Burde det fortsatt være tabu å si at man angrer på at man fikk barn?

[AnonymBruker]

Lyttet til en episode av Verdibørsen som handler om å angre på at man fikk barn: https://radio.nrk.no/podkast/verdiboersen/l_f1a13a0c-3439-4299-a13a-0c343972997b Den varer bare 17 min

Der er det ulike synspunkter som kommer frem. Han ene sier at dersom det var mer åpenhet rundt det, kanskje man da forhindret at noen fikk barn som var på vippen på om de skulle få eller ikke? Kanskje det da ville vært flere som adopterte innenlands, fordi det var mer akseptert å si at "beklager, det her ble helt feil". Innse sine begrensninger. Mens hun andre sier at åpenhet om å angre absolutt ikke er bra, fordi da får barnet byrden av å ha ødelagt livet til foreldrene sine.

Selv har jeg angret mange, mange ganger på at jeg fikk barnet mitt. I mitt tilfelle var det nok fødselsdepresjon og det går mye bedre nå, men... det er ikke alltid det er depresjon. Noen ganger er det bare... at man angrer?

Hva tenker du? Hadde mer åpenhet vært bra eller dårlig?

Anonymkode: 55a6f...b23

[AnonymBruker]

Dårlig. Man diskuterer ikke offentlig eller med Ndre at du angrer på barnet ditt. Hva om barnet ditt går høre/vite det? Det gjør jo stor skade på barn og ikke være ønsket. Så tie det i hjel er best, spør du meg. Ta det opp med psykolog evnt 

Anonymkode: f529f...e26

[snurk]

Jeg ser ikke helt hvorfor det er noe man skal snakke om? Du kan jo tenke det i ditt stille sinn, men er det nødvendig å uttrykke det ovenfor andre? På et tidspunkt vil jo barnet bli stort nok til å forstå dette da synes jeg ulempen er langt større enn nytten. Man kan angre på mye, men gjort er gjort. Det blir ikke bedre av å si høyt at man angrer. 

[visp]

Jeg har lest det noen ganger her inne og det er vel det eneste stedet jeg har vært borti det. Jeg blir uvel hver eneste gang og tenker på endel usikre ungdom rundt omkring som garantert får disse tankene plantet ganske godt; at de er et angreprosjekt. Angrer man på at man har fått barn, får man bare bite tennene sammen og gå videre.

Man har satt et menneske til verden, og det mennesket er mye viktigere enn en selv.

[AnonymBruker]

Helt greit for meg!!! 

Dere som angrer på at dere fikk barn, ta ansvar for åpenhet&ærlighet! Utbasuner det så alle får det med seg! 

Luv&Pis. 

Anonymkode: dbc79...b9b

[Silva Pluvialis]

Det burde man aldri si til andre enn mennesker i helsevesenet som har taushetsplikt, ettersom barnet kan risikere å høre det og føle seg uønsket. 

[AnonymBruker]

Tenk på alle som angrer på at de valgte den partneren de gjorde, men som velger å bli og gjøre det beste ut av det. Det kommer ingenting godt ut av å si: «jeg angrer på at jeg valgte deg. Er glad i deg, men livet mitt hadde vært bedre hvis vi ikke møttes.» Så kan man jo skille seg, men eksen som elsket deg vil jo få en livskrise og et skadet selvbilde sv en slik uttalelse usnsett utfall. 
Et barn kan ikke skille seg eller finne noen andre som elsker det betingelsesløst. Om det rent teoretisk ble adoptert bort til verdens mest kjærlighetsfulle foreldre, vil det bære med seg at det ble valgt bort og ikke var bra nok til å ha som barn, bare en byrde for de første foreldrene. Og i praksis vil jo ikke adopsjon skje. Selvsagt er ikke det en bra ting!

Anonymkode: caaf7...6ef

[AnonymBruker]

Bør ikke være åpenhet rundt det. Hva blir det neste? Skal det virkelig bli innafor å adoptere bort ungene over lav sko? Hva gjør dette med de neste generasjonene? 

