Dere som vokste opp uten far...

[AnonymBruker]

... Har dere "daddy issues"? Og isåfall hvilke? 

Jeg har gått til psykolog en stund nå og hun har hjulpet meg mye å sette ting i perspektiv for meg 😅 

Jeg har slitt voldsomt i livet pågrunn av fravær av far. Mye har jeg ikke forstått noe av før nå. Jeg fikk nylig diagnosen pbd som psykolog så var ganske vanlig for dem med en fraværende forelder. 

Så da blir min diagnose rett og slett et daddy issue 😅

I tillegg har jeg alltid falt for eldre menn, helst typ 15+år eldre enn meg, jeg klarer aldri å stole på menn og får aldri et forhold til å fungere særlig lenge. Dette skal visstnok også være veldig typisk. Så da lurer jeg på om det er slik for flere? 

Anonymkode: 8e212...39b

[AnonymBruker]

Min far dumpet min mor (og meg) da jeg var 2 år, så han sist da jeg var 6 år. Ikke noe kontakt siden (jeg er 38).

Jeg vil ikke si jeg har daddy issues, vært i flere lange forhold og var gift i ti år før det skar seg.

Men det var hans håpløshet og umodenhet som var grunnen til kroken på døra der.

Anonymkode: 36673...fab

[AnonymBruker]

Jeg har vokst opp uten faren min – har kun møtt ham én gang da jeg var 13 år.

Jeg har nok ingen «daddy issues», men jo eldre jeg blir har jeg forstått at det preger meg litt innerst inne. Om det har noe med fraværet av en far å gjøre vet jeg ikke, men jeg lar meg lett fascinere av menn som er litt dominerende og tar styringen. Dessverre har jeg også flere ganger latt meg bli brukt av menn som bare er ute etter én ting, for «alle menn» forsvinner jo før eller siden uansett (i hodet mitt).

Men, jeg har vært i flere langvarige forhold opp igjennom livet, og tror ikke de har vært preget av oppveksten uten en mann.

Anonymkode: 1e11a...f3a

[AnonymBruker]

Nei, ingen daddy issues overhodet. Har hatt en fraværende far til jeg var 7, da flyttet han ut og ville ikke ha noe med oss å gjøre.

Anonymkode: b8e91...2b0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Min far dumpet min mor (og meg) da jeg var 2 år, så han sist da jeg var 6 år. Ikke noe kontakt siden (jeg er 38).

Jeg vil ikke si jeg har daddy issues, vært i flere lange forhold og var gift i ti år før det skar seg.

Men det var hans håpløshet og umodenhet som var grunnen til kroken på døra der.

Anonymkode: 36673...fab

Litt mer utdypende svar🙈

Jeg vokste opp med bare mamma, hun hadde ikke mange forhold så det var ikke noe stefar i bildet.

Nært forhold til mine onkler og bestefar så gode og trygge mannlige forbilder under hele oppveksten min.

Aldri vært tiltrukket av mye eldre menn.

Anonymkode: 36673...fab

[AnonymBruker]

Nei, vokst opp uten biologisk far men hadde en psykopatisk stefar i 9 år.  Har ingen bokstav-diagnoser eller hang til å bli sammen med menn som er 20 år eldre enn meg for det.  

Anonymkode: 6c121...a02

[AnonymBruker]

Nei, hvorfor skulle jeg det? 
 

Helt uten vil jeg ikke si det var, men i høy grad fraværende og uten omsorgskompetanse/evne/kapasitet. Men snill, og morsom type. Bare….mye greier.

Har ellers frem til 20-årene kun hatt dårlige menn inn i bildet i oppveksten (voldsutøvelse/rus osv). 
 

Ble sammen med min nåværende mann som 20-åring, og jeg er nå 40. Var ganske bevisst på hvilken type menn jeg ville, og ikke ville ha.

Var ute etter noen med sunne verdier, solid foreldreemne, empatisk, omsorgsfull osv. Og det fikk jeg  

Mye eldre menn interesserte meg virkelig ikke, det synes jeg var creepy og litt sånn overgrepsaktig. 

 

Anonymkode: fc23c...3d9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

... Har dere "daddy issues"? Og isåfall hvilke? 

Jeg har gått til psykolog en stund nå og hun har hjulpet meg mye å sette ting i perspektiv for meg 😅 

Jeg har slitt voldsomt i livet pågrunn av fravær av far. Mye har jeg ikke forstått noe av før nå. Jeg fikk nylig diagnosen pbd som psykolog så var ganske vanlig for dem med en fraværende forelder. 

