Jeg har kanskje verdens snilleste mann, men enkelte ting ved han er svært frustrerende. Langt innlegg, men råd ønskes sårt.

[AnonymBruker]

Skal prøve å holde det så kort som mulig.

Han er den snilleste kjæresten jeg har hatt. Han er tilgjengelig for meg 24/7, han setter meg først, gir meg space når jeg trenger det, forteller meg hver dag hvor fin jeg er, at han elsker meg, han kan overraske med gode middager når jeg har dårlige dager (jeg har tidvis depresjon, og lar det dessverre gå utover han iform av irritasjon og noen ganger sinne), han kan komme hjem fra en 12timers arbeidsdag å lage middag til meg og rydde litt (uoppfordret) selv om jeg har sittet hjemme på rumpa hele dagen og vært sur.  (Jeg er i full jobb selv, altså. Han maser ikke om sex når jeg har perioder med liten lyst, han er likevel god med meg, stryker på meg, masserer meg og er veldig forståelig.
Han hjelper meg i huset uten å nøle hvis jeg spør, han holder telefon åpen, fester skjeldent (og om han gjør får jeg alltid invitasjon), han er lojal inntil benet og har respekt for meg. Han sikrer oss begge økonomisk, og er veldig på det at vi skal leve godt når vi blir litt eldre.

Han har mange kompiser, har et eget liv med venner, han elsker jobben sin og han er en hardtarbeidende kar på arbeidsplassen. I tillegg er han god i sengen, han er fin å se på. Altså drømmemannen for mange.

Men......

Det er enkelte ting ved han som gjør at jeg nesten får magesår, mulig jeg er utakknemmlig, derfor spør jeg her om dere synes jeg overdriver eller ikke.

- Han har en elendig døgnrytme, og heller ikke særlig villig til å gjøre noe med det, selv om jeg har mast om dette nå i 3 år. Han jobber en mnd på, og har en mnd fri, og i friperioder kan han være oppe til 3-4 om natten, og sove til 14-15 om dagen. 
Men han vil ikke ha en slik døgnrytme sier han, likevel gjør han ikke noe med det. Ham sovner ofte på sofaen, selv om han sier han skal komme å legge seg, dette skjer kveld etter kveld etter kveld.

(Det som da irriterer meg grønn, er at han er særs påstandig på at jeg må slutte å tenke negativt ifht depresjonen, og at jeg selv kan velge å tenke denne bort. Han mener det er enklere, enn det er for han å stå opp til rett tid/ bedre døgnrytme😩)

- Han vet jeg sover dårlig om natten, og trenger all søvn jeg kan få, men bryr seg ikke stort, da han gjerne slumrer glatt en times tid på morningen, da er søvna mi ødelagt. Ikke alltid han står opp når alarmen ringer, så da driver den og uler i en time, og han står ikke opp før kl 14 på dagen likevel. Jeg blir så sint, da søvna mi har blitt ødelagt for ingenting, og han blir sur for at jeg reagerer på dette.

- Han har enkelte dårlige vaner som å "glemme" å skylle ned i do etter seg, skjer ikke alltid, men nå og da. (dette synes jeg er grøssende ekkelt, og mister litt tenningen).
 
- Han er generelt treg med å komme igang med ting som må gjøres, og jeg må gjerne mase. Han er også glad i å rote litt rundt seg. 

- Hvis jeg sier noe/foreslår noe, så er det nesten alltid et "Ja, men".. Han sier selv han ikke mener noe vondt med det, men etter snart 4 år med dette, så har jeg mistet selvtillit og føler så og si alt jeg sier bare er tøys. (Mulig jeg har blitt litt nærtagen på dette området, men jeg kjenner meg ikke selv igjen ifht når jeg var singel. Føler jeg har blitt en ingen uten stemmerett). Samme med mora hans, hun er likedan, og jeg føler meg nesten litt evneveik som får servert selvfølgeligheter jeg hadde klart å tenke meg til selv uten hennes hjelp.

- Hvis jeg finner noe hysterisk morsomt og ler høylytt, så kan han se på meg skeivt og si "var det sååå morsomt?" 
Dette dreper vibbene mine. Humor er noe jeg verdsetter svært høyt, og denne føler jeg også jeg har mistet i dette forholdet, pga kommentarer. Igjen, sikkert jeg som har blitt nærtagen og blåser ting opp til noe større enn de er, men jeg sliter med å evt se det selv. Derfor hadde jeg satt pris på å få høre fra dere her inne😊
 

 

 

 

Anonymkode: 5a317...a43

[Trolltunge]

Angående soving: Du flytter inn på annet rom til han eventuelt slutter med slumringen. Døgnrytme er hans problem, bare han ikke vekker deg. 

