Frekk 5 åring i hus! Hjelp!

[AnonymBruker]

Jeg har en jente som er snart klar til å legge bak seg mange år i barnehage og starte nytt kapittel i livet, begynne på skolen. Den siste tiden så har forholdet mellom meg og henne blitt dårligere og dårligere. Hun er så vanvittig «vanskelig» å ha med å gjøre for tiden. Hører ikke på beskjeder som blir gitt, rydder ikke opp når jeg sier hun skal det. Av og til bare nekter hun å spyle i do hvis jeg minner henne på det en gang hvis jeg er også på badet og ser at hun har glemt noe. Da går hun ut av badet og sier at mamma skal gjøre det. Sier jeg nei, blir det enda verre. Jeg prøver så godt jeg kan å ikke starte en diskusjon eller krangel, men det ender ofte opp med en heftig disjunksjon hvor begge står og roper til hverandre og vi kommer ingen vei. Spesielt hvis vi er alene hjemme. Far har hun større respekt for. Da gir hun seg veldig fort, meg derimot…

Hva som helst kan starte en krangel mellom oss to. Ender opp med at jeg sitter og griner på badet (uten at hun ser det selvfølgelig) og tenker at fader heller, jeg må jo ha kontroll, jeg er den voksne her ikke henne, det er mitt ansvar osv. Jeg strekker ikke til. Å bruke trusler som «gjør du ikke det, så blir det ingen lørdagsgodt eller iPad den kvelden», men da eskalerer ofte situasjonen ytterligere og hun kan ofte si sårende og stygge ting til meg. Spurte henne om hun kan henge jakken sin på plass, får til svar: «Nei, kan du? Jeg leker». Da svarer jeg nei, dette er din jobb osv. Da kan hun finne på å si: «Hvis ikke du vil leker med meg så gjør jeg ikke det», da gjentar jeg beskjeden en gang til, heng opp jakken din først så får vi leke litt etterpå. «Nei, først må du leke med meg». Eeh nei! Jeg leker ikke med deg før du har ryddet opp etter deg! «Jo, det må du»!

osv osv… 

Dette er min hverdag. Ble muligens rotete skrevet, men har noen av dere noen innspill? Hva skal man gjøre? Jeg vil jo helst ikke diskutere i evigheter heller, hun skal gjøre som hun får beskjed om så enkelt er det, men hva skal til for at hun samarbeider? Det er så kjedelig å bruke mange timer hver dag på å krangle seg til «snille barn»! Er dine barn flinke gjøre som dere sier? Jeg er helt utslitt!! 

Anonymkode: f8566...6d9

[AnonymBruker]

https://duermamma.no/6-arskrisen-hva-innebaerer-den/

 

Anonymkode: 3df3a...566

[AnonymBruker]

Du er flink som som greier å holde hodet kaldt!😳 Hadde min datter oppført seg sånn hadde ikke jeg taklet det og sikkert tatt ifra henne alt som konsekvenser. 

Anonymkode: edff6...499

[Raven.Writingdesk]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg har en jente som er snart klar til å legge bak seg mange år i barnehage og starte nytt kapittel i livet, begynne på skolen. Den siste tiden så har forholdet mellom meg og henne blitt dårligere og dårligere. Hun er så vanvittig «vanskelig» å ha med å gjøre for tiden. Hører ikke på beskjeder som blir gitt, rydder ikke opp når jeg sier hun skal det. Av og til bare nekter hun å spyle i do hvis jeg minner henne på det en gang hvis jeg er også på badet og ser at hun har glemt noe. Da går hun ut av badet og sier at mamma skal gjøre det. Sier jeg nei, blir det enda verre. Jeg prøver så godt jeg kan å ikke starte en diskusjon eller krangel, men det ender ofte opp med en heftig disjunksjon hvor begge står og roper til hverandre og vi kommer ingen vei. Spesielt hvis vi er alene hjemme. Far har hun større respekt for. Da gir hun seg veldig fort, meg derimot…

Hva som helst kan starte en krangel mellom oss to. Ender opp med at jeg sitter og griner på badet (uten at hun ser det selvfølgelig) og tenker at fader heller, jeg må jo ha kontroll, jeg er den voksne her ikke henne, det er mitt ansvar osv. Jeg strekker ikke til. Å bruke trusler som «gjør du ikke det, så blir det ingen lørdagsgodt eller iPad den kvelden», men da eskalerer ofte situasjonen ytterligere og hun kan ofte si sårende og stygge ting til meg. Spurte henne om hun kan henge jakken sin på plass, får til svar: «Nei, kan du? Jeg leker». Da svarer jeg nei, dette er din jobb osv. Da kan hun finne på å si: «Hvis ikke du vil leker med meg så gjør jeg ikke det», da gjentar jeg beskjeden en gang til, heng opp jakken din først så får vi leke litt etterpå. «Nei, først må du leke med meg». Eeh nei! Jeg leker ikke med deg før du har ryddet opp etter deg! «Jo, det må du»!

osv osv… 

Dette er min hverdag. Ble muligens rotete skrevet, men har noen av dere noen innspill? Hva skal man gjøre? Jeg vil jo helst ikke diskutere i evigheter heller, hun skal gjøre som hun får beskjed om så enkelt er det, men hva skal til for at hun samarbeider? Det er så kjedelig å bruke mange timer hver dag på å krangle seg til «snille barn»! Er dine barn flinke gjøre som dere sier? Jeg er helt utslitt!! 

Anonymkode: f8566...6d9

Velg dine kamper! Det er sunt at hun gjør opprør, og «trassalder» kommer i faser. Jeg synes små bagateller er mindre viktig å henge seg opp i, men om barnet er direkte frekk eller ufin er det et problem om dere «tillater» den type oppførsel (ignorerer fordi det er enkelte enn å grensesette) - da vil i såfall barnet ta med seg den oppførsla i relasjon med andre og anta at det er greit fordi det får jo lov å snakke sånn hjemme. 

Så jeg ville faktisk oversett manglende opptrekk på do, eller minne på barnet på en ikke angripende måte : «mamma har trekt opp på do, husk at når du begynner på skolen er det sånn som store barn må gjøre selv men det vet jeg at du klarer fint».

Det er liksom ikke «krise» å ikke trekke opp på do (mitt barn gjorde også dette en periode) Du ser sjeldent 20 år gamle damer som ikke kan trekke opp etter seg.

Om hun derimot mener hun kan svare frekt, ignorere deg, være ufin og stygg i munnen - Så ville jeg tatt tak i det. Fordi du finner (dessverre) både 20,50,70,90 og 100 år gamle damer - som er både stygg i munnen, svarer frekt, ignorerer og er ufin. 

 

[AnonymBruker]

Raven.Writingdesk skrev (18 minutter siden):

Velg dine kamper! Det er sunt at hun gjør opprør, og «trassalder» kommer i faser. Jeg synes små bagateller er mindre viktig å henge seg opp i, men om barnet er direkte frekk eller ufin er det et problem om dere «tillater» den type oppførsel (ignorerer fordi det er enkelte enn å grensesette) - da vil i såfall barnet ta med seg den oppførsla i relasjon med andre og anta at det er greit fordi det får jo lov å snakke sånn hjemme. 

Så jeg ville faktisk oversett manglende opptrekk på do, eller minne på barnet på en ikke angripende måte : «mamma har trekt opp på do, husk at når du begynner på skolen er det sånn som store barn må gjøre selv men det vet jeg at du klarer fint».

Det er liksom ikke «krise» å ikke trekke opp på do (mitt barn gjorde også dette en periode) Du ser sjeldent 20 år gamle damer som ikke kan trekke opp etter seg.

Om hun derimot mener hun kan svare frekt, ignorere deg, være ufin og stygg i munnen - Så ville jeg tatt tak i det. Fordi du finner (dessverre) både 20,50,70,90 og 100 år gamle damer - som er både stygg i munnen, svarer frekt, ignorerer og er ufin. 

 

Takk for svar! Mener du jeg skal ignorere dersom hun er frekk? Eller begynne å sparke/slå på ting? Jeg sier med streng stemme at sånn snakker vi ikke til hverandre her i huset og at sånn snakker vi ikke til voksne. Da fortsetter hun likevel. Er det ok å ta fra henne iPad eller andre ting hun liker godt som konsekvens? Lærer hun av dette da? Vi har liksom prøvd å jobbe med henne rundt det å være selvstendig og bidra litt hjemme, enkelte ting som vi vet hun klarer selv. Og det gjør hun jo på de «gode dagene». Men av og til så kortslutter det. Da er det plutselig «dårlig gjort av meg» å be henne gjøre ting og tang, og «hvorfor skal hun alltid gjøre det eller det» osv. Jeg mener det er oppgaver som er helt innenfor at en snart 6 åring skal klare. 

Anonymkode: f8566...6d9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

https://duermamma.no/6-arskrisen-hva-innebaerer-den/

 

Anonymkode: 3df3a...566

Leste nettopp artikkelen! Tusen takk for ditt innspill!

