Klarer ikke å ta vare på meg selv

[AnonymBruker]

Hei,

jeg er en kvinne i tidlig 30 årene som har en bakgrunnshistorie med psykiske lidelser (sosial angst, angst, depresjon og uttalige selvmordsforsøk). Som stammer fra barndomstraumer. Jeg velger å ikke gå lengre inn på dette da jeg anser me selv som frisk (har fortsatt sosial angst, men det er så lite i forhold til tidligere - så ser det mer hensiktsmessig å tenke at jeg er frisk enn ikke fordi det blir bedre over tid). Da jeg var et lite barn frem til 12 års alderen da alt av disse problemene slo inn for fullt var jeg ekstremt ryddig, flinkpike og var veldig aktiv med masse venner. Det som skjedde var at jeg siden da begynte å vise tegn til å miste evnen til å ta vare på meg selv. Jeg sluttet å rydde rommet, jeg sluttet å være med venner, jeg sluttet å være aktiv, jeg sluttet å spise måltider før jeg svimte av eller fikk så sterke smerter i magen at jeg gråt til moren min om hun kunne lage en skive til meg. Jeg ønsker ingen diskusjon på hvor moren min var eller ei, jeg skjulte mye og mange av problemene er vanlig å kategorisere under "ungdomsproblematikk", men i senere alder vet jeg at dette ikke stammer fra det. Som voksen har jeg slitt meg gjennom mye, har samboer, utdanning og fullt i jobb. Selv om vi har pusset opp huset og gjort en del andre ting så er dette problemet stagnerende. jeg har lest uttalig mye om det, men jeg klarer rett og slett ikke å ivareta meg selv. Det er nesten flaut. Problemet er at egentlig så vet ingen personer om det: for når jeg skal på jobb dusjer jeg, spiser jeg og virker oppegående. Men hjemme finnes dette ikke. Så lenge jeg skal noe, skal ha besøk så klarer jeg å få det gjort. Noen ganger har det raknet fordi kreftene ikke sto til.

Her er noen eksempler i dag, av en alder på 30 år (som er flaut):

* Samboeren min smører skiver til meg i kjøleskapet når jeg har fridager og han er på jobb. Han er altfor snill, jeg vet. For jeg spiser ikke mat med mindre det er ekstremt lett tilgjengelig. Og i enkelte episoder når jeg har vært dårlig så spiser jeg heller ikke det. Noe som er gjort at samboer lager mat, og jeg sitter med ufattelig dårlig samvittighet.

* Om det ikke skulle vært mat, finner jeg frem flatbrød og bare spiser dette uten noe.

* Jeg steller meg ikke, dusjer ikke, grer ikke håret mitt med mindre jeg skal ut.

* Jeg trener ikke, jeg ser bare på videoer for å holde meg opptatt.

* jeg vasker huset noen ganger, men klarer aldri alt på en gang. det er noe som jeg ikke klarte i starten, men litt etter litt har det blitt bedre.

* når jeg har fri forsvinner døgnrytmen, jeg legger meg ikke og jeg våkner ikke opp før 12 (og føler meg ødelagt)

 

Jeg har tenkt at jeg er lat, at jeg er dum og at jeg bare er i offerposisjon, men jeg tror ikke det er dette heller. Jeg prøver så hardt å finne ut hvordan jeg kan få et bedre liv, og hvordan jeg kan klare å få meg selv til å ta tre på meg. Når jeg våkner går jeg inn på badet for å finne kontaktlinsene mine. Så kravler jeg bort til sofaen fordi jeg har så vondt kropp og hode og blir bare liggende.

Det er åpenbart ikke hensiktsmessig å leve sånn, jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre lengre. Har prøvd i flere år. Jeg skulle ønske jeg kunne være det lille barnet før 12 år som klarte å gjøre ting. Noen som har noen råd ?

Anonymkode: bd90c...e07

[AnonymBruker]

har ikke klart å ha venner siden jeg var 16 pga. mangel på energi. Har egentlig ikke energi til å fokusere på andre mennesker. og jeg må si jeg skammer meg over dette.

Anonymkode: bd90c...e07

[AnonymBruker]

Du sier du er frisk. Men utfra det du beskriver så er du ikke det. Jeg tror det vil være bedre for deg om du innser at du faktisk fortsatt trenger hjelp og tar kontakt med psykolog.

