Er jeg rar? Ærlige svar ønskes

[AnonymBruker]

Jeg har kjæreste og barn fra et tidligere ekteskap. Bor med kjæresten i barnefri uker, i barneukene er han på besøk i blant. So far so good. Greia er at han helst vil være hos meg/oss omtrent hele tiden. Han har en ekstremt fleksibel jobb hvor han kan jobbe hvor som helst fra og ikke har arbeidstider å forholde seg til. Jeg, derimot, vil ikke ha ham på besøk hele tiden. Jeg er veldig glad i ham og trives veldig godt sammen med ham, det handler ikke om det, men om at livet mitt og særlig livet med barna er hektisk. Når det er barnefri uker er jeg med kjæresten hele tiden, i barneukene er det jo barna. Jeg er sosial fra jeg står opp og til jeg legger meg (eldste er tenåring), og mellom der er det jo jobb, aktiviteter, husarbeid. Blir det tid innimellom slagene vil jeg bare være i fred og lese. Men da vil altså kjæresten gjerne være der, og han synes det er sårt og leit at jeg sier nei. Altså, vi sees jevnlig i barneukene, men i blant må det være greit å si nei uten at det blir furting, eller? Jeg har prøvd å forklare ham at jeg er glad i ham, men bare må ha ro. "Jeg lager jo ikke noe styr, jeg!" sier han da. Og nei, det gjør han ikke, men han er jo en person å forholde seg til uansett, på et tidspunkt hvor jeg ikke orker å forholde meg til. Eller han sier: "Jeg kan jo bare sitte her med mitt!" Ja, men hvorfor skal han være hos meg da, hvis vi ikke skal ha noe med hverandre å gjøre? Barna mine kjenner ham heller ikke så godt ennå, og jeg kan ikke bare overlate dem til hverandre, men føler jeg må være bindeleddet. 

Men jeg orker ikke folk 24/7. Sier jeg det, sier kjæresten "Jeg er ikke folk". Og så er vi like langt.

Anonymkode: f08c4...de9

[AnonymBruker]

Jeg forstår dere begge.

Jeg er som deg og trenger mye alenetid. Men jeg er nå så komfortabel med min samboer at når han og jeg er alene så er det omtrent som alenetid. Han er akkurat lik så vi kan ofte sitte med hvert vårt i ulike rom og ha hver vår "alenetid" og trives med det. 

Anonymkode: ea33b...4fe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg forstår dere begge.

Jeg er som deg og trenger mye alenetid. Men jeg er nå så komfortabel med min samboer at når han og jeg er alene så er det omtrent som alenetid. Han er akkurat lik så vi kan ofte sitte med hvert vårt i ulike rom og ha hver vår "alenetid" og trives med det. 

Anonymkode: ea33b...4fe

Sånn har jeg det med ham når det er oss to alene. 

Men i dag for eksempel er han sur fordi jeg har sagt det ikke passer at han kommer innom. Jeg stod opp seks, var på jobben halv åtte, er hjemme igjen fire, da skal jeg handle og lage middag og så skal vi dra på fritidsaktivitet 1 og 2 halv seks. Hjemme igjen åtte, så er det litt avslapping før det er kveldsmat og legging på minste og så den neste. Jeg orker rett og slett ikke å snakke med ham i tillegg. 

Anonymkode: f08c4...de9

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Sånn har jeg det med ham når det er oss to alene. 

Men i dag for eksempel er han sur fordi jeg har sagt det ikke passer at han kommer innom. Jeg stod opp seks, var på jobben halv åtte, er hjemme igjen fire, da skal jeg handle og lage middag og så skal vi dra på fritidsaktivitet 1 og 2 halv seks. Hjemme igjen åtte, så er det litt avslapping før det er kveldsmat og legging på minste og så den neste. Jeg orker rett og slett ikke å snakke med ham i tillegg. 

Anonymkode: f08c4...de9

Det kan høres ut som om dere bør ha en god, overordnet samtale om disse tingene. I stedet for at han må spørre dag for dag, få flere nei og det blir dårlig stemning. 

Anonymkode: ea33b...4fe

[Luckiness]

Jeg forstår også begge. Men det jo samtidig normalt som kjærester å etterhvert bo sammen. Da er man jo i samme bolig hele tiden og gjør hver sitt selv om en er der sammen. Så hva er planen for forholdet? Det bør gjerne avklares mer. Slik ikke en legger mer i det enn den andre og dere har ulike forventninger til hverandre. 
 

[AnonymBruker]

Han skjønner vel ikke helt greia. Kanskje problemet er at han er "folk" for deg, men du er ikke det for han?

Folk er forskjellige. Jeg har valgt å bli kjæreste med den personen som er minst "folk" å forholde seg til og jeg tåler han best av alle jeg kjenner, men trenger likevel tid helt for meg selv. Og likens han.

Anonymkode: 896b5...a43

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Men jeg orker ikke folk 24/7. Sier jeg det, sier kjæresten "Jeg er ikke folk". Og så er vi like langt.

Høres ut som han er ganske selvsentrert eller at du er for vag og utydelig? Sier du «jeg vil ikke bo med deg» eller sier du «jeg vil ikke bo med andre folk»? 

 

Anonymkode: fc644...f9a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Det kan høres ut som om dere bør ha en god, overordnet samtale om disse tingene. I stedet for at han må spørre dag for dag, få flere nei og det blir dårlig stemning. 

Anonymkode: ea33b...4fe

Ja, vi bør nok det.

Luckiness skrev (4 minutter siden):

Jeg forstår også begge. Men det jo samtidig normalt som kjærester å etterhvert bo sammen. Da er man jo i samme bolig hele tiden og gjør hver sitt selv om en er der sammen. Så hva er planen for forholdet? Det bør gjerne avklares mer. Slik ikke en legger mer i det enn den andre og dere har ulike forventninger til hverandre. 
 

Samboerskap er ikke aktuelt på en stund. Det har med barna mine å gjøre. 

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Han skjønner vel ikke helt greia. Kanskje problemet er at han er "folk" for deg, men du er ikke det for han?

Folk er forskjellige. Jeg har valgt å bli kjæreste med den personen som er minst "folk" å forholde seg til og jeg tåler han best av alle jeg kjenner, men trenger likevel tid helt for meg selv. Og likens han.

Anonymkode: 896b5...a43

Han er en særstilling sammenlignet med alle andre. Men i blant må jeg ha tid for meg selv...

Anonymkode: f08c4...de9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Høres ut som han er ganske selvsentrert eller at du er for vag og utydelig? Sier du «jeg vil ikke bo med deg» eller sier du «jeg vil ikke bo med andre folk»? 

 

Anonymkode: fc644...f9a

Jeg er nok for utydelig, fordi vi nå har kommet inn i en rytme hvor jeg føler at han presser, men samtidig også veldig lett blir lei seg og føler seg avvist. Jeg føler ikke det er rom for at jeg sier "I dag passer det ikke, det er for travelt", for da blir det en lang diskusjon om at han ikke skjønner hva som er så travelt eller at det er slitsomt å ha ham der eller at han kan jo komme klokken da og da og bli til klokken da og da (og på en dag hvor logistikken er vanskelig fra før orker jeg ikke enda mer, det er bare fullt). Så er jeg nok for unnvikende.

Anonymkode: f08c4...de9

[AnonymBruker]

Du er ikke rar, jeg er nøyaktig som deg. Kjenner meg veldig godt igjen i det du beskriver, kjæresten min tenker også at han ikke er "folk". De ER selvfølgelig i en egen særstilling, men egentid er SÅ gull verdt! Jeg har dessverre ikke noe annet råd enn at du må forsøke å få ham til å forstå hvor viktig det er for deg – sliter med det samme selv :).

Anonymkode: b86c9...f0f

[-Missi-]

Jeg tenker at det er ditt hus og han må forholde seg til dine regler og hva du ønsker i ditt hjem. Du får sette de rammeverket du trenger for et godt forhold. Man er ulike pg dere burde avklare deres ulike forventinger til relasjonen.  Jeg forstår veldig godt det med barnefri vrs barneuker. Jeg ønsker heller ikke ha menn her når jeg har sønnen min. Men jeg er også raskt ute med å være tydelig med de rammene jeg ønsker også et det opp til mannen og akseptere det eller ikke. 

Ikke alle forstår hvordan det er å ha barn deltid og ikke alle forstår behovet for egentlig heller. Viktig at du både respekterer deg selv og andre med å være tydelig på hvor dine grenser går.

Lykke til ❤😊

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Du er ikke rar, jeg er nøyaktig som deg. Kjenner meg veldig godt igjen i det du beskriver, kjæresten min tenker også at han ikke er "folk". De ER selvfølgelig i en egen særstilling, men egentid er SÅ gull verdt! Jeg har dessverre ikke noe annet råd enn at du må forsøke å få ham til å forstå hvor viktig det er for deg – sliter med det samme selv :).

