Preteen som vil være liten (trass)

[AnonymBruker]

Jeg har en gutt på tolv som er en håndfull om dagen og som jeg ikke helt forstår hvordan jeg skal takle. Det er veldig mye trass. Han oppfører seg som et lite barn, og sier selv at han vil være liten. Men ellers er det vanskelig å snakke med ham, og særlig om følelser. Han er emosjonelt sett ganske umoden, tror jeg. Han har en gjentagende spøk med meg som går på at han egentlig er tre år, og sier jeg at han er stor, at han er tolv e.l nekter han og blir lei seg. Jeg forteller ham at det er mye fint med å bli større, men at han på en måte alltid vil være min lille gutt. Vi sitter og koser mye og jeg forsøker virkelig å gi ham det han trenger. Trygghet og forsikringer i denne fasen som åpenbart er litt skummel for ham. Samtidig kommer vi ikke utenom at han er tolv år, og at det er mange situasjoner hvor jeg ikke kan behandle ham som om han er tre.

Et konkret eksempel: Her om dagen regnet det veldig, og han ringte meg. Jeg var hjemme, og han stod i regnet to hundre meter hjemmefra og ville at jeg skulle komme og hente ham. Jeg så ikke poenget, han måtte jo uansett gå på beina sine, og jeg stod og lagde middag. Jeg sa at jeg ikke kunne det. "Da står jeg bare her" sa han, og nektet å komme. Et kvarter senere kommer han hjem og er klissvåt og veldig sint og lei seg. Jeg forklarte (igjen) at jeg ikke kunne hente ham og at han uansett måtte gå hjem selv fordi han ikke er liten lenger. Det siste var åpenbart galt å si, for han begynte å gråte veldig og sa "Jeg vil ikke bo med deg lenger, du kjenner meg ikke i det hele tatt, jeg vil ikke være mer enn tre år!"

Hva gjør man? Det er jo trist og frustrerende.

Anonymkode: 76914...719

[AnonymBruker]

Ingen som har innspill?

Anonymkode: 76914...719

[spegel]

Her er det nok noe stort og viktig som du har gått glipp av, eller ikke kommer i posisjon til å få vite om. Jeg ville sett på denne atferden som en måte for han å formidle at noe er galt. Om du ikke greier å nøste opp i dette selv, så bør du involvere fagpersoner. 

[AnonymBruker]

Den yngste datteren min har gjort seg mindre enn hun er, og vil gjerne være liten og søt. Det er litt service-nivået (hun er litt lat/bortskjemt med at vi fikser og finner fram og minner på og ordner og henter ting for henne, -rydder også dessverre; så klart hun foretrekker at det fortsetter nå som vi har begynt å stille mer krav til selvstendighet; - og litt at hun savner det at hun  så yngre ut enn hun var (av utseende/vekst) og faktisk søt, slik at hun fikk veldig mye positiv oppmerksomhet rundt det fra alle. 

Nå er hun en vanlig snart-tolvåring. Hun kan også trasse som en fireåring over usaklige bagateller: "Da nekter jeg å gå på skolen, det er din skyld, du er dust, -gråte, snu og faktisk gå hjemover i frustrasjon, slenge fra seg sekken, liksomslå(!). Trenger klemmer og lokking og jeg blir gal av å måtte behandle henne som en fireåring, trodde vi var ferdig med det. Det verste jeg kan si er at hun oppfører seg som en småunge, så ikke si det, da når frustrasjonen nye høyder.

Men  hun har ikke uttalt at hun ønsker å være fire, og det gjør hun jo heller ikke. Vi også fremhever de bra tingene ved å være stor, (tv-serier man kan se på, henge med storesøster og venninnen hennes, ordne seg mat selv, flink til ting, tøff, så stilig istedetfor søt, større frihet til å gå ut med venner på kino for eksempel, ikke legge seg så tidlig, hyggelig for meg å være sammen med akkurat henne akkurat slik hun er nå mm...), og hun er slett ikke slik hele tiden, det er ved slitenhet og frustrasjon. Jeg har ingen gode råd til deg, annet enn å snakke mer med ham hva det er ved å være 12 som er så kjipt? 3 er jo virkelig ikke attraktivt, det er jo snørrunger/babyer.  Kanskje alt blir veldig mye bedre når man blir 13/ungdomsskolen? Slike episoder som da han ble stående i regnet tror jeg jeg ville avfeid/oversett. Han trengte ikke hentes, og du kunne ikke hente. 

Mellomtrinnet er en vanskelig periode når det kommer til venner og slikt, og det blir flere krav faglig også. Han lengter vel tilbake til et enklere liv slik sett, uten at det er noe feil ved ham av den grunn.

