Være åpen om barns autismeutredning?

[AnonymBruker]

Vårt barn, skolestarter, utredes for autisme. Jeg er usikker på hvorvidt jeg skal tilby denne informasjonen når jeg snakker med andre foreldre i barnehagen eller når jeg møter foreldre med barn i samme skole. Det er jo naturlig å spørre ting som "gleder barnet seg til å begynne på skole? Skal barnet begynner med noen venner i klassen?" Osv. 

Jeg kan ikke helt svare på disse spørsmålene. 

Jeg forventer at barnet får diagnose, men jeg vet jo ikke siden det er under utredning. Jeg har en ide at jeg skal vente med faktisk diagnose før jeg forteller det. En diagnose vil nok ikke stilles før etter barnet har begynt i skole. Vi har hatt møter med BUP sammen med skolen, og det er godt samarbeid der - selv uten foreløpig diagnose.

Men andre foreldre merker jo det er noe anderledes med barnet. Å gå inn på en lang "under utredning"-monolog virker uverdig ovenfor barnet.

Men KANSKJE er barnet bare treig i utviklingen, og normal men rar.

Hva ville dere gjort?

Anonymkode: efd07...a83

[AnonymBruker]

Hvis barnet ikke har noen diagnose så er det vel ikke vits i å flagge at du tror det til tilfeldige foreldre. 

Anonymkode: 68edb...394

[AnonymBruker]

Min erfaring:

nei.

Vent på svar, se an om det faktisk er behov for å si noe.

Om du opplever at det er behov for tilrettelegging i sosiale situasjoner kan du fortelle om akkurat det.

Men merkelappen «autisme/adhd» osv kan være en ganske tung bør å bære for et barn. Så velg ut nøye hvem du eventuelt er åpen med, og hvorfor. 

 

Anonymkode: d2f77...63d

[AnonymBruker]

Hadde ikke opplyst før diagnose er bekreftet. Det er fordi noen kan begynne å oppføre seg annerledes mot barnet. Og om barnet friskmeldes, så vil de kanskje likevel tro at barnet har autisme / er "rar" fordi de har forestilt seg at hen har et eller annet.

Anonymkode: 51ead...edc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Hadde ikke opplyst før diagnose er bekreftet. Det er fordi noen kan begynne å oppføre seg annerledes mot barnet. Og om barnet friskmeldes, så vil de kanskje likevel tro at barnet har autisme / er "rar" fordi de har forestilt seg at hen har et eller annet.

Anonymkode: 51ead...edc

Helt riktig,og skolen er verst i klassen på forskjellsbehandling og evt. tilrettelegging. 

Anonymkode: 68edb...394

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Min erfaring:

nei.

Vent på svar, se an om det faktisk er behov for å si noe.

Om du opplever at det er behov for tilrettelegging i sosiale situasjoner kan du fortelle om akkurat det.

Men merkelappen «autisme/adhd» osv kan være en ganske tung bør å bære for et barn. Så velg ut nøye hvem du eventuelt er åpen med, og hvorfor. 

 

Anonymkode: d2f77...63d

Dette. Og takk. Hilsen barn som vokste opp med en diagnose som har vært en tung bør å bære. 

Anonymkode: dce8e...0b2

[AnonymBruker]

Jeg tror det er mer stigmatiserende å ikke fortelle. Da risikerer man at andre tror dette er et uoppdratt eller frekt barn. Man får mye mer forståelse om avvikende atferd har en årsak. 

(jeg vet noen påstår at deres barn har autisme ingen andre merker, dette tror jeg personlig bunner i ønsketenking og "myrsnip") 

Anonymkode: 070da...e3b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Jeg tror det er mer stigmatiserende å ikke fortelle. Da risikerer man at andre tror dette er et uoppdratt eller frekt barn. Man får mye mer forståelse om avvikende atferd har en årsak. 

(jeg vet noen påstår at deres barn har autisme ingen andre merker, dette tror jeg personlig bunner i ønsketenking og "myrsnip") 

Anonymkode: 070da...e3b

Stigmatiserende å ikke legge ut om helsehistorikk til barn?

Små mennesker det er snakk om her, med samme krav til personvern og privatliv som alle andre. Jobben som forelder er å veilede ,skadebegrense og stå opp for sitt barn. Hva andre tror og mener er helt urelevant. 

 

Anonymkode: 68edb...394

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Jeg tror det er mer stigmatiserende å ikke fortelle. Da risikerer man at andre tror dette er et uoppdratt eller frekt barn. Man får mye mer forståelse om avvikende atferd har en årsak. 

