Kjæresten tåler ikke at jeg er kronisk syk, men han er enda sykere selv.

[AnonymBruker]

Da jeg møtte kjæresten min for 5 år siden var jeg kronisk syk med rygg og nakke plager etter kollisjon. For ett år siden fikk han kreft og sliter med bivirkninger av cellegiftbehandling, og det begynner å tære på psyken hans ser jeg.

Etter at han ble syk så har han ikke tålt at jeg har snakket om mine plager, og det har jeg forstått så jeg sier omtrent ingenting. 

Han har ofte dager der han er sur og jeg tenker at det må jeg bare finne meg i, siden han er redd, stresset og har bivirkninger av medisiner/ cellegift. 

Han sier nå at grunnen til at han er annerledes/ sur mot meg har ikke noe med kreften å gjøre, men at han er lei av at det alltid er noe styr med meg, og at jeg alltid skal noe, at jeg skal til behandling eller har smerter eller utmattelse.

Jeg sier jo ingenting om mine plager, så jeg er ikke helt enig at han sier at det er så mye styr med meg.

Hans kreftsykdom preger jo hele hverdagen vår og han snakker om det hver time, så det er jo mye mer styr med han, men han har null selvinnsikt.

Jeg fortalte han at han har forandret personlighet og humøret etter at han fikk kreft, og at det er helt naturlig, men han mener at hans oppførsel har ingenting med kreften å gjøre.

Jeg sier at jeg har lest mye om kreftsykdom og hvordan det preger humøret, følelseslivet og at kreftbehandling kan forandre personligheten og forhold bærer preg av dette, men det forstår han ikke.

Jeg synes det er så merkelig at han ikke forstår dette.

Noen synspunkt?

Anonymkode: a3d38...6a6

[AnonymBruker]

Det virker som om han synes hans sykdom er mye mer "legit" enn din sykdom og at dere derfor bør fokusere på hans velbefinnende.

Anonymkode: 4c6be...a49

[Blåjojo]

Høres ikke ut som han har særlig god selvinnsikt. Eller tørr ikke innrømme for seg selv hva han egentlig føler. 
Har selv hatt kreft og vet hvordan det oppleves, og selv om jeg er veldig jordnær og rolig, og hadde gode prognoser så var det kjempeskummelt. 
Han burde nok snakket med noen, men det er vel kanskje ikke så lett å få til? Jeg brukte kommunens kreft-sykepleiere en del da det sto på som verst. Ellers er det jo "Pusterom" på de fleste sykehus. Kan det være en ide?

[AnonymBruker]

Antagelig burde det fokuseres mer på parterapi for folk som må forholde seg til sykdom. Selv så er jeg i et parforhold der vi begge sliter med helsa på forskjellige måter og det er på ingen måte spesielt lett.

Anonymkode: 4c6be...a49

[AnonymBruker]

Snakk med en kreftkoordinator om hva dere kan gjøre som par.

Anonymkode: 75232...b38

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Det virker som om han synes hans sykdom er mye mer "legit" enn din sykdom og at dere derfor bør fokusere på hans velbefinnende.

Anonymkode: 4c6be...a49

Kreft er jo en alvorlig sykdom i og med at han kan dø hvis han er uheldig.

 Jeg kan ikke dø av mine plager, men jeg er ufør og klarer ikke å være så aktiv som han.

Det er ingen konkurranse synes jeg.

Ts

Anonymkode: a3d38...6a6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Kreft er jo en alvorlig sykdom i og med at han kan dø hvis han er uheldig.

 Jeg kan ikke dø av mine plager, men jeg er ufør og klarer ikke å være så aktiv som han.

Det er ingen konkurranse synes jeg.

Ts

Anonymkode: a3d38...6a6

Du synes ikke det men folk er seg selv nærmest vet du, spesielt hvis det er en syk mann.

Anonymkode: d4c6e...4a6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Du synes ikke det men folk er seg selv nærmest vet du, spesielt hvis det er en syk mann.

Anonymkode: d4c6e...4a6

I går satt han å snakket om at han går over på AAP fordi han har vært sykemeldt så lenge, og at det er mye mer synd i han enn i meg. Jeg sa ingenting og tenker at han må bare få lov til å synes synd på seg selv, men han trenger ikke å bagatellisere mine plager når jeg ikke bagatelliserer hans helsetilstand.

Ts

Anonymkode: a3d38...6a6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Da jeg møtte kjæresten min for 5 år siden var jeg kronisk syk med rygg og nakke plager etter kollisjon. For ett år siden fikk han kreft og sliter med bivirkninger av cellegiftbehandling, og det begynner å tære på psyken hans ser jeg.

Etter at han ble syk så har han ikke tålt at jeg har snakket om mine plager, og det har jeg forstått så jeg sier omtrent ingenting. 

Han har ofte dager der han er sur og jeg tenker at det må jeg bare finne meg i, siden han er redd, stresset og har bivirkninger av medisiner/ cellegift. 

Han sier nå at grunnen til at han er annerledes/ sur mot meg har ikke noe med kreften å gjøre, men at han er lei av at det alltid er noe styr med meg, og at jeg alltid skal noe, at jeg skal til behandling eller har smerter eller utmattelse.

Jeg sier jo ingenting om mine plager, så jeg er ikke helt enig at han sier at det er så mye styr med meg.

Hans kreftsykdom preger jo hele hverdagen vår og han snakker om det hver time, så det er jo mye mer styr med han, men han har null selvinnsikt.

Jeg fortalte han at han har forandret personlighet og humøret etter at han fikk kreft, og at det er helt naturlig, men han mener at hans oppførsel har ingenting med kreften å gjøre.

Jeg sier at jeg har lest mye om kreftsykdom og hvordan det preger humøret, følelseslivet og at kreftbehandling kan forandre personligheten og forhold bærer preg av dette, men det forstår han ikke.

Jeg synes det er så merkelig at han ikke forstår dette.

Noen synspunkt?

Anonymkode: a3d38...6a6

Min samboer tåler ikke mine dårlige dager der jeg er sur, prater litt og har noe kort lunte. Han er mye verre selv og har oftere dårlige dager enn meg. Så har det på mange måter likt selv. 

Man må være rause med hverandre og tåle det vonde om man skal kunne få det beste. 

Anonymkode: d079b...306