Hvor lenge var du sliten før du møtte veggen?

[AnonymBruker]

Hvor lenge klarer man seg før det låser seg helt?

Anonymkode: 5ee24...303

[AnonymBruker]

Tror du de fleste her inne sliter? Har på mine 51 år aldri møtt veggen, og det kommer heller ikke til å skje. Føler yngre i dag takler ting veldig dårlig. Beklager, men slik tenker jeg. 

Anonymkode: f4f2f...d18

[AnonymBruker]

Jeg har ikke truffet den momentant, men jeg står å stanger i den hver dag. Vært sånn i 4 år 😢 Vet ikke hvordan jeg skal komme meg ut av den vonde spiralen. 

Anonymkode: f8992...f91

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Jeg har ikke truffet den momentant, men jeg står å stanger i den hver dag. Vært sånn i 4 år 😢 Vet ikke hvordan jeg skal komme meg ut av den vonde spiralen. 

Anonymkode: f8992...f91

Snakk med noen? Kanskje du kan få noen råd, og støtte.

Anonymkode: 96541...ca5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Tror du de fleste her inne sliter? Har på mine 51 år aldri møtt veggen, og det kommer heller ikke til å skje. Føler yngre i dag takler ting veldig dårlig. Beklager, men slik tenker jeg. 

Anonymkode: f4f2f...d18

Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv! 

Anonymkode: 1ee9b...e93

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Tror du de fleste her inne sliter? Har på mine 51 år aldri møtt veggen, og det kommer heller ikke til å skje. Føler yngre i dag takler ting veldig dårlig. Beklager, men slik tenker jeg. 

Anonymkode: f4f2f...d18

Noen har litt mer i livet enn andre. I tillegg lever vi i en annen tid med mye press, stress, krav osv. både i jobb og utenfor. 

Jeg gikk på veggen etter årevis med ubehandlet traumer og veldig høyt stress nivå, mannen kjempet for livet på sykehuset og jeg var alene med 2 barn i tillegg til å ordne alt praktiske hjemme da han lå i koma og jeg ikke hadde tilgang til f.eks regninger. 

Plutselig sa kroppen og hodet stopp. Ble liggende lenge, og fikk streng beskjed av både psykolog og lege å ta det helt med ro. Ikke en gåtur engang, kroppen og hodet måtte hvile. 

Det er helt umulig å si hvor lenge det tar før det sier stopp. Men søk hjelp før det går for langt. 

 

Anonymkode: 6897e...5c1

[AnonymBruker]

Møtte veggen etter to ekstremt hektiske år med corona pandemi i barnehagen. Jeg ble gravid og fikk Covid, og da stengte kroppen ned. Har ikke fungert siden det. Så var vel to år med hardkjør på jobb + graviditet + covid infeksjon i graviditet og en del andre private belastninger som gjorde at kroppen ikke taklet mer. 

Anonymkode: 1ee9b...e93

[AnonymBruker]

To - tre år. Før kroppen bokstavelig sa stopp. Det er to år siden nå og veien er lang tilbake. 

Anonymkode: b56fe...5ed

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Tror du de fleste her inne sliter? Har på mine 51 år aldri møtt veggen, og det kommer heller ikke til å skje. Føler yngre i dag takler ting veldig dårlig. Beklager, men slik tenker jeg. 

Anonymkode: f4f2f...d18

Nei, det er bare det at ikke alle liv går på skinner. Jeg har skrevet om eks i covert narsisist tråd. Jeg har vært igjennom ekstremt dårlig oppvekst med alle typer vold. Jeg har opplevd voldtekt i voksen alder også. Jeg har en voldelig eks bak meg. En mann som truer med å ta fra meg barnet mitt. Full jobb, holde hus i orden og slikt er småtteri. Det er ingenting jeg ikke har opplevd. Jeg har også mye å betale ned etter svindel fra eks. Så har jeg alltid jobbet ekstremt mye, i et hardt fysisk yrke. Nå under rettssaker angående barnet mitt så sliter jeg veldig. Vi har holdt det gående et år. 

Men, du er jo så tøff så du hadde sikkert ikke merket noe av dette på kroppen. 

Anonymkode: 5ee24...303

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Tror du de fleste her inne sliter? Har på mine 51 år aldri møtt veggen, og det kommer heller ikke til å skje. Føler yngre i dag takler ting veldig dårlig. Beklager, men slik tenker jeg. 

Anonymkode: f4f2f...d18

De aller fleste jeg vet av er i toppform i 50årene!

Anonymkode: a4826...ed6

[AnonymBruker]

Vanskelig å si. Men analysert i ettertid, var det 31 år først uten omsorg fra noen voksne som barn, og så uten omsorg for meg selv, som leda opp til det. C-PTSD etter omsorgssvikt og psykisk vold. To år i læreryrket på toppen der, knakk meg helt. Tre år etter kan jeg fremdeles få perioder der jeg er utbrent igjen, men da kanskje to uker og ikke to år. 

Anonymkode: b5d29...26d

[AnonymBruker]

Vanskelig å si hva som utløser hva og hvorfor.

Men jeg er 40 år nå, og har hatt langvarige og kroniske sykdommer siden jeg var barn. 
 

Og man vet jo aldri hvorfor noe utløses 🤷‍♀️
 

Men, jeg har alltid måtte fake MYE for å klare det vanlige livet med full jobb. Dvs; jeg har aldri klart det egentlig.

Vil si min kapasitet alltid egentlig har vært 70%. Noen ganger 50.

Men min siste sykdom nå (som ledet til ekstreme symptomer som ikke gir seg, venter nå på svar om uføresøknad) så:

Den kan utløses av litt forskjellig, men jeg var nå uansett veldig sliten i mange år i forkant. 
Siste årene kjørte jeg kroppen veldig hardt med helt ekstremt lite søvn veldig lenge. Fikk gastritt og kunne i stressende perioder brekke meg for eksempel i tillegg til vedvarende nedstemthet og større indre stress.

Men jeg likte jobb, og jeg elsket å være mamma. Jeg bare…..tja. Vet ikke, det ble mange hendelser på en gang på alle arenaer, og så ble jeg også veldig syk av en sykdom som kan utløses av stress. Men også andre ting. Høna, egget eller begge deler 🤷‍♀️
 

Vel. Opplever ikke jeg hadde noe valg. Man må jo leve sålenge man kan som normalt, og normalt = jobb/livet generelt. 
 

Men - om jeg får innvilget ufør så vol jeg nok være mer forsiktig på hvor raskt jeg kjører opp eventuell jobb eller andre aktiviteter.

Jeg har alltid lagt på 30-50% mer enn jeg har kapasitet til, fordi jeg har måttet pga økonomi. Så…..det har gått noe så sinnsykt dårlig nå, på en så ille måte at det er vanskelig å forstå. 
 

Men samtidig: hadde som sagt ingen valg. Jobbe må man inntil man stuper, og jeg ønsket jo også å jobbe. Det ønsker jeg fortsatt funksjonsevnen til. 

Anonymkode: d1f4a...a94

[AnonymBruker]

Glemte å legge til at jeg vokste opp med omsorgssvikt/rus/vold, så jeg har alltid opplevd at kroppen min tåler dårlig stress selv om psyken egentlig er veldig sterk. 

Anonymkode: d1f4a...a94

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Glemte å legge til at jeg vokste opp med omsorgssvikt/rus/vold, så jeg har alltid opplevd at kroppen min tåler dårlig stress selv om psyken egentlig er veldig sterk. 

Anonymkode: d1f4a...a94

Sånn er jeg også, reagerer sterkt på stress. 

Anonymkode: 5ee24...303

[17.11]

Det skjedde gradvis over kanskje 4-5 år, muligens mer, det er vanskelig å si når stresset bikket over fra positivt til negativt. Men 2016 er kanskje sist jeg kan huske at jeg virkelig følte jeg hadde ting på stell og et normalt energinivå. Akkurat nå tenker jeg at jeg sikkert kunne holdt ut lengre, men da hadde krasjen min sannsynligvis vært enda hardere også.

[AnonymBruker]

17.11 skrev (2 minutter siden):

Det skjedde gradvis over kanskje 4-5 år, muligens mer, det er vanskelig å si når stresset bikket over fra positivt til negativt. Men 2016 er kanskje sist jeg kan huske at jeg virkelig følte jeg hadde ting på stell og et normalt energinivå. Akkurat nå tenker jeg at jeg sikkert kunne holdt ut lengre, men da hadde krasjen min sannsynligvis vært enda hardere også.

Har følt meg utslitt i 2 år nå og begynner å få sterke fysiske utfordringer. Men så må jeg bare stå i det, derfor lurer jeg på hvor lenge klarer jrg dette. 

Anonymkode: 5ee24...303

[17.11]

Just now, AnonymBruker said:

Har følt meg utslitt i 2 år nå og begynner å få sterke fysiske utfordringer. Men så må jeg bare stå i det, derfor lurer jeg på hvor lenge klarer jrg dette. 

Anonymkode: 5ee24...303

Hvor lenge det går bra vil avhenge av både belastningen og utgangspunktet ditt, det er ingen her som kan vite hvor langt du kan strekke deg. Har du ingen alternative løsninger enn å bare holde ut? Sykemelding? Avlastning? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Tror du de fleste her inne sliter? Har på mine 51 år aldri møtt veggen, og det kommer heller ikke til å skje. Føler yngre i dag takler ting veldig dårlig. Beklager, men slik tenker jeg. 

Anonymkode: f4f2f...d18

vel jeg er like gammel og jeg har møtt veggen, så sliten at man ikke klarer få bena ut av sengen, få opp øynene, at kroppen nekter fungere - at man rett og slett blir liggende.. Spørsmålet er vel mer hvor lang tid det tar å komme seg på bena igjen etterpå mer enn hvor langt man kan tøye strikken før man havner der.. 

Å møte veggen er ikke en ungdomsgreie, det er utrolig respektløst og snevert syn å ha på andre mennesker basert på seg og sitt.. Det kan være ufattelig mange grunner til at man havner i en slik setting, stress på jobb, sykdom, familie som er syke, påkjenninger fra overgrep, ulykker, listen er ufattelig lang og omfattende og svaret ditt vitner om ekstremt lite innsikt i hvordan kroppen faktisk fungerer for å beskytte seg selv.. 

Anonymkode: 4ff4b...9a2

[AnonymBruker]

17.11 skrev (29 minutter siden):

Hvor lenge det går bra vil avhenge av både belastningen og utgangspunktet ditt, det er ingen her som kan vite hvor langt du kan strekke deg. Har du ingen alternative løsninger enn å bare holde ut? Sykemelding? Avlastning? 

Jeg nekter fravær og får ikke til avlastning. 

Anonymkode: 5ee24...303

[AnonymBruker]

Gradvis over flere år. Våknet en morgen og satt i sofaen med frokostkaffen og oppdaget at alt bare stoppet momentant. Hadde ikke sjans til å få til noe som helst. 

Jeg har egentlig aldri trodd på å møte veggen eller å være utbrent helt til jeg opplevde det selv. Brukte flere år på å krabbe opp igjen. 

Ta vare på dere selv, når man først treffer veggen så gjør man det hardt.

Anonymkode: b77fc...470