Innsovning 10 åring

[AnonymBruker]

Vi har 1 barn på 10 år. Hele livet har h*n sovet veldig lett i innsovningen. Som nyfødt og som baby var det nok å bytte stilling i stolen, eller gå forbi vogna før h*n våknet. Vi gikk norn greie legginger fra 1-2 år, roet eg fort og sovnet.  Etter det har det vært lange og periovis krevende innsovning.

Vi har:-fulgt tilbake, holdt faste rutiner og tidspunkt,  vekket til faste tidspkt også pp fridager, redusert dagsøvn når det var aktuelt, vært mye ute i aktivitet for å bli sliten nok til å sove,  vi foreldre har flere ganger snakket med familieteam og helsestasjonen, barnet har ogdå deltatt ved rett alder. 

Vi har sittet inne til h*n sovnet,  vi har gått ut etter nattakos. 

Siste 3 mnd har vi nok en gang (1 år siden sist), forsøkt å holde barnet pp rommet, gråtende, men forsikret at vi er her utenfor døra. Gjøres hver kveld Vi har utallige ganger brukt 3-4 t før søvnen kommer, da med en urolig natt i etterkant.  Vi er slitne alle 3 etter år med krevende legginger. Vi har prøvd ulike tidspkt ogdå, ingen suksess.  

Barnet har siden spebarnsalder blitt veldig urolig om vi ikke var i nærheten, og vi lot bsrnet ligge alene i seng/vogn etc nettopp for å øve som vi ble fortalt at var lurt.

Vi opplever barnet som sosialt, godt likt, har mange venner og klarer seg fint på skolen. De nære ting dom innebærer vårt fravær (bursdager alene, overnatting,  legging etc ), har vært krevende siden ca 2 års alder.  

Nå er barnet 10 år, og vi jobber fortsatt med å sitte utenfor døra og prøve å roe ned. Barnet vil helst ha oss på rommet, men det gjør vi ikke. Vi legger annenhver kveld, og følger samme rutiner.

Kan legge til at barnet har en høysensitivt nervesystem  (,personlighet),.

Norn som kjenner seg igjen og vil hjelpe?

Anonymkode: 95ddb...cf1

[tussi84]

Har dette barnet blitt utredet?

Virker på meg som det kan være noe. En 10 åring klarer fint å legge seg selv. 

[AnonymBruker]

Det høres ut som du har et engstelig barn. Jeg ville fått hjelp av noen med kompetanse på dette, f.eks psykolog, med veiledning til dere foreldre. Mange kommune tilbyr også lavterskelhjelp til barn som kan være aktuell, som Cool Kidz o.l, jeg ville hørt med f.eks helsestasjon om dette. Hvilken hjelp har dere fått av familieteam? Cos-kurs f.eks?

Høysensitivitet er et motebegrep, og ikke en diagnose. Og bare så det er klart, man får ikke selvstendige barn av å «lære dem ensomhet» som små. 

Anonymkode: 74afe...e15

[AnonymBruker]

Min var også sånn, og jeg var inne på rommet til han sovnet. Han var/er også godt likt, mange venner osv, men likte aldri å overnatte eller være alene på bursdag. Det har for en liten stund siden snudd, (er 12 nå) helt plutselig av seg selv. Er med på overnattingsturer med klassen uten noe problem osv. Det var faktisk et par elever der som ble hentet på kvelden fordi de ikke turte sove borte… Så også en episode av serien om pernilla whalgren, og der fortalte hun at sønnen likte så godt at hun var sammen med han når han skulle sove,så hun brukte å scrolle på mobilen inne på rommet hans når det var leggetid. (Tror han var 10/11 år da det ble filmet) Jeg har heller aldri gjort noe nummer ut av at han blir engstelig ved leggetid, men bare slappet av sammen med han, og gått ut av rommet når han har sovnet. Han har aldri blitt tvunget til å ligge over hos andre (men hatt mye overnatting av kompiser her hjemme). Jeg tror på trygging, og å ikke gjøre en stor «deal» ut av det. 

Anonymkode: f9eca...6bf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Det høres ut som du har et engstelig barn. Jeg ville fått hjelp av noen med kompetanse på dette, f.eks psykolog, med veiledning til dere foreldre. Mange kommune tilbyr også lavterskelhjelp til barn som kan være aktuell, som Cool Kidz o.l, jeg ville hørt med f.eks helsestasjon om dette. Hvilken hjelp har dere fått av familieteam? Cos-kurs f.eks?

Høysensitivitet er et motebegrep, og ikke en diagnose. Og bare så det er klart, man får ikke selvstendige barn av å «lære dem ensomhet» som små. 

