Fikk mannen min til å gråte... Langt innlegg.

[AnonymBruker]

Etter en helt forjævlig natt med en baby som våknet hver time, var jeg rimelig sliten. Hun sover mellom oss, men mannen min har et godt sovehjerte og sover seg gjennom alt. Jeg våkner av hvert minste lille kny. Jeg spurte på en ganske sur måte om han kunne ta morgenstellet. Dumt av meg, jeg vet. Ja visst, sier han, men blir liggende. Babyen har full bleie og begynner å leke bajas i sengen. Da mister jeg tålmodigheten og spør hvorfor han utsetter det.

Lang historie kort, det utviklet seg til en krangel som varte hele dagen og som endte i at han til slutt brøt sammen i gråt og sa at han gjorde sitt beste, men at det aldri er godt nok. Og at jeg indirekte krisiterer han ved å stadig endre på det han gjør.

Og jeg har så sykt dårlig samvittighet. Det stemmer, når han kler på henne, kan jeg finne på å bytte body, for eksempel, fordi jeg synes den er for trang eller kald for været. Og jeg blander meg mye opp i stellet av henne. Jeg har ikke skjønt at dette har påvirket hans selvtillit som far. Jeg har liksom bare tenkt på babyens beste, og glemt hans følelser.

Vi har fordelt ansvar 50/50, så jeg trodde virkelig at vi skulle ha et likestilt foreldreskap. Men jeg er prosjektlederen. Jeg sørger for innkjøp av klær, bleier, mat, hudkremer, smokker, alle sånne praktiske ting. Jeg setter meg inn i hva hun trenger. Jeg kjøper leker. Han bidrar økonomisk, men han har ALDRI kjøpt noe til henne på egen hånd. Jeg synes det er så rart, men det er nok fordi jeg synes det er gøy å gi henne ting. Jeg sørger for klesvask og vask av kluter. Jeg tar med henne på aktiviteter.

Jeg vet ikke, jeg føler meg urettferdig angrepet. Men samtidig forstår jeg at han har meldt seg ut når jeg styrer som jeg gjør. Og han gjør mye annet i huset, men ikke nødvendigvis mer enn meg.

Han er flink til å leke med henne og herje med henne. Og jeg er glad han gikk med på å ta henne 50 prosent fra fødselen. Men om natten kan han ikke gjøre så mye, for det er amming som gjelder. Hun blir veldig mammadalt om natten og tar ikke flaske.

Det føles som om vi har gått oss vill. Jeg er så lei meg for at jeg har såret ham, men er så sykt sliten etter åtte måneder med en baby som sover så dårlig. 

Siden krangelen har han skjerpet seg. I dag satte han på en klesvask. I natt tok han et bleieskift. 

Men det føles som om noe er ødelagt mellom oss  Jeg kan ikke ta tilbake det jeg har gjort siden fødselen, nemlig å være "sjefen for baby." 

Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette innlegget. Har flere det sånn?

Anonymkode: 18961...a8c

[FunnyBoy123]

Du virker helt ærlig litt for kontrollerende. Du må faktisk la mannen få lov til å gjøre sitt, også må du stole på det. Det er jo ikke rart at han ikke føler på noe progresjon, fordi han ser på deg som et befal.. 
Men vil tro det dere opplever er rimelig normalt sånn sett. 
 

[AnonymBruker]

Du må roe deg ned. Slutt å vær hønemor og jakke kylling. Er dessverre altfor mange som er som deg. 

Anonymkode: 5bde0...15d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Du må roe deg ned. Slutt å vær hønemor og jakke kylling. Er dessverre altfor mange som er som deg. 

Anonymkode: 5bde0...15d

Mente du at hun er hønemor og hakkekylling? Eller mente du at hun er hønemor og han er hakkekylling? 

Anonymkode: 5ed30...eb0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Ja visst, sier han, men blir liggende.

Dette er ikke å gjøre sitt beste.

Det enkleste tror jeg er at du melder deg ut innimellom, la han ta ansvar uten at du er der. Og når han har pappaperm så er det ikke noe du kan gjøre med at det blir feil body.

Jeg synes ikke du skal være for lei deg her. Å si "du blir aldri fornøyd, jeg gjør ikke noe rett" er overhodet ikke konstruktivt. Og jeg synes han skal ta det opp på en mer konstruktiv måte hvis han vil ha endring.

Anonymkode: bfe78...561

[AnonymBruker]

Her må du beklage deg ovenfor mannen din. Stakkars. Ikke rart han ikke tar initiativ til å handle inn noe til baby når du til stadighet skal endre eller klage på det han gjør. Så kjøper han vel feil body eller størrelsen blir feil ift årstid, utstyret er ikke av riktig merke osv. Nei, her fikk jeg virkelig vondt av mannen din altså. Skjerpings!

Anonymkode: a3db0...6ac

[AnonymBruker]

Hei du. Dette kan nok repareres Ja, han bør ta i mer. Men du må også gi plass til han. Ikke rette på alt (med mindre det er uforsvarlig så klart). Det er ikke så nøye om han tar på feil bukse og sånne småting.

Ta en ordentlig prat med han og si at du tar selvkritikk på noen ting. Dere må legge bedre planer slik at du får mer kvalitetssøvn.

Anonymkode: 225cd...a08

[AnonymBruker]

Her må du ta selvkritikk, legge deg flat og ikke trygle om medfølelse som du gjør her. Du stoler jo ikke på mannen, og det nærmer seg skilsmisse for hver filleting du velger å diskutere. La han få holde på, og svelg kamelen om du syns klærna er litt for trange osv. Når du vasker dem så kan du heller pakke bort de klærene feks. 

Anonymkode: 09fbb...517

[tangent]

Det er en ganske vanlig felle å gå i. Dere har faktisk begynt på noe viktig når dere nå har fått følelsene ut i det åpne. Jeg kjenner meg veldig igjen i det du har gjort. Og jeg måtte ta tak i meg selv og gi slipp på den tanken at alt må være perfekt for babyen sin skyld. For du vet jo også at det ikke er snakk om at babyen kommer til å bli skadet av å ha en litt for varm body. Hvis baby blir for varm må da far bytte body senere, også lærer han noe mer om babyens behov på den måten. 

Men si det du sier her til partneren din. At du er lei for at du har satt ham litt til side og at du skal jobbe med å gi litt slipp på perfeksjonen. Også kan du formidle hva som er viktig for deg at han gjør. Bæsjebleier skal skiftes med en gang, for eksempel. Det handler både om såre rumper og fare for lekkasje. Og øv på å holde deg helt borte når far styrer skuta innimellom. 

Og si ifra til ham at du ønsker at dere fremover tar tak i problemer med en gang. Slik at det ikke ender med tårer og såre følelser. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

 

Vi har fordelt ansvar 50/50, så jeg trodde virkelig at vi skulle ha et likestilt foreldreskap. Men jeg er prosjektlederen. Jeg sørger for innkjøp av klær, bleier, mat, hudkremer, smokker, alle sånne praktiske ting. Jeg setter meg inn i hva hun trenger. Jeg kjøper leker. Han bidrar økonomisk, men han har ALDRI kjøpt noe til henne på egen hånd. Jeg synes det er så rart, men det er nok fordi jeg synes det er gøy å gi henne ting. Jeg sørger for klesvask og vask av kluter. Jeg tar med henne på aktiviteter.

Anonymkode: 18961...a8c

Og dette må du slutte med. Neste gang det er tomt for noe så ber du mannen kjøpe, men ikke spesifier merke, størrelse, type osv. Det finner han utav selv. Blir det helt krisefeil så forklarer du hvorfor, men uten en belærende og nedgraderene tone. Istedetfor å kjefte for at han har kjøpt feil bleiestørrelse så sier du "Tusen takk for at du handlet inn. Jeg ser det er størrelse 4 du har kjøpt, men akkurat nå er det størrelse 3 hun trenger, men det gjør jo ingenting da, vi får jo bruk for dem senere! Det er noen bleier igjen i stellebaggen, også kan vi kjøpe størrelse 3 i morgen".

Anonymkode: 09fbb...517

[Hippogriff]

For en selvinnsikt! Syns du bare skal si det til mannen din akkurat som det er, slik du har skrevet det i innlegget. Si at du ønsker å gi ham mer plass overfor babyen. Han har jo også kommet deg i møte. Han viste seg sårbar, sa det akkurat slik det var og har i ettertid skjerpet seg på sin kant.

Dere er flinke! Dette tror jeg vil gå helt fint.

Når du føler noe er ødelagt så ta to ting i betraktning: For det første at du er sliten med underskudd på søvn, mye føles verre da. Og for det andre at slike samtaler kan være tunge å ta og dere er begge sårbare og kjenner på det den første tiden etterpå. Det går seg til! 

Endret 3. juni 2022 av Hippogriff

[AnonymBruker]

Men om han kjøper klær, kremer og andre ting til babyen, så kommer det sikkert ikke til å være bra nok for deg.

Du må la han slippe til litt mer, er det en body som du klør i fingrene til å bytte, la vær med det. Ikke heng deg opp i sånne ting, da blir han jo kritisert. 


 

Anonymkode: b941b...db2

[Roci]

Jeg tror ikke du skal krisemaksimere, TS. Våkenetter er slitsomt og kan tære på tålmodigheten til noen og enhver. Det positive er at dere kanskje har erfart noe, begge to. Og selv om kanskje verken du eller AB over her mener at mannen din gjør "sitt beste", så tenker jeg at du bør ta følelsene hans på alvor. Det gjør noe med selvtilliten og motivasjonen når man opplever at man blir korrigert hele tiden - selv om det blir gjort i beste mening. 

Du skriver at dere har fordelt ansvar 50/50, men har dere snakket om hva dette faktisk innebærer sånn rent praktisk? Har dere avklart hvilke forventninger dere begge har til hva dette omfatter? Du sier at du ikke kan ta tilbake å "være sjefen for baby", men her er jeg faktisk enig med AB over her, meld deg ut innimellom og i de situasjonene der det er mulig. Ha tillit til at samboeren din også vil babyen sitt beste, og at han klarer å ta godt vare på henne uten at du henger over skulderen hans. 

