Overtenker jeg? Vanskeliggjør jeg mitt eget liv og forhold?

[AnonymBruker]

Jeg har en snill, god og flott kjæreste. Drømmemannen for mange. 
Han er ikke en komplisert herremann, en ganske enkel sjel. Enkel å blidgjøre, liker ikke drama og krangel. 
Vi kan sitte en hel kveld i sofaen sammen å bare se tv, uten å snakke. Vi har heller ikke så veldig ofte dype samtaler.

 Han må mases litt på for å få ting gjort hjemme og rundt huset, men han gjør det gladlig hvis man spør. Han er veldig ivrig og flink til å lage mat, da. Han trener en god del og har turnusjobb på havet (en mnd på og en av).
Han er glad i å sove utpå. Han er ikke den som roper høyest i sosiale tilstelninger.  Mannen er ellers lojal inntil benet.

Dog i det siste har jeg "drømt" meg litt bort i hvordan det ville vært å hatt en mann som ikke må mases på hjemme. En som er litt selvgående. En som er høylytt og morsom i sosiale samvær. En som er med å fyller kveldene med litt dypere samtaler, som har alle de gode kvalitetene til kjæresten min, men som samtidig er med å gjør dagene litt mer spennende og innholdsrike.

Noen som har gått fra det ene til det andre? Vet ikke helt hva jeg vil med dette. Men disse tankene er med å gjør at jeg synes gresset ser fryktelig mye grønnere ut på den andre siden, og at jeg nå begynner å ta litt avstand fra mitt eget😔 hater disse tankene.

Kvinne33
 

Anonymkode: 5301a...800

[tangent]

Kanskje er du sammen med feil mann. Hvem vet.

Men to ting: hverdag er hverdag for mange av oss. Jeg kan ha dype samtaler med mannen, men det er ikke så ofte vi har det. Det må liksom klaffe med hvilken modus vi er i samtidig. Men han får meg til å le og vi snakker hver dag om hverdagslige ting, jobb, barna og nyheter. Og de dype samtalene kommer ikke av å sitte å se på tv sammen. Kan dere finne på andre ting?

Ting nummer to: det med selvgåendhet hjemme er en utfordring for mange. Jeg er i et relativt likestilt forhold med en mann som vil at vi skal dele ting likt, og vi sliter med samme greie. Jeg kjenner litt for mange kvinner i samme situasjon til at jeg tror det tilfeldig. Mange menn har blitt litt skjemt bort i oppveksten og har med seg hjemmefra at de lar kvinner være prosjektleder hjemme. Det er en repeterende samtale vi har hjemme i forskjellige former, men jeg liker mannen godt, så jeg går motvillig med på å tåle å ha den samtalen om igjen når ting sklir ut. Men hvis det ikke er noe du orker å leve med,så skjønner jeg det godt. Men snakk ordentlig med mannen om det. Det kan bli dype samtaler! Jeg og min mann har dekket mye om både oppvekst og forhold igjennom samtaler om hus og hjem.