Jeg blir nedstemt av mamma. Gleder meg ikke til ferien da jeg skal være 1 uke hos henne..

[AnonymBruker]

Da jeg vokste opp var mamma sammen med en mann som på mange måter ikke var bra. Jeg har gått flere år i terapi pga han, men det er ikke det denne historien handler om. Han var/er også kriminell. 
Men jeg savner slik livet var da vi hadde gode stunder. Han skapte mye mer liv i hverdagen. Han kjenner mye flere folk, er veldig uredd osv. Vi reiste også på ferie. Mamma har alltid vært og er mer generelt engstelig og ser en fare i alt. Hun vet veldig lite om alt og er mer den som bare vil ta ting rolig og være hjemme. Hun skylder på trang økonomi, derfor er hun hjemme og på jobb absolutt hele tiden. Hun besøker knapt meg og de andre barna sine også, fordi det er sånn tiltak å reise. De hun har som venner blir mer og mer introverte, og de som lett er med på ting er ofte opptatt fordi de har større nettverk. De har enten syke barn/familie eller har ikke tid til henne fordi de passer barnebarn eller kjæledyr. Enten er de syke selv. Mamma er aldri opptatt med slik fordi hun ikke kjenner nok folk. Hun kjenner en del men hun er ikke førsteprio. 
Jeg er lik henne på dette området. Jeg sliter med å holde på vennskap. Vennene mine slutter å holde kontakt fordi de finner nye. Og de nye jeg møter slutter å svare så da gidder jeg ikke pushe dem. 
Jeg er ikke noen sprudlende person selv, og i store perioder er interessefeltet mitt veldig snevert, noe som er kjipt. 
Pappa var heller ikke noen sprudlende person. Så jeg er vel ikke heldig genetisk sett med humøret. 
Og det gjør meg nedstemt. Jeg er redd for at jeg skal bli mer og mer lik henne... 

Hva kan man egentlig gjøre for å ikke bli som foreldrene sine? 

Anonymkode: c7ab7...c92

[AnonymBruker]

Hvorfor "skal" du være en uke et sted du egentlig ikke har lyst til å være? Det er vel bare å si du har andre planer, så du har bare tid til f.eks. 3 dager eller noe hos henne. Finn på noe annet å gjøre på dine dyrebare feriedager når du har fri. Dra til et eller annet flott sted i Norge og se på naturen, Geiranger eller noe kanskje, bo på hotell og kos deg.

Hvis samvær med noen trykker deg ned og ikke gjør deg lykkelig, synes jeg ikke du SKAL dra dit og være der så lenge. Det er ikke bra for deg.

Anonymkode: a3860...79e

[AnonymBruker]

du må ikke ha ferie med henne. si nei og slutt og sutre

Anonymkode: 6dc61...6bf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Da jeg vokste opp var mamma sammen med en mann som på mange måter ikke var bra. Jeg har gått flere år i terapi pga han, men det er ikke det denne historien handler om. Han var/er også kriminell. 
Men jeg savner slik livet var da vi hadde gode stunder. Han skapte mye mer liv i hverdagen. Han kjenner mye flere folk, er veldig uredd osv. Vi reiste også på ferie. Mamma har alltid vært og er mer generelt engstelig og ser en fare i alt. Hun vet veldig lite om alt og er mer den som bare vil ta ting rolig og være hjemme. Hun skylder på trang økonomi, derfor er hun hjemme og på jobb absolutt hele tiden. Hun besøker knapt meg og de andre barna sine også, fordi det er sånn tiltak å reise. De hun har som venner blir mer og mer introverte, og de som lett er med på ting er ofte opptatt fordi de har større nettverk. De har enten syke barn/familie eller har ikke tid til henne fordi de passer barnebarn eller kjæledyr. Enten er de syke selv. Mamma er aldri opptatt med slik fordi hun ikke kjenner nok folk. Hun kjenner en del men hun er ikke førsteprio. 
Jeg er lik henne på dette området. Jeg sliter med å holde på vennskap. Vennene mine slutter å holde kontakt fordi de finner nye. Og de nye jeg møter slutter å svare så da gidder jeg ikke pushe dem. 
Jeg er ikke noen sprudlende person selv, og i store perioder er interessefeltet mitt veldig snevert, noe som er kjipt. 
Pappa var heller ikke noen sprudlende person. Så jeg er vel ikke heldig genetisk sett med humøret. 
Og det gjør meg nedstemt. Jeg er redd for at jeg skal bli mer og mer lik henne... 

Hva kan man egentlig gjøre for å ikke bli som foreldrene sine? 

Anonymkode: c7ab7...c92

 

Du er i den heldig og unike posisjonen at du er svært intelligent og du klarer å ha overoppsyn med hele denne situasjonen. Bare det at du er klar over hva dine foreldres egenskaper er, gjør at du kan styre unna selv, 

Anonymkode: 32c91...e75

[AnonymBruker]

Jeg tenker at du gjør lurt i å trene på være litt mer sosial, og kanskje komme utenfor din egen komfortsone. Det kan være krevende, skummelt og uvant. Hvis du føler deg nedstemt så prøv å smile litt mer. En smilende person er mer tiltalende og lettere å prøve å komme i kontakt med. Og man har det bedre selv også.

I stedet for å reise hjem til din mor som drar deg lenger ned, prøv å reise på en tur alene

Jeg hadde det litt som deg da jeg var yngre, men har jobbet meg ut av det. Små steg men deilig når du merker fremgang. 
Jeg dro blant annet til Palma alene. Gikk veldig fint.

Prøv å se deg selv utenfra og tenk igjennom hvordan du vil at andre skal se deg.

Det at du er bevisst tror jeg er viktig for at du ikke bli som din mor.

Anonymkode: 995d6...145

[AnonymBruker]

Du gjør deg slv til den du vil og trives med. Skjønner ikke at du må være hos din mor én uke av ferien, hvis du ikke egentlig ønsker det. Du spør om hvordan du skal unngå å bli lik henne - da er i hvert fall første skritt å ikke tilbringe én uke sammen, men heller gjøre noe du vil - gjerne sammen med andre som ikke trekker deg inn i samme spiralen.

Anonymkode: d04a9...4fd