Covert/sårbar narcissist i parforhold

[AnonymBruker]

Noen som har erfaring med partner som er sårbar narcissist? 
Når forstod du at noe var utenom normalt og hvordan fant du/partner ut av at det var snakk om å være narcissist? 

 

Anonymkode: c20a3...7ac

[AnonymBruker]

Kan ikke si med sikkerhet at han var det, men han hadde veldig, veldig mange trekk.

Han var en rolig lavmælt fyr, sjarmerende,  en som hele byen ville sagt noe godt om, en støtte og hjelp for venner og naboer. Han var sjenert, hadde dårlig selvtillit, forsiktig. Han var rett og slett en godslig kar og jeg fallt pladask. Så en dag endret det seg trill rundt. Han ble kald og avvisende, den dårlige selvtilliten var helt borte rundt meg, han ble en kontrollerende fyr som plutselig visste nøyaktig hvordan han ville ha ting. Han begynte å kritisere meg og kommentere alt, alt jeg gjorde ble enten bortsett, pratet bort, eller kritisert. 

Han ble en totalt stakkars meg type og helt oppslukt i seg selv. Jeg var helt omtåket og forvirret i hodet mitt, jeg skjønte ingenting og han oppførte seg som om ingenting hadde skjedd. Han begynte å skrike til meg for ting, eide ikke evne til å kommunisere eller prøve å forstå, han tok alt jeg gjorde og sa som den verste kritikken mens hvis venner eller naboer kommenterte de samme tinga på samme måte, så lo han godt med de og liksom skjønte at det var en spøk eller vittig kommentar. 

Alle hans forholdt, vennskap, relasjoner, de var enten gærne, alkiser, utro, bare dumpa ham og stakk. Han var alltid offeret, ALLTID. 

Å være sammen med en person med covert narsistiske trekk er som å vente på en buss som aldri kommer. Vl var bare sammen noen måneder, men jeg sverger på at den mannen brakk av en bit av sjela mi som jeg aldri får igjen. Det er det sykeste jeg har vært med på.

Den vanvittige flotte mannen han var helt til det øyeblikket vi ble sammen, da snudde alt og den ekte ham kom frem. 

Anonymkode: 1cf0f...720

[AnonymBruker]

Når jeg traff min nå eksmann var  han snill, rolig, litt sjenert og hadde veldig sjarm. vi datet en god stund før vi flyttet sammen, giftet oss og jeg ble gravid. alltid omtenksom og veldig hjelpsom i denn eperioden. men i det øyeblikket barnet ble født så endret han seg fullstendig. Han startet å rakke ned på meg, min familie og alle andre rundt meg. han ble utrolig stakkarslig selv, vondt over alt og på legetimer så haltet han inn dørene selv om han gikk rakrygget timen før. Alt var alle andre sin feil, og han startet å hate alle rundt seg. Tok seg ekstremt nær av alt jeg sa. som for eksempel : "husket du å kjøpe melk? " . Han manglet totalt empati, så hvis et familiemedlem døde, så var han likegyldig og kald. sluttet totalt å gi klemmer, kyss, fysiske ærhet generelt, men når tanken trengte å tømmes var det min feil hvis jeg ytret at eg ønsket litt kos på forhånd først. da var helvete løs men alt fra  dager til uker hvor han nektet å prate til meg og blikket så rett igjennom meg som om jeg ikke var der. 
Jeg endte med å gå fra han etter etter 10 års ekteskap og 2 barn. Og da var det lovebombing og stakkarsm-eg-som-er-forlatt-holdning. Jeg ønsket at ungene skulle ha en far i bildet, så gjorde hva jeg kunne for at han skulle kunne ha dem (for han oppførte seg fint ovenfor med når de var små). Jeg lot han bo gratis i huset (frem til jeg tok over etter ett år). Jeg passet dem i et hvert øyeblikk han ikke kunne (eller ville). Jegh ar hjulpet med å søke boliglån og lånt han hele garasjen min til oppbevaring av hans ting i to år etter bruddet.  Så når jeg begynte å stille krav, først husleie eller at han kjøper meg ut, eller at han henter tingene sine i garasjen slik at  jeg får brukt den til bilen min, eller sagt noe ang hva han realistisk sett har råd til å kjøpe av bolig. Da ble han skikklig sint på  meg, fremstilte seg som et stort offer, snakket svært nedlatende til meg til andre felles bekjente. Nå bruker han ungene som maktmiddel over meg.
Jeg angrer ikke et sekund på at jeg forlot han, og spør meg selv hvorfor jeg ble så lenge. Jeg er helt brutt ned, sykemeldt og skulle så ønske at jeg aldri så den mannen igjen. Men vi har felles barn og jeg må være den som er voksen og tar rasjonelle beslutninger, på tross av hans motstand og maktmisbruk. Men det er hardt , selv nå to år etter bruddet.   