Å ikke skylle ned etter seg: Du sier ærlig at det gjør at du mister tenning på ham. 

Treg med å komme i gang: Bare slutt med å mase. Det som er hans ansvar er ikke ditt ansvar å passe på at han gjør. Pass på at han får de oppgavene som medfører konsekvenser dersom de ikke blir gjort, som å handle for eksempel. Da må han gå i butikken om det ikke er mat, eller spise det som er. 

Ikke ta deg nær av "Ja men...", eller kommentarer om at du ler for eksempel. Personlig hadde jeg bukket under for lenge siden om jeg skulle ta meg nær av slikt. Min mann får tilsvar med humor og snert. Var det så morsomt?: Ja jeg synes det. Vil du heller at jeg skal grine? Ja det var det for oss med god humor. Nei ikke for menn kanskje. Eller lignende. Poenget er at slike kommentarer har det med å renne ut av menn, og de mener ikke noe vondt med det, så bedre å ikke ta det som noe vondt, men svare med glimt i øyet. 

Endret 2. juni 2022 av Trolltunge

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

- Han vet jeg sover dårlig om natten, og trenger all søvn jeg kan få, men bryr seg ikke stort, da han gjerne slumrer glatt en times tid på morningen, da er søvna mi ødelagt. Ikke alltid han står opp når alarmen ringer, så da driver den og uler i en time, og han står ikke opp før kl 14 på dagen likevel. Jeg blir så sint, da søvna mi har blitt ødelagt for ingenting, og han blir sur for at jeg reagerer på dette.

Dette hadde jeg ikke fikset i det hele tatt. Hadde lagt meg på ett annet rom om han ikke hadde skjerpet seg. Du har mast i tre år, hvorfor i alle dager gidder du det? 

Resten hadde jeg levd med eller bare satt han på plass, en gang for alle. 

Anonymkode: e6f0e...781

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Skal prøve å holde det så kort som mulig.

Han er den snilleste kjæresten jeg har hatt. Han er tilgjengelig for meg 24/7, han setter meg først, gir meg space når jeg trenger det, forteller meg hver dag hvor fin jeg er, at han elsker meg, han kan overraske med gode middager når jeg har dårlige dager (jeg har tidvis depresjon, og lar det dessverre gå utover han iform av irritasjon og noen ganger sinne), han kan komme hjem fra en 12timers arbeidsdag å lage middag til meg og rydde litt (uoppfordret) selv om jeg har sittet hjemme på rumpa hele dagen og vært sur.  (Jeg er i full jobb selv, altså. Han maser ikke om sex når jeg har perioder med liten lyst, han er likevel god med meg, stryker på meg, masserer meg og er veldig forståelig.
Han hjelper meg i huset uten å nøle hvis jeg spør, han holder telefon åpen, fester skjeldent (og om han gjør får jeg alltid invitasjon), han er lojal inntil benet og har respekt for meg. Han sikrer oss begge økonomisk, og er veldig på det at vi skal leve godt når vi blir litt eldre.

Han har mange kompiser, har et eget liv med venner, han elsker jobben sin og han er en hardtarbeidende kar på arbeidsplassen. I tillegg er han god i sengen, han er fin å se på. Altså drømmemannen for mange.

Men......

Det er enkelte ting ved han som gjør at jeg nesten får magesår, mulig jeg er utakknemmlig, derfor spør jeg her om dere synes jeg overdriver eller ikke.

- Han har en elendig døgnrytme, og heller ikke særlig villig til å gjøre noe med det, selv om jeg har mast om dette nå i 3 år. Han jobber en mnd på, og har en mnd fri, og i friperioder kan han være oppe til 3-4 om natten, og sove til 14-15 om dagen. 
Men han vil ikke ha en slik døgnrytme sier han, likevel gjør han ikke noe med det. Ham sovner ofte på sofaen, selv om han sier han skal komme å legge seg, dette skjer kveld etter kveld etter kveld.

(Det som da irriterer meg grønn, er at han er særs påstandig på at jeg må slutte å tenke negativt ifht depresjonen, og at jeg selv kan velge å tenke denne bort. Han mener det er enklere, enn det er for han å stå opp til rett tid/ bedre døgnrytme😩)

- Han vet jeg sover dårlig om natten, og trenger all søvn jeg kan få, men bryr seg ikke stort, da han gjerne slumrer glatt en times tid på morningen, da er søvna mi ødelagt. Ikke alltid han står opp når alarmen ringer, så da driver den og uler i en time, og han står ikke opp før kl 14 på dagen likevel. Jeg blir så sint, da søvna mi har blitt ødelagt for ingenting, og han blir sur for at jeg reagerer på dette.