Om det letter på den dårlige samvittigheten din - som du egentlig ikke trenger å ha - så kan du jo si unnskyld for måten du reagerte på, og nevn at du har lagt merke til at han har tatt litt mer ansvar, at du setter pris på det og ønsker at det fortsetter slik.  Jeg tror ikke noe er ødelagt mellom dere, det er en "bump in the road" og det trengs nok litt bedre kommunikasjon og forventningsavklaring fra begges side, men dette klarer dere å ordne opp i. 

[AnonymBruker]

Du må slippe han til, gi han rom for å vær den pappaen han vil være. Er du usikker på om du går over streken så snu på situasjonen; hvordan hadde du reagert om mannen gikk og bytta bukse på barnet etter du hadde stelt henne? 

Anonymkode: 7ab19...bcd

[Carrot]

Men TS - hvis du alltid skal ha kontroll (prosjektleder sier du) hvordan skal han da kunne ta sin del av ansvaret når du må ha siste ord? At en voksen bryter sammen fordi du er urimelig burde si deg at dette kanskje er et større problem enn du innser. 

Gå noen runder med deg selv om det er noe du kan endre på for å gi mannen din rom til å få lov å være pappa på sine premisser - ikke dine. 

[Epictetus]

Synes dere har et kjempebra utgangspunkt for å få dette til å funke helt supert og bli en finfin familieenhet

- dere er enige om 50/50 og har to foreldre som er engasjert 

- dere må justere på noen småting. Som nevnt; så lenge han ikke kjører av gårde med babyen på taket må begge ha lik innflytelse på fargevalg på bodyen

- dere er fremdeles igang med våkenetter og er slitne, så småkommentarer, trøtthet og bryskhet kan man ta med et lite smil,en klem, og forståelse

[AnonymBruker]

Det første dere burde gjøre er å begynne å legge babyen på eget rom, så dere får bedre nattesøvn. Google Caroline Lorentzen 😊

Anonymkode: e1d26...c65

[AnonymBruker]

Gi han ansvar for legging og netter. Vår baby våknet hele tiden på natt for pupp, ved åtte mnd tok vi eget rom og sovne selv i egen seng med pappalegging og pappa som tar oppvåkningene. Baby gikk fra å våkne hver time til sove godt hele natta. Littegrann gråt i starten. men ingen skrikekur. Får du mer søvn så blir alt bedre! Og pappaen får en oppgave han kan mestre.

Anonymkode: 29615...d9e

[AnonymBruker]

det der med at dama kjøper klær og vasker kluter og klær og slikt er her også, jeg vasker klær av og til når maskinen er ledig og jeg ser det ligger klær som må vaskes.

hvorfor har det blitt slik?

Fra mitt ståsted som mann, så er det vel noe min dame ville gjøre selv, altså å kjøpe inn klær. Jeg har ikke gjort noe særlig slikt og har ikke satt meg inn i klesstørrelsene. Mye av det er pga jeg kommer aldri i posisjon til å måtte sette meg inn i dette.

Det er også min dame som vet hvor ting ligger i heimen..

hun har også oversikt på datoer, vaksiner osv

 

Anonymkode: 4e04f...559

[AnonymBruker]

Denne kranglen har mannen og jeg hatt et par ganger. Endt opp likt som hos dere, med at han gråter og føler seg dårlig. Og jeg høres lik ut som deg som kontrollerer. 
 

det vi fant ut sammen var at begge to har mye å jobbe med. Vi må hjelpe hverandre og minne hverandre på når ting ikke er greit. Og veldig viktig å ha en samtale rundt at ting som blir sagt og gjort i babytiden kanskje ikke er slikt ment som det kommer ut. Hormoner og lite søvn gjør mye med en. 
 

jeg må jobbe med å slippe mannen til. Overse «feil», og la han ta avgjørelser. Selv om det gjør litt vondt når barnet ikke har på seg «riktig» bukse til den bodyen osv🤣 jeg må jobbe med å ikke kommentere absolutt alt. Jeg må jobbe med å ta opp ting som irriterer meg når jeg har roet meg ned litt, og er motakelig for en samtale. 
 

han må jobbe med og av og til være i forkant. Prøve å se behovene og gjøre noe med dem før jeg sier noe. Og ja, jeg har måttet se på noen fulle bleier feks litt lenger enn det jeg opplever som greit. Han må jobbe med å ta litt mer ansvar i hverdagen. Feks så kan han få i oppgave å handle inn diverse til barna. Men også av daglige gjøremål som klesvask osv. Han har måttet jobbe med å godta at huset ikke alltid skinner, og hvis han ønsker det så må han legge inn en innsats selv. Det er travelt å være hjemme i permisjon. 
 

litt rart å lese innlegget ditt for det er som å lese om meg og mitt liv! Vi løser det iallefall med å snakke sammen når ting har roet seg ned, og blitt flinkere til å gi hverandre ros og si unnskyld hvis ting går galt.

Anonymkode: a8976...bef