Flere som synes det er sårt å tilhøre fars familie?

[AnonymBruker]

Hei. 
Jeg og mannen min har desverre ikke egne barn. Mannen min har en bror som har 3 barn som vi er tante og onkel til men de bor på en annen kant av landet så de ser vi desverre ikke så ofte. Jeg har også en bror som bor ikke så altfor langt unna. Da de fikk førstemann for noen år siden var det stor stas. Endelig tantebarn i nærheten! Men til tross for at de bor bare en kort biltur unna har de aldri «tid». Det siste året har vi sett barna kanskje 4-5 ganger. På VÅRT initiativ. Det virker som de ALLTID har tid til min svigerinnes søstre og foreldre. Har ikke tall på hvor mange ganger jeg det siste året har skrevet sms og spurt om det passer om vi stikker innom, men nei, det passer ikke grunnet ditt og datt. Ofte har det skjedd at vi har avtalt, men så ombestemmer de seg i siste liten. De «fikk besøk», de måtte «hjelpe» x og y med noe. Som oftest kommer det noe på snapstory ila dagen/kvelden der man ser at «besøket» og de «noen» som trengte hjelp tilfeldigvis viste seg å være enten en av hennes søstre eller foreldrene. Har også sagt at de bare må ringe oss om det passer, vi vil gjerne hilse på barna og vi som ikke har barn kan lett komme bort nårtid som helst. Får til svar at de skal gi beskjed, men hører aldri noe. Det er jo helt tydelig at vi ikke er gode nok. Etter påske har vi gitt F, har bestemt oss for å la DE ta kontakt, og har følgelig ikke hørt et pip fra den kanten. Likevel deles det flittig bilder på snap, insta og fb om hva de driver med. Kjenner jeg blir så lei meg. Har aldri gjort eller sagt noe negativt, alltid vært anerkjennende og «heiet» på dem, men likevel så har de tydeligvis ikke interesse av at tante og onkel fra FARS side av familien skal ha kontakt med barna. De andre niesene og nevøene våre bor 150 mil unna og de har vi mer kontakt med. 
 

Dette ble visst en utblåsning, lurer egentlig på om det er flere som føler det slik når man er i fars familie, og mors familie blir favorisert? Kjenner jeg er litt forbannet og om det skulle komme en sms ikveld om at de trenger akutt barnevakt pga sykdom hos foreldrene så ville jeg nok sagt at jeg var på jobbreise og desverre ikke «kan» hjelpe, bare for å være simpel tilbake!

Anonymkode: 46118...165

[AnonymBruker]

Kvinner er ofte bedre på å holde kontakt med familien og hun tar ansvar for sin familie. Menn er ofte dårligere på dette og da tar han lite ansvar for kontakten med sin familie. Da blir det også mindre kontakt med hans familie. 

Anonymkode: 9811b...77e

[AnonymBruker]

Dette bør du ta med din bror. Det ER ofte slik at det er kvinnen som tar alt av initiativ til å være med familie, og det er ikke sikkert hun gidder å pushe mannen til å opprettholde kontakten med familien sin. Og ikke er det hennes ansvar heller! 

Her har jeg omtrent gitt opp å pushe mannen til å opprettholde kontakten med familien sin. I en hektisk hverdag med jobb, barn, fritidsaktiviteter osv. så er det et ansvar jeg rett og slett ikke orker å ha lenger. 

Anonymkode: fec9f...2e9

[AnonymBruker]

Hadde de trengt akutt barnevakt, og de ikke har sett dere før påske ville jeg ikke skyldt på barnevakt. Jeg hadde skylt på at dere så vist kjenner ungene, og at hvis de ønsker dere som barnevakt må dere kunne tilbringe mer tid med de for at barna skal være trygge på Dere som voksenperson.

Anonymkode: 21db6...97e

[Blåjojo]

Har det akkurat likt som deg. Men vi drar ubedt på besøk for å være sammen med nevøene mine. På de siste 10 årene har de vært 3 ganger på besøk hos oss. To av gangene for å hente eldste nevøen som hadde vært på overnatting, og den andre for å planlegge min mors bursdag. 