- Han har enkelte dårlige vaner som å "glemme" å skylle ned i do etter seg, skjer ikke alltid, men nå og da. (dette synes jeg er grøssende ekkelt, og mister litt tenningen).
 
- Han er generelt treg med å komme igang med ting som må gjøres, og jeg må gjerne mase. Han er også glad i å rote litt rundt seg. 

- Hvis jeg sier noe/foreslår noe, så er det nesten alltid et "Ja, men".. Han sier selv han ikke mener noe vondt med det, men etter snart 4 år med dette, så har jeg mistet selvtillit og føler så og si alt jeg sier bare er tøys. (Mulig jeg har blitt litt nærtagen på dette området, men jeg kjenner meg ikke selv igjen ifht når jeg var singel. Føler jeg har blitt en ingen uten stemmerett). Samme med mora hans, hun er likedan, og jeg føler meg nesten litt evneveik som får servert selvfølgeligheter jeg hadde klart å tenke meg til selv uten hennes hjelp.

- Hvis jeg finner noe hysterisk morsomt og ler høylytt, så kan han se på meg skeivt og si "var det sååå morsomt?" 
Dette dreper vibbene mine. Humor er noe jeg verdsetter svært høyt, og denne føler jeg også jeg har mistet i dette forholdet, pga kommentarer. Igjen, sikkert jeg som har blitt nærtagen og blåser ting opp til noe større enn de er, men jeg sliter med å evt se det selv. Derfor hadde jeg satt pris på å få høre fra dere her inne😊
 

 

 

 

Anonymkode: 5a317...a43

Fnis. Høres ut som eksen min! 
 

 

Anonymkode: e7087...007

[Mooza]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

- Hvis jeg sier noe/foreslår noe, så er det nesten alltid et "Ja, men".. Han sier selv han ikke mener noe vondt med det, men etter snart 4 år med dette, så har jeg mistet selvtillit og føler så og si alt jeg sier bare er tøys. (Mulig jeg har blitt litt nærtagen på dette området, men jeg kjenner meg ikke selv igjen ifht når jeg var singel. Føler jeg har blitt en ingen uten stemmerett). Samme med mora hans, hun er likedan, og jeg føler meg nesten litt evneveik som får servert selvfølgeligheter jeg hadde klart å tenke meg til selv uten hennes hjelp.

- Hvis jeg finner noe hysterisk morsomt og ler høylytt, så kan han se på meg skeivt og si "var det sååå morsomt?" 
Dette dreper vibbene mine. Humor er noe jeg verdsetter svært høyt, og denne føler jeg også jeg har mistet i dette forholdet, pga kommentarer. Igjen, sikkert jeg som har blitt nærtagen og blåser ting opp til noe større enn de er, men jeg sliter med å evt se det selv. Derfor hadde jeg satt pris på å få høre fra dere her inne😊

Det er på en måte kontrollerende å underslå andre mennesker med å avfeie dem. Han har hele kontrollen, er mr. perfekt og har overskudd til alt, men han skal også sette rammene for hva som skal skje, hva som er viktig osv. Det at du føler deg evneveik sier vel noe om det. At du blir dullet med og passet på, men du blir ikke hørt. Minner meg om "et dukkehjem"....og han er jo så snill at du kan ikke si så mye negativt. ..

Hvis du går rundt med vondt i magen, så er det et varselsignal om at her er det noe som ikke stemmer. 

Jeg føler vel kanskje at han overkompenserer på noen områder, for å slippe unna på andre områder. Noe som kanskje kan virke litt manipulativt. Han liker nok å være den flotte sterke mannen, og liker kanskje kritikk dårligere. Det at du er litt deprimert og at du trenger han, støtter gjerne opp om hans selvbilde på ett eller annet vis. At du lar deg avfeie er sikkert også en god ting for han. Ikke egentlig, men det passer gjerne inn i hans selvbilde. (?)

Du må prøve deg fram. Sett ned foten når du blir avfeid. Si at : Sorry, men dette er viktig for meg. Sånn skal det være. Dermed basta., Jeg finner meg ikke i at dette forsetter! Se reaksjonen hvis du ikke lar deg avfeie. Sett deg i respekt. Krev noe på områder der han ikke er like villig til å gi/avfeier deg. 