(jeg vet noen påstår at deres barn har autisme ingen andre merker, dette tror jeg personlig bunner i ønsketenking og "myrsnip") 

Anonymkode: 070da...e3b

Forskjell på å virke 100 % "normal" i alle situasjoner, og å ikke ha store, åpenbare adferdsvansker. Både med diagnosen Asperger og ADHD(spesielt ADHD) finnes det barn som ikke har åpenbar problemadferd. Da kan det være mer stigmatiserende å bli forbundet med lavere funksjonsnivå og mer utagerende oppførsel. 

Stor forskjell på hvor og når og hvorfor diagnosen settes... 

Anonymkode: dce8e...0b2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Det er jo naturlig å spørre ting som "gleder barnet seg til å begynne på skole? Skal barnet begynner med noen venner i klassen?" Osv. 

Jeg kan ikke helt svare på disse spørsmålene. 

Enig med de som sier at du ikke trenger å si noe om utredningen før du vet om det er noe å fortelle om.

Den typen spørsmål jeg siterer her er jo ren og skjær smalltalk, så du trenger ikke gå i dybden på ditt barns følelsesliv og vennekrets. Den som spør er sjelden veldig interessert i verken om barnet faktisk gleder seg eller hvem barnets nærmeste venner er. Det holder lenge å svare noe nøytralt, enkelt og pjattete tilbake, som "Ja, det blir spennende for både små og store, dette." til det første og "NN og MM fra samme gruppe i barnehagen begynner i alle fall i samme klasse. Mulig det er flere, men det husker jeg ikke i farten." til det andre. 

Anonymkode: eb8c5...dcd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Forskjell på å virke 100 % "normal" i alle situasjoner, og å ikke ha store, åpenbare adferdsvansker. Både med diagnosen Asperger og ADHD(spesielt ADHD) finnes det barn som ikke har åpenbar problemadferd. Da kan det være mer stigmatiserende å bli forbundet med lavere funksjonsnivå og mer utagerende oppførsel. 

Stor forskjell på hvor og når og hvorfor diagnosen settes... 

Anonymkode: dce8e...0b2

Det er ikke relevant for andre hva slags diagnose et barn har. 

Da må du bare si til de som bør ha informasjon om at han/hun trenger å få beskjed to ganger,er døv,må  øyekontakt når du snakker eller må på toalettet en gang i timen, tåler ikke melk eller whatever barnet sliter med. Eller gi barnet en sjans til å løse det selv. 

Der er veldig provosende å bli behandlet annerledes. Tenk hvis bare du  skulle bli snakket til med babystemme eller hatt et ekstremt rigid regime på egen arbeidsplass. 

Anonymkode: 68edb...394

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Det er ikke relevant for andre hva slags diagnose et barn har. 

Da må du bare si til de som bør ha informasjon om at han/hun trenger å få beskjed to ganger,er døv,må  øyekontakt når du snakker eller må på toalettet en gang i timen, tåler ikke melk eller whatever barnet sliter med. Eller gi barnet en sjans til å løse det selv. 

Der er veldig provosende å bli behandlet annerledes. Tenk hvis bare du  skulle bli snakket til med babystemme eller hatt et ekstremt rigid regime på egen arbeidsplass. 

Anonymkode: 68edb...394

Ja, jeg er også for at man ikke skal behøve å dele diagnose ukritisk med alle. Svarte noen tidligere i tråden som mente at man kom til å merke vanskene raskt uansett og at det derfor er nødvendig å fortelle, det er jeg uenig i. 

Anonymkode: dce8e...0b2

[GammelKaktus]

Jeg synes ikke du skal dele noe som ikke er i boks ennå i hvert fall og innen utredningen er over så vet du jo hva barnet ender opp med og da kan dere prate om hen vil fortelle det til andre.   Hvis barnet er over gjennomsnittet sært så vil jo de andre foreldrene forstå at det er noe uansett men du trenger ikke å si noe før og om det blir nødvendig.  

[AnonymBruker]

TS her, ser det trengs litt oppklaring. Ingen forventer at det ikke blir diagnose. Det er mest min måte å ikke selge skinnet før bjørnen er skutt, men (minst) en diagnose blir det, og alle jobber ut fra hypotesen at det er autisme/asberger.

Selv om jeg kom med eksempler på typ smalltalk over, så er det gjerne litt mer kompliserte situasjoner det er snakk om.

For eksempel: dersom barnet skal bli med i bursdag må jeg få med meg alt av info om hva som skal skje for å kunne ta et valg om barnet vil takle det, eller vi må finne på en unnskyldning og si nei. 

Og skal jeg si ifra til forelderen til bursdagsbarnet?

Skal jeg kreve å bli med på alle sammenkomster barnet er med på? (barnet har aldri vært problematisk i bursdager eller lignende, men blir sliten og sovner i et hjørne).