Anonymkode: b86c9...f0f

Litt godt å høre at flere sliter med det samme... Noen kvelder er jeg helt kjørt i hodet. Ringer noen gidder jeg ikke å ta telefonen med mindre jeg vet det er viktig. Det føles som om hjernen er betent, omtrent. Småskravling om stort og smått er det siste jeg ønsker meg. 

Anonymkode: f08c4...de9

[AnonymBruker]

-Missi- skrev (3 minutter siden):

Jeg tenker at det er ditt hus og han må forholde seg til dine regler og hva du ønsker i ditt hjem. Du får sette de rammeverket du trenger for et godt forhold. Man er ulike pg dere burde avklare deres ulike forventinger til relasjonen.  Jeg forstår veldig godt det med barnefri vrs barneuker. Jeg ønsker heller ikke ha menn her når jeg har sønnen min. Men jeg er også raskt ute med å være tydelig med de rammene jeg ønsker også et det opp til mannen og akseptere det eller ikke. 

Ikke alle forstår hvordan det er å ha barn deltid og ikke alle forstår behovet for egentlig heller. Viktig at du både respekterer deg selv og andre med å være tydelig på hvor dine grenser går.

Lykke til ❤😊

Da jeg møtte ham sa jeg fra starten av at han måtte regne med at jeg ikke hadde så mye kapasitet i barneukene. Da vil jeg først og fremst være mamma, og jeg har full jobb. Det ga han inntrykk av at var greit, men synes det virker som om det har blitt mindre greit etter hvert. Jeg får ham ikke til å forstå at dette ikke er vondt ment, men når det blir for mye og for stressende for meg skrus mye romantikk av for meg. Å sitte i sofaen og kose og småprate mens barna løper rundt og leter etter gymbager og krangler får jeg ingenting ut av, jeg blir bare irritert. Han blir en forstyrrelse, ikke en ressurs. Når jeg har bedre tid er det noe helt annet.

Anonymkode: f08c4...de9

[-Missi-]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Da jeg møtte ham sa jeg fra starten av at han måtte regne med at jeg ikke hadde så mye kapasitet i barneukene. Da vil jeg først og fremst være mamma, og jeg har full jobb. Det ga han inntrykk av at var greit, men synes det virker som om det har blitt mindre greit etter hvert. Jeg får ham ikke til å forstå at dette ikke er vondt ment, men når det blir for mye og for stressende for meg skrus mye romantikk av for meg. Å sitte i sofaen og kose og småprate mens barna løper rundt og leter etter gymbager og krangler får jeg ingenting ut av, jeg blir bare irritert. Han blir en forstyrrelse, ikke en ressurs. Når jeg har bedre tid er det noe helt annet.

Anonymkode: f08c4...de9

Det forstår jeg meget godt da blir han også enda et stress moment og enda en " ting " som suger energi ut av deg. Tror du rett og slett må sette tydelige rammer og så får han akseptere det eller ikke. 

Vært borti det der jeg også jeg er og veldig tydelig i starten på hva som er mulig med meg. Faktisk drar jeg litt ekstra på for jeg vet av erfaring at menn gjerne tenker de skal være den ene som overtaler meg til noe annet.

Feks sier jeg gjerne " du må forvente at i en relasjon med meg kommer sønnen min først, jeg vil kun møte deg i barnefri uker. Jeg vil ikke all tid være så tilgjengelig på telefonen heller da jeg gjerne legger den vekk på lading og glemmer den bort. Jeg forelsker meg også sjeldent og vi vil mest sannsynlig ikke bli et par" 

Sånn sier jeg. Ikke en eneste har blitt skremt av det! Tok meg litt tid å komme dit men jeg føler meg mye bedre når jeg setter tydelige rammer og er ærlig på hvor jeg står.

Menn aksepterer dette. Da vet de hva de kan forvente og ikke forvente. Når de begynner å skli ut og blir mer og mer klengete og "på" så refererer jeg til hva jeg sa i starten.

Likevel tror de som regler at de er den som skal forvandle meg. Utrolig klassisk.. så da dumper jeg når de fortsetter å klenge😂😂 noen er skikkelig flinke og de beholder jeg " lenge"😇

Heier på deg dette klarer du! Vi jenter må ikke være så redd for å sette grenser og krav. Min erfaring er at de tåler tydelige rammer bedre enn gråsoner og uklarhet. Faktisk så føler jeg det er sånn på jobb også. Menn både tåler og ønsker klarere retningslinjer enn kvinner 👍

 

[Kaffekrus]

Hva om du sier, greit, du kan komme. Så får han se og føle på hvordan dagen din er? Du sier det er travelt, men det er nok vanskelig for han å sette seg inn i. Kanskje kan han bidra med noe også 😊

[Lovis Fenja]

Jeg skjønner deg kjempegodt, hadde følt det akkurat likt selv!

