Abort eller beholde? Siste sjangse..

[AnonymBruker]

Hei! Jeg lurer på hva du hadde gjort i min situasjon? Blitt gravid uplanlagt på prevensjon, mannen har sagt han skal sterilisere seg nå og jeg vet at dette er min siste sjanse til å noen gang få barn. 

Jeg er for det første usikker på om jeg ønsker barn, men har hatt perioder der jeg har tenkt tanker om at jeg ønsker noe mer i livet.(kan jo også bare være den biologiske klokka hormoner som snakket)

Hvordan vet jeg det? Samtidig er jeg livredd for å angre en abort som jeg vet er den avsluttende endelige avgjørlsen på om jeg skal få barn. 

Kan folk med psykisk og fysisk sykdom klare å ta seg av et barn?

Er introvert og trenger alenetid for å hente meg inn i en travel hverdag..bekymrer meh lett for ting og er over omtenksom mot alt og alle

Har slitt med psyken og helsa siden 13 års aldern, vært stabilt i en periode før jeg datt i en dyp depresjon, på tur opp igjen så skjer dette..aldri tatt medisiner! 

Samtidig har jeg ikke mye tid på å bestemme meg, er 7+3 og hormonene og angsten slipper ikke taket!

Du som bestemte deg for å ta abort og angret i siste liten, hva fikk deg til å beholde?? 

Vi er 32 (meg) og 33(mannen) år

Anonymkode: 227b8...130

[Sofakona]

Du vil ikke få tid for deg selv når du får baby...om mannen min er klar for å ta over mye så kan det jo gå.

Men du skal amme hver 3 time, du kan få mange mnd med våken netter, siden du sliter med depresjon kan du få fødsel depresjon. Man blir sliten, du må på helsestasjonen flere ganger, du må ut å gå turer etc.

Om mannen din jobber så blir du alene med barnet i kansje 8-9 timer hverdag

Om du er en som bekymrer deg ofte og mye...så vil ikke dette bli bedre med barn.

Jeg har 2 barn og sliter selv med depresjon og angst (dette kom etter barna) og jeg bekymrer meg ofte.

Spørsmål er jo om du vil takle dette...har du forldre som eventuelt kan hjelpe deg?

Husk at de skal i barnehagen, det blir mye sykdommer på barnet, skole,venner, aktiviteter etc

[AnonymBruker]

Behold♥️ det går så bra er du glad i barn så har du jo noe å glede deg til og fokusere på barnet mer enn det andre kan hjelpe. Etter jeg fikk barn slutter jeg å fokusere formye på min egen depresjon og da ble det gradvis bedre.

Anonymkode: 8f6d9...4ef

[AnonymBruker]

Nå har jeg ikke hatt barn selv, men har alltid vært en person som aldri visste om jeg kom til å få lyst på barn eller ikke. Først i en alder av 28, fikk jeg litt mer lyst på barn. Synes du skal snakke med kjæresten din, fordi han vil bli far om du beholder barnet. Nå er jeg nesten i samme aldersgruppe som dere, jeg ville rådet dere begge til snakke godt sammen. Be han vente med å sterilisere seg til dere begge er sikre, som sagt bør dette være en avgjørelse dere tar sammen.
Har også som deg hatt mye dårlig psykisk helse, men bruk det til din styrke. Du har større forståelse enn andre som ikke har hatt det. Du kan trolig lære barnet ditt å bli sterkere psykisk og lære de å ha større forståelse ovenfor andre. Samt bør du faktisk gå til psykolog/psykiatrisk sykepleier, sånn uansett barn eller ikke. Jeg var psykisk syk i 16 år før jeg ble frisk, men måtte ha mye hjelp over tiden. Barn vil ta opp negative ting om du har veldig dårlig psykisk helse. eks: mødre/fedre som snakker negativt om vekten sin vil gjøre at barn rundt tar opp dette og tenker at det er vanlig å ikke like kroppen sin. Barn sluker opp ting, men samtidig så kan en ikke bli for "nazi" på det heller. Barn tåler også mye, om du blir forelderen er det du som må være der og hjelpe de å "se".

Hva føles riktig for deg ts? Det er muligens ikke siste mulighet for deg å få barn, en kan alltid få en annen kjæreste, adoptere etc (ja høres ikke bra ut når en er i forhold, men du må finne ut hva som er viktig for deg).

Så vil jeg stille deg et spørsmål: om du var frisk mentalt, ville du da mer hatt et barn?