Anonymkode: c20a3...7ac

[AnonymBruker]

Jeg skulle nok sett tegnene tidligere. Hele livet var han et offer. For alt fra mobbing til vold og dårlige lærere. Siden jeg selv har opplevd mye av det han snakket om, så tenkte jeg den gangen at vi bare var like med like erfaringer. Han var fra en familie med en veldig arrogant far, så jeg la mye av måten han var på, på oppvekst og miljø. 
 

han sa veldig tidlig at han elsket meg. Var veldig oppmerksom, veldig på, intens. Da jeg ble gravid, begynte han å endre seg. Han ble til tider ugjenkjennelig. Han var sjalu på babyen da den ble født, det var han som kom i fokus pga «fødselsdepresjon» til tross for at jeg var nær suicidal av det. Han begynte å slenge ut mye spydigheter til meg. Ofte skjult som omsorg eller humor. Det toppet seg for meg da vi hadde omgangsyken i hus, jeg var syk selv og tok meg av lille, mens han lå på rommet og «var døden nær». Etterpå mente han jeg ikke hadde tatt nok hensyn til at han var syk. Jeg trumfet gjennom parterapi, og han endret seg tilbake til den jeg hadde forelsket meg i. 
 

jeg ble gravid med nummer to, og på igjen. Nå er minstemann snart sju, jeg er her enda, og han er verre enn noen gang. Alt jeg sier er enten kritikk eller uinteressant. Han lytter aldri. Spør jeg om han har hentet opp brød, så er det kritikk. Så lite skal faktisk til. Han lager svære krangler ut av ingenting. Han tar hevn for alt han oppfatter som kritikk. Han er konstant spydig. Slenger ut dritt og uansett hva, så er det jeg som får skylda. Han har vridd alt som sies og gjøres rundt for å få meg til å framstå som en gal psykopat, mens han er offeret i det her. Det er til tider en så forvrengning av virkeligheten at jeg begynner å le av galskapen i det. 
 

Og før noen spør hvorfor jeg fremdeles er her, så handler det om helse og økonomi. Jeg ble kronisk syk (fysisk) etter jeg fikk minstemann. En nerveskade etter epidural/keisersnitt, gjør at jeg trenger hjelp for å få hverdagen til å gå rundt. I tillegg har da inntektene mine gått ned ganske mye. 

Anonymkode: 3fab7...07d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (44 minutter siden):

Kan ikke si med sikkerhet at han var det, men han hadde veldig, veldig mange trekk.

Han var en rolig lavmælt fyr, sjarmerende,  en som hele byen ville sagt noe godt om, en støtte og hjelp for venner og naboer. Han var sjenert, hadde dårlig selvtillit, forsiktig. Han var rett og slett en godslig kar og jeg fallt pladask. Så en dag endret det seg trill rundt. Han ble kald og avvisende, den dårlige selvtilliten var helt borte rundt meg, han ble en kontrollerende fyr som plutselig visste nøyaktig hvordan han ville ha ting. Han begynte å kritisere meg og kommentere alt, alt jeg gjorde ble enten bortsett, pratet bort, eller kritisert. 

Han ble en totalt stakkars meg type og helt oppslukt i seg selv. Jeg var helt omtåket og forvirret i hodet mitt, jeg skjønte ingenting og han oppførte seg som om ingenting hadde skjedd. Han begynte å skrike til meg for ting, eide ikke evne til å kommunisere eller prøve å forstå, han tok alt jeg gjorde og sa som den verste kritikken mens hvis venner eller naboer kommenterte de samme tinga på samme måte, så lo han godt med de og liksom skjønte at det var en spøk eller vittig kommentar. 

Alle hans forholdt, vennskap, relasjoner, de var enten gærne, alkiser, utro, bare dumpa ham og stakk. Han var alltid offeret, ALLTID. 

Å være sammen med en person med covert narsistiske trekk er som å vente på en buss som aldri kommer. Vl var bare sammen noen måneder, men jeg sverger på at den mannen brakk av en bit av sjela mi som jeg aldri får igjen. Det er det sykeste jeg har vært med på.

Den vanvittige flotte mannen han var helt til det øyeblikket vi ble sammen, da snudde alt og den ekte ham kom frem. 

Anonymkode: 1cf0f...720

Så bra du kom deg ut av det bare etter noen måneder ❤️ , men synd du fikk arr på sjelen. Takk som deler ❤️ 

TS 

Anonymkode: c20a3...7ac

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Når jeg traff min nå eksmann var  han snill, rolig, litt sjenert og hadde veldig sjarm. vi datet en god stund før vi flyttet sammen, giftet oss og jeg ble gravid. alltid omtenksom og veldig hjelpsom i denn eperioden. men i det øyeblikket barnet ble født så endret han seg fullstendig. Han startet å rakke ned på meg, min familie og alle andre rundt meg. han ble utrolig stakkarslig selv, vondt over alt og på legetimer så haltet han inn dørene selv om han gikk rakrygget timen før. Alt var alle andre sin feil, og han startet å hate alle rundt seg. Tok seg ekstremt nær av alt jeg sa. som for eksempel : "husket du å kjøpe melk? " . Han manglet totalt empati, så hvis et familiemedlem døde, så var han likegyldig og kald. sluttet totalt å gi klemmer, kyss, fysiske ærhet generelt, men når tanken trengte å tømmes var det min feil hvis jeg ytret at eg ønsket litt kos på forhånd først. da var helvete løs men alt fra  dager til uker hvor han nektet å prate til meg og blikket så rett igjennom meg som om jeg ikke var der. 
Jeg endte med å gå fra han etter etter 10 års ekteskap og 2 barn. Og da var det lovebombing og stakkarsm-eg-som-er-forlatt-holdning. Jeg ønsket at ungene skulle ha en far i bildet, så gjorde hva jeg kunne for at han skulle kunne ha dem (for han oppførte seg fint ovenfor med når de var små). Jeg lot han bo gratis i huset (frem til jeg tok over etter ett år). Jeg passet dem i et hvert øyeblikk han ikke kunne (eller ville). Jegh ar hjulpet med å søke boliglån og lånt han hele garasjen min til oppbevaring av hans ting i to år etter bruddet.  Så når jeg begynte å stille krav, først husleie eller at han kjøper meg ut, eller at han henter tingene sine i garasjen slik at  jeg får brukt den til bilen min, eller sagt noe ang hva han realistisk sett har råd til å kjøpe av bolig. Da ble han skikklig sint på  meg, fremstilte seg som et stort offer, snakket svært nedlatende til meg til andre felles bekjente. Nå bruker han ungene som maktmiddel over meg.
Jeg angrer ikke et sekund på at jeg forlot han, og spør meg selv hvorfor jeg ble så lenge. Jeg er helt brutt ned, sykemeldt og skulle så ønske at jeg aldri så den mannen igjen. Men vi har felles barn og jeg må være den som er voksen og tar rasjonelle beslutninger, på tross av hans motstand og maktmisbruk. Men det er hardt , selv nå to år etter bruddet.   

Anonymkode: c20a3...7ac

Uff, det var bra du kom deg ut og skilte deg ❤️ . hva gjorde at du ble så lenge som 10 år hvis det startet etter første barn? Du er stekt og tenker rasjonelt på tross av hans holdninger og handlinger! Det krever styrke.     

TS

Anonymkode: c20a3...7ac

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Jeg skulle nok sett tegnene tidligere. Hele livet var han et offer. For alt fra mobbing til vold og dårlige lærere. Siden jeg selv har opplevd mye av det han snakket om, så tenkte jeg den gangen at vi bare var like med like erfaringer. Han var fra en familie med en veldig arrogant far, så jeg la mye av måten han var på, på oppvekst og miljø. 
 

han sa veldig tidlig at han elsket meg. Var veldig oppmerksom, veldig på, intens. Da jeg ble gravid, begynte han å endre seg. Han ble til tider ugjenkjennelig. Han var sjalu på babyen da den ble født, det var han som kom i fokus pga «fødselsdepresjon» til tross for at jeg var nær suicidal av det. Han begynte å slenge ut mye spydigheter til meg. Ofte skjult som omsorg eller humor. Det toppet seg for meg da vi hadde omgangsyken i hus, jeg var syk selv og tok meg av lille, mens han lå på rommet og «var døden nær». Etterpå mente han jeg ikke hadde tatt nok hensyn til at han var syk. Jeg trumfet gjennom parterapi, og han endret seg tilbake til den jeg hadde forelsket meg i. 
 

jeg ble gravid med nummer to, og på igjen. Nå er minstemann snart sju, jeg er her enda, og han er verre enn noen gang. Alt jeg sier er enten kritikk eller uinteressant. Han lytter aldri. Spør jeg om han har hentet opp brød, så er det kritikk. Så lite skal faktisk til. Han lager svære krangler ut av ingenting. Han tar hevn for alt han oppfatter som kritikk. Han er konstant spydig. Slenger ut dritt og uansett hva, så er det jeg som får skylda. Han har vridd alt som sies og gjøres rundt for å få meg til å framstå som en gal psykopat, mens han er offeret i det her. Det er til tider en så forvrengning av virkeligheten at jeg begynner å le av galskapen i det. 
 

Og før noen spør hvorfor jeg fremdeles er her, så handler det om helse og økonomi. Jeg ble kronisk syk (fysisk) etter jeg fikk minstemann. En nerveskade etter epidural/keisersnitt, gjør at jeg trenger hjelp for å få hverdagen til å gå rundt. I tillegg har da inntektene mine gått ned ganske mye. 

Anonymkode: 3fab7...07d

Du er sterk som klarer å stå i dette selv når du vet hvem du har med å gjøre. Men vit at du ikke er slik som han får deg til å fremstå.

Hvordan opplever barna dine å ha en far som ofte blir sint og som slenger dritt og gir deg skylden? 
Har du familie som kan hjelpe til når det står på som verst? 
Bare du kan ta avgjørelsen om du velger å bli eller gå, og tiden etterpå kan bli hard uansett valg. Men bruk det helseapparatet og familie/venner du har for å støtte deg.  
TS 

Anonymkode: c20a3...7ac

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

Kan ikke si med sikkerhet at han var det, men han hadde veldig, veldig mange trekk.

Han var en rolig lavmælt fyr, sjarmerende,  en som hele byen ville sagt noe godt om, en støtte og hjelp for venner og naboer. Han var sjenert, hadde dårlig selvtillit, forsiktig. Han var rett og slett en godslig kar og jeg fallt pladask. Så en dag endret det seg trill rundt. Han ble kald og avvisende, den dårlige selvtilliten var helt borte rundt meg, han ble en kontrollerende fyr som plutselig visste nøyaktig hvordan han ville ha ting. Han begynte å kritisere meg og kommentere alt, alt jeg gjorde ble enten bortsett, pratet bort, eller kritisert. 

