Hvordan skal kjærligheten med "the one" kjennes ut?

[AnonymBruker]

For litt over et år siden møtte jeg en flott fyr, og vi har hatt et "forhold" siden da. Han er egentlig helt perfekt: godhjertet, omtenksom, forståelsesfull og uendelig interessert i mitt ve og vel. Han har god utdanning og jobb, og det meste er på stell. Vi har like verdier og holdninger til mye, og interessene er forholdsvis de samme. 

Jeg har tidligere vært i forhold med menn som er emosjonelt utilgjengelig. Jeg opplevde disse forholdene som svært lidenskapelige og følelsesmessige berg-og-dalbaner, noe som antakelig kostet meg aller mest. De tråkket på grensene mine, var ikke der for meg når jeg trengte det, og tok meg for gitt. Jeg merker stor forskjell med han jeg er med nå, og føler meg for første gang på lang tid trygg og verdifull. 

Men, til tross for dette så er jeg veldig usikker på forholdet vårt. Jeg klarer ikke sette fingeren på det, men det er akkurat som at det er noe som mangler. "Det lille ekstra" er ikke der. Lidenskapen er utrolig flat og til tider fraværende. Jeg er ofte irritert på han, da han stort sett ikke har egne meninger, og drømmer ikke om noe som helst. Han sier sjeldent hva han faktisk mener. Han har heller ikke veldig mye erfaring med forhold før han møtte meg, og jeg har merket at dette på lang sikt har ført med seg en slags friksjon som jeg finner slitsom. Jeg opplever at han må ha alt sagt med te-skje, og at han ikke forstår underliggende ting av seg selv. For det er veldig slitsomt å være med noen som til enhver tid aldri lærer meg å kjenne slik at de kan vite hvor de har meg uten at jeg må sette meg ned sammen med dem for å fortelle det i detalj. Jeg tror dette er grunnen til at lidenskapen er så flat. For er ikke noe av det fine med å leve i et forhold er at man tilslutt skal bli så godt kjent at enkelte ting "går av seg selv"? 

Men kan det være at jeg også har for store forventninger til hvordan et forhold skal være? Livet er jo ikke som en romantisk komedie heller, det er jeg jo klar over. Men er det virkelig slik at jeg må velge mellom lidenskapelige forhold med drit sekker, eller lidenskapsløse forhold med en mann som ikke kjenner seg selv, som ikke har drømmer, og som lever livet sitt på autopilot? Bør jeg finne meg i de ulempene jeg kjenner på nå, eller burde jeg avslutte det jeg har nå og vente til jeg møter noen som både gir meg lidenskap og et samspill med rikt indre liv? 

Jeg er usikker på hvordan man skal føle det når man møter den rette. 

Anonymkode: 9dcc4...873

[AnonymBruker]

Trygg og hjemme er viktig. Å lengsel. Lengter du etter han? Være deg selv og ha det godt.

Anonymkode: f47c9...371

[powerpuffen]

Jeg for min del mener at "the one" ikke skal frembringe skjelvende knær, sjalusi, besatthet og emosjonelle berg-og-dal-baner. The one handler om stabilitet, trygghet og en genuin omsorg for hverandre. Jeg har opplevd begge deler, og sistnevnte gjør meg definitivt lykkeligere. 

Smak på de stikkordene jeg listet opp over. De førstnevnte vil gi en graf som går bratt opp og bratt ned med korte intervaller.  Dette gjør at man på en måte "kjemper" for å beholde forholdet og "lidenskapen" dukker opp automatisk. Den andre rekken av stkkord vil derimot gi en slak kurve. Det er derfor ikke rart at lidenskapen oppleves som flat til tider. 

Jeg tror ikke det nødvendigvis er så svart hvitt som beskrevet her - men jeg tror at man må bruke tid på å skape lidenskapen i større grad selv. De fleste eldre mennesker jeg har hørt snakke om sine langtlevende forhold, sier alltid at et godt vennskap ligger i bunnen. Jeg tror derfor trygghet, stabilitet og omsorg er riktige stikkord for et langt og lykkelig forhold. 

I dagens samfunn er alle så tilgjengelig hele tiden. Slik var det ikke før. Man får plutselig så mye mer å velge i, og man tenker kanskje at gresset kanskje er grønnere andre steder, selv om det nødvendigvis ikke er sånn. 

Endret 5. juni 2022 av Lacuna

[Virrevirrevapp]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

...jeg har tidligere vært i forhold med menn som er emosjonelt utilgjengelig. Jeg opplevde disse forholdene som svært lidenskapelige og følelsesmessige berg-og-dalbaner, noe som antakelig kostet meg aller mest. De tråkket på grensene mine, var ikke der for meg når jeg trengte det, og tok meg for gitt. Jeg merker stor forskjell med han jeg er med nå, og føler meg for første gang på lang tid trygg og verdifull. 

Men, til tross for dette så er jeg veldig usikker på forholdet vårt. Jeg klarer ikke sette fingeren på det, men det er akkurat som at det er noe som mangler. "Det lille ekstra" er ikke der. Lidenskapen er utrolig flat og til tider fraværende. Jeg er ofte irritert på han, da han stort sett ikke har egne meninger, og drømmer ikke om noe som helst. Han sier sjeldent hva han faktisk mener...er det virkelig slik at jeg må velge mellom lidenskapelige forhold med drit sekker, eller lidenskapsløse forhold med en mann som ikke kjenner seg selv, som ikke har drømmer, og som lever livet sitt på autopilot?

Anonymkode: 9dcc4...873

Det beste er en mann der det er lidenskap men også vennskap og felles interesser. 

Hva gjør dere sammen?

[AnonymBruker]

4 hours ago, AnonymBruker said:

For litt over et år siden møtte jeg en flott fyr, og vi har hatt et "forhold" siden da. Han er egentlig helt perfekt: godhjertet, omtenksom, forståelsesfull og uendelig interessert i mitt ve og vel. Han har god utdanning og jobb, og det meste er på stell. Vi har like verdier og holdninger til mye, og interessene er forholdsvis de samme. 

Jeg har tidligere vært i forhold med menn som er emosjonelt utilgjengelig. Jeg opplevde disse forholdene som svært lidenskapelige og følelsesmessige berg-og-dalbaner, noe som antakelig kostet meg aller mest. De tråkket på grensene mine, var ikke der for meg når jeg trengte det, og tok meg for gitt. Jeg merker stor forskjell med han jeg er med nå, og føler meg for første gang på lang tid trygg og verdifull. 

Men, til tross for dette så er jeg veldig usikker på forholdet vårt. Jeg klarer ikke sette fingeren på det, men det er akkurat som at det er noe som mangler. "Det lille ekstra" er ikke der. Lidenskapen er utrolig flat og til tider fraværende. Jeg er ofte irritert på han, da han stort sett ikke har egne meninger, og drømmer ikke om noe som helst. Han sier sjeldent hva han faktisk mener. Han har heller ikke veldig mye erfaring med forhold før han møtte meg, og jeg har merket at dette på lang sikt har ført med seg en slags friksjon som jeg finner slitsom. Jeg opplever at han må ha alt sagt med te-skje, og at han ikke forstår underliggende ting av seg selv. For det er veldig slitsomt å være med noen som til enhver tid aldri lærer meg å kjenne slik at de kan vite hvor de har meg uten at jeg må sette meg ned sammen med dem for å fortelle det i detalj. Jeg tror dette er grunnen til at lidenskapen er så flat. For er ikke noe av det fine med å leve i et forhold er at man tilslutt skal bli så godt kjent at enkelte ting "går av seg selv"? 

Men kan det være at jeg også har for store forventninger til hvordan et forhold skal være? Livet er jo ikke som en romantisk komedie heller, det er jeg jo klar over. Men er det virkelig slik at jeg må velge mellom lidenskapelige forhold med drit sekker, eller lidenskapsløse forhold med en mann som ikke kjenner seg selv, som ikke har drømmer, og som lever livet sitt på autopilot? Bør jeg finne meg i de ulempene jeg kjenner på nå, eller burde jeg avslutte det jeg har nå og vente til jeg møter noen som både gir meg lidenskap og et samspill med rikt indre liv? 

Jeg er usikker på hvordan man skal føle det når man møter den rette. 

Anonymkode: 9dcc4...873

Jeg kjente meg godt igjen i innlegget ditt. Har vært sammen med en som kjæresten din i 7 år og har kjent på de samme følelsene lenge. Det har lenge vært veldig ensomt da jeg føler at jeg ikke har en «sparringspartner» hvor vi kan gjøre hverandre gode, men mer at jeg lever livet mitt og han «henger på slep» om du forstår hva jeg mener.

Nå har jeg begynt å tenke på barn og har forsøkt å snakke med han om dette i noen måneder. Det er null respons. Han er bare med på det jeg vil, men merker ikke noen ønske eller glede rundt det å skulle få barn. Han snakker heller ikke om det. Det er null initiativ verken når det kommer til sex/lidenskap eller fremtiden. Han lar ting liksom bare skure og gå uten noe engasjement, glede eller initiativ.

Jeg har blitt fordi jeg har hatt de samme følelsene som deg. Han er fantastisk snill, omsorgsfull, gavmild og vi krangler eller diskuterer aldri. Dette innser jeg nå selvfølgelig er fordi han ikke har egne meninger eller er livredd for å si dem.  Jeg har begynt å innse at dette ikke er rett for meg i lengden og er i prosessen med å skulle gå fra han. Det er veldig vanskelig da jeg ikke direkte kan si at det er noe galt, det er liksom bare ikke riktig heller. Jeg har behov for en mann som kan være en likestilt partner for meg og utfordre meg på en god måte. 

Beklager at dette ble et langt innlegg uten konkrete tips til hva du burde gjøre, men jeg kan ikke si annet enn klisjeen om at du må følge hjertet ditt. Det er bare du som vet hva som er riktig for deg. Men jeg ville vært redd for å slå meg til ro med noe fordi det var «godt nok». Syes livet er for kort til det. Stor klem til deg 🥰

Anonymkode: 661bf...f58

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg kjente meg godt igjen i innlegget ditt. Har vært sammen med en som kjæresten din i 7 år og har kjent på de samme følelsene lenge. Det har lenge vært veldig ensomt da jeg føler at jeg ikke har en «sparringspartner» hvor vi kan gjøre hverandre gode, men mer at jeg lever livet mitt og han «henger på slep» om du forstår hva jeg mener.

Nå har jeg begynt å tenke på barn og har forsøkt å snakke med han om dette i noen måneder. Det er null respons. Han er bare med på det jeg vil, men merker ikke noen ønske eller glede rundt det å skulle få barn. Han snakker heller ikke om det. Det er null initiativ verken når det kommer til sex/lidenskap eller fremtiden. Han lar ting liksom bare skure og gå uten noe engasjement, glede eller initiativ.

Jeg har blitt fordi jeg har hatt de samme følelsene som deg. Han er fantastisk snill, omsorgsfull, gavmild og vi krangler eller diskuterer aldri. Dette innser jeg nå selvfølgelig er fordi han ikke har egne meninger eller er livredd for å si dem.  Jeg har begynt å innse at dette ikke er rett for meg i lengden og er i prosessen med å skulle gå fra han. Det er veldig vanskelig da jeg ikke direkte kan si at det er noe galt, det er liksom bare ikke riktig heller. Jeg har behov for en mann som kan være en likestilt partner for meg og utfordre meg på en god måte. 

Beklager at dette ble et langt innlegg uten konkrete tips til hva du burde gjøre, men jeg kan ikke si annet enn klisjeen om at du må følge hjertet ditt. Det er bare du som vet hva som er riktig for deg. Men jeg ville vært redd for å slå meg til ro med noe fordi det var «godt nok». Syes livet er for kort til det. Stor klem til deg 🥰

Anonymkode: 661bf...f58

Klart du kan si at noe er direkte galt når kjæresten gjennom 7 år ikke vil planlegge barn med deg! Det er jo veldig konkret.

Anonymkode: 8abf4...b57

[Lovis Fenja]

 Hadde ikke funket for meg. Livet er for kort.