[AnonymBruker]

Jepp, har det  nesten på samme måten. Vår svigerinne og broren til samboeren min bor i en annen by i Europa ( begge er norske) . Det er fire år siden de sist var hos oss, mens de hver fjerde måned besøker hennes familie. Hennes familie er velkommen, mens vi merker på henne at hun er ukomfortabel med oss. Barna har vi veldig lyst til å bli bedre kjent, men svigerinnen vår synes det er et nødvendig onde. Det har gått så langt at vi spøkefullt omtaler han som doneren og besøkende som audiens

Anonymkode: 1bcaf...4ba

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Hei. 
Jeg og mannen min har desverre ikke egne barn. Mannen min har en bror som har 3 barn som vi er tante og onkel til men de bor på en annen kant av landet så de ser vi desverre ikke så ofte. Jeg har også en bror som bor ikke så altfor langt unna. Da de fikk førstemann for noen år siden var det stor stas. Endelig tantebarn i nærheten! Men til tross for at de bor bare en kort biltur unna har de aldri «tid». Det siste året har vi sett barna kanskje 4-5 ganger. På VÅRT initiativ. Det virker som de ALLTID har tid til min svigerinnes søstre og foreldre. Har ikke tall på hvor mange ganger jeg det siste året har skrevet sms og spurt om det passer om vi stikker innom, men nei, det passer ikke grunnet ditt og datt. Ofte har det skjedd at vi har avtalt, men så ombestemmer de seg i siste liten. De «fikk besøk», de måtte «hjelpe» x og y med noe. Som oftest kommer det noe på snapstory ila dagen/kvelden der man ser at «besøket» og de «noen» som trengte hjelp tilfeldigvis viste seg å være enten en av hennes søstre eller foreldrene. Har også sagt at de bare må ringe oss om det passer, vi vil gjerne hilse på barna og vi som ikke har barn kan lett komme bort nårtid som helst. Får til svar at de skal gi beskjed, men hører aldri noe. Det er jo helt tydelig at vi ikke er gode nok. Etter påske har vi gitt F, har bestemt oss for å la DE ta kontakt, og har følgelig ikke hørt et pip fra den kanten. Likevel deles det flittig bilder på snap, insta og fb om hva de driver med. Kjenner jeg blir så lei meg. Har aldri gjort eller sagt noe negativt, alltid vært anerkjennende og «heiet» på dem, men likevel så har de tydeligvis ikke interesse av at tante og onkel fra FARS side av familien skal ha kontakt med barna. De andre niesene og nevøene våre bor 150 mil unna og de har vi mer kontakt med. 
 

Dette ble visst en utblåsning, lurer egentlig på om det er flere som føler det slik når man er i fars familie, og mors familie blir favorisert? Kjenner jeg er litt forbannet og om det skulle komme en sms ikveld om at de trenger akutt barnevakt pga sykdom hos foreldrene så ville jeg nok sagt at jeg var på jobbreise og desverre ikke «kan» hjelpe, bare for å være simpel tilbake!

Anonymkode: 46118...165

Kan dere ikke velge venner med barn å henge med? Familie er ofte førsteutgaven av dine nærmeste, de må ikke være dine nærmeste for alltid. 

Mulig det er slik at mødre er flinkere til å ta kontakt med sine, enn hva menn er. Mange menn henger liksom bare med på det som skjer. Så er det en hverdag med flere barn, det er ganske heftig. 

Anonymkode: 36cb0...2df

[AnonymBruker]

Altså, jeg er den som jobber for å opprettholde kontakten med begge sider av familien. Både hans og min egen. Det gjør jeg med glede, og det er såpass godt forhold mellom oss at jeg nesten jublet da svigers flyttet inn i nabohuset 🤩

Min mann synes kanskje ikke det er så stas, men jeg er utrolig glad i svigermor ❤️ hun er blitt som er morsfigur og en god venninne på en og samme tid. 

 

Anonymkode: 7ae23...c6e

[AnonymBruker]

Vi har heller ikke noe særlig kontakt med mannens familie, men det er ikke vårt valg. Mannen er ikke sånn som menn beskrives her, han har prøvd og prøvd og synes det er både sårt og bittert at familien hans ikke er noe interessert i kontakt med oss. Nå har han gitt opp å ta initiativ, så vi har ikke sett dem på 3 år.