Anonymkode: 74afe...e15

Vi har ikke gått inn for ensomhet,  men forsøkt å prøve ut det vi hae fått tips om. Jeg vet at Hs ikke er en diagnose,  men det er et personlighets trekk som påvirker vårt barn i fht til disse tingene.  Har hatt flere samtaler med familietesmet. Vi har hatt cos kurs, vi har hatt obs hjemme for å se på rutiner,  barnet har hatt samtale alene for å fortelle om sin egen  opplevelse rundt dette, vi har hatt flere samtaler over tlf med helsesykepleier gjennom disse årene, senest nå i mai. 

 

Anonymkode: 95ddb...cf1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Min var også sånn, og jeg var inne på rommet til han sovnet. Han var/er også godt likt, mange venner osv, men likte aldri å overnatte eller være alene på bursdag. Det har for en liten stund siden snudd, (er 12 nå) helt plutselig av seg selv. Er med på overnattingsturer med klassen uten noe problem osv. Det var faktisk et par elever der som ble hentet på kvelden fordi de ikke turte sove borte… Så også en episode av serien om pernilla whalgren, og der fortalte hun at sønnen likte så godt at hun var sammen med han når han skulle sove,så hun brukte å scrolle på mobilen inne på rommet hans når det var leggetid. (Tror han var 10/11 år da det ble filmet) Jeg har heller aldri gjort noe nummer ut av at han blir engstelig ved leggetid, men bare slappet av sammen med han, og gått ut av rommet når han har sovnet. Han har aldri blitt tvunget til å ligge over hos andre (men hatt mye overnatting av kompiser her hjemme). Jeg tror på trygging, og å ikke gjøre en stor «deal» ut av det. 

Anonymkode: f9eca...6bf

I en samtale med en psykolog  fra familieteamet ble vi oppmuntret til å la barnet.få trygghet og følge i de situasjonene det følte seg utrygg.  Vi gjør fortsatt det, men prøver forsiktig å oppmuntre til å prøve lengre og  lengre tid alene. Vi har hatt overnatting hos oss,  men barnet opplever det krevende å ha flere på rommet sitt når det skal sove (barnets egne ord). Det pleier jo å sove alene(siden da vi går ut). Litt av utfordringene er også at h*n sover veldig lett de første timene, så h kan lett  bli vekket om det knirker i en planke f.eks i det vi går ut. 

Vi har fått barnet til å sette ord på sin egen opplevelser,  bl.a å være alene i bursdag.  Svaret er at barnet føler seg mere utrygg når det er bursdag, enn om h*n er på besøk samme sted etter skolen eller i helgen. Vi pusher litt hver gang, og i noen bursdager går det greit,  i andre ikke. 

Vi gjør ingen stor greie ut av det, snakker om det når barnet selv tar det opp og ønsker vår hjelp til å klare det (også ettee anbefaling av psykologen i familieteamet og helsesykepleier faktisk.

Godt å høre det kan løse seg.....er jo leirskole om 2 år😉

 

Anonymkode: 95ddb...cf1

[AnonymBruker]

Jeg lurer på hvorfor dere nekter å være inne hos barnet til hen sovner? Å nekte nærhet på denne måten har tydeligvis gitt følger på flere nivå i livet. 

Anonymkode: f7fcf...d3c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg lurer på hvorfor dere nekter å være inne hos barnet til hen sovner? Å nekte nærhet på denne måten har tydeligvis gitt følger på flere nivå i livet. 

Anonymkode: f7fcf...d3c

Vi har sitter timer inne hos barnet og gått ut når det har sovnet gjennom år. I perioder prøver vi å endre dette ved å sitte utenfor døra, fordi vi alltid har tenkt at barnet må lære å sovne av seg selv.......siste anbefalingen kommfra psykologen i fam teamet i mars. Anbefalingen var å prøve fram til skoleslutt  og sitte utenfor,  for å se om det etter en såpass lang periode ville orden seg. Vi harbet godt forhold til denne psykologen, så vi hae valgt å prøve.  Fra pandemien kom og fram til mars i år sattg vi inne hos barnet hver kveld tilndrt hadde sovnet, da barnet var veldig engstelig under pandemien (redd for å dø, likte dårlig endring med hjemmeskole,  ikke treffe venner etx). Frykten for å bli syk henger enda litt i. 

Anonymkode: 95ddb...cf1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Vi har 1 barn på 10 år. Hele livet har h*n sovet veldig lett i innsovningen. Som nyfødt og som baby var det nok å bytte stilling i stolen, eller gå forbi vogna før h*n våknet. Vi gikk norn greie legginger fra 1-2 år, roet eg fort og sovnet.  Etter det har det vært lange og periovis krevende innsovning.

Vi har:-fulgt tilbake, holdt faste rutiner og tidspunkt,  vekket til faste tidspkt også pp fridager, redusert dagsøvn når det var aktuelt, vært mye ute i aktivitet for å bli sliten nok til å sove,  vi foreldre har flere ganger snakket med familieteam og helsestasjonen, barnet har ogdå deltatt ved rett alder. 

