Er forholdet dødt?

[AnonymBruker]

Første gang jeg skriver noe inne her selv, har kun gitt råd til andre før. Men nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre.

Jeg er i en vakuum-situasjon jeg ikke ønsker å utdype for mye, men der jeg venter på utfallet av en dom. En dom som påvirker meg og mitt barn, og som føles altoppslukende og utmattende. Ting tar tid, og jeg føler meg så alene oppi denne prosessen. Det er ikke jeg som har anmeldt, men barnevern, familiekontor og politietterforskning er en del av pakka overfor min eks. Og jeg hører ikke noe fra de med mindre jeg tar kontakt selv, og da bare henviser de til hverandre, for saken står fast hos jurist.

Jeg har en "ny" kjæreste, som har vært en bautastein for meg hele veien. Men jeg er sliten og ønsker ro. Han er superavhengig av meg, og vet ikke hva godt han skal gjøre for meg. Og klamrer seg til meg. Han er så klønete og uselvstendig at jeg blir sprø. Han har uvaner i form av å spørre meg ut, og ikke helt lytte til svarene mine - men heller prate om seg selv som en egen forsvarsmekanisme. Jeg blir lett irritabel for tiden, siden jeg allerede føler meg så presset. Så alt han sier og gjør for tiden, gjør bare at jeg blir irritert og vil ha avstand. Alt han gjør blir ekstraarbeid for meg på en måte. Som jeg må stå til rette for og ordne opp i. Han skal liksom støtte og hjelpe meg, men jeg ender opp med å tilrettelegge for at han skal gjøre det på en måte.

Det er så vanskelig å forklare hva han gjør. Jeg vil ha han her hos meg, men samtidig ikke.

Er det dødt løp?

Anonymkode: 8efdb...4ed

[AnonymBruker]

🥺 ?

Anonymkode: 8efdb...4ed

[AnonymBruker]

Dødt løp er det vel ikke? Livet går opp og ned, plutselig vil livet bli lettere for deg og da vil du vel ha mer overskudd til kjæresten din. Du må kommunisere med han, han kan ikke lese tankene dine og han kan ikke vite hva du trenger. Kanskje du må be om litt avstand akkurat nå? 

Anonymkode: 401f7...d26

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Jeg har en "ny" kjæreste, som har vært en bautastein for meg hele veien. Men jeg er sliten og ønsker ro. Han er superavhengig av meg, og vet ikke hva godt han skal gjøre for meg. Og klamrer seg til meg. Han er så klønete og uselvstendig at jeg blir sprø. Han har uvaner i form av å spørre meg ut, og ikke helt lytte til svarene mine - men heller prate om seg selv som en egen forsvarsmekanisme. Jeg blir lett irritabel for tiden, siden jeg allerede føler meg så presset. Så alt han sier og gjør for tiden, gjør bare at jeg blir irritert og vil ha avstand. Alt han gjør blir ekstraarbeid for meg på en måte. Som jeg må stå til rette for og ordne opp i. Han skal liksom støtte og hjelpe meg, men jeg ender opp med å tilrettelegge for at han skal gjøre det på en måte

For hans del, gjør det slutt. 

Anonymkode: 505ef...5e9

[AnonymBruker]

Snakk med psykolog…

Anonymkode: 2fd43...745