Jeg tror at en viss blyghet, følelse av skamvett og moral er bra for oss og holder oss innafor grensene. 

 

Anonymkode: 632ea...677

[AnonymBruker]

visp skrev (2 minutter siden):

Jeg har lest det noen ganger her inne og det er vel det eneste stedet jeg har vært borti det. Jeg blir uvel hver eneste gang og tenker på endel usikre ungdom rundt omkring som garantert får disse tankene plantet ganske godt; at de er et angreprosjekt. Angrer man på at man har fått barn, får man bare bite tennene sammen og gå videre.

Man har satt et menneske til verden, og det mennesket er mye viktigere enn en selv.

Ja, det understreker jo hvor tabu det faktisk er da. Det er ikke noe folk snakker om. Vanskelig å si om det reflekterer hvor utbredt den følelsen er. 

Anonymkode: 55a6f...b23

[Isambard]

Det er en god grunn til at det er tabu

Håper ikke jeg trenger å forklare det til noen.

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker said:

Dårlig. Man diskuterer ikke offentlig eller med Ndre at du angrer på barnet ditt. Hva om barnet ditt går høre/vite det? Det gjør jo stor skade på barn og ikke være ønsket. Så tie det i hjel er best, spør du meg. Ta det opp med psykolog evnt 

Anonymkode: f529f...e26

Gjør stor skade? Tull. Barn er ikke så skjøre. Studier viser f.eks. til og med at et flertall av personer som ble alvorlig seksuelt misbrukte barn klarte seg helt fint i voksen alder. Hvorfor skulle de ikke tåle å høre dette da?

Anonymkode: 59b4b...cbb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Tenk på alle som angrer på at de valgte den partneren de gjorde, men som velger å bli og gjøre det beste ut av det. Det kommer ingenting godt ut av å si: «jeg angrer på at jeg valgte deg. Er glad i deg, men livet mitt hadde vært bedre hvis vi ikke møttes.» Så kan man jo skille seg, men eksen som elsket deg vil jo få en livskrise og et skadet selvbilde sv en slik uttalelse usnsett utfall. 
Et barn kan ikke skille seg eller finne noen andre som elsker det betingelsesløst. Om det rent teoretisk ble adoptert bort til verdens mest kjærlighetsfulle foreldre, vil det bære med seg at det ble valgt bort og ikke var bra nok til å ha som barn, bare en byrde for de første foreldrene. Og i praksis vil jo ikke adopsjon skje. Selvsagt er ikke det en bra ting!

Anonymkode: caaf7...6ef

Det er nok mange som angrer på partnervalget, ja. Ikke alle som legger skjul på det heller.

Det uthevede er en veldig vond lekse å ha med seg, ja.

Hvorfor tror du ikke det vil skje adopsjoner i praksis?

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Bør ikke være åpenhet rundt det. Hva blir det neste? Skal det virkelig bli innafor å adoptere bort ungene over lav sko? Hva gjør dette med de neste generasjonene? 

Jeg tror at en viss blyghet, følelse av skamvett og moral er bra for oss og holder oss innafor grensene. 

 

Anonymkode: 632ea...677

Ikke over en lav sko nødvendigvis, men dersom alternativet er å bo hos biologiske foreldre som ikke klarer eller ønsker å stille opp ordentlig... Bedre å adopteres til noen som virkelig ønsker dem?

Anonymkode: 55a6f...b23

[AnonymBruker]

Hvis du vil sterilisere deg må du være 25 år og blir bombardert med " tenk om du angrer"

Å få unger er fritt fram fra du er 16...og ingen spørsmål om du kanskje kommer til å angre.

Anonymkode: 82c82...4ce

[AnonymBruker]

Isambard skrev (2 minutter siden):

Det er en god grunn til at det er tabu

Håper ikke jeg trenger å forklare det til noen.

