AnonymBruker Skrevet 3. juni 2022 #1 Skrevet 3. juni 2022 Nå for tiden er jeg relativt gira. Trives med det sosiale på jobb og finner meg selv vandrende ute i fellesarealet når jeg er alene på arbeidsrommet. Andre ganger tør jeg såvidt liste meg ut der og pile tilbake med en kopp te. Merkerat jeg hjeg vil være i nærheten av folk. Jeg har gjennomføringsevne på forskjellige greier jeg har skjøvet foran meg en stund, f.eks arrangere noe i forbindelse med et verv jeg tok på meg for noen måneder siden, sist jeg følte litt gnist liksom. Føler meg ganske inspirert og har lyst til å gjøre noe, men får ikke brukt energien riktig. Jeg må ta sovetabletter for å sovne som regel, bortsett fra de dagene jeg plutselig er utslitt. Treningen går sånn noenlunde, men er ikke slik at jeg er helt hekta, slik jeg har fått brukt energien på en god måte tidligere og fått skikkelig mestring fordi jeg så fremgang fra dag til dag. Venter stadig på at det skal skje igjen! Problemet mitt nå er at jeg føler meg temmelig i 100 i løpet av dagen, men når fritiden kommer, så faller jeg ned. Er fortsatt like rastløs som på dagen, men på en negativ måte. Jeg vet ikke hva jeg skal ta meg til, og en helg virker uendelig. Når jeg snakker med kollegaer om at det snart endelig er fri, så vet jeg selv at det er mer noe jeg sier. Trivselen synker på fritiden når jeg er alene. Jeg er ikke trist, bare helt rådvill angående hva jeg skal gjøre. Jeg er mor 50/50, så halve tiden gir oppgavene seg selv, men å eksistere sånn for meg selv skjønner jeg ikke noe av. Får ofte skyldfølelse hvis jeg bruker penger eller gjør noe når jeg er alene, derfor kan jeg f.eks ikke handle inn mat med mindre jeg skal treffe kjæresten o.l. Denne tiden teller ikke. Det er ikke det at jeg har lav selvtillit eller noe slikt. Jeg ser bare ikke noe vits i å gjøre noen ting som helst hvis det kun er meg her. Høres latterlig ut, men det er en følelse som ikke er lett å bli kvitt. Nå er det langhelg og jeg ser ikke for meg annet enn at jeg kanskje klarer å ta meg sammen til å dra til treningsstudio. Snur sikkert døgnet og surrer rundt og smårydder hjemme - et eller annet jeg kan fokusere på. Å sitte stille er helt døden, og å se en serie eller gjøre noe annet rolig gir meg også skyldfølelse. Det er som å leve i limbo. Er ikke lei meg eller deprimert, bare helt sånn likegyldig. Ser ikke frem til noe og er ikke engasjert nok til å grue meg til noe heller. Tiden går bare og det går greit så lenge det er hverdag og en viss tidsramme - da kan jeg som sagt være ganske effektiv nå for tiden - men denne helgen som nettopp startet : Et MARERITT... Anonymkode: 7b8c2...785
AnonymBruker Skrevet 3. juni 2022 #2 Skrevet 3. juni 2022 Jeg blir så vanvittig sliten av mennesker som deg. Hvorfor må man alltid gjøre noe? Å snu døgnet og se serier hele helga har også sin verdi. Anonymkode: 4d53a...a34
AnonymBruker Skrevet 3. juni 2022 #3 Skrevet 3. juni 2022 AnonymBruker skrev (3 minutter siden): Jeg blir så vanvittig sliten av mennesker som deg. Hvorfor må man alltid gjøre noe? Å snu døgnet og se serier hele helga har også sin verdi. Anonymkode: 4d53a...a34 Mennesker som meg? 🙉 Fortell meg hvem det er. Jeg plager jo ingen. Er bare for meg selv og føler meg urolig, kanskje engstelig, når jeg ikke vet hva jeg skal gjøre. Kan egentlig gjøre hva som helst i hele verden så og si. Men kommer ikke i gang med noen ting. Hvis du klarer å kose deg med å binge serier og slappe av uten dårlig samvittighet, så gratulerer med det. Skulle gjerne kunnet det selv. Anonymkode: 7b8c2...785
AnonymBruker Skrevet 3. juni 2022 #4 Skrevet 3. juni 2022 Det virker ikke som du er glad i deg selv siden du ikke er verdt å gjøre noe ekstra som f.eks mat når det er kun deg. Innholdet i livet ditt ser ut til å kun være basert på andre. Anonymkode: 76f3c...ee5
AnonymBruker Skrevet 3. juni 2022 #5 Skrevet 3. juni 2022 AnonymBruker skrev (1 minutt siden): Det virker ikke som du er glad i deg selv siden du ikke er verdt å gjøre noe ekstra som f.eks mat når det er kun deg. Innholdet i livet ditt ser ut til å kun være basert på andre. Anonymkode: 76f3c...ee5 Ja. Det er slik kanskje. Jeg lever fordi jeg har barn for eksempel. Det er sutring, men det er såpass stressende at det kjennes ut som om jeg har vondt i hjertet. Antageligvis innbilt. Anonymkode: 7b8c2...785
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå