Menn som først trår til etter fødsel

[AnonymBruker]

Jeg ble uplanlagt gravid og mannen har opplevd det som vanskelig hele veien. Nå har jeg straks termin, og selv om han nå i hvert fall klarer å nevne at det kommer et barn, er han ganske fraværende og har vært det hele svangerskapet. Ikke deltatt i innkjøp, ikke ville være med på å planlegge permisjon og praktiske ting, ikke snakket om babyen på noe vis, ikke vist noe støtte til meg som har ordnet alt alene og stått i full jobb hele veien, bare forventet at jeg fungerer som normalt på alle arenaer. Jeg jobber mye med å ikke bebreide ham for det jeg opplever som et svik, for det kommer ikke noe konstruktivt ut av det, men kjenner jeg blir mer og mer stresset for at barnet skal ignoreres etter det er født og. Jeg er også veldig sliten av å ha satt hans behov for å ikke forholde seg til graviditeten foran mitt behov for ro, hvile og tilknytning til babyen. Vi har gått på familievernkontoret underveis og der har han stått på hele tiden at det blir annerledes når barnet kommer og at han skal være klar til da. Han sier han er helt sikker på at det blir annerledes. Er det noen andre her som har vært i samme situasjon og hvor det har løst seg? Stilte mannen opp etterhvert? Hvordan tilgav dere sviket?

Anonymkode: 0fbb1...c82

[AnonymBruker]

Nei, det ble ikke bedre, og sjansen er veldig liten for at en slik endring skal skje. Hva sier de på familievernkontoret?

I etterpåklokskap ville jeg nok ha avsluttet forholdet mens jeg var gravid, det hadde løst en del problemer. 

Anonymkode: e7dcb...9d7

[AnonymBruker]

Høres ut som forholdet var over når han så til de grader valgte deg og barnet bort?! Hvorfor fortsetter du å bo med han? Ikke lur deg selv til å tro det blir bedre etter ungen kommer. Han driver å surmuler nå men skal liksom ta en 180 graders omvending over natta?

Anonymkode: ad076...514

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Nei, det ble ikke bedre, og sjansen er veldig liten for at en slik endring skal skje. Hva sier de på familievernkontoret?

I etterpåklokskap ville jeg nok ha avsluttet forholdet mens jeg var gravid, det hadde løst en del problemer. 

Anonymkode: e7dcb...9d7

De har vært fine der. Veilederen sier hun tror at det løsner etter fødsel, men at det er veldig alvorlig om det ikke gjør det og at jeg må ha tenkt den tanken også. Min oppgave har vært å ikke presse på med masse graviditetsprat, og hans har vært å være å nevne det så ofte han tåler å forholde seg til det. Problemet er vel skeivbalansen der, han tåler det kanskje en gang i uka maks, mens jeg har mer jeg vil ha avklart og planlagt og diskutert. Alle hadde vel håpa at det skulle løsne mer underveis enn det har gjort. Han vil være sammen med meg og vi har ikke store krangler eller konflikter i det daglige, men det er jo en svær elefant i rommet som vokser for hver dag…

Anonymkode: 0fbb1...c82

[AnonymBruker]

Jeg må si jeg er imponert over at du har holdt ut. Å gjøre alt alene mens en annen er tilstede er jo verre enn å gjøre det alene alene, hvis du skjønner....

Jeg ville forberedt meg på å bli alene etter fødsel. Han hadde ikke fått mer enn maks en sjanse... Han dreper jo følelsene dine for ham ved å holde på sånn. Jeg vil anta du har det bedre alene med mindre han blir en annen person i det øyeblikket han får babyen i armene.... Hardt og brutalt, men heller alene 100% enn alene i et forhold!

Anonymkode: 2a2db...e25

[AnonymBruker]

Når babyen ble et barn på 1.5 år og fikk en stefar så begynte far å trå til. Da skulle han være super pappa og skulle ha mest ansvar osv. Så fikk far ny kjæreste og da overlot han ansvaret til henne. 

Når de fikk egen baby så merker jeg godt at vårt barn ikke får alt det trenger. 

Anonymkode: 91a8b...326

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg må si jeg er imponert over at du har holdt ut. Å gjøre alt alene mens en annen er tilstede er jo verre enn å gjøre det alene alene, hvis du skjønner....

Jeg ville forberedt meg på å bli alene etter fødsel. Han hadde ikke fått mer enn maks en sjanse... Han dreper jo følelsene dine for ham ved å holde på sånn. Jeg vil anta du har det bedre alene med mindre han blir en annen person i det øyeblikket han får babyen i armene.... Hardt og brutalt, men heller alene 100% enn alene i et forhold!

Anonymkode: 2a2db...e25

Tja, det er fordi vi hadde et godt forhold i utgangspunktet og jeg trodde virkelig det bare var en sjokkfase som ville roe seg og at veiledning ville hjelpe mer enn det har gjort. Jeg ønsker jo også at barnet vårt får ha begge foreldrene sine. Men ja - det dreper selvsagt følelsene mine, fordi jeg føler det tvinger seg frem et valg mellom hvem av dem jeg skal gi mest til. Og der er han tapende part, om det skulle komme dit. Jeg ser for meg at jeg blir fullstendig krakilsk om han ikke er tilstede etter fødsel og er redd det ikke er noe vi kan komme tilbake fra. Fælt å måtte planlegge for et alternativ man ikke ønsker. Skjønner ikke hvorfor jeg eller barnet ikke er gode nok til å engasjere seg i 😔

Anonymkode: 0fbb1...c82

[AnonymBruker]

Her var babyen veldig ønsket og planlagt, men pappaen frika helt ut da jeg ble gravid. Det ble ikke bedre, bare verre, da babyen kom. Jeg dro da ungen var 2, da orka jeg ikke mer. Det var så tungt å være så alene når man egentlig var sammen om det. 