Så da blir min diagnose rett og slett et daddy issue 😅

I tillegg har jeg alltid falt for eldre menn, helst typ 15+år eldre enn meg, jeg klarer aldri å stole på menn og får aldri et forhold til å fungere særlig lenge. Dette skal visstnok også være veldig typisk. Så da lurer jeg på om det er slik for flere? 

Anonymkode: 8e212...39b

Jeg har aldri falt for eldre menn. Men jeg har drømt om en farsfigur som elsker meg, men Ikke romantisk.

Anonymkode: 2d354...01e

[AnonymBruker]

Nei, er vokst opp med sporadisk kontakt med far, noen år mellom hver gang. Vet ikke noe om hvorfor det har vært så lite samvær, jeg har aldri spurt etter han og jeg fikk vite ett par dager før om jeg skulle til han (reisevei).

Jeg har issues, men det er ikke pga han. Har aldri savnet en farsfigur, og har aldri falt for eldre menn.

Anonymkode: 6176c...d60

[AnonymBruker]

Mulig det hadde blitt feil også, bare på en annen måte, men skulle nesten ønske jeg ikke hadde hatt en far.

Anonymkode: 664c5...adc

[AnonymBruker]

Mine foreldre skilte seg da jeg var 2-3 år og min far ville ikke ha omsorg og jeg kan kun huske å ha truffet ham 2 ganger.

Daddy issues kan vel være flere ting. Selv om jeg er ressurssterk så har jeg alltid en følelse av ikke å være god nok og at jeg må yte for å få kjærlighet. Det er ikke noe som kommer automatisk. Derfor har jeg også flere ganger endt opp i forhold med menn som kun har følelser for seg selv og som også har vært voldelige. Det er også ekstremt vondt for meg å miste noen og jeg knytter meg altfor fort til folk (ikke nå når jeg har skjønt det, men da jeg var yngre).

Høres sikkert ut som klassiske daddy issues, men i mitt tilfelle er det nok mor som er årsaken. Hun har alltid vært kald, ikke vist omsorg, kjeftet/straffet mye og ingenting var godt nok. Det er det heller ikke nå, selv om jeg er 45. Min mor tror selvfølgelig at problemene mine er fordi jeg har vokst opp uten far, men jeg er 99,9% sikker på at det er fordi jeg vokste opp uten omsorgspersoner som var der psykisk og ofte ikke fysisk heller. Det å få trøst eller bli spurt om hvordan jeg har det og så lyttet til, er totalt fremmed for meg.

Heldigvis har jeg en fantastisk mann som har vist meg gjennom sin væremåte, hvordan det skal være. Han er 100% trygg og stødig og tilstede - uten at han har en «papparolle» (æsj). Vi har diskusjoner og sånt, men han gidder aldri å bruke tid til å krangle om noe, han er rolig og stabil - stikk motsatt av meg selv. En sånn trygghet har jeg aldri opplevd før - og vi har vært gift så mange år at vi er laaaaangt forbi honeymoonfasen.

Vi er forresten like gamle og har samme type utdannelse og jobb så det er ikke noe skjevt maktforhold hjemme. Han vet ikke hva godt han kan gjøre og jeg vet ikke hva godt jeg kan gjøre for ham.

Husker at det var en veldig rar følelse å bli trodd på, å bli backet og forstått. Å ha noen som hadde ryggen min. Nå tar jeg det som en selvfølge, men uten ham så vet jeg ikke. Mulig jeg har mommy issues 🙂

Anonymkode: 0ba72...c9c

[AnonymBruker]

3 hours ago, AnonymBruker said:

Mine foreldre skilte seg da jeg var 2-3 år og min far ville ikke ha omsorg og jeg kan kun huske å ha truffet ham 2 ganger.

Daddy issues kan vel være flere ting. Selv om jeg er ressurssterk så har jeg alltid en følelse av ikke å være god nok og at jeg må yte for å få kjærlighet. Det er ikke noe som kommer automatisk. Derfor har jeg også flere ganger endt opp i forhold med menn som kun har følelser for seg selv og som også har vært voldelige. Det er også ekstremt vondt for meg å miste noen og jeg knytter meg altfor fort til folk (ikke nå når jeg har skjønt det, men da jeg var yngre).

Høres sikkert ut som klassiske daddy issues, men i mitt tilfelle er det nok mor som er årsaken. Hun har alltid vært kald, ikke vist omsorg, kjeftet/straffet mye og ingenting var godt nok. Det er det heller ikke nå, selv om jeg er 45. Min mor tror selvfølgelig at problemene mine er fordi jeg har vokst opp uten far, men jeg er 99,9% sikker på at det er fordi jeg vokste opp uten omsorgspersoner som var der psykisk og ofte ikke fysisk heller. Det å få trøst eller bli spurt om hvordan jeg har det og så lyttet til, er totalt fremmed for meg.