 

Anonymkode: bc791...5b6

[AnonymBruker]

Jeg tror vi er flere som sitter i dette med 12-åringer. 

At de er i en overgangsfase, og begynner å kjenne på kravene som stilles, samtidig som de fortsatt føler seg som små barn på mange måter. 

Dermed forsøker de å få lov til å være små barn i så mange sammenhenger som mulig, så lenge de kan. 

Anonymkode: 924cf...8ef

[AnonymBruker]

spegel skrev (1 time siden):

Her er det nok noe stort og viktig som du har gått glipp av, eller ikke kommer i posisjon til å få vite om. Jeg ville sett på denne atferden som en måte for han å formidle at noe er galt. Om du ikke greier å nøste opp i dette selv, så bør du involvere fagpersoner. 

Jeg har også fryktet dette. Men han er i det store og det hele veltilpasset. Han er ikke sånn hele tiden, på skolen er han en mønsterelev, han har gode venner, og det er ingen forandringer i livene våre. Jeg forstår ikke hva noe sånt skulle være?

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Den yngste datteren min har gjort seg mindre enn hun er, og vil gjerne være liten og søt. Det er litt service-nivået (hun er litt lat/bortskjemt med at vi fikser og finner fram og minner på og ordner og henter ting for henne, -rydder også dessverre; så klart hun foretrekker at det fortsetter nå som vi har begynt å stille mer krav til selvstendighet; - og litt at hun savner det at hun  så yngre ut enn hun var (av utseende/vekst) og faktisk søt, slik at hun fikk veldig mye positiv oppmerksomhet rundt det fra alle. 

Nå er hun en vanlig snart-tolvåring. Hun kan også trasse som en fireåring over usaklige bagateller: "Da nekter jeg å gå på skolen, det er din skyld, du er dust, -gråte, snu og faktisk gå hjemover i frustrasjon, slenge fra seg sekken, liksomslå(!). Trenger klemmer og lokking og jeg blir gal av å måtte behandle henne som en fireåring, trodde vi var ferdig med det. Det verste jeg kan si er at hun oppfører seg som en småunge, så ikke si det, da når frustrasjonen nye høyder.

Men  hun har ikke uttalt at hun ønsker å være fire, og det gjør hun jo heller ikke. Vi også fremhever de bra tingene ved å være stor, (tv-serier man kan se på, henge med storesøster og venninnen hennes, ordne seg mat selv, flink til ting, tøff, så stilig istedetfor søt, større frihet til å gå ut med venner på kino for eksempel, ikke legge seg så tidlig, hyggelig for meg å være sammen med akkurat henne akkurat slik hun er nå mm...), og hun er slett ikke slik hele tiden, det er ved slitenhet og frustrasjon. Jeg har ingen gode råd til deg, annet enn å snakke mer med ham hva det er ved å være 12 som er så kjipt? 3 er jo virkelig ikke attraktivt, det er jo snørrunger/babyer.  Kanskje alt blir veldig mye bedre når man blir 13/ungdomsskolen? Slike episoder som da han ble stående i regnet tror jeg jeg ville avfeid/oversett. Han trengte ikke hentes, og du kunne ikke hente. 

Mellomtrinnet er en vanskelig periode når det kommer til venner og slikt, og det blir flere krav faglig også. Han lengter vel tilbake til et enklere liv slik sett, uten at det er noe feil ved ham av den grunn.

 

Anonymkode: bc791...5b6

Min sønn er nok også for bortskjemt. Servicenivået hjemme er ganske høyt og jeg kunne kanskje stilt flere og større krav til ham. Samtidig blir det en ond sirkel, for jeg vegrer meg litt for å stille flere krav når det er turbulens jevnlig. Han ser også fordeler ved å være tolv - han henger mer med venner og får være med på mer. Noen ganger tenker jeg at det er så enkelt som at han vil være stor når det er gunstig og liten når det er gunstig, uten å skjønne at det ikke er sånn det fungerer. Selve trassperioden i regnet gjorde meg ikke så betenkt i seg selv, det jeg reagerte på var at han var så veldig lei seg og sa at jeg ikke skjønte ham. Jeg må ærlig talt si at jeg synes slike bemerkninger er sårende også, jeg klarer ikke å la sånt prelle av.

Takk for innspillet, jeg synes ikke han og datteren din høres så ulike ut.

AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

Jeg tror vi er flere som sitter i dette med 12-åringer. 

At de er i en overgangsfase, og begynner å kjenne på kravene som stilles, samtidig som de fortsatt føler seg som små barn på mange måter. 

Dermed forsøker de å få lov til å være små barn i så mange sammenhenger som mulig, så lenge de kan. 

Anonymkode: 924cf...8ef

Ja, ikke sant! Hva gjør man? Venter på at det går over?

Anonymkode: 76914...719