Han ble en totalt stakkars meg type og helt oppslukt i seg selv. Jeg var helt omtåket og forvirret i hodet mitt, jeg skjønte ingenting og han oppførte seg som om ingenting hadde skjedd. Han begynte å skrike til meg for ting, eide ikke evne til å kommunisere eller prøve å forstå, han tok alt jeg gjorde og sa som den verste kritikken mens hvis venner eller naboer kommenterte de samme tinga på samme måte, så lo han godt med de og liksom skjønte at det var en spøk eller vittig kommentar. 

Alle hans forholdt, vennskap, relasjoner, de var enten gærne, alkiser, utro, bare dumpa ham og stakk. Han var alltid offeret, ALLTID. 

Å være sammen med en person med covert narsistiske trekk er som å vente på en buss som aldri kommer. Vl var bare sammen noen måneder, men jeg sverger på at den mannen brakk av en bit av sjela mi som jeg aldri får igjen. Det er det sykeste jeg har vært med på.

Den vanvittige flotte mannen han var helt til det øyeblikket vi ble sammen, da snudde alt og den ekte ham kom frem. 

Anonymkode: 1cf0f...720

Å herregud. Godt at jeg ikke er alene. Jeg er på vei å gå ifra min mann som er Cover Narsisist. Du beskriver min mann her, skulle tro det var han som var eksen din. 

Jeg møtte han på date side og alt skjedde veldig fort, og jeg kvittet meg med leiligheten og bilen min og flyttet inn i huset med han. Jeg var i en sårbar tid den gangen.

Snart 10 år i huset hans med helvete for å si det mildt. Jeg gleder meg utrolig masse til å bli helt ferdig med han nå. Å være sammen med en cover narisist er farlig, de får andre til å tro det er du som er gal. 

Jeg har ingen som jeg kan snakke med som vil tro på meg, ingen forstår hva denne forstyrrelsen er for noe. 

I dag sa jeg forsiktig til han med tårer: "Du er slem, du bare vil at andre skal tro du er snill, men du er ett forferdelig menneske du og det er trist😥"

Reaksjonen hans var helt ubeskrivelig. Jeg kan fortelle om noen vil vite reaksjonen.

 

Anonymkode: 9aad8...f0b

[Sensi]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Å herregud. Godt at jeg ikke er alene. Jeg er på vei å gå ifra min mann som er Cover Narsisist. Du beskriver min mann her, skulle tro det var han som var eksen din. 

Jeg møtte han på date side og alt skjedde veldig fort, og jeg kvittet meg med leiligheten og bilen min og flyttet inn i huset med han. Jeg var i en sårbar tid den gangen.

Snart 10 år i huset hans med helvete for å si det mildt. Jeg gleder meg utrolig masse til å bli helt ferdig med han nå. Å være sammen med en cover narisist er farlig, de får andre til å tro det er du som er gal. 

Jeg har ingen som jeg kan snakke med som vil tro på meg, ingen forstår hva denne forstyrrelsen er for noe. 

I dag sa jeg forsiktig til han med tårer: "Du er slem, du bare vil at andre skal tro du er snill, men du er ett forferdelig menneske du og det er trist😥"

Reaksjonen hans var helt ubeskrivelig. Jeg kan fortelle om noen vil vite reaksjonen.

 

Anonymkode: 9aad8...f0b

Så forferdelig. Bra du er påvei ut. Hva var reaksjonen? 
 

Stor styrkeklem ❤️

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Noen som har erfaring med partner som er sårbar narcissist? 
Når forstod du at noe var utenom normalt og hvordan fant du/partner ut av at det var snakk om å være narcissist? 