Eller om barnet slår seg vrang, og jeg merker blikkene og må bite i meg alle "foreldrerådene" jeg får som kommentarer, så hadde det vært godt å forklare at dette er følelser barnet må gjennom før vi kan gå videre, og det går ikke å snakke strengt eller kjefte, for eksempel. 

Jeg har en venn med barn på spekteret som oppfordrer til åpenhet for å normalisere for omgivelsene og å gi barnet eierskap til egen diagnose.. . Men jeg synes det et en vanskelig balanse nå før diagnose. Barnet er heller ikke helt i stand til å diskutere og snakke om egen diagnose (manglende samtaleferdigheter, ikke forståelse).

Poenget med å fortelle er jo at barnet TRENGER å bli forskjellsbehandlet i noen situasjoner.

...Men jeg merker også at venner som vet, endrer atferd mot barnet. De vet ikke nok om den sannsynlige diagnosen, og diagnose osen er også en enorm paraply som omfatter mye. 

For de som ikke kjenner barnet, kan det virke som et sjenert barn som liker best å leke alene. Barnet er forsiktig og rolig. Og jeg virker som en hønemor (når jeg faktisk gir barnet langt mer frie tøyler enn jeg kanskje burde, gitt den kommende diagnosen)

-TS

Anonymkode: efd07...a83

[Luckiness]

Jeg hadde ikke lagt ut i det vide og det brede om utredning og mulig diagnose. Hadde likevel opplyst om at barnet har noen utfordringer og evt hvilke ved behov. Dersom feks tilrettelegging eller andre behov barnet har i bursdagsselskap, under lek med andre etter barnehagetid. Når utredning og eventuell diagnose foreligger hadde jeg vært åpen om det. 

[AnonymBruker]

Vent til diagnosen er på bordet. 
Intet poeng å lage et scenario ut av dette . 
Vi fikk ved hjelp av skolen en representant fra PPT til å komme å holde et foredrag om Asberger/ høyt fungerende autisme på et foreldremøte og det var det . 
Da visste alle at der var en elev med den diagnosen i klassen, og da gikk resten av seg sjøl . 
Det jeg ikke visste var der var en til autist i den klassen, så vi gjorde en tjeneste for den andre eleven også. 
De fleste Asbergere liker ikke å stikke seg ut så en skal være forsiktig med å kringkaste diagnosen dosen de ønsker så gjerne å være som alle andre. 
Nå er det noen av dem som er tyngre rammet, men de har gjerne et annet opplegg 

Anonymkode: 3620b...304

[AnonymBruker]

Takk du over. Det var nyttig. Lurt å tenke noe sånn på et foreldremøte. 

Jeg vet det begynner flere barn med samme utfordringer i større eller mindre grad, på skolen i samme kull. Mellomstor skole. Det har vært snakk om å lage en spesialgruppe siden det er "såpass mange" på kullet (Jeg vet ikke hvor mange). Så en generell informasjon vil nok komme mange til nytte.

-TS

Anonymkode: efd07...a83

[AnonymBruker]

Vi valgte å være åpen, både under utredning og etter at diagnose var stilt. Dette fordi barnet hadde en unormal oppførsel i visse situasjoner og vi ønsket at foreldrene til vennene var klar over årsaken til dette. Har kun møtt forståelse og ingen stigmatisering. 

Anonymkode: 4c3ed...8d5

[AnonymBruker]

Jeg har et barn med ervervet hjerneskade, og vi var avventende med å fortelle i den tidlige fasen før vi visste konkret hvor stort omfang skaden kom til å ha. Jeg sa typisk noe til de foreldrene hvor barnet mitt lekte med deres barn, men brukte ikke ordet hjerneskade. Litt lettere for oss enn dere, siden alle visste om ulykken som var årsak til skaden, så mange som spurte hvordan det gikk. Men han har en del problemer sosialt pga skaden, og vi må være med i bursdager osv. Tidligere bare sendte jeg melding om at jeg måtte være med i bursdagen for å hjelpe barnet mitt å henge med og være en trygghet. Men så informerte vi på foreldremøte. Helt kort, men føltes veldig greit å ha sagt noe. Også bare fordi folk merker at det er noe, og det er like greit å si det høyt og også få slutt på evt spekulasjoner. Jeg ønsket også at folk skulle forstå hvorfor vi foreldre er så tett på. Som deg, ts, føler jeg vi lar ham få utfolde seg mye og jeg er ikke typisk hønemor. Men likevel følger jeg opp tettere med ham enn yngre søsken feks, fordi det trengs.

Anonymkode: 323f4...062

[Gjest Anonymus Notarius]

Det kommer an på hvordan barnet fungerer. Hvis barnet pga. problemene sine har adferdsvansker av noe slag, er det lurt å være åpen, ellers vil nok mange tro barnet er frekt/dårlig oppdratt. Det kan bli vel så mye snakking av å holde ting hemmelig som av å være åpen.