Anonymkode: 59891...e7b

[AnonymBruker]

Men kjære deg, du er jo ikke frisk. Dette er typiske symptomer på depresjon. Ta kontakt med fastlegen og forklar hvordan du har det. ❤️ 

Anonymkode: 755c0...5d3

[AnonymBruker]

Takk for svar. Jeg ble faktisk skikkelig truffet av det dere skrev. Har nok tenkt lenge at da selvmordsforsøkene stoppet og ønsket om å ikke dø ikke lengre var gjeldende at jeg ikke var deprimert lenger. Tror jeg har skapt mange forskjellige forklaringer enn det som faktisk er problemet.

Anonymkode: bd90c...e07

[AnonymBruker]

Du er overhodet ikke frisk og trenger jo hjelp. At du selv tror du er frisk når alle disse symptomene fortsatt er vedvarende, sier også noe om innsikten du ikke har i problematikken din. Oppsøk psykolog/psykiater. 

Anonymkode: 048d8...9a4

[AnonymBruker]

Du er fantastisk bare lat. 

Anonymkode: 67e8b...f8d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Du er fantastisk bare lat. 

Anonymkode: 67e8b...f8d

Gå vekk

Anonymkode: d6049...f61

[AnonymBruker]

Utallige selvmordsforsøk? 😮

Anonymkode: a310d...1be

[AnonymBruker]

Dette bør du nok snakke med legen om ❤️

Kan være flere ting som gjør livet unødvendig vanskelig for deg. Minner f.eks også mye om meg selv, som har adhd.

For meg kommer det til uttrykk ved at ‘executive function’ ikke funker. Altså det å sette i gang ting. Jeg kan vite hva jeg skal gjøre, f.eks betale en regning, ha pengene, men så er det bare som om noe inni meg går i vranglås og det blir helt umulig å gjennomføre. Sier ofte om meg selv at ‘funker best under press’, fordi som hos deg er en ytre påvirkning av besøk/jobb noe som gjør at jeg kommer over denne ‘låsningen’ og får gjort ting. Sykt slitsomt, og veldig vanskelig å forklare for andre.

En venninne er unipolar (?), altså ikke egentlig deprimert, men har kun den nedstemte fasen av det som før ble kalt bipolar. Hun kan også likne endel på meg, med å slite med å få spist, gjort ting.

 

Anonymkode: 8db74...e4b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (59 minutter siden):

Gå vekk

Anonymkode: d6049...f61

Ts klarer jo visst hun må, ergo er hun lat. Har selv vært der i mange år, det eneste som nyttet var å ta seg sammen. 

Anonymkode: 67e8b...f8d

[Sofakona]

Kanske du burde legges inn og få skikkelig hjelp ❤️

[Gjest Ghostface]

Du har jo innsett at du har et problem og tror at du er sterk nok til å søke hjelp. Du kan ikke ha det sånn.

Endret 3. juni 2022 av Ghostface

[AnonymBruker]

Høres ut som depresjon for meg. Er det bedre noen ganger? 

Anonymkode: b2dd8...5cd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

Ts klarer jo visst hun må, ergo er hun lat. Har selv vært der i mange år, det eneste som nyttet var å ta seg sammen. 

Anonymkode: 67e8b...f8d

Nei, å slite psykisk er ikke det samme som å være lat.. 

Anonymkode: d6049...f61

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

Ts klarer jo visst hun må, ergo er hun lat. Har selv vært der i mange år, det eneste som nyttet var å ta seg sammen. 

Anonymkode: 67e8b...f8d

Ta seg sammen?? 

Hva med å tenke seg om før man skriver enkelte ting på nett, til en åpenbart syk person?

Ts. Får du oppfølging av lege/helsevesenet? 

Anonymkode: 684ce...450

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Takk for svar. Jeg ble faktisk skikkelig truffet av det dere skrev. Har nok tenkt lenge at da selvmordsforsøkene stoppet og ønsket om å ikke dø ikke lengre var gjeldende at jeg ikke var deprimert lenger. Tror jeg har skapt mange forskjellige forklaringer enn det som faktisk er problemet.

Anonymkode: bd90c...e07

Det er nok ikke så unormalt å tro man er friskere enn det man er. Jeg forsto ikke at jeg var så deprimert som jeg var, det sniker seg ofte på også venner man seg til situasjonen sin.

Anonymkode: 755c0...5d3

[AnonymBruker]

Bare for å normalisere litt: jeg klarer heller aldri å vaske hele huset etc. Vi har vaskehjelp. Noen ting er man bare dårlig på. 

Men det er viktig å spise.