 

Anonymkode: c20a3...7ac

Hva er en sårbar narsissist? Finner ikke den diagnosen noe sted.

Anonymkode: 91978...09c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Kan ikke si med sikkerhet at han var det, men han hadde veldig, veldig mange trekk.

Han var en rolig lavmælt fyr, sjarmerende,  en som hele byen ville sagt noe godt om, en støtte og hjelp for venner og naboer. Han var sjenert, hadde dårlig selvtillit, forsiktig. Han var rett og slett en godslig kar og jeg fallt pladask. Så en dag endret det seg trill rundt. Han ble kald og avvisende, den dårlige selvtilliten var helt borte rundt meg, han ble en kontrollerende fyr som plutselig visste nøyaktig hvordan han ville ha ting. Han begynte å kritisere meg og kommentere alt, alt jeg gjorde ble enten bortsett, pratet bort, eller kritisert. 

Han ble en totalt stakkars meg type og helt oppslukt i seg selv. Jeg var helt omtåket og forvirret i hodet mitt, jeg skjønte ingenting og han oppførte seg som om ingenting hadde skjedd. Han begynte å skrike til meg for ting, eide ikke evne til å kommunisere eller prøve å forstå, han tok alt jeg gjorde og sa som den verste kritikken mens hvis venner eller naboer kommenterte de samme tinga på samme måte, så lo han godt med de og liksom skjønte at det var en spøk eller vittig kommentar. 

Alle hans forholdt, vennskap, relasjoner, de var enten gærne, alkiser, utro, bare dumpa ham og stakk. Han var alltid offeret, ALLTID. 

Å være sammen med en person med covert narsistiske trekk er som å vente på en buss som aldri kommer. Vl var bare sammen noen måneder, men jeg sverger på at den mannen brakk av en bit av sjela mi som jeg aldri får igjen. Det er det sykeste jeg har vært med på.

Den vanvittige flotte mannen han var helt til det øyeblikket vi ble sammen, da snudde alt og den ekte ham kom frem. 

Anonymkode: 1cf0f...720

Jeg opplever mye av det samme som du beskriver. Dog er jeg mann og det er min kvinnelige kjæreste som behandler meg dårlig. Hun var også sjenert og forsiktig da vi traff hverandre. Hun hadde flere forhold bak seg og hun fortalte masse om hvor dårlig hun hadde blitt behandlet av tidligere partnere. Jeg trodde på henne og siden jeg hadde mye av samme erfaring i mitt tidligere ekteskap ble jeg kanskje litt for naiv. Den første tiden var veldig fin, men etterhvert begynte jeg å stille litt spørsmål ved all denne ulykka hun hadde opplevd og det var alltid andres feil. Så begynte kritiseringen av meg å bli stadig mer omfattende. Hun kunne beskylde meg for mye og hun ble stadig mer "sjefete". Slik står det i dag. Det er veldig vanskelig å forholde seg til henne. Voldsomme krangler og hun er helt uten evne å se sin egen rolle i tidligere forhold og vårt forhold. Hun er svært opptatt av hva sier om henne og kan le godt når andre spøker litt med henne. Når jeg gjør det blir hun rasende. 

Anonymkode: ab2b1...7f6

[AnonymBruker]

Jeg blir kvalm av å lese denne tråden. Nettopp kommet meg ut av det jeg vil kalle et 10 år langt mareritt med opp og nedturer. Mest nedturer og de siste tre årene har rett og slett vært fryktelige. Er så utslitt mentalt og fysisk at jeg ble sykemeldt en god del måneder etter bruddet. 
 

Kan virke som om disse mennene opptrer ganske likt. Historiene er som å lese om min ex. Jeg skjønte jo at noe var riv ruskende galt, men det er først i etterkant jeg klarer å se hvor ille det faktisk var. 

Anonymkode: 923c6...d30

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Å herregud. Godt at jeg ikke er alene. Jeg er på vei å gå ifra min mann som er Cover Narsisist. Du beskriver min mann her, skulle tro det var han som var eksen din. 