...og velg dine kamper. Litt rot kan man leve med, noen dårlige sider er det alltid. Men dette med at søvn til langt på dag virker jo som noe der man kan finne en mellomting, og ikke minst det at du blir avfeid og litt mindre-"gjort" - Det siste er en ting du ikke kan akseptere. 

[AnonymBruker]

Helt normalt at det er ting ved han du misliker. Noe annet hadde vært utopisk

Anonymkode: f1dfe...0ff

[AnonymBruker]

Ut fra det du skriver, ts så høres jo dette egentlig ut som en veldig bra mann! Ingen i verden er perfekte, ikke du og ikke jeg. Alle har positive og negative sider, men her virker det absolutt som om de positive utveier de negative sidene altså! 

Jeg er gift med en mann som har både gode og mindre gode sider som jeg irriterer meg over, han har det på samme måte med meg  Vedr dette med søvn så kjenner jeg meg veldig godt igjen! Tror rett og slett det må være noe med empati eller at menn bare ikke forstår det. Mannen min snorker og han visste utmerket godt at jeg gikk flere år uten å få sove ordentlig om nettene, men gjør han noe med det? Nei. Så etter 3 år hadde jeg fått nok og la meg til å sove på gjesterommet fordi, som jeg forklarte "jeg er utmattet og desperat etter en god natt søvn". Hva skjer? Jo, dagen etter skaffer han seg snorkeskinne og spray og plaster og det som er. Så mitt råd er å legge deg på eget rom, forklar at søvn er viktig for deg.

Ellers føler jeg kanskje på at du ikke må ta deg så nær av ting han sier. Vi har det også på samme måte bare motsatt, jeg bruker nok litt overstadig sarkasme, men innimellom tar mannen seg nær av det. Det er ikke meningen, noen av oss plumper ut med ting uten å tenke for mye over det. 

Evt parterapi? Vi gjorde det før vi fikk barn, gratis kommunalt tilbud her. Best å gjøre det mens det enda går greit i forholdet  

Anonymkode: ddb03...c52

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

Skal prøve å holde det så kort som mulig.

Han er den snilleste kjæresten jeg har hatt. Han er tilgjengelig for meg 24/7, han setter meg først, gir meg space når jeg trenger det, forteller meg hver dag hvor fin jeg er, at han elsker meg, han kan overraske med gode middager når jeg har dårlige dager (jeg har tidvis depresjon, og lar det dessverre gå utover han iform av irritasjon og noen ganger sinne), han kan komme hjem fra en 12timers arbeidsdag å lage middag til meg og rydde litt (uoppfordret) selv om jeg har sittet hjemme på rumpa hele dagen og vært sur.  (Jeg er i full jobb selv, altså. Han maser ikke om sex når jeg har perioder med liten lyst, han er likevel god med meg, stryker på meg, masserer meg og er veldig forståelig.
Han hjelper meg i huset uten å nøle hvis jeg spør, han holder telefon åpen, fester skjeldent (og om han gjør får jeg alltid invitasjon), han er lojal inntil benet og har respekt for meg. Han sikrer oss begge økonomisk, og er veldig på det at vi skal leve godt når vi blir litt eldre.

Han har mange kompiser, har et eget liv med venner, han elsker jobben sin og han er en hardtarbeidende kar på arbeidsplassen. I tillegg er han god i sengen, han er fin å se på. Altså drømmemannen for mange.

Men......

Det er enkelte ting ved han som gjør at jeg nesten får magesår, mulig jeg er utakknemmlig, derfor spør jeg her om dere synes jeg overdriver eller ikke.

- Han har en elendig døgnrytme, og heller ikke særlig villig til å gjøre noe med det, selv om jeg har mast om dette nå i 3 år. Han jobber en mnd på, og har en mnd fri, og i friperioder kan han være oppe til 3-4 om natten, og sove til 14-15 om dagen. 
Men han vil ikke ha en slik døgnrytme sier han, likevel gjør han ikke noe med det. Ham sovner ofte på sofaen, selv om han sier han skal komme å legge seg, dette skjer kveld etter kveld etter kveld.