Anonymkode: 35185...977

[AnonymBruker]

Høres ut som at han har meldt seg fullstendig ut. Ikke bli for overrasket om du blir alene med barnet. 

Anonymkode: e4eb8...1a5

[AnonymBruker]

Oj, hvis det skal være håp bør han bli forelsket i babyen og aktiv fra første time på sykehuset. Og be om unnskyldning! 

Hvis jeg hadde opplevd det du opplever ville det blitt varige skader på forholdet, og jeg er usikker på om jeg hadde klart å komme over. 

Det er nok fordi ventetiden er en veldig fin tid for mange. Jeg husker med glede hvor koselig det var å kjøpe babyting og forberede oss. 

Anonymkode: 3ade1...e54

[AnonymBruker]

Hvorfor pleaser du han? Krev heller litt mer. Takler han det ikke og du tenker å gå pga manglende engasjement, så da vet du jo svaret da. Jo mer du pleaser, jo mindre trenger han å gjøre. 

Får jo inntrykk av at sitter å syntes synd på seg selv, for å få den største gaven i livet. 

Tja noen menn smelter jo etter fødsel, og stiller opp, andre stikker av og er bare hjemme av og til. Og det er derfor jeg tenker du må være litt tydelig på iht hva du forventer av han også. Det er jo ikke bare du som har blitt gravid, det er en situasjon dere er i sammen. Og da bør man også forvente at han tar ansvar for situasjonen han har bidratt til. 

Så ville ha sagt tydelig ifra at jeg er skuffet over manglende engasjement iht eget avkom. Og ansvars fraskrivelsen han holder på med. Dette kan bli bra eller dårlig. Og det kommer an på hvor mye han gidder å engasjere seg. Det er to som lager barn, og da bør man ikke forvente mindre enn at to klarer å ta, seg av ungen. 

Late mannfolk..... 

Anonymkode: c034d...e29

[Sunny32]

Jeg vet så godt hvordan du har det og hvor tøft dette er - jeg opplevde nøyaktig det samme for 7 år siden. Jeg ble uplanlagt gravid og min samboer freaket ut. Jeg ble kjempeoverrasket og skuffet fordi vi hadde snakket om at det snart kunne være på tide å prøve og få barn, og min første reaksjon på graviditeten var at jeg ble kjempeglad!

 

Lang historie kort - svangerskapet var pyton, jeg klarte ikke å kose meg fordi mannen var totalt uengasjert og latet liksom som at graviditeten ikke eksisterte. Fortalte ikke til noen at han skulle bli pappa og ville ikke snakke om det eller planlegge noe. Vi gikk også til FVK for hjelp, men lite endret seg. Det var så ille at jeg bestilte time til abort to ganger før uke 12, men jeg klarte ikke å gjennomføre det og avbestilte begge ganger. 
 

Jeg vurderte også mange ganger å gå, men ønsket som deg så gjerne at ting skulle endre seg og at barnet skulle få begge foreldrene sine. Og her kommer solskinnshistorien - han endret seg totalt idét barnet var ute, han gråt og gråt og ble øyeblikkelig forelsket i babyen. Gutten vår er nå 7 år og fortsatt verdens største pappadalt fordi pappa forguder han ❤️ Han har stilt opp og vært en fantastisk pappa fra dag 1.

 

Det er klart at det ikke var lett for meg å legge bort hvordan han hadde sviktet meg gjennom

hele graviditeten, men han har beklaget seh uendelig ganger og jeg har fått en forklaring som jeg til en viss grad kan forstå og akseptere, selv om det fortsatt er sårt å tenke på hvor alene jeg var i de mnd. 
 

3 år etter ble jeg gravid på ny (planlagt denne gangen) og opplevde en ny mann. Han var engasjert, handlet babyting og stilte opp for meg gjennom hele svangerskapet, og det var så godt å få oppleve en «lykkelig» graviditet. Han er fortsatt verdens beste pappa for begge barna.

Jeg sender deg tusen varme tanker og ønsker så inderlig at du opplever det samme som meg ❤️

[AnonymBruker]

Opplevde det samme for et år siden. Uplanlagt gravid med nummer to, forsøkte å ha en samtale med barnefar om hva vi skulle gjøre. Han mente at vi selvfølgelig skulle beholde og det ville bli bra. 4 mnd ut i svangerskapet var han ikke enig overhodet og ville ikke ha flere barn. Høres veldig lik ut som din. Jeg stod for alt av innkjøp, både økonomisk og praktisk, og hadde store deler av ansvaret for eldstebarnet vårt. 

Jeg fikk bestemme navn, han møtte knapt opp til fødselen. Sa også gjennom svangerskapet at det ville bli bedre etter fødsel , så hadde stort håp i dette. Det ble overhode ikke bedre  da satt jeg alene med to barn.  Forlot han da babyen var 3 mnd, da var jeg langt på overtid over hva jeg kunne finne meg i. Nå har han også skyvet eldste bort, som han alltid har vært så vanvittig stolt av. 

Når det er sagt,  sett bort fra alt styret, så har jeg og barna det veldig fint sammen. Kunne ikke tenkt meg livet uten siste barnet, og vi er en fin liten flokk ❤️ 

Håper det ordner seg for dere, og om det ikke gjør det, så er jeg sikker på at du og babyen får et fantastisk bånd.

Anonymkode: ba371...cff