Gamle studievenninner behandler meg som om jeg er 21

[AnonymBruker]

Vi var en gjeng med jenter som ble kjent på samme studie. Var mye sammen i studietiden og har vært invitert i bryllupene til de to i gjengen som har giftet seg. Mot slutten av studietiden ble det mindre kontakt, mest fordi de som var etablert med samboer/gift ble veldig opptatt med sitt, og vi andre fant på andre ting når de mer etablerte ble opptatt. 
 

Nå har det gått 7 år siden vi ble ferdig på studiet, halvparten ca har fått barn, folk bor ulike steder i landet. Vi har ikke mye kontakt utover en gruppechat med varierende oppslutning. 
 

For min del er jeg singel og har tatt ansvar for å skaffe meg et nytt nettverk når studievenninner har flyttet bort og etablert seg. Jeg har gått ut i fra at de som har etablert seg med barn osv har skaffet seg et nytt nettverk av venner i samme situasjon.
 

De siste årene var vi møttes toppen 2 ganger i året og det er flere som har uteblitt flere år pga fødselspermisjoner osv. Samtidig opplever jeg at de som fikk barn for noen år siden nå plutselig våkner til live igjen og forventer at vi skal ha kontakt og er veldig ivrige på å planlegge helgeturer osv. For min del føler jeg ikke lenger det gir meg så veldig mye å ha kontakt med de gamle studievenninnene. 

spesielt provoserer det meg at de som har fått barn (og som jeg har hatt minst kontakt med de siste årene) snakker til meg som om jeg fremdeles er 22 år (vi er nå over 30 alle sammen). Kommentarer som: «er du mye ute på byen for tiden?», «hva skjer på tinder?», og generelt en litt sånn påtatt barnslig tone når vi møtes. Kan og dra opp kleine historier fra festing i studietiden, ting jeg har gjort meg ferdig med for 7-8 år siden. Føler og de kan være veldig belærende og bruke år og dag på å prate om sine problemstillinger.

Av og til virker det som om de fikk samboer og barn og gikk inn i boblen sin, for deretter å komme ut igjen 7 år senere og forvente at alt annet har stått på stedet hvil. Jeg kjenner det tapper meg for energi å treffe dem når de snakker til meg som om jeg er 22 år når jeg faktisk er 30. 
 

Er det flere som har kjent på det samme? 
 

Dere som har fått barn, er dette vanlig oppførsel? 

Anonymkode: b74ab...cf0

[AnonymBruker]

Nei, dette høres rart ut. Da tror jeg det er mer vanlig at de som har fått barn enten ditcher den single, barnløse venninnen, eller møter henne et par ganger i året og prater om barna. Din variant har jeg ikke hørt om før. 

Anonymkode: dfdf5...c10

[AnonymBruker]

Tror de bare prøver å ‘’møte’’ deg. Det livet som var da er en ting de kan relatere til og kan snakke om. Det blir fort bare prat om det, før man blir bedre kjent igjen og kan ha bedre samtaler. Det du beskriver er bare en form for small talk, og ikke noe du burde ta deg nær av. Om du syntes de prater om barnlige ting, så bytt samtale emne? Vis hvem du er nå. 

Anonymkode: ad99c...8f2

[Raven.Writingdesk]

AnonymBruker skrev (56 minutter siden):

Vi var en gjeng med jenter som ble kjent på samme studie. Var mye sammen i studietiden og har vært invitert i bryllupene til de to i gjengen som har giftet seg. Mot slutten av studietiden ble det mindre kontakt, mest fordi de som var etablert med samboer/gift ble veldig opptatt med sitt, og vi andre fant på andre ting når de mer etablerte ble opptatt. 
 

Nå har det gått 7 år siden vi ble ferdig på studiet, halvparten ca har fått barn, folk bor ulike steder i landet. Vi har ikke mye kontakt utover en gruppechat med varierende oppslutning. 
 

For min del er jeg singel og har tatt ansvar for å skaffe meg et nytt nettverk når studievenninner har flyttet bort og etablert seg. Jeg har gått ut i fra at de som har etablert seg med barn osv har skaffet seg et nytt nettverk av venner i samme situasjon.
 

De siste årene var vi møttes toppen 2 ganger i året og det er flere som har uteblitt flere år pga fødselspermisjoner osv. Samtidig opplever jeg at de som fikk barn for noen år siden nå plutselig våkner til live igjen og forventer at vi skal ha kontakt og er veldig ivrige på å planlegge helgeturer osv. For min del føler jeg ikke lenger det gir meg så veldig mye å ha kontakt med de gamle studievenninnene. 

spesielt provoserer det meg at de som har fått barn (og som jeg har hatt minst kontakt med de siste årene) snakker til meg som om jeg fremdeles er 22 år (vi er nå over 30 alle sammen). Kommentarer som: «er du mye ute på byen for tiden?», «hva skjer på tinder?», og generelt en litt sånn påtatt barnslig tone når vi møtes. Kan og dra opp kleine historier fra festing i studietiden, ting jeg har gjort meg ferdig med for 7-8 år siden. Føler og de kan være veldig belærende og bruke år og dag på å prate om sine problemstillinger.