Ha frukt tilgjengelig? 

Anonymkode: e0395...adf

[AnonymBruker]

Jeg har det litt likt som deg ts. Jeg kan fungere greit og få til endel hvis jeg har folk rundt meg, men får ikke til basic adulting når jeg er alene. Har tung traumediagnose.

Anonymkode: 9d75e...2e3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Hei,

jeg er en kvinne i tidlig 30 årene som har en bakgrunnshistorie med psykiske lidelser (sosial angst, angst, depresjon og uttalige selvmordsforsøk). Som stammer fra barndomstraumer. Jeg velger å ikke gå lengre inn på dette da jeg anser me selv som frisk (har fortsatt sosial angst, men det er så lite i forhold til tidligere - så ser det mer hensiktsmessig å tenke at jeg er frisk enn ikke fordi det blir bedre over tid). Da jeg var et lite barn frem til 12 års alderen da alt av disse problemene slo inn for fullt var jeg ekstremt ryddig, flinkpike og var veldig aktiv med masse venner. Det som skjedde var at jeg siden da begynte å vise tegn til å miste evnen til å ta vare på meg selv. Jeg sluttet å rydde rommet, jeg sluttet å være med venner, jeg sluttet å være aktiv, jeg sluttet å spise måltider før jeg svimte av eller fikk så sterke smerter i magen at jeg gråt til moren min om hun kunne lage en skive til meg. Jeg ønsker ingen diskusjon på hvor moren min var eller ei, jeg skjulte mye og mange av problemene er vanlig å kategorisere under "ungdomsproblematikk", men i senere alder vet jeg at dette ikke stammer fra det. Som voksen har jeg slitt meg gjennom mye, har samboer, utdanning og fullt i jobb. Selv om vi har pusset opp huset og gjort en del andre ting så er dette problemet stagnerende. jeg har lest uttalig mye om det, men jeg klarer rett og slett ikke å ivareta meg selv. Det er nesten flaut. Problemet er at egentlig så vet ingen personer om det: for når jeg skal på jobb dusjer jeg, spiser jeg og virker oppegående. Men hjemme finnes dette ikke. Så lenge jeg skal noe, skal ha besøk så klarer jeg å få det gjort. Noen ganger har det raknet fordi kreftene ikke sto til.

Her er noen eksempler i dag, av en alder på 30 år (som er flaut):

* Samboeren min smører skiver til meg i kjøleskapet når jeg har fridager og han er på jobb. Han er altfor snill, jeg vet. For jeg spiser ikke mat med mindre det er ekstremt lett tilgjengelig. Og i enkelte episoder når jeg har vært dårlig så spiser jeg heller ikke det. Noe som er gjort at samboer lager mat, og jeg sitter med ufattelig dårlig samvittighet.

* Om det ikke skulle vært mat, finner jeg frem flatbrød og bare spiser dette uten noe.

* Jeg steller meg ikke, dusjer ikke, grer ikke håret mitt med mindre jeg skal ut.

* Jeg trener ikke, jeg ser bare på videoer for å holde meg opptatt.

* jeg vasker huset noen ganger, men klarer aldri alt på en gang. det er noe som jeg ikke klarte i starten, men litt etter litt har det blitt bedre.

* når jeg har fri forsvinner døgnrytmen, jeg legger meg ikke og jeg våkner ikke opp før 12 (og føler meg ødelagt)

 

Jeg har tenkt at jeg er lat, at jeg er dum og at jeg bare er i offerposisjon, men jeg tror ikke det er dette heller. Jeg prøver så hardt å finne ut hvordan jeg kan få et bedre liv, og hvordan jeg kan klare å få meg selv til å ta tre på meg. Når jeg våkner går jeg inn på badet for å finne kontaktlinsene mine. Så kravler jeg bort til sofaen fordi jeg har så vondt kropp og hode og blir bare liggende.

Det er åpenbart ikke hensiktsmessig å leve sånn, jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre lengre. Har prøvd i flere år. Jeg skulle ønske jeg kunne være det lille barnet før 12 år som klarte å gjøre ting. Noen som har noen råd ?

Anonymkode: bd90c...e07

Hvis du jobber fulltid så dusjer du jo 5 av 7 dager og det er vel ganske normalt. De fleste dusjer jo ikke hver dag uansett. 

Jeg syns du fungerer utrolig bra iforhold til andre jeg vet om som strever psykisk for de greier verken å ha kjæreste eller jobb. 

Anonymkode: 27916...cd7