Heldigvis har jeg en fantastisk mann som har vist meg gjennom sin væremåte, hvordan det skal være. Han er 100% trygg og stødig og tilstede - uten at han har en «papparolle» (æsj). Vi har diskusjoner og sånt, men han gidder aldri å bruke tid til å krangle om noe, han er rolig og stabil - stikk motsatt av meg selv. En sånn trygghet har jeg aldri opplevd før - og vi har vært gift så mange år at vi er laaaaangt forbi honeymoonfasen.

Vi er forresten like gamle og har samme type utdannelse og jobb så det er ikke noe skjevt maktforhold hjemme. Han vet ikke hva godt han kan gjøre og jeg vet ikke hva godt jeg kan gjøre for ham.

Husker at det var en veldig rar følelse å bli trodd på, å bli backet og forstått. Å ha noen som hadde ryggen min. Nå tar jeg det som en selvfølge, men uten ham så vet jeg ikke. Mulig jeg har mommy issues 🙂

Anonymkode: 0ba72...c9c

Wow. Dette kjente jeg meg utrolig godt igjen i! Hadde også en slik mor, og har slitt med nøyaktig det samme hele livet (er snart 50). Og ja, jeg føler også at det skyldes moren min, ikke fraværet av en far.

Anonymkode: 1e11a...f3a

[AnonymBruker]

Jeg har vokst opp med en svært god, rolig og trygg far som er skikkelig ja-menneske. Hjelper alle, er pedagosik og svært flink med relasjoner. Men jeg følte jeg ville svare her likevel, fordi alle, og da mener jeg alle (!) de kjærestene jeg har hatt har hatt skikkelige daddy issues. Og jeg skjønner ikke hvorfor jeg bare finner menn som har fraværende eller onde fedre. Og det har jo selvfølgelig ikke endt godt i noen av disse kjøresteforholdene jeg har hatt for deres forhold til ferdrene har farget deres barndom såpass at det påvirker deres evne til gode relasjoner. 
Jeg datet en mann en liten stund, og tenkte å prøve tinder. for det er noe helt nytt for meg. Men gjett hva. Det gikk ikke mange datene før han også sa at han ikke hadde kontakt  med faren sin som var et r*ævh*ull av en far. Og jeg bare: På an igjen.. neitakk! Jeg bare skjønner ikke hvorfor alle de mennene jeg finner har slike hatforhold til sine fedre. 
 

Anonymkode: abb53...bc7

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg har vokst opp med en svært god, rolig og trygg far som er skikkelig ja-menneske. Hjelper alle, er pedagosik og svært flink med relasjoner. Men jeg følte jeg ville svare her likevel, fordi alle, og da mener jeg alle (!) de kjærestene jeg har hatt har hatt skikkelige daddy issues. Og jeg skjønner ikke hvorfor jeg bare finner menn som har fraværende eller onde fedre. Og det har jo selvfølgelig ikke endt godt i noen av disse kjøresteforholdene jeg har hatt for deres forhold til ferdrene har farget deres barndom såpass at det påvirker deres evne til gode relasjoner. 
Jeg datet en mann en liten stund, og tenkte å prøve tinder. for det er noe helt nytt for meg. Men gjett hva. Det gikk ikke mange datene før han også sa at han ikke hadde kontakt  med faren sin som var et r*ævh*ull av en far. Og jeg bare: På an igjen.. neitakk! Jeg bare skjønner ikke hvorfor alle de mennene jeg finner har slike hatforhold til sine fedre. 
 

Anonymkode: abb53...bc7

Jeg føler at menn har samme innstilling mot meg😅 "hun har daddy-issues ja, nei takk!.."  men jeg forstår det også veldig godt, jeg krever veldig mye og må ha konstant bekreftelse og  omsorg.. 

Men igjen så har jeg jo nå bredere selvinnsikt, forstår at det er faktisk jeg som er problemet og håper at det kanskje kan endres da 😬

Anonymkode: 8e212...39b

[AnonymBruker]

13 hours ago, AnonymBruker said:

Min far dumpet min mor (og meg) da jeg var 2 år, så han sist da jeg var 6 år. Ikke noe kontakt siden (jeg er 38).

Jeg vil ikke si jeg har daddy issues, vært i flere lange forhold og var gift i ti år før det skar seg.

Men det var hans håpløshet og umodenhet som var grunnen til kroken på døra der.

Anonymkode: 36673...fab

Ehm...slike forklaringsmodeller som det der, hvor ting er 100% noen andres feil og man ikke ser sin egen rolle i ting, er jo i seg selv et tegn på pappa-issues da. Dårlige partnervalg er også et symptom på pappa-issues, fordi hun kjenner ikke igjen en god mann når hun aldri har hatt en i livet sitt, og går derfor etter feil menn.

Tror nok du bør nøste litt mer opp i det her enn hva du ser ut til å ha gjort så langt.

Anonymkode: 6eafb...d33

[AnonymBruker]

Alle er påvirket av sine familierelasjoner, og det gir utslag i kjærlighetslivet senere. Enten du har mistet mor eller far, har et distansert forhold til dem, eller klengete forhold eller hva det skal være. Ingen velger partnere helt uavhengig av oppvekst.

Så tror jeg "daddy issues" - eller farskomplekser på godt norsk - er et veldig innarbeidet begrep nettopp fordi det gjennom historien har vært så mange som har vokst opp uten far, langt flere enn de som har vokst opp uten mor. Det har alltid vært mer fokus på kvinners partnervalg, så det er liksom mer populært å snakke om hvordan fraværende fedre påvirker jenter, fremfor hvordan det påvirker gutter (som ofte utagerer etter mangel på grenser eller blir ufungerende mammadalter, og jevnt over er et større samfunnsproblem).

Vil gi deg litt honnør TS, for at du dypdykket inn i dette. Jeg tror mange synes temaet er litt ekkelt, og det sitter langt inne å anerkjenne at en fraværende far har påvirket livsvalgene ens, spesielt partnere. Dessuten fremstår det veldig umoderne og anti-feministisk å hige etter menns anerkjennelse, spesielt eldre menn. Men en manglende anerkjennelse fra far kan også gi seg utslag i typisk "karrierekvinne-driv", der man skal bevise at man er god nok. 

Jeg mistet far tidlig, men vokste opp med stefar som var der nesten hele oppveksten. Jeg har en fin relasjon til ham, men han hadde en langt mer autoritær stil enn de fleste fedre, og som ungdom og ung voksen var jeg veldig var på autoriteter, og da spesielt mannlige autoriteter. For mannlige sjefer og professorer hadde jeg en veldig sterk respekt og jeg kunne bli svært ukomfortabel ved irettesettelse. Dette har jeg heldigvis vokst noe av meg.

Anonymkode: 2d63c...01c

[Voksenmann]

Min døtre vokste opp uten mor og det har påvirket dem på mange områder. De er mer direkte enn sine venninner har de har en litt sånn "shit or get off the potty" holdning. De er muligens mer selvstendige og vant til at de selv er ansvarlige for at ting skal skje. De håndterer ikke kjærester som skaper drama eller krever mye omsorg. Sånt sett er det litt skremmende at jeg kan se hvordan min personlighet har skapt forventninger i dem.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Ehm...slike forklaringsmodeller som det der, hvor ting er 100% noen andres feil og man ikke ser sin egen rolle i ting, er jo i seg selv et tegn på pappa-issues da. Dårlige partnervalg er også et symptom på pappa-issues, fordi hun kjenner ikke igjen en god mann når hun aldri har hatt en i livet sitt, og går derfor etter feil menn.

Tror nok du bør nøste litt mer opp i det her enn hva du ser ut til å ha gjort så langt.

Anonymkode: 6eafb...d33

Nei.

Dette var en mann som ikke tok sitt ansvar i ekteskapet.

 

Anonymkode: 36673...fab

[Ænema]

vokst opp uten biologisk far, men hatt stefar som stilte opp.

ikke fått noen daddy issues. men har tenkt en del på min far i eldre alder.

tror det er veldig varierende, tror nok det at man har en mannsperson i livet har mye og si.

må ikke være biologisk.

 

Endret 9. juni 2022 av KrXs

[Humas]

Diagnoser synes jeg ikke noe om og i dette moderne livet kommer nye diagnoser på løpende bånd (ca 100 forskj på 50’tallet, nå er det godt over 400 forskj diagnoser. Og det på kun 70 år av de 200.000 årene vi har vært her..) 

men, jeg har også blitt tiltrukket av eldre menn, gjerne maktmenn i dress. Jeg trodde de syntes jeg var smart, og de pratet så fint med meg. Ble litt skuffet at det tok sååå mange år før jeg fant ut hva det var.. jeg var smart, umoden og manglet grenser og rollemodeller.. men altså; disse mannfolka var mest av alt opptatt av det jeg som ung og pen kvinne kunne gi disse virile mennene.. nå er jeg sammen en på min alder som går m olabukser, han tar meg for den jeg er . - og ja, han er jo også intereSsert i det de andre mennene var.. menn er og blir menn