Det er godt mulig de tror at det er jeg som står bak dette, og ikke ser seg selv... Men hadde de vært sånn som du beskriver dere så hadde vi tatt imot dem med åpne armer. Jeg forstår godt at du reagerer, det er ikke noe hyggelig å bli nedprioritert av egen familie. 💔

Anonymkode: 9b754...49e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Hei. 
Jeg og mannen min har desverre ikke egne barn. Mannen min har en bror som har 3 barn som vi er tante og onkel til men de bor på en annen kant av landet så de ser vi desverre ikke så ofte. Jeg har også en bror som bor ikke så altfor langt unna. Da de fikk førstemann for noen år siden var det stor stas. Endelig tantebarn i nærheten! Men til tross for at de bor bare en kort biltur unna har de aldri «tid». Det siste året har vi sett barna kanskje 4-5 ganger. På VÅRT initiativ. Det virker som de ALLTID har tid til min svigerinnes søstre og foreldre. Har ikke tall på hvor mange ganger jeg det siste året har skrevet sms og spurt om det passer om vi stikker innom, men nei, det passer ikke grunnet ditt og datt. Ofte har det skjedd at vi har avtalt, men så ombestemmer de seg i siste liten. De «fikk besøk», de måtte «hjelpe» x og y med noe. Som oftest kommer det noe på snapstory ila dagen/kvelden der man ser at «besøket» og de «noen» som trengte hjelp tilfeldigvis viste seg å være enten en av hennes søstre eller foreldrene. Har også sagt at de bare må ringe oss om det passer, vi vil gjerne hilse på barna og vi som ikke har barn kan lett komme bort nårtid som helst. Får til svar at de skal gi beskjed, men hører aldri noe. Det er jo helt tydelig at vi ikke er gode nok. Etter påske har vi gitt F, har bestemt oss for å la DE ta kontakt, og har følgelig ikke hørt et pip fra den kanten. Likevel deles det flittig bilder på snap, insta og fb om hva de driver med. Kjenner jeg blir så lei meg. Har aldri gjort eller sagt noe negativt, alltid vært anerkjennende og «heiet» på dem, men likevel så har de tydeligvis ikke interesse av at tante og onkel fra FARS side av familien skal ha kontakt med barna. De andre niesene og nevøene våre bor 150 mil unna og de har vi mer kontakt med. 
 

Dette ble visst en utblåsning, lurer egentlig på om det er flere som føler det slik når man er i fars familie, og mors familie blir favorisert? Kjenner jeg er litt forbannet og om det skulle komme en sms ikveld om at de trenger akutt barnevakt pga sykdom hos foreldrene så ville jeg nok sagt at jeg var på jobbreise og desverre ikke «kan» hjelpe, bare for å være simpel tilbake!

Anonymkode: 46118...165

Jeg synes du virker kansje litt intens her, og tar ting veldig personlig. Altså du planlegger en hevn i tilfelle de slulle ta kontakt? Her er det jo en del uforløste følelser ovenfor egen barnløshet som du kansje tar utover andre?

De har barn, som du skal treffe, og du er faktisk forbannet for at de treffer andre. Mens dere faktisk treffer dem 4-5 ganger i året, det er jo egentlig mye. 

men du er jo sint, og det er en typ intensjon som kan merkes, på blikk, sukk og stillheter.

Kan det være at denne måten å være på ikke passer seg rundt barn og er slitsomt foreldrene som kansje ikke forstår deg?

Greier du å være vennlig og blid når du er så sint og sjalu? Hvordan er du i humøret rundt de, greier du å være i godt humør selv om du skulle bli lei deg, osv. Mennesker med emosjonell bagasje kan være tunge å være med. Kan være de merker at det er NOE.

Anonymkode: 046e1...c8c

[AnonymBruker]

Jeg skjønner det er sårt. Hva sier de dersom dere inviterer de til dere? Sier de alltid nei da også? Kanskje de synes det et styrete å rydde og ordne før dere kommer, men vil synes det er enklere dersom dere inviterer til dere? Det gjelder jo også litt for barnevakt. Hva om dere spør om å passe de hos dere en konkret helg? 

Anonymkode: af087...880

[AnonymBruker]

Jeg har selv to brødre med barn, begge bor i en annen del av landet, der den ene er kjempeflink å holde kontakt (flinkere enn meg), og den andre nesten utelukkende foholder seg til sin svigerfamilie. De er ulike som personer, i tillegg har bror1 en kone som er flink å holde kontakt med oss også, mens bror2 har en kone som tilsynelatende er  ganske likegyldig, selv om hun er hyggelig. Inntrykket mitt er at kontakt med familie er ofte styres av «mor i huset», men at det handler om mannens personlighet også. Det du beskriver er trist, men nokså vanlig dessverre.

Anonymkode: cd289...2e1

[Mamajune11]

Dette må du ta med din bror, du er hans familie ergo hans ansvar. Menn er dårlige (bryr ikke seg?) om å holde kontakt med familie annet enn nærmeste. Du og din mann er jo ikke hans nærmeste.