(Det som da irriterer meg grønn, er at han er særs påstandig på at jeg må slutte å tenke negativt ifht depresjonen, og at jeg selv kan velge å tenke denne bort. Han mener det er enklere, enn det er for han å stå opp til rett tid/ bedre døgnrytme😩)

- Han vet jeg sover dårlig om natten, og trenger all søvn jeg kan få, men bryr seg ikke stort, da han gjerne slumrer glatt en times tid på morningen, da er søvna mi ødelagt. Ikke alltid han står opp når alarmen ringer, så da driver den og uler i en time, og han står ikke opp før kl 14 på dagen likevel. Jeg blir så sint, da søvna mi har blitt ødelagt for ingenting, og han blir sur for at jeg reagerer på dette.

- Han har enkelte dårlige vaner som å "glemme" å skylle ned i do etter seg, skjer ikke alltid, men nå og da. (dette synes jeg er grøssende ekkelt, og mister litt tenningen).
 
- Han er generelt treg med å komme igang med ting som må gjøres, og jeg må gjerne mase. Han er også glad i å rote litt rundt seg. 

- Hvis jeg sier noe/foreslår noe, så er det nesten alltid et "Ja, men".. Han sier selv han ikke mener noe vondt med det, men etter snart 4 år med dette, så har jeg mistet selvtillit og føler så og si alt jeg sier bare er tøys. (Mulig jeg har blitt litt nærtagen på dette området, men jeg kjenner meg ikke selv igjen ifht når jeg var singel. Føler jeg har blitt en ingen uten stemmerett). Samme med mora hans, hun er likedan, og jeg føler meg nesten litt evneveik som får servert selvfølgeligheter jeg hadde klart å tenke meg til selv uten hennes hjelp.

- Hvis jeg finner noe hysterisk morsomt og ler høylytt, så kan han se på meg skeivt og si "var det sååå morsomt?" 
Dette dreper vibbene mine. Humor er noe jeg verdsetter svært høyt, og denne føler jeg også jeg har mistet i dette forholdet, pga kommentarer. Igjen, sikkert jeg som har blitt nærtagen og blåser ting opp til noe større enn de er, men jeg sliter med å evt se det selv. Derfor hadde jeg satt pris på å få høre fra dere her inne😊
 

 

 

 

Anonymkode: 5a317...a43

Dette er da bare småpirk..? Alle har uvaner. Hva tenker du om at han hadde skrevet på kvinneguiden om den deprimerte kjæresten som sitter i sofaen og er sur? Og som kjefter på han?

Men er du ikke fornøyd er det frivillig å være i et forhold altså. 

Hilsen kvinne som har erfart at gresset ikke er grønnere på den andre siden. 

Anonymkode: 824e8...668

[McMary]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Mulig jeg har blitt litt nærtagen på dette området, men jeg kjenner meg ikke selv igjen ifht når jeg var singel. Føler jeg har blitt en ingen uten stemmerett).

Hvis du ikke kjenner igjen deg selv og har en dårlig magefølelse for om du kanskje blir manipulert og tilsidesatt, skal du ta det på alvor. Samme hvor bra mannen virker ellers. Hva er dine verdier, hva er viktig for deg, hvor går grensene dine? Finn ut av det og kommuniser tydelig at han må ta hensyn til det som er viktig for deg om dere skal bo sammen. Hør på podkasten Kjærlighetsmønster, eller les boka. Eller les andre steder om å sette grenser, før du har visket ut deg selv. Du skal ikke bare godta noe som er skikkelig vondt for deg selv om han "ellers er snill og grei"! Var du i det hele tatt deprimert før du ble sammen han? 

[Hr. Aktiv]

Hva med å snakke sammen? Nei det er tydelig at dere ikke gjør det. Hva gjør du som irriterer ham? For en så våken mann på det ene feltet kan ikke være helt borte på det andre. 

Jeg tenker dere må begynne å prate sammen og det må prates flere ganger over flere dager. 

[AnonymBruker]

Noen av tingene du irriterer deg over er ting jeg irriterer meg over med kjæresten også. Har irritert meg siden vi var nær nyforelsket. Noe har blitt liiiiiitt bedre eller endret, men..

Vi har vært kjærester i over 20 år nå.
Min take på det: du kan som regel ikke endre mennesker, i alle fall ikke for din del. De må ville det for seg selv. Og for meg så er det snakk om at alt jeg elsker ved kjæresten betyr så utrolig mye mer enn de tingene som små-irriterer meg ved ham. Jeg kan ikke endre ham, men jeg kan velge hvordan han påvirker meg.
Han mener nok ikke å bryte deg ned ved sine «ja, men..» - så slutt å la det bryte deg ned.
(Men når han glemmer å trekke ned - hal han inn på badet, pek i do og be ham trekke opp, hver eneste gang! )

Anonymkode: 7269a...593