Jeg møtte han på date side og alt skjedde veldig fort, og jeg kvittet meg med leiligheten og bilen min og flyttet inn i huset med han. Jeg var i en sårbar tid den gangen.

Snart 10 år i huset hans med helvete for å si det mildt. Jeg gleder meg utrolig masse til å bli helt ferdig med han nå. Å være sammen med en cover narisist er farlig, de får andre til å tro det er du som er gal. 

Jeg har ingen som jeg kan snakke med som vil tro på meg, ingen forstår hva denne forstyrrelsen er for noe. 

I dag sa jeg forsiktig til han med tårer: "Du er slem, du bare vil at andre skal tro du er snill, men du er ett forferdelig menneske du og det er trist😥"

Reaksjonen hans var helt ubeskrivelig. Jeg kan fortelle om noen vil vite reaksjonen.

 

Anonymkode: 9aad8...f0b

Jeg vil vite!

Anonymkode: 923c6...d30

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Å herregud. Godt at jeg ikke er alene. Jeg er på vei å gå ifra min mann som er Cover Narsisist. Du beskriver min mann her, skulle tro det var han som var eksen din. 

Jeg møtte han på date side og alt skjedde veldig fort, og jeg kvittet meg med leiligheten og bilen min og flyttet inn i huset med han. Jeg var i en sårbar tid den gangen.

Snart 10 år i huset hans med helvete for å si det mildt. Jeg gleder meg utrolig masse til å bli helt ferdig med han nå. Å være sammen med en cover narisist er farlig, de får andre til å tro det er du som er gal. 

Jeg har ingen som jeg kan snakke med som vil tro på meg, ingen forstår hva denne forstyrrelsen er for noe. 

I dag sa jeg forsiktig til han med tårer: "Du er slem, du bare vil at andre skal tro du er snill, men du er ett forferdelig menneske du og det er trist😥"

Reaksjonen hans var helt ubeskrivelig. Jeg kan fortelle om noen vil vite reaksjonen.

 

Anonymkode: 9aad8...f0b

Det er så vanskelig å få noen til å tro på historene man forteller om hvordan man har det i en forhold med en sårbar narcissits. Men så bra at du har tatt steget videre og tenker på å gå din vei! Har dere barn sammen? Fortell gjerne om reaksjonene hans. Jeg tror deg ❤️ 
TS 

Anonymkode: c20a3...7ac

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hva er en sårbar narsissist? Finner ikke den diagnosen noe sted.

Anonymkode: 91978...09c

Covert narcisisst 

Anonymkode: 923c6...d30

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Noen som har erfaring med partner som er sårbar narcissist? 
Når forstod du at noe var utenom normalt og hvordan fant du/partner ut av at det var snakk om å være narcissist? 

 

Anonymkode: c20a3...7ac

Det er en maske som de har på. De velger selv hvordan masken skal være. 

Min snart ekssamboer sin maske er:

Jeg er verdens snilleste person

Jeg er raus

Jeg er hjelpsom

Jeg sier alltid ja

Jeg er tålmodig og jordnær

Jeg tar riktige valg og holder avtaler og rydder alltid opp etter meg, samtidig er jeg svigermors sin drøm. Jeg lytter til alt hun sier som jeg egentlig driter oppi og jeg hjelper henne med kaken og oppvasken. Jeg takker også alltid for maten og jeg kjøper alltid med meg blomster når jeg kommer på besøk.

 

Uten masken:

En kald og egoistisk person som vil knekke selvfølelsen din for å sliope å møte sitt egent skadede selvbilde. De frykter å se seg selv og de bruker andre for å slippe å se hvor skadet de er. De skylder derfor på alle andre, alltid. Det er nye mer innviklet enn dette. Å være med en slik person er ekstremt skadelig! De eier ikke samvittighet!! 

 

Anonymkode: 9aad8...f0b

[AnonymBruker]

Om han finner ut av at han er en narsissist eller aksepterer antagelsen om at han er det, så er han høyst sannsynlig ikke en narsissist. Du har den intelligente narsissisten, Sam Vaknin, han ble diagnostisert av profesjonelle fem ganger før han innså at noe var galt med han. En narsissist vil i de aller fleste tilfeller aldri gå med på at de er det.

Jeg har vært sammen med en selv. Det var love bombing i starten, erklærte at han elsket meg etter 2 uker, traff familien etter 3 uker (reise til utlandet). Han startet med å bryte meg ned ganske tidlig i forholdet. Snakket kun om seg selv, her inn under hvor gale hans ekser var. Alt de hadde tvunget han til å gjøre osv. Det var alltid stakkars han. Mye syk (les: manflu).
Det var omkring tiden jeg gjorde det slutt, at jeg forstod at han er en narsissist - dvs 9 måneder.  Jeg var i et konstant tankekjør fordi han var så ustabil. Sinna på meg, frekk, samtidig som han sa at han elsket meg. Jeg var hele tiden på nettet å googlet disse mønster. Jo mer jeg googlet jo flere treff fikk jeg på narsissistiske trekk. 
Skulle ønske jeg aldri hadde møtt han. Han har brukt meg for å trykke meg ned og oppløfte seg selv. Helt sykt. Jeg trodde han var glad i meg, men han var glad i oppmerksomheten han fikk. 

Anonymkode: 2b50d...917

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker said:

Hva er en sårbar narsissist? Finner ikke den diagnosen noe sted.

Anonymkode: 91978...09c

Det er ikke en diagnose i Norge, bl.a i USA er det. I Norge defineres det som en personlighetsforstyrrelse

Anonymkode: 2b50d...917

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg opplever mye av det samme som du beskriver. Dog er jeg mann og det er min kvinnelige kjæreste som behandler meg dårlig. Hun var også sjenert og forsiktig da vi traff hverandre. Hun hadde flere forhold bak seg og hun fortalte masse om hvor dårlig hun hadde blitt behandlet av tidligere partnere. Jeg trodde på henne og siden jeg hadde mye av samme erfaring i mitt tidligere ekteskap ble jeg kanskje litt for naiv. Den første tiden var veldig fin, men etterhvert begynte jeg å stille litt spørsmål ved all denne ulykka hun hadde opplevd og det var alltid andres feil. Så begynte kritiseringen av meg å bli stadig mer omfattende. Hun kunne beskylde meg for mye og hun ble stadig mer "sjefete". Slik står det i dag. Det er veldig vanskelig å forholde seg til henne. Voldsomme krangler og hun er helt uten evne å se sin egen rolle i tidligere forhold og vårt forhold. Hun er svært opptatt av hva sier om henne og kan le godt når andre spøker litt med henne. Når jeg gjør det blir hun rasende. 

Anonymkode: ab2b1...7f6

Man tror på mye når endorminer og dopamin suser gjennom kroppen den første tiden og man kanskje er litt for naiv og godtroende. men når det roer seg så kommer den ekte, sanne "jeg" frem. Så fint du deler, du som mann.  Jeg håper du klarer å se at du ikke er roten til hennes problemer og kritikk, og setter grenser for deg selv. Du har min fulle støtte ❤️  
TS 

Anonymkode: c20a3...7ac

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Å være med en slik person er ekstremt skadelig! De eier ikke samvittighet!! 

Jeg følte meg, og føler meg virkelig skadet etter ca et halvt år til sammen med en sånn, når jeg leser folk her som har fått barn og vært sammen i årevis, jeg får helt vondt i meg.

Hele forholdet med eksen min føltes som å ha en saktevirkende lav dose gift sprøytet i meg hver dag. Jeg fikk aldri nok luft med ham, det var som å nesten drukne hver dag. 

Anonymkode: 1cf0f...720