Anonymkode: 80f1e...cf1

[AnonymBruker]

Man må ikke få barn bare fordi man har blitt gravid. Har man i utgangspunktet ikke et ønske om barn, burde man heller ikke få det. Mange angrer på abort, men det er også mange som angrer på barn. I mine øyne er det bedre å angre på aborten enn å angre på barnet. 
Mange med psykisk og fysisk sykdom er gode foreldre, men man vet jo aldri. Jeg hadde f.eks fire søskenbarn som er søsken. De har en psykisk syk mor. Resultatet er at tre av fire ble psykisk syke, mye angst og depresjoner. Den ene tok livet sitt. Man vet jo aldri, og barn av friske foreldre kan også få psykiske problemer. 

Én ting er sikkert og det er at alenetid kan du se langt etter i noen år. Når barnet er større vil du også få mer fri(men også mye mer bekymringer). 

Anonymkode: 08a68...c65

[Majer]

Tenker du kommer til å kjenne på anger uansett hva du velger. Ikke tenk så mye på anger, men hva du vil trives best med ti år fram i tid. Se for deg de ulike situasjonene.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Mange med psykisk og fysisk sykdom er gode foreldre, men man vet jo aldri. Jeg hadde f.eks fire søskenbarn som er søsken. De har en psykisk syk mor. Resultatet er at tre av fire ble psykisk syke, mye angst og depresjoner. Den ene tok livet sitt. Man vet jo aldri, og barn av friske foreldre kan også få psykiske problemer. 

 

I tillegg, så er ikke nødvendigvis et liv med psykisk helse det samme som et uverdig liv også. Det kommer helt ann på   Bare viktig å få frem det perspektivet også.

Anonymkode: 80f1e...cf1

[AnonymBruker]

Sofakona skrev (56 minutter siden):

Du vil ikke få tid for deg selv når du får baby...om mannen min er klar for å ta over mye så kan det jo gå.

Men du skal amme hver 3 time, du kan få mange mnd med våken netter, siden du sliter med depresjon kan du få fødsel depresjon. Man blir sliten, du må på helsestasjonen flere ganger, du må ut å gå turer etc.

Om mannen din jobber så blir du alene med barnet i kansje 8-9 timer hverdag

Om du er en som bekymrer deg ofte og mye...så vil ikke dette bli bedre med barn.

Jeg har 2 barn og sliter selv med depresjon og angst (dette kom etter barna) og jeg bekymrer meg ofte.

Spørsmål er jo om du vil takle dette...har du forldre som eventuelt kan hjelpe deg?

Husk at de skal i barnehagen, det blir mye sykdommer på barnet, skole,venner, aktiviteter etc

Amming er ikke noe must, da. Om jeg var TS hadde jeg droppet amming fra start.

Anonymkode: 41026...6ab

[AnonymBruker]

Jeg har vokst opp med en psykisk syk mamma. Hadde det ikke vært for min stefar som viste omsorg, tok ansvar og ga oss gode opplevelser, så vet jeg ikke hva det hadde blitt av meg. 

Jeg kjenner til flere som har psykiske utfordringer som ikke har klart å ta seg av barnet sitt på en god nok måte. Jeg kjenner også til de som har psykiske utfordringer som har klart å ta seg av barnet, men ikke uten partner. 

Hvis du ikke har en partner på laget, en du er ganske sikker på kan klare å ta hoveddelen av omsorgen når du periodevis ikke er på plass, så anbefaler jeg deg å la være. Et barn fortjener en stabil og god oppvekst, men en involvert mamma. 

Alle har dårlige dager, det er ikke det jeg mener. Tenk på det slik: Barn tåler en storm, men blir syke av et dårlig klima. 

Jeg håper at du velger riktig. Hvis du velger å beholde dette barnet så håper jeg at du ikke gjør det for å slippe å være alene. Og jeg håper du har et trygt og godt nettverk og en fin partner i ryggen.

Anonymkode: 9c588...81b

[AnonymBruker]

Man trenger ikke like mye alenetid fra egne barn som fra andre mennesker selvom man er innadvendt. Blir på samme måte som med en kjæreste. 

Anonymkode: b1583...b8a

[AnonymBruker]

Snakk med mannen. Har han lyst til å bruke masse tid og energi på å ta seg av barnet? Er han psykisk (og fysisk) frisk og i stand til å ta seg av barnet? 

Det er tøft å være en frisk forelder, tøffere om man sliter med helsa, men det er enda tøffere å være et barn som ikke blir ivaretatt (i tilstrekkelig grad) fordi mor og/eller far er psykisk syk.

