot har hun konfrontert han uten hell - kanskje er det flere elementer her?

Og nei, som forelder til voksne barn har man ikke lengre samme forpliktelse - da kan man faktisk velge, de fleste gjør det ikke, men for de som gjør det så har de nok en grunn. Denne kjenner vi ikke, så vi kan ikke bombastisk si at far til TS er et dårlig menneske for vi kjenner ikke hele bildet.  

Anonymkode: 65996...da1

Jeg kjenner flere mennesker som har/ har hatt tydelige favoritter blant barna sine. Ikke fordi barna hadde gjort noe spesielt, forelderen(e) hadde bare favoritter. Og det er ekstemt sårende for barna, og vil forfølge dem resten av livet.

Jeg ser ikke noe hensikt i å spekulere på om det er offeret sin feil altså. Da må ts i så fall ha gjort noe ganske spektakulært for å unnskylde oppførselen til faren. 

[AnonymBruker]

Her er to eksempler fra mitt liv: 

Min far har et langt bedre forhold til meg, enn han har til noen av mine andre søsken. Søsknene mine er godt voksne, og av ulike grunner utrolig slitsomme å forholde seg til. En av dem har aldri evnet å ta vare på seg selv eller sine barn, og har store problemer med alt av normal, voksen livsførsel. Den andre har store problemer med selvinnsikten, og er med årene blitt et bittert, sint og ubehagelig menneske fordi hen ikke innser at hen selv er skyld i det fleste valgene som gjør at livet hens ikke er så vellykket og komfortabelt som hen syns hen fortjener. Det er aggresjonsproblemer, grandiose tanker om seg selv og null evne til refleksjon. Selv om disse søsknene er slitsomme, så forsøker pappa etter beste evne, og uten å lykkes perfekt med det, å holde et nivå av kontakt med dem, samt å bidra praktisk og økonomisk der det er mulig. 

Hvem som helst av disse to kunne skrevet innlegget over, og jeg ville sagt: se deg i speilet, og vurder om det faktisk er at han ikke bryr seg, eller om det bare er at dere ikke har den relasjonen du skulle ønske. Du får faktisk masse hjelp, mye mer enn de fleste, men du får bare ikke uforbeholden støtte til alle dumme valg du tar. 

Faren til mannen min har også et langt bedre forhold til mannens søsken, enn han har til mannen min. Her er det helt umulig for meg å skjønne at det skal være noen grunn til det. Mannen min er et omsorgsfullt, hjertevarmt, morsomt, hyggelig og vellykket menneske. Han har gjennom alle årene vi har vært sammen jobbet hardt for å involvere faren i livet sitt, invitert på middager, familiesammenkomster, sendt bilder og oppdateringer, og virkelig dratt lasset for at de skal ha en relasjon. Faren hans er nærmest uinteressert. Han bryr seg om seg og sitt. Han tilbyr lån og hjelp til søsknene, men ikke til min mann. Han inviterer dem med på turer, men inkluderer ikke min mann.

Skulle jeg gjettet hva som er grunnen her, så tror jeg det er fordi han har et sterkt behov for å være en typisk autoritativ og sterk mann i den tradisjonelle forstanden, familiens overhode som kan og vet alt, og som alle i familien ser til for svar. Mannen min (og jeg) er ofte uenig med faren hans i de svarene og løsningene han kommer opp med, fordi det rett og slett ofte er objektivt bedre måter å gjøre ting på. Jeg tror det at han blir "utfordret" er det som gjør det vanskelig for han å forholde seg til sønnen. Helst skulle man underkaste seg 100% for å ha en god relasjon. Det gjør søsknene, og det er nok derfor det fungerer mellom dem. 

Men hvordan kan en far klare å slutte å bry seg helt? Det skjønner ikke jeg heller. Det er hva jeg føler svigerfar har gjort. Han har bare gitt helt opp på alle deler av rollen som far. 

