Jeg sa noe stygt til sønnen min, og jeg angrer så at jeg ikke får sove.

[AnonymBruker]

Han er egentlig en veldig snill og en god gutt, likevel har han sine ting han også, han er 14 år. En av hans negative sider er at han utsetter viktige ting til siste liten av viktige oppgaver på skolen, vi har snakket om det mange ganger og nå gjorde han det igjen. Jeg har sittet mange timer og hjulpet han og regelrett gjort store oppgaver for han så han kommer i land rett på tampen flere ganger. Vanlig lekser gjør han uten mas. Det ble en diskusjon ut av det fordi han fikk problemer ut av at han har utsatt en stor oppgave, kom og spurte om hjelp 21.30 og det skulle være klart til i morgen. Det rant over for meg da alt vi var ferdig med oppgaven og det ble en lagringsfeil. Jeg ble så frustrert, akkurat det var ikke hans skyld og jeg  ropte i sinne jævla dumme unge og at nå fikk han jammen meg gjøre alt selv på nytt, og jeg angret i det sekundet jeg sa det. Han begynte å gråte litt fordi han ble lei seg over at jeg ble sint og lei meg. Jeg har sagt unnskyld mange ganger, forklart at jeg angrer og ikke mente det, vært veldig ydmyk og gitt han en lang og god klem. Jeg hjalp han også med oppgaven på nytt. Til vanlig sier jeg mye fint til han hver dag og sier jeg elsker han flere ganger om dagen. Jeg skjønner ikke hