Om å være den trygge personen - noen som ble lei av det?

[AnonymBruker]

Jeg er lei av å være en såkalt trygg person, personen som bare "er der" for andre.

Jeg føler at den posisjonen er til for barna mine, jeg har den evnen fordi jeg vil være en god mamma.

Men jeg føler at enkelte personer kan misforstå og tro at den evnen gjelder dem? For all del, jeg er en dørmatte for barna mine, men ikke for andre mennesker.

Men hvorfor er det slik forventning om at man skal være en dørmatte for enkelte? Får de ikke dårlig samvittighet?

Noen som kjenner seg igjen?

Kanskje dårlig forklart innlegg,  lurer bare på om noen er lei av å være den som alltid blir tatt for gitt.

Anonymkode: def4b...def

[AnonymBruker]

Ble lei av å være den trygge som likte en jente og ga henne masse oppmerksomhet og fokuserte bare på hun ene. Fikk aldri noe igjen. Så da sluttet jeg å bry meg. 

Anonymkode: 88080...a93

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Jeg er lei av å være en såkalt trygg person, personen som bare "er der" for andre.

Jeg føler at den posisjonen er til for barna mine, jeg har den evnen fordi jeg vil være en god mamma.

Men jeg føler at enkelte personer kan misforstå og tro at den evnen gjelder dem? For all del, jeg er en dørmatte for barna mine, men ikke for andre mennesker.

Men hvorfor er det slik forventning om at man skal være en dørmatte for enkelte? Får de ikke dårlig samvittighet?

Noen som kjenner seg igjen?

Kanskje dårlig forklart innlegg,  lurer bare på om noen er lei av å være den som alltid blir tatt for gitt.

Anonymkode: def4b...def

Ja, det er trist å alltid måtte være den som er sterk, stødig, og som et fjell andre kan lene seg på. Noen ganger trenger man selv et fjell å lene seg på ❤️ 

Anonymkode: e7471...c7e

[AnonymBruker]

Vi er flere…

Og det er en av grunnene til at muren rundt hjertet mitt sakte men sikkert har blitt høyere når det kommer til kjærlighetslivet. Mitt arbeidsliv og yrke handler om å hjelpe mennesker, jeg har arvet gode kjerneverdier fra familien min og lært å holde døra åpen for dem som trenger det, jeg har vært en støtte for venner opp gjennom årene - det gjør meg egentlig ingenting å være omsorgsfull for dem jeg er glad i, mye fordi de er her og støtter meg når jeg trenger det. I parforhold derimot virker det som jeg har tiltrukket meg menn med mye usikkerhet, som mer enn gjerne har tatt imot omsorg og støtte men ikke har tålt meg når jeg trengte det samme. 
 

Jeg er møkk lei nå. Jeg vet at det finnes genuint gode menn i verden, og at jeg bare ikke har møtt han som passer for meg enda, så menn i seg selv er ikke avskrevet her. Men jeg er lei av å gang på gang bli skuffa. Lei av utålmodige menn eller menn med lav interesse og nysgjerrighet. Menn som ikke får til å investere også i den emosjonelle delen av et parforhold, men som nyter godt av min del. Menn som er utrygge i seg selv, og som enten nyter av at jeg er ganske trygg eller som går i forsvar. 
 

Er et halvår inn i min siste kjærlighetssorg nå, og aner ikke hvor lang tid det vil ta før jeg er klar og åpen for å møte noen igjen. 

Anonymkode: cb921...17a

[AnonymBruker]

Lei av å være omsorgsmenneske, psykolog, reservemamma, underholsningsmaskin og idésentral. 

Menn, dere må steppe opp!

Anonymkode: 3aa7d...1de