Blir ikke mye interessant diskusjon av det  

Anonymkode: 55a6f...b23

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hvis du vil sterilisere deg må du være 25 år og blir bombardert med " tenk om du angrer"

Å få unger er fritt fram fra du er 16...og ingen spørsmål om du kanskje kommer til å angre.

Anonymkode: 82c82...4ce

Ja, det er litt det jeg tenker på. Om det var mer åpenhet om at man faktisk kan angre på det... Kanskje flere som var i tvil landet på ikke få barn? Det klassiske svaret på KG er i alle fall mantraet "man angrer aldri på et barn" og det stemmer jo ikke.

Anonymkode: 55a6f...b23

[Tone83]

Ja, ungdommen tror at man aldri angrer på et barn og basere et livsvarig valg basert på dette. Men man kan ikke si det offentlig, må ta hensyn til de barna man har fått. Må eventuelt bli anonyme intervjuet eller lignende. Ikke bra å rosemale alt heller.. 

[Silva Pluvialis]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Gjør stor skade? Tull. Barn er ikke så skjøre. Studier viser f.eks. til og med at et flertall av personer som ble alvorlig seksuelt misbrukte barn klarte seg helt fint i voksen alder. Hvorfor skulle de ikke tåle å høre dette da?

Anonymkode: 59b4b...cbb

Det handler ikke om å være skjør. Å føle seg uelsket og uønsket setter uopprettelige spor i et barnesinn. Det fører ofte til nedsatt selvfølelse, samt mye skyld og skam og følelsen av å "være feil". Ekstremt skadelig.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det er nok mange som angrer på partnervalget, ja. Ikke alle som legger skjul på det heller.

Det uthevede er en veldig vond lekse å ha med seg, ja.

Hvorfor tror du ikke det vil skje adopsjoner i praksis?

Ikke over en lav sko nødvendigvis, men dersom alternativet er å bo hos biologiske foreldre som ikke klarer eller ønsker å stille opp ordentlig... Bedre å adopteres til noen som virkelig ønsker dem?

Anonymkode: 55a6f...b23

Godt poeng.. Men sånn for barnets del, det å bli valgt bort, gitt bort, fordi "mamma ville ikke ha meg likevel". Selvsagt til noen gode foreldre som faktisk ønsker seg barn, men tenk hvordan det barnet har det inni seg når han vet at de ekte foreldrene er ute og har det "mye bedre nå".. 

Anonymkode: 632ea...677

[AnonymBruker]

Heller å innse at man gjorde en feil og adoptere bort barnet til noen som ønsker det enn å tvinge seg til å være en foreldre og kanskje da en dårlig foreldre. Mye bedre for barnet med noen som virkelig vil ha det og elsker det enn noen som tvinger seg av plikt. 

Anonymkode: f151b...33d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Det er nok mange som angrer på partnervalget, ja. Ikke alle som legger skjul på det heller.

Det uthevede er en veldig vond lekse å ha med seg, ja.

Hvorfor tror du ikke det vil skje adopsjoner i praksis?

Ikke over en lav sko nødvendigvis, men dersom alternativet er å bo hos biologiske foreldre som ikke klarer eller ønsker å stille opp ordentlig... Bedre å adopteres til noen som virkelig ønsker dem?

Anonymkode: 55a6f...b23

Det at man angrer, betyr jo ikke at man ikke klarer å stille opp og ikke elsker barna sine. Mitt inntrykk er at mange angrer på å ha fått barn for tidlig, med feil mann, eller for sent. Eller de er utslitte fordi de nettopp gjør slt for barna, ofrer andre ting som jobb, venner, interesser. De adopterer ikke bort barna sine av den grunn, eller beholder dem bare fordi adopsjon er «tabu». De lever som gode foreldre for sine barn, og hva godt skulle det komme ut av å være åpen om anger?  Jeg har inntrykk av at mange advarer ungdom om å gjøre det samme, uten å vektlegge anger.

Anonymkode: caaf7...6ef