Forstår partneren din hvilken påkjenning det er å bære frem og føde barn?

[AnonymBruker]

Ikke sikkert det var en stor påkjenning for deg da, men det var det for meg😅

Greit nok svangerskap, men fødsel og tiden etterpå var bånn i bøtta. Fikk depresjon også. Bare... skikkelig dritt. Og kroppen (og underlivet) er langt ifra tilbake i brukbar form.

Men mannen min, han er egentlig klar for nestemann nå. Opplever at han ikke helt forstår hvor mye det kostet meg å få det barnet. Og at jeg selvfølgelig er redd for at det blir like kjipt neste gang...

Hva med deg? Får du forståelse fra din partner for at det er noe du gruer deg til å gjøre igjen? Eventuelt faktisk ikke ønsker å gjøre igjen...

Anonymkode: 920db...e8b

[AnonymBruker]

Tror ikke det, men det gjorde ikke jeg heller før jeg fikk barn😊

Anonymkode: 71b17...746

[AnonymBruker]

Hvordan kan en mann som ikke er i stand til å være gravid eller føde pga av sitt kjønn forstå det? 
Han kan forstå at en går gjennom en forandring rent fysisk, psykisk og hormonelt, men hvor mye hensyn han viser er avhengig av hans omsorgsevner, følelser og et reellt ønske om barn. 
De ettervirkningene rent fysisk og psykisk må du søke hjelp for, og kommunikasjon og ærlighet er sofa og omega . 
Å falle for fristelsen til å anklage mannen for alt hjelper ingen i det lange løp. 
Ta ansvar for deg og familien din og søk hjelp. 
Hva resultatet blir vil vise seg 

Anonymkode: 654ad...19c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Tror ikke det, men det gjorde ikke jeg heller før jeg fikk barn😊

Anonymkode: 71b17...746

Neida, så klart. Men etter at han har sett deg gå igjennom det?

Anonymkode: 920db...e8b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Hvordan kan en mann som ikke er i stand til å være gravid eller føde pga av sitt kjønn forstå det? 
Han kan forstå at en går gjennom en forandring rent fysisk, psykisk og hormonelt, men hvor mye hensyn han viser er avhengig av hans omsorgsevner, følelser og et reellt ønske om barn. 
De ettervirkningene rent fysisk og psykisk må du søke hjelp for, og kommunikasjon og ærlighet er sofa og omega . 
Å falle for fristelsen til å anklage mannen for alt hjelper ingen i det lange løp. 
Ta ansvar for deg og familien din og søk hjelp. 
Hva resultatet blir vil vise seg 

Anonymkode: 654ad...19c

Han bør jo kjenne konen så godt at han ser at det er noe. Spør hvordan det går. Ser at hun er sliten. Oppsøker info selv. Kan ikke være slik at den gravide/mor alltid skal ta tak alene. De er en familie. 

Anonymkode: 70a4a...38b

[AnonymBruker]

Forstod du hva venninner/bekjente /artikler /innlegg på nett fortalte deg om hva som kunne skje og hvilken belastning de hadde? 

Hvis du forstod omfanget er det rart du valgte å få barn. Hvis du ikke skjønte det så er du ikke så veldig annerledes enn det han er.

"Det er den som har skoa på seg som kjenner hvor de klemmer"

Anonymkode: ded28...9cc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Han bør jo kjenne konen så godt at han ser at det er noe. Spør hvordan det går. Ser at hun er sliten. Oppsøker info selv. Kan ikke være slik at den gravide/mor alltid skal ta tak alene. De er en familie. 

Anonymkode: 70a4a...38b

Hvis du hadde lest hva jeg skrev så innbefatter det også det du nevner. 
Omsorgsevner , men en mann kan aldri vite eksakt hva vi går gjennom. 
Samme som at vi ikke skjønner akkurat hvordan det er å være mann.

Det vi har felles er øyner, ører, hjerne og hjerte bla. 
Da må vi sørge for en god kommunikasjon og vise at en bryr seg . 
Hvis ingenting av det fungerer, så er det ingenting å bygge forholdet på 

Anonymkode: 654ad...19c

[Anonym6789]

Han skjønte det ikke alltid, men forstod når jeg forklarte. Enkelte situasjoner. 

Jeg var kvalm og kastet opp hele forrige svangerskap, og han har aldri pushet på at vi skal få nr 2 selvom han alltid har ønsket seg to tette. 

[AnonymBruker]

Ja, nesten bedre enn jeg forsto det selv tror jeg. Han har vært helt utrolig gjennom både svangerskap, fødsler og barselperioder, og er en langt bedre far enn jeg er mor. Kunne aldri gjort dette uten han! ❤️

Anonymkode: c0155...919

[AnonymBruker]

Ja, han har hatt stor forståelse for det. Det er også jeg som har hatt det største ønsket om flere barn, men jeg er ganske sikker på at han ville hatt forståelse om det hadde vært motsatt. Jeg syns svangerskapene var skikkelig harde, men hadde lette fødsler. Omveltningen det medfører å få barn, tror jeg imidlertid var tøffere for mannen enn for meg. Og det bidro kanskje til at han nærmest trodde det hele var tøffere for meg enn det egentlig var. 

Anonymkode: 80649...6e0

[AnonymBruker]

Noen går 30 kilometer på ski eller løper halvmarathon i 17 uke av graviditeten.

Andre sykemelder seg i uke 3 fordi det er så stor belastning. 

Tror mye handler om at enkelte gravide kvinner sykeliggjør seg også. 

Min eks var ikke en dag sykemeldt, trente på treningssenteret frem til uke 26, gikk daglige turer. 

I dsg er det vel flere som blir sykemeldt enn de som holder seg friske. 

 

Anonymkode: b8c7f...761

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Noen går 30 kilometer på ski eller løper halvmarathon i 17 uke av graviditeten.

Andre sykemelder seg i uke 3 fordi det er så stor belastning. 

Tror mye handler om at enkelte gravide kvinner sykeliggjør seg også. 

Min eks var ikke en dag sykemeldt, trente på treningssenteret frem til uke 26, gikk daglige turer. 

I dsg er det vel flere som blir sykemeldt enn de som holder seg friske. 

 

Anonymkode: b8c7f...761

Du vet at folk er forskjellige og får ulike plager ja? Jeg trener fortsatt på treningssenter i uke 40, jeg må være myyyye sprekere enn den late eksen din jeg da! 🤦🏻‍♀️
 

Å bli sykemeldt i uke 3 av graviditeten er godt gjort, med tanke på at graviditetstesten ikke kan slå ut så tidlig. 

Anonymkode: 3fb2a...03e

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Hvordan kan en mann som ikke er i stand til å være gravid eller føde pga av sitt kjønn forstå det? 
Han kan forstå at en går gjennom en forandring rent fysisk, psykisk og hormonelt, men hvor mye hensyn han viser er avhengig av hans omsorgsevner, følelser og et reellt ønske om barn. 
De ettervirkningene rent fysisk og psykisk må du søke hjelp for, og kommunikasjon og ærlighet er sofa og omega . 
Å falle for fristelsen til å anklage mannen for alt hjelper ingen i det lange løp. 
Ta ansvar for deg og familien din og søk hjelp. 
Hva resultatet blir vil vise seg 

Anonymkode: 654ad...19c

han bør jo til en viss grad forstå det ved at han lever sammen med den gravide, samt er vitne til en tøff fødsel. 

Endret 6. juni 2022 av Maleficenta

[Chantielle]

Ryddet for innlegg av utestengt bruker,samt svar til dette.

Chantielle mod.

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Noen går 30 kilometer på ski eller løper halvmarathon i 17 uke av graviditeten.

Andre sykemelder seg i uke 3 fordi det er så stor belastning. 

Tror mye handler om at enkelte gravide kvinner sykeliggjør seg også. 

Min eks var ikke en dag sykemeldt, trente på treningssenteret frem til uke 26, gikk daglige turer. 

I dsg er det vel flere som blir sykemeldt enn de som holder seg friske. 

 

Anonymkode: b8c7f...761

det handler da ikke om å sykeliggjøre seg. Msnge blir skikkelig dårlige rt graviditet

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 6.6.2022 den 15.00):

Ikke sikkert det var en stor påkjenning for deg da, men det var det for meg😅

Greit nok svangerskap, men fødsel og tiden etterpå var bånn i bøtta. Fikk depresjon også. Bare... skikkelig dritt. Og kroppen (og underlivet) er langt ifra tilbake i brukbar form.

Men mannen min, han er egentlig klar for nestemann nå. Opplever at han ikke helt forstår hvor mye det kostet meg å få det barnet. Og at jeg selvfølgelig er redd for at det blir like kjipt neste gang...

Hva med deg? Får du forståelse fra din partner for at det er noe du gruer deg til å gjøre igjen? Eventuelt faktisk ikke ønsker å gjøre igjen...

Anonymkode: 920db...e8b

Kan tenke meg at det er sårt for deg å føle at du ikke blir forstått. Blir vel kanskje litt som at han ikke ser deg og anerkjenner all dritten du har stått i? Det er jo en ganske ensom følelse. Vet ikke, bare kjente meg igjen i det du skrev. 

Ikke helt samme historie her, men følte ikke at mannen forsto hvor psykisk tøft det var for meg med IVF. Er gravid nå og har hatt litt diverse fysiske plager, men jeg synes selv jeg har hatt et lett svangerskap, så langt hvertfall (bank i bordet). Får nå masse forståelse fra mannen om at det er tøft å være gravid, men det er virkelig peanuts i forhold til IVF-prosessen. 

Hvis vi hypotetisk sett hadde måttet bestemme oss for eventuelle søskenforsøk i morgen, hadde det blitt nei fra meg. Det blir ikke helt sammenlignbart med din situasjon fordi vi begge vet at det er for ferskt og for tidlig til å egentlig ta en beslutning. Men jeg merker at det gjør meg godt at jeg har tatt en slags foreløpig beslutning med mulighet for å ombestemme meg. For meg handler det om å ta tilbake kontrollen. Og jeg tror egentlig at jeg kommer til å ombestemme meg med tiden. Kanskje det er noe sånt du trenger? 

Anonymkode: dc096...a71

[AnonymBruker]

Både ja og nei. Noe forsto han ikke, og annet forsto han bedre enn meg. Her var det heller problemer med at han sliter med å sette andre foran seg selv. Han forsto at jeg hadde veldig vondt etter fødselen, men klarte ikke sette sine behov for å se på TikTok til side for å hjelpe meg opp av sengen så jeg kunne komme meg på do. Typ sånn.

Anonymkode: c39a5...f74