Anonymkode: f8566...6d9

[Raven.Writingdesk]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Takk for svar! Mener du jeg skal ignorere dersom hun er frekk? Eller begynne å sparke/slå på ting? Jeg sier med streng stemme at sånn snakker vi ikke til hverandre her i huset og at sånn snakker vi ikke til voksne. Da fortsetter hun likevel. Er det ok å ta fra henne iPad eller andre ting hun liker godt som konsekvens? Lærer hun av dette da? Vi har liksom prøvd å jobbe med henne rundt det å være selvstendig og bidra litt hjemme, enkelte ting som vi vet hun klarer selv. Og det gjør hun jo på de «gode dagene». Men av og til så kortslutter det. Da er det plutselig «dårlig gjort av meg» å be henne gjøre ting og tang, og «hvorfor skal hun alltid gjøre det eller det» osv. Jeg mener det er oppgaver som er helt innenfor at en snart 6 åring skal klare. 

Anonymkode: f8566...6d9

Jeg brukte å si at det er lov å være sint men ikke slem. Om hun sparker ting ville jeg spurt hvorfor eller hva som skjer. Noen barn trenger tid på å fordøye, vårt ene barn var slik at det måtte få utagere også trekke seg unna og roe seg, også kunne vi snakke sammen. Da kunne jeg forklare konsekvenser,(når du sparker på ting blir andre redd)   bruke speiling «sparke på tullemåte» rundt meg slik at barnet ser hvor latterlig det er men samtidig forstår at det hadde vært veldig ugreit hvis alle gikk rundt å sparket på ting. Og når det gjelder å være frekk ville jeg snakket med barnet om dette : «hva føler du om noen sier [det barnet sa] - til deg»? - da svarer som regel barnet at det ville ikke likt det. Hvis barnet svarer «jeg ville ikke brydd meg» eller lignende ville jeg sagt : «men jeg bryr meg, jeg blir lei meg/trist når du sier slik, det er fordi jeg er glad i deg og vil ikke at du skal tenke/si slike ting om meg».

Jeg synes mange foreldre i dag forklarer for mye og «pedagoger ihjæl» en del ting. Men ut ifra det du forklarer mener jeg du bør ta en samtale med barnet hvor dere begge er rolige og åpen for dialogen, også reflekterer dere sammen. 
 

Alt handler jo om nyanser her. Sier barnet mitt noe helt hinsides frekt som jeg mener er fullstendig uakseptabelt (har aldri skjedd, men for eksemplets skyld: «kjerring» /«bitch» eller lignende) - så er det umiddelbar konsekvens: ta ifra det barnet holder på med og sende det på rommet umiddelbart. Etter noen minutter går jeg selv inn på rommet og sitter der sammen med barnet til jeg ser at kroppsspråket endrer seg (som regel vil det søke bekreftelse veldig raskt, å sendes på rommet og sitte der alene avbrutt i en aktivitet kan føles som at hvert sekund er en time) og da, når barnet er mottakelig, starter vi samtalen som nevnt ovenfor  

[Raven.Writingdesk]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Er det ok å ta fra henne iPad eller andre ting hun liker godt som konsekvens? Lærer hun av dette da? Vi har liksom prøvd å jobbe med henne rundt det å være selvstendig og bidra litt hjemme, enkelte ting som vi vet hun klarer selv. Og det gjør hun jo på de «gode dagene». Men av og til så kortslutter det. Da er det plutselig «dårlig gjort av meg» å be henne gjøre ting og tang, og «hvorfor skal hun alltid gjøre det eller det» osv. Jeg mener det er oppgaver som er helt innenfor at en snart 6 åring skal klare. 

Anonymkode: f8566...6d9

Jeg synes ikke noe om å ta fra barn ting som en konsekvens. Nei, det lærer de ikke av.

Det du snakker om sist her, er ikke etter min mening at hun er frekk men at hun ikke gjør husoppgaver. Det synes jeg du skal la fare. (Avhengig av hva det er) - om det er at hun ikke kaster opp epleskrotten etter seg selv er det noe annet enn at hun skal gå ut med søpla.

Hun lærer før eller siden husarbeid og vil gjøre nok av det i sin levetid. Men: alle foreldre prioriterer ulikt. For meg har dette vært nederst på prioriteringslista fordi det er viktigere å ha en god holdning enn å være huslig, når man er seks år. Å bidra med husarbeid har de gjort på andre måter: via å få skryt for det, at de ønsker å hjelpe til fordi de liker å tenke at de er flinke barn. Osv. 
 

