Føler seg ensom som foreldreløst "enebarnet" med halvsøsken, som igjen har en stor sammensveiset søskenflokk

[AnonymBruker]

Moren min var rusmisbruker og døde da jeg var liten, via moren min har jeg to eldre søsken og er altså atpåklatt. Min pappa hadde bare meg som eneste barn, så via han er jeg enebarn. Mine søsken har flere andre søsken via sin far. Mine søsken bodde i en annen del av landet da mamma døde, men besøkte meg og min far mye i ferier. 

Min pappa døde brått da jeg var tenåring. Jeg flyttet da etter barnevernets godkjennelse fra venner og annen trygg familie på pappas side, og til byen der min mors familie bodde. Jeg kjente få en mammas slektninger godt, og måtte på mange måter starte på nytt. Både skape vennskap og bygge familiebånd etter mange år uten mye kontakt. Ble blandt annet kjent med en bestemor, som ikke tok kontakt med meg når jeg bodde hos pappa. Ble dermed kjent med henne som tenåring. Og jeg flyttet faktisk inn hos et av mine søsken, som ble min fostermor.

Jeg fortsette å reise til hjembyen min i helger, for å bevare kontakt med pappas familie. Når jeg ble myndig ble jeg brått veldig alene, og det ble ikke lenger naturlig å regne mitt søsken sitt hjem til hjemme lenger. Det hadde kanskje vært noe annet om jeg hadde bodd hos en fosterfamilie utenfor familie.

Nå er jeg voksen med egne barn og mann. Jeg er ikke alene i livet. Likevel føler jeg meg svært alene i familieselskap,  når mine søsken har en hel gjeng andre søsken der med egne barn som kjenner hverandre godt og treffes masse. Jeg har naturlig aldri blitt en del av denne søskenflokken da jeg er enebarn på andre siden, og ikke deres søsken. Vi snakker fint og handler ikke om sjalusi, men bare et savn om å føle meg som en del av et felleskap fra min side.

Vet ikke helt hvordan ta fat på disse følelsene. Gått en del til psykolog nå senere år, og fått blandt annet PTSD diagnose som følge av mine flytting og vanskelig tilknytning. 

Er det noen som forstår mine følelser?

Jeg har nytt liv nå , men i en by jeg ikke kommer fra. Selv om jeg har bodd her halve livet. Er ikke et alternativ å flytte tilbake der jeg kommer fra. Vi har jobber og barnas liv er her, men likevel kjenner jeg på at jeg hører hjemme i hjembyen min. Jeg kjenner meg trist etter å ha f eks vært på besøk der og når vi kommer hjem til byen vi bor i. Familien min i hjembyen er en del mer inkluderende og forstår meg ,og kjenner mim oppvekst godt. Familien på mammas side ble kjent med meg som tenåring. 

Anonymkode: e5f7f...a7a

[AnonymBruker]

Ta kontakt med dine søsken og beskriv slik som du har gjort her at du føler deg litt ensom og trenger familie osv. helt sikker på at du forstår 

Anonymkode: 373e5...1ca

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ta kontakt med dine søsken og beskriv slik som du har gjort her at du føler deg litt ensom og trenger familie osv. helt sikker på at du forstår 

Anonymkode: 373e5...1ca

Har snakket mye om dette,  men får da tilbakemelding om at jeg ikke er fornøyd og for eksempel: "ta meg som jeg er, blir aldri ditt drømmesøsken".

Anonymkode: e5f7f...a7a

[AnonymBruker]

Vanskelig å bli nedstemt etter tid som skal være koselige familiesammenkomster, og som egentlig også er det.

Går litt utover andre relasjoner, fordi jeg blir nedstemt og også blir redd for å miste andre. Derfor klamrer meg kanskje mer til andre enn jeg ønsker. Eks: avtaler med andre etter slike sammenkomster,  så jeg får bekreftelse på at andre vil se meg og oss.

Anonymkode: e5f7f...a7a

[AnonymBruker]

Er det slik at du føler deg nærmere dine halvsøsken enn de føler seg nærmere deg? At du synes dere har god kjemi og er nære og de ikke tenker likedan? Eller er det slik at dere i utgangspunktet ikke er bestevenner, men du skulle ønske du hadde 'flokken' og dette blir tydelig i familieselskaper?

Jeg spør fordi det er ganske vanlig å kjenne på sorg over mangel på A4-familien. Det er jo vanlig f.eks. etter et samlivsbrudd, selv om man ikke ønsker partner tilbake. Eller når mor eller far får nye barn med en annen partner, selv om man kanskje ikke har så mye felles med disse barna eller har et genuint ønske om vennskap.

Det er jo ikke slik at alle med søsken er så nære dem. Jeg er nær min søster, min mann er overhodet ikke nær sin bror. Min mor har mange søsken, men er bare nær et par av dem. Resten treffer hun i familieselskaper. Og i selskapene er det kanskje lett å tenke "så stor og flott familie", men det er jo ikke annet enn et litt formelt sammenkomst folk dukker opp på.

Underlig nok hører jeg sjelden enebarn snakke om denne sorgen, de er vant til status quo og må 'skape' sin familie gjennom vennskap. Har man halvsøsken føler man det er noe man kunne hatt, men mistet og man fokuserer mye på det.

Anonymkode: 73d26...8e9