Du skriver at du slitt psykisk i nesten 20 år, og at du har vært i en dyp depresjon. I utgangspunktet tenker jeg at dette ikke er forenelig med å få barn. Barnet må i så fall ha en svært velfungerende og oppegående frisk forelder som tar seg av det. Det er ikke nok at nettverket rundt dere er velfungerende. Barnet trenger at minst én av primæromsorgspersonene (altså foreldrene) kan ta seg av det og gi omsorg.

Jeg håper du faller på riktig beslutning. Du vil nok uansett av og til tenke på hvordan livet kunne vært om du valgte annerledes. ❤

Anonymkode: 0948f...3e8

[AnonymBruker]

Jeg ville nok beholdt. Som nevnt over kan småbarnstiden være slitsom. Men ingen har sagt at du MÅ amme. Gir du barnet ditt morsmelkerstatning er det helt fint det også. Jeg har ikke kunnet amme noen av mine to, så det ble flaske her begge gangene. De har begge vært rolige sovebabyer og jeg husker babytiden som veldig fin. Fikk også nok av tid til meg selv. Så ikke alle har en fæl permisjonstid selv om det ofte er de man leser om. Det blir selvsagt mer hektisk senere når barnet begynner i barnehagen og du og din mann skal på jobb. Men det er så absolutt verdt det.

Som sagt har jeg to barn men kunne hatt tre. Jeg tok abort for 4 år siden og angrer fortsatt. Den sorgen vil aldri bli borte. Så mitt svar til deg er nok litt farget av min egen erfaring rundt abort. Men snakk med din mann og finn ut hva dere begge ønsker.
Masse lykke til ❤️

Anonymkode: 7be85...f79

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2.6.2022 den 16.59):

Hei! Jeg lurer på hva du hadde gjort i min situasjon? Blitt gravid uplanlagt på prevensjon, mannen har sagt han skal sterilisere seg nå og jeg vet at dette er min siste sjanse til å noen gang få barn. 

Jeg er for det første usikker på om jeg ønsker barn, men har hatt perioder der jeg har tenkt tanker om at jeg ønsker noe mer i livet.(kan jo også bare være den biologiske klokka hormoner som snakket)

Hvordan vet jeg det? Samtidig er jeg livredd for å angre en abort som jeg vet er den avsluttende endelige avgjørlsen på om jeg skal få barn. 

Kan folk med psykisk og fysisk sykdom klare å ta seg av et barn?

Er introvert og trenger alenetid for å hente meg inn i en travel hverdag..bekymrer meh lett for ting og er over omtenksom mot alt og alle

Har slitt med psyken og helsa siden 13 års aldern, vært stabilt i en periode før jeg datt i en dyp depresjon, på tur opp igjen så skjer dette..aldri tatt medisiner! 

Samtidig har jeg ikke mye tid på å bestemme meg, er 7+3 og hormonene og angsten slipper ikke taket!

Du som bestemte deg for å ta abort og angret i siste liten, hva fikk deg til å beholde?? 

Vi er 32 (meg) og 33(mannen) år

Anonymkode: 227b8...130

Jeg tok nettopp abort .. ventet helt til siste dagen for klarte ikke bestemme meg.. så tok angsten over natten før å jeg valgte å ta abort i uke 12. noe av det værste jeg har gjort i hele mitt liv. Fosteret var perfekt. Småe fingre tilogmed. Jeg tror den sterke opplevelsen av å se den ligge å sprelle på ul dagen før til å ta livet av den med en pille dagen etter og to dager etter det se den ute . Så liten perfekt og død.. sorry men sånn er det. Blir så slutt og så endelig når det er gjennomført og jeg skjønner så innmari godt at du ikke aner hva du skal gjøre og spesielt det at det et siste sjangse . Det var det for meg og. Angrer veldig og har det tungt og jeg aner ikke om jeg tok rette valget.. jeg tror kanskje ikke jeg gjorde det og det er fryktelig vondt.. jeg tror du skal skrive ned grunner for og i mot. Åså se hvor mye som er på hver liste. Hvilken liste veier tyngst? Mine grunner til å «ikke beholde» liste var lengst. Men hadde mange angstfulle tanker som gjorde lista lang. Å angst kan man jobbe med.. lykke til❤️ Håper du tar ett valg du kan leve med.. og husk.. hvis du absolutt ikke ønsket barnet hadde du tatt abort enkelt uten å blunke.. så kanskje det er noe i det?

 

klem til deg💛

Anonymkode: d4c32...bac

[AnonymBruker]

Tenk på barnet, ikke deg selv. Vil barnet få en god oppvekst mwd en mor som trenger alenetid, har flere mentale problemer og følgelig ikke i stand til å følge opp barna på skole og andre aktiviteter? 

Anonymkode: b2c3d...82b