Jeg må bare tilføye en ting: Et barn skal ikke sendes på rommet etter min mening i lang tid alene. Det er «ydmykende» å sendes på rommet så det tar hintet fort nok. Derfor går jeg inn til barnet etter en liten stund (5 -10 minutt) jeg setter meg som regel en meter/halvmeter unna, for å vise at jeg gir barnet «space». Da må også barnet gi tegn til at det søker seg til meg og jeg har en åpneing for en god dialog (det vil lytte) gråter barnet når jeg går inn på rommet trøster jeg selvfølgelig umiddelbart.

Hensikten med å sende barnet på rommet eller ta vekk en aktivitet er ikke å «straffe» men å sette en markering: typ: «det du gjorde nå er så alvorlig at vi kan ikke fortsette uten å snakke om det» 

Å bare ta bort en iPad eller straffe på andre måter uten forklaringer, uten dialoger, uten kommunikasjon og emosjonelt nærvær: er etter min mening helt meningsløst. Det eneste du lærer barnet ditt da er teknikker slik at det kan unngå at du tar ifra det noe. 
Det forstår ikke hvorfor og utvikler ikke en psykososial dybde eller forståelse over relasjonsbygging.

Endret 3. juni 2022 av Raven.Writingdesk

[Raven.Writingdesk]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Leste nettopp artikkelen! Tusen takk for ditt innspill!

Anonymkode: f8566...6d9

Og en siste ting:

Barnet ditt lar ikke vær å gjøre oppgaver for å være ekkel med deg, det er rett og slett fordi det ikke orker/gidder/ønsker.

Du må se an barnet ditt, barn er ulike og du tenker kanskje at dette bør jeg forvente, men en 6 åring er mentalt alt fra 4 til 8 år.
Om du hyppig forventer for mye fra barnet i forhold til hva det faktisk klarer, og barnet straffes for dette via at det fratas iPad osv, så vil jeg si at du risikerer å bryte barnet ditt ned. 
Barn skal ikke føle at de ikke er gode nok, at de ikke duger. Så se an hvor barnet ditt er i sin utvikling og husk at det skal føle mestring. Mestring er veste følelsen for vekst  

[AnonymBruker]

Jeg synes godt at far kan koble seg på litt her og snakke henne litt til rette. 
Han hører hun på, og det vel i hans interesse at datteren lærer seg å oppføre samen med sine foreldre. 
Jeg regner med at dere har en alminnelig tone mellom dere? 
Men hva er det han gjør som ikke du gjør? 
Er det du som gjør alt av husarbeid og sånne ting ? 

Anonymkode: e9971...4dd

[AnonymBruker]

Dette minner om Seksårs-krisen til mitt barn. Jeg leste meg litt opp om om det på nettet, satt meg ned og snakket med han om det. Da var det som om en del brikker falt på plass for han, og for meg, og mye ble en del bedre nesten på et blunk. 

Prøvde samme trikset med nummer to (jente), funka ikke i det hele tatt 😆

Men å beholde roen og prøve å være så konsekvent som mulig er vel mitt beste tips. Så er det veldig lov å feile, det er da man lærer mest. Pleier å si det til kidsa også (PS; de hater at jeg sier det). 

Anonymkode: e5acb...5a7

[AnonymBruker]

Hva betyr egentlig å være konsekvent? Hvilke konsekvenser skal man gi til barna som ikke er for strenge eller som bryter ned barnet og samtidig gir lærepenge? 🤷🏼‍♀️

Anonymkode: f8566...6d9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Hva betyr egentlig å være konsekvent? Hvilke konsekvenser skal man gi til barna som ikke er for strenge eller som bryter ned barnet og samtidig gir lærepenge? 🤷🏼‍♀️

Anonymkode: f8566...6d9

Når jeg skriver å være konsekvent så mener i alle fall jeg: hvis jeg sier nei, så er det nei (det blir ikke til ja bare fordi barnet maser/hyler/truer etc).  Hvis jeg sier du må skru av tv/pc om 10 minutter for da er det middag, så betyr ikke det 15, 20 eller 25 minutter bare fordi (de samme grunnene som over). 

Jeg kaller det å samarbeide. Vi må samarbeide for at alle i familien skal ha det bra. Hvis det blir dårlig samarbeid så må vi finne ut av hvorfor det er sånn. Skjønner at det er mer gøy å spille enn å spise fiskekaker og gjøre lekser, men livet er nå en gang sånn at man også må gjøre kjedelige ting. Vi kan gjøre dem sammen. 

Anonymkode: e5acb...5a7