Anonymkode: cb362...1f3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Her er to eksempler fra mitt liv: 

Min far har et langt bedre forhold til meg, enn han har til noen av mine andre søsken. Søsknene mine er godt voksne, og av ulike grunner utrolig slitsomme å forholde seg til. En av dem har aldri evnet å ta vare på seg selv eller sine barn, og har store problemer med alt av normal, voksen livsførsel. Den andre har store problemer med selvinnsikten, og er med årene blitt et bittert, sint og ubehagelig menneske fordi hen ikke innser at hen selv er skyld i det fleste valgene som gjør at livet hens ikke er så vellykket og komfortabelt som hen syns hen fortjener. Det er aggresjonsproblemer, grandiose tanker om seg selv og null evne til refleksjon. Selv om disse søsknene er slitsomme, så forsøker pappa etter beste evne, og uten å lykkes perfekt med det, å holde et nivå av kontakt med dem, samt å bidra praktisk og økonomisk der det er mulig. 

Hvem som helst av disse to kunne skrevet innlegget over, og jeg ville sagt: se deg i speilet, og vurder om det faktisk er at han ikke bryr seg, eller om det bare er at dere ikke har den relasjonen du skulle ønske. Du får faktisk masse hjelp, mye mer enn de fleste, men du får bare ikke uforbeholden støtte til alle dumme valg du tar. 

Faren til mannen min har også et langt bedre forhold til mannens søsken, enn han har til mannen min. Her er det helt umulig for meg å skjønne at det skal være noen grunn til det. Mannen min er et omsorgsfullt, hjertevarmt, morsomt, hyggelig og vellykket menneske. Han har gjennom alle årene vi har vært sammen jobbet hardt for å involvere faren i livet sitt, invitert på middager, familiesammenkomster, sendt bilder og oppdateringer, og virkelig dratt lasset for at de skal ha en relasjon. Faren hans er nærmest uinteressert. Han bryr seg om seg og sitt. Han tilbyr lån og hjelp til søsknene, men ikke til min mann. Han inviterer dem med på turer, men inkluderer ikke min mann.

Skulle jeg gjettet hva som er grunnen her, så tror jeg det er fordi han har et sterkt behov for å være en typisk autoritativ og sterk mann i den tradisjonelle forstanden, familiens overhode som kan og vet alt, og som alle i familien ser til for svar. Mannen min (og jeg) er ofte uenig med faren hans i de svarene og løsningene han kommer opp med, fordi det rett og slett ofte er objektivt bedre måter å gjøre ting på. Jeg tror det at han blir "utfordret" er det som gjør det vanskelig for han å forholde seg til sønnen. Helst skulle man underkaste seg 100% for å ha en god relasjon. Det gjør søsknene, og det er nok derfor det fungerer mellom dem. 

Men hvordan kan en far klare å slutte å bry seg helt? Det skjønner ikke jeg heller. Det er hva jeg føler svigerfar har gjort. Han har bare gitt helt opp på alle deler av rollen som far. 

Anonymkode: cb362...1f3

Mitt tilfelle ligner på det siste du beskriver. Jeg har prøvd å inkludere han invitere han osv. Men han er der aldri for meg og mine. Jeg ber sjelden om hjelp - og aldri økonomisk. Jeg spurte om hjelp 1 gang i fjor da hadde jeg vært i en ulykke og min mann overlot barna til meg. Jeg var relativt desperat da og ringte derfor min far for å høre om han kunne se til barna. Han svarte med at han hadde lovt å lage middag til mitt søsken så det passet dårlig. Et annet eksempel er da jeg var høygravid så spurte jeg om han kunne kjøre meg hjem fra en bursdag hos mitt andre søsken. Det var vinter seint glatt og ville tatt en time med kollektiv vs 15 min med bil. Mitt søsken derimot kjører han landet rundt enda hen ikke ber om det. Da jeg var barn trodde jeg at jeg var elsket. Men når jeg ser tilbake var jeg mye overlatt til meg selv, jeg ble ikke fulgt opp feks når jeg ble mobbet på skolen. De har sagt siden jeg var flink på skolen så regner de med at det gikk bra med meg.

Anonymkode: 836d0...65b

[Gjest Suzanne]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hvordan takle at en forelder slutter å bry seg om deg i voksen alder? Har en far som har valgt seg ut noen av mine søsken som han følger tett opp selv om vi alle er voksne. Meg har han sluttet å kontakte. Er jeg syk ringer han ikke og hører om det får bra. Viser ikke interesse for mine barn. Om vi snakker en sjelden gang er det som regel skryting av mine andre søsken. Har tatt det opp mange ganger men det når ikke gjennom.
 

Fakta er at han er mer glad i de andre søskenene og han skammer seg ikke over å vise det veldig tydelig heller. Prøver å ha lite kontakt og ikke bry meg men det ligger der som et sårt punkt som jevnlig kommer opp og gjør meg trist.
 

Hvordan kan en forelder slutte å være glad i/bry seg om et barn? Jeg klarer ikke se for meg at det hadde skjedd meg med mine barn. Det er nesten så det hadde vært enklere om han døde enn at han sluttet å bry seg. Har som sagt prøvd å si hvordan det føles men han driter i det og jeg må bare leve med det. Han er tydeligvis fornøyd og har der han trenger via de barna han har valgt som favoritter.

Anonymkode: 836d0...65b

En "vanlig" forelder slutter ikke å være glad i barna sine. De fleste mennesker blir mer selvopptatte når de blir gamle. Jeg opplever at foreldrene mine og jeg har byttet roller. Jeg er nå den som passer på dem. Praktiske gjøremål som tunge løft, alt som har med teknologi å gjøre, økonomistyring (far), og masse omsorg og kjærlighet (mor). 

Det er de gangene jeg har havnet på sykehus (ulykker), jeg har skjønt hvor mye de elsker meg. Så lenge det går bra med meg, er de ikke så opptatt av annet enn at jeg stiller opp når de vil. 

Jeg har hørt at "omsorgshormonet" kan endre seg etter kvinner har vært i overgangsalderen, men jeg ingen skriftlige referanser å vise til.

Masse kjærlighet fra meg

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Mitt tilfelle ligner på det siste du beskriver. Jeg har prøvd å inkludere han invitere han osv. Men han er der aldri for meg og mine. Jeg ber sjelden om hjelp - og aldri økonomisk. Jeg spurte om hjelp 1 gang i fjor da hadde jeg vært i en ulykke og min mann overlot barna til meg. Jeg var relativt desperat da og ringte derfor min far for å høre om han kunne se til barna. Han svarte med at han hadde lovt å lage middag til mitt søsken så det passet dårlig. Et annet eksempel er da jeg var høygravid så spurte jeg om han kunne kjøre meg hjem fra en bursdag hos mitt andre søsken. Det var vinter seint glatt og ville tatt en time med kollektiv vs 15 min med bil. Mitt søsken derimot kjører han landet rundt enda hen ikke ber om det. Da jeg var barn trodde jeg at jeg var elsket. Men når jeg ser tilbake var jeg mye overlatt til meg selv, jeg ble ikke fulgt opp feks når jeg ble mobbet på skolen. De har sagt siden jeg var flink på skolen så regner de med at det gikk bra med meg.

Anonymkode: 836d0...65b

Det er selvfølgelig fryktelig sårt og vanskelig for deg. Det skjønner jeg godt. Men når det er sånn, så har det ingenting med deg som person å gjøre. Det sier ingenting om din verdi som menneske eller som barn, ingenting om dine egenskaper eller om din personlighet, eller hvor mye du er verdt å elske. Det er ikke din feil, det er bare du som tar støyten for at et annet menneskes mangler. 

Mannen min har nå nylig bestemt seg for å gi opp forsøket på å beholde en relasjon til faren. Han inviterer ikke, han sender ikke oppdateringer om barnebarna, ringer ikke og involverer seg ikke i farens liv på noe vis. Om det er rett løsning eller ikke, er vanskelig å si nå, men det er i hvert fall et valg han tar som gir han en form for kontroll over situasjonen. Noe av det som har vært så vanskelig med relasjonen til faren, er at hans selvopptatthet gjør at man er helt uten kontroll, fordi faren aldri oppfører seg på en sånn måte man tenker at man kan forvente av en far. Nå gjenvinner mannen i det minste noe av kontrollen selv. Du kan jo vurdere hvordan det vil være for deg å ta lignende grep. 

Anonymkode: cb362...1f3