Jeg hadde antagelig endt opp med å klikke og fortelle han det i klartekst, for sutrete folk som krever meg gjør meg helt insane stressa.

Jeg tenker at hvis han fortsetter å presse på, så kjører han seg selv ut av ditt liv. Han fatter tydeligvis ikke hva han driver med.

Snakk tydelig til han og bare si at sånn blir det, dette er dine behov, punktum. Du må ta vare på deg selv, før du kan ta vare på han.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg forstår dere begge.

Jeg er som deg og trenger mye alenetid. Men jeg er nå så komfortabel med min samboer at når han og jeg er alene så er det omtrent som alenetid. Han er akkurat lik så vi kan ofte sitte med hvert vårt i ulike rom og ha hver vår "alenetid" og trives med det. 

Anonymkode: ea33b...4fe

Som jeg skulle sagt det selv:-)

Anonymkode: c35d7...326

[AnonymBruker]

-Missi- skrev (11 minutter siden):

Det forstår jeg meget godt da blir han også enda et stress moment og enda en " ting " som suger energi ut av deg. Tror du rett og slett må sette tydelige rammer og så får han akseptere det eller ikke. 

Vært borti det der jeg også jeg er og veldig tydelig i starten på hva som er mulig med meg. Faktisk drar jeg litt ekstra på for jeg vet av erfaring at menn gjerne tenker de skal være den ene som overtaler meg til noe annet.

Feks sier jeg gjerne " du må forvente at i en relasjon med meg kommer sønnen min først, jeg vil kun møte deg i barnefri uker. Jeg vil ikke all tid være så tilgjengelig på telefonen heller da jeg gjerne legger den vekk på lading og glemmer den bort. Jeg forelsker meg også sjeldent og vi vil mest sannsynlig ikke bli et par" 

Sånn sier jeg. Ikke en eneste har blitt skremt av det! Tok meg litt tid å komme dit men jeg føler meg mye bedre når jeg setter tydelige rammer og er ærlig på hvor jeg står.

Menn aksepterer dette. Da vet de hva de kan forvente og ikke forvente. Når de begynner å skli ut og blir mer og mer klengete og "på" så refererer jeg til hva jeg sa i starten.

Likevel tror de som regler at de er den som skal forvandle meg. Utrolig klassisk.. så da dumper jeg når de fortsetter å klenge😂😂 noen er skikkelig flinke og de beholder jeg " lenge"😇

Heier på deg dette klarer du! Vi jenter må ikke være så redd for å sette grenser og krav. Min erfaring er at de tåler tydelige rammer bedre enn gråsoner og uklarhet. Faktisk så føler jeg det er sånn på jobb også. Menn både tåler og ønsker klarere retningslinjer enn kvinner 👍

 

Å, ble glad for denne ❤️ Her er det bare å være tydelig, skjønner jeg. Svarer ordentlig etterpå!

Anonymkode: f08c4...de9

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Lovis Fenja said:

Jeg skjønner deg kjempegodt, hadde følt det akkurat likt selv!

Jeg hadde antagelig endt opp med å klikke og fortelle han det i klartekst, for sutrete folk som krever meg gjør meg helt insane stressa.

Jeg tenker at hvis han fortsetter å presse på, så kjører han seg selv ut av ditt liv. Han fatter tydeligvis ikke hva han driver med.

Snakk tydelig til han og bare si at sånn blir det, dette er dine behov, punktum. Du må ta vare på deg selv, før du kan ta vare på han.

Dette. 100%. 

 

Anonymkode: 1cdd2...ef4

[AnonymBruker]

Lovis Fenja skrev (2 minutter siden):

Jeg skjønner deg kjempegodt, hadde følt det akkurat likt selv!

Jeg hadde antagelig endt opp med å klikke og fortelle han det i klartekst, for sutrete folk som krever meg gjør meg helt insane stressa.

Jeg tenker at hvis han fortsetter å presse på, så kjører han seg selv ut av ditt liv. Han fatter tydeligvis ikke hva han driver med.

Snakk tydelig til han og bare si at sånn blir det, dette er dine behov, punktum. Du må ta vare på deg selv, før du kan ta vare på han.

Ja, er redd for å klikke til slutt! Jeg er jo så glad i ham og å være med ham, men i blant må det være mulig å si nei. Jeg er ALDRI alene, aldri. Og nå sørger jeg bare for at jeg i det minste har stunder hvor vi er tre sammen og ikke fire.

Anonymkode: f08c4...de9