Av og til virker det som om de fikk samboer og barn og gikk inn i boblen sin, for deretter å komme ut igjen 7 år senere og forvente at alt annet har stått på stedet hvil. Jeg kjenner det tapper meg for energi å treffe dem når de snakker til meg som om jeg er 22 år når jeg faktisk er 30. 
 

Er det flere som har kjent på det samme? 
 

Dere som har fått barn, er dette vanlig oppførsel? 

Anonymkode: b74ab...cf0

Tja, på en måte er det jo litt det som skjer når man får baby og er i en småbarnsperiode. Man går inn i ei boble, og begynner å «komme ut» igjen.

At de spør om disse tingene kommer nok av to ting: 1.) de har sikkert en forventing om at livet som singel består av Tinder og fester (kanskje fordi det er hva de selv ville prioritert som singel, og/eller det er hva de husker best fra sitt eget liv som singel) og 2.) de forsøker da å vise interesse i ditt liv som de tror handler om andre ting enn det som er realiteten.

Bare vær medlidende med dem, de setter nok stor pris på en venninne som ikke snakker barn og familie og kan tilby noe litt mer «eksotisk» sosialt sett  

[AnonymBruker]

Ts her igjen. Jeg skjønner hva dere mener men jeg reagerer likevel litt på at de ikke forstår at livet går videre, for alle. De som er singel når de er 30 er ikke som de som er singel når de er 22. Føler også at de henger litt igjen i studietiden, som for min del føles som et tilbakelagt kapittel. De kan også bli veldig belærende i tonen:  «Nå tror jeg det er veldig viktig at du gjør sånn og sånn Tone”. Folk jeg snakker med to ganger i året kan ikke snakke til meg på den måten. 

Er mest interessert i å fase dem ut, men føles ikke så lett når det feks foreslås hytteturer et halvt år i forveien. Er vel heller ikke så hyggelig å bare fase folk ut heller…

Anonymkode: b74ab...cf0

[AnonymBruker]

9 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg kjenner det tapper meg for energi å treffe dem når de snakker til meg som om jeg er 22 år når jeg faktisk er 30. 

Anonymkode: b74ab...cf0

Si nei tak til hytteturen, meld deg ut av gruppechatten og gå videre i livet. Det burde en 30-åring faktisk selv kunne hitte ut av. 

Anonymkode: 3e0f1...f14

[Gjest O.G.]

Du må spørre dem rett ut hvorfor de tror single folk er så mye på tinder og fester så himla mye.

[AnonymBruker]

14 hours ago, AnonymBruker said:

Si nei tak til hytteturen, meld deg ut av gruppechatten og gå videre i livet. Det burde en 30-åring faktisk selv kunne hitte ut av. 

Anonymkode: 3e0f1...f14

Utmelding av gruppechat blir litt drastisk, og virker fort litt passivt aggressivt. Det holder lenge å «mute» sånn at jeg ikke blir forstyrret. Jeg velger selv hva jeg svarer på. 
 

Skal nok også klare å lure meg unna sammenkomster. Jeg laget tråden mest fordi jeg var nysgjerrig på om flere har opplevd det samme eller hadde noen tanker rundt det. 

Anonymkode: b74ab...cf0

[AnonymBruker]

Det er jo litt nedlatende da. Tipper de tenker at de er bedre enn deg og at du skal være underholdningen deres. De reduserer deg jo vesentlig. 

Anonymkode: bceea...e09

[AnonymBruker]

Bare si at du dessverre ikke har mulighet den helgen/uken hytteturen foreslås, det er ikke verre enn det. 

Anonymkode: b892d...8ed

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 8.6.2022 den 21.52):

Ts her igjen. Jeg skjønner hva dere mener men jeg reagerer likevel litt på at de ikke forstår at livet går videre, for alle. De som er singel når de er 30 er ikke som de som er singel når de er 22. Føler også at de henger litt igjen i studietiden, som for min del føles som et tilbakelagt kapittel. De kan også bli veldig belærende i tonen:  «Nå tror jeg det er veldig viktig at du gjør sånn og sånn Tone”. Folk jeg snakker med to ganger i året kan ikke snakke til meg på den måten. 

Er mest interessert i å fase dem ut, men føles ikke så lett når det feks foreslås hytteturer et halvt år i forveien. Er vel heller ikke så hyggelig å bare fase folk ut heller…

Anonymkode: b74ab...cf0

Jeg syntes du virker i overkant fiendtlig og dømmende. Jeg syntes ikke det høres ut som at noen snakker til deg som om du er 22 år, her tror jeg hva du føler om deg selv spiller en stor rolle. Det er lenge siden dere hadde god kontakt, og når man er 30 år er man fortsatt veldig ung - mange 30-åringer som er single er på Tinder, og fester. Så de prøver tydeligvis hardt å legge seg ned på et annet nivå, syntes det er kult at de ikke bare sitter å prater om baby og bleie, det viser jo at de bryr seg. Ikke ta alt i verste mening, det er lurt å ha litt større perspektiv på ting - se ting fra flere sider. Og det høres ikke ut som at du gjør det, du går rett i forsvar og "jeg er ikke 22 år gammel liksom".. 🥴

Se deg selv i speilet før du peker på noen andre. Hvis det irriterer deg at de prater som de gjør, opplys dem gjerne om hva du står i og hva livet handler om for deg nå. 

Anonymkode: a43f7...970