Leve ulykkelig resten av livet?

[AnonymBruker]

Jeg er i et dødt forhold. Vi har tvillinger på 20 som begge har flyttet ut for å studere. Har hvert vårt soverom og har ikke hatt sex på 3 år. Jeg er over hodet ikke interessert i å være intim med han (eller andre, for den saks skyld). Jeg prøvde å gå, men havnet i en dyp depresjon med selvmordstanker, så jeg flyttet tilbake. Nå bor vi vel sammen av praktiske grunner og det er jo ikke ideelt. Jeg savner ikke intimitet og sex så jeg kan leve slik, men vi krangler mye, har ikke noe å snakke om og finner aldri på noe sammen. Vi har ikke vært på ferie sammen på over 10 år. Jeg tenker hele tiden på å kjøpe meg en egen bolig og har et ønske om å kjenne på lykke igjen, det har jeg ikke gjort på veldig mange år, men da kommer tanken på depresjonen tilbake og jeg holder ut litt til...og litt til...og enda litt til...og sånn går månedene og årene. Jeg er aldri glad. Aldri lykkelig, men heller ikke deprimert. Jeg er liksom bare helt flat. 

Økonomisk kan det bli vanskelig å flytte, men jeg tror jeg kan kvalifisere til kommunalt startlån. Jeg er bare så forbanna redd for å bli ensom og få selvmordstanker igjen.... Har veldig lite nettverk og ingen i familien å snakke med. 

Jeg vet at det aldri kan repareres og jeg vil heller ikke jobbe med forholdet. Det er ikke noe kjærlighet der.

Er det noen som har opplevd noe lignende? Hva gjorde du? Eller er det noen som har noen gode råd? Jeg vet jo at jeg kan fortsette å leve slik i mange år til, men er i begynnelsen av 40-årene og har mange år igjen, er litt kjipt å leve halve livet ulykkelig.....men vet jo ikke om jeg blir lykkelig alene heller......

Anonymkode: fd2cd...573

[AnonymBruker]

Høres ut som om du trenger psykolog 

Anonymkode: 56812...1d4

[AnonymBruker]

Du må få revet av den navlestrengen. Nå. Samtidig få hjelp med dine psykologiske utfordringer. Kontakte fastlege og sjekke muligheter for hjelp. 
Du kan ha et nydelig liv i vente.

Anonymkode: aaa69...f06

[AnonymBruker]

Jeg vet hva du mener, jeg følte det også slik, vi var ikke sammen like lenge og vi hadde ikke barn, men ellers likt. Når jeg gikk så fikk jeg en alvorlig depresjon og et tomme og intet som ikke kan forklares. 

Andre gangen jeg gikk hadde jeg en psykolog stående klar, depresjonen og driten kom den, men nå var jeg forberedt. 

For meg var det slik at jeg hadde egentlig mye følelser og opplevelser fra oppveksten min som jeg aldri hadde bearbeidet. Eksen min og hverdagslivet med ham, selv om det var flatt og manglet alt, var en flukt fra fortiden min.

Når jeg flyttet og var alene, så var det ikke noen eller noe annet som var en avledning og alt slo meg på en gang i form av depresjoner og smerte.

Du er ikke lykkelig sier du, jeg vet hva du mener med at du er flat, du er i noe som heter dissonans, du er emosjonelt avskjært, når du flyttet vekk så begynte du å føle, og da kom all smerten du aldri har sett før eller latt deg kjenne på.

Jeg vet ikke om jeg har rett eller om du kjenner deg igjen i noe, men det er help å få og livet kan virkelig bli bra på andre siden.

Det er tid for å gjøre noe du kanskje ikke har følt på mange år, kjenne og føle på dine behov og dine følelser. 

Anonymkode: e78d4...240

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Jeg er i et dødt forhold. Vi har tvillinger på 20 som begge har flyttet ut for å studere. Har hvert vårt soverom og har ikke hatt sex på 3 år. Jeg er over hodet ikke interessert i å være intim med han (eller andre, for den saks skyld). Jeg prøvde å gå, men havnet i en dyp depresjon med selvmordstanker, så jeg flyttet tilbake. Nå bor vi vel sammen av praktiske grunner og det er jo ikke ideelt. Jeg savner ikke intimitet og sex så jeg kan leve slik, men vi krangler mye, har ikke noe å snakke om og finner aldri på noe sammen. Vi har ikke vært på ferie sammen på over 10 år. Jeg tenker hele tiden på å kjøpe meg en egen bolig og har et ønske om å kjenne på lykke igjen, det har jeg ikke gjort på veldig mange år, men da kommer tanken på depresjonen tilbake og jeg holder ut litt til...og litt til...og enda litt til...og sånn går månedene og årene. Jeg er aldri glad. Aldri lykkelig, men heller ikke deprimert. Jeg er liksom bare helt flat. 

Økonomisk kan det bli vanskelig å flytte, men jeg tror jeg kan kvalifisere til kommunalt startlån. Jeg er bare så forbanna redd for å bli ensom og få selvmordstanker igjen.... Har veldig lite nettverk og ingen i familien å snakke med. 

Jeg vet at det aldri kan repareres og jeg vil heller ikke jobbe med forholdet. Det er ikke noe kjærlighet der.

Er det noen som har opplevd noe lignende? Hva gjorde du? Eller er det noen som har noen gode råd? Jeg vet jo at jeg kan fortsette å leve slik i mange år til, men er i begynnelsen av 40-årene og har mange år igjen, er litt kjipt å leve halve livet ulykkelig.....men vet jo ikke om jeg blir lykkelig alene heller......

Anonymkode: fd2cd...573

Du bør la han gå. Kanskje du kan bli lykkelegare utan han. Kanskje ikkje. Men du skuldar både deg og han og avslutte dette. 

Anonymkode: 1b918...daa

[AnonymBruker]

Du må fikse 2 ting: terapi og en levelig ny bolig. Da kan du komme videre. 

Anonymkode: 67f9f...af1

[AnonymBruker]

Du skriver at dere krangler mye, barna har flyttet ut, dere har ingen felles interesser og dere har ikke sex. Hva får deg til å tro at dette varer livet ut. Hvis ikke du går vil din mann gjøre det etterhvert. Og da er du like langt.

Anonymkode: 93d30...dd0

[AnonymBruker]

Det er mange som lever slik. Men de fleste for «barnas skyld» nå er deres barn utflyttet og ingenting holder deg der. Søk om startlån på husbanken i dag. Gjøres enkelt på internett. Se etter nytt hus/lelighet. Du er i 40-årene… det er nå livet begyner😉 

 

Anonymkode: 1afc6...740

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 6.6.2022 den 11.28):

Du skriver at dere krangler mye, barna har flyttet ut, dere har ingen felles interesser og dere har ikke sex. Hva får deg til å tro at dette varer livet ut. Hvis ikke du går vil din mann gjøre det etterhvert. Og da er du like langt.

Anonymkode: 93d30...dd0

Jeg tror ikke det vil vare livet ut, jeg håper virkelig ikke det gjør det! Har i mange år håpet at han skulle gå og finne noen andre, da slipper jeg skyldfølelsen hvis jeg går. Han gidder ikke gå da han er strålende fornøyd med å få ferdig middag og ingen plikter hjemme. Han lever sitt eget liv (dvs. sitter i en stol og glaner på tv.....). Jeg drar f.eks på ferie med ungene mens han sitter hjemme og furter. 

Anonymkode: fd2cd...573

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Han gidder ikke gå da han er strålende fornøyd med å få ferdig middag og ingen plikter hjemme.

Akkurat dette kan du vel gjøre noe med. Slutt å lag mat til ham, og alt mulig annet. Om ikke annet så får dere i gang en dialog som leder mot brudd. 

Det med apati vet jeg alt om. Jeg fikk praktisk hjelp av psykologen, som ga meg oppgaver i forhold til brudd, som skulle gjennomføres til neste time. Plutselig var punktlista gjennomført, og jeg hadde kjøpt egen bolig. 

Anonymkode: d21fe...658

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg tror ikke det vil vare livet ut, jeg håper virkelig ikke det gjør det! Har i mange år håpet at han skulle gå og finne noen andre, da slipper jeg skyldfølelsen hvis jeg går. Han gidder ikke gå da han er strålende fornøyd med å få ferdig middag og ingen plikter hjemme. Han lever sitt eget liv (dvs. sitter i en stol og glaner på tv.....). Jeg drar f.eks på ferie med ungene mens han sitter hjemme og furter. 

Anonymkode: fd2cd...573

Jeg jobbet meg gjennom skyldfølelsen før jeg dro,men jeg ble dårlig behandlet (psykisk mishandling,og løgner) 

Anonymkode: 44dc8...43f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 6.6.2022 den 0.26):

Jeg er i et dødt forhold. Vi har tvillinger på 20 som begge har flyttet ut for å studere. Har hvert vårt soverom og har ikke hatt sex på 3 år. Jeg er over hodet ikke interessert i å være intim med han (eller andre, for den saks skyld). Jeg prøvde å gå, men havnet i en dyp depresjon med selvmordstanker, så jeg flyttet tilbake. Nå bor vi vel sammen av praktiske grunner og det er jo ikke ideelt. Jeg savner ikke intimitet og sex så jeg kan leve slik, men vi krangler mye, har ikke noe å snakke om og finner aldri på noe sammen. Vi har ikke vært på ferie sammen på over 10 år. Jeg tenker hele tiden på å kjøpe meg en egen bolig og har et ønske om å kjenne på lykke igjen, det har jeg ikke gjort på veldig mange år, men da kommer tanken på depresjonen tilbake og jeg holder ut litt til...og litt til...og enda litt til...og sånn går månedene og årene. Jeg er aldri glad. Aldri lykkelig, men heller ikke deprimert. Jeg er liksom bare helt flat. 

Økonomisk kan det bli vanskelig å flytte, men jeg tror jeg kan kvalifisere til kommunalt startlån. Jeg er bare så forbanna redd for å bli ensom og få selvmordstanker igjen.... Har veldig lite nettverk og ingen i familien å snakke med. 

Jeg vet at det aldri kan repareres og jeg vil heller ikke jobbe med forholdet. Det er ikke noe kjærlighet der.

Er det noen som har opplevd noe lignende? Hva gjorde du? Eller er det noen som har noen gode råd? Jeg vet jo at jeg kan fortsette å leve slik i mange år til, men er i begynnelsen av 40-årene og har mange år igjen, er litt kjipt å leve halve livet ulykkelig.....men vet jo ikke om jeg blir lykkelig alene heller......

Anonymkode: fd2cd...573

Søk hjelp hos legen og bli henvist til psykolog!

Få deg lån, kjøp noe eget og flytt!

Hå i terapi , få hjelp og gjør ting som gjør deg glad!

Bor du der viderr kan jeg love deg du kommer til å gå under å ha det enda verre!

 

Anonymkode: 79e1b...4d9

[AnonymBruker]

Råder deg også til å oppsøke psykolog, få sjekket dine rettigheter, økonomi osv. Du er 40 år og livet har ennå mye å by på. Mine beste år har vært etter 40 og skilsmisse.

Anonymkode: 3f9e9...edc