Vi har sittet inne til h*n sovnet,  vi har gått ut etter nattakos. 

Siste 3 mnd har vi nok en gang (1 år siden sist), forsøkt å holde barnet pp rommet, gråtende, men forsikret at vi er her utenfor døra. Gjøres hver kveld Vi har utallige ganger brukt 3-4 t før søvnen kommer, da med en urolig natt i etterkant.  Vi er slitne alle 3 etter år med krevende legginger. Vi har prøvd ulike tidspkt ogdå, ingen suksess.  

Barnet har siden spebarnsalder blitt veldig urolig om vi ikke var i nærheten, og vi lot bsrnet ligge alene i seng/vogn etc nettopp for å øve som vi ble fortalt at var lurt.

Vi opplever barnet som sosialt, godt likt, har mange venner og klarer seg fint på skolen. De nære ting dom innebærer vårt fravær (bursdager alene, overnatting,  legging etc ), har vært krevende siden ca 2 års alder.  

Nå er barnet 10 år, og vi jobber fortsatt med å sitte utenfor døra og prøve å roe ned. Barnet vil helst ha oss på rommet, men det gjør vi ikke. Vi legger annenhver kveld, og følger samme rutiner.

Kan legge til at barnet har en høysensitivt nervesystem  (,personlighet),.

Norn som kjenner seg igjen og vil hjelpe?

Anonymkode: 95ddb...cf1

Jeg har tre barn som periodevis i oppveksten har hatt behov for mer søvnstøtte plutselig. Men det har alltid gått over.

Jeg var selv akkurat slik du beskriver som barn. Jeg lå samsov med foreldrene mine til jeg ble nesten 10 år. Da jeg skulle sove på eget rom måtte jeg ha døra helt åpen og alle lysene på. Jeg fikk også rom like ved stua slik at jeg kunne høre foreldrene mine til en hver tid. De kunne aldri legge seg før jeg hadde sovna for da fikk jeg panikk. 

Kort fortalt så gikk det seg til med årene. Jeg ble tryggere og tryggere med tiden. Men jeg var 13 år før jeg var normalt trygg og kunne overnatte hos andre. 

Jeg var rett og slett bare et engstelig barn. Dette er ikke noe som har påvirket meg inn i voksenlivet heldigvis. 

Anonymkode: 81461...f9d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Vi har sitter timer inne hos barnet og gått ut når det har sovnet gjennom år. I perioder prøver vi å endre dette ved å sitte utenfor døra, fordi vi alltid har tenkt at barnet må lære å sovne av seg selv.......siste anbefalingen kommfra psykologen i fam teamet i mars. Anbefalingen var å prøve fram til skoleslutt  og sitte utenfor,  for å se om det etter en såpass lang periode ville orden seg. Vi harbet godt forhold til denne psykologen, så vi hae valgt å prøve.  Fra pandemien kom og fram til mars i år sattg vi inne hos barnet hver kveld tilndrt hadde sovnet, da barnet var veldig engstelig under pandemien (redd for å dø, likte dårlig endring med hjemmeskole,  ikke treffe venner etx). Frykten for å bli syk henger enda litt i. 

Anonymkode: 95ddb...cf1

Har dere forsøkt å  samsove da? Det å faktisk trygge barnet? Det virker ikke helt som om denne psykologens råd funker? 

Anonymkode: f7fcf...d3c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Jeg har tre barn som periodevis i oppveksten har hatt behov for mer søvnstøtte plutselig. Men det har alltid gått over.

Jeg var selv akkurat slik du beskriver som barn. Jeg lå samsov med foreldrene mine til jeg ble nesten 10 år. Da jeg skulle sove på eget rom måtte jeg ha døra helt åpen og alle lysene på. Jeg fikk også rom like ved stua slik at jeg kunne høre foreldrene mine til en hver tid. De kunne aldri legge seg før jeg hadde sovna for da fikk jeg panikk. 

Kort fortalt så gikk det seg til med årene. Jeg ble tryggere og tryggere med tiden. Men jeg var 13 år før jeg var normalt trygg og kunne overnatte hos andre. 

Jeg var rett og slett bare et engstelig barn. Dette er ikke noe som har påvirket meg inn i voksenlivet heldigvis. 

Anonymkode: 81461...f9d

Hvordan gikk det på leirskole da? 

Vi kan ikke legge oss før henne nei, da blir det lettere panikk. 

Anonymkode: 95ddb...cf1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Har dere forsøkt å  samsove da? Det å faktisk trygge barnet? Det virker ikke helt som om denne psykologens råd funker? 

Anonymkode: f7fcf...d3c

Vi har samsvar, ligget på madrass på gulvet og hold henne i hendene, vi har brukt rolig meditativ musikk for å roe  ned, vi har forsøkt lydbøker,  vi leser alltid litt i bok om leggeritual...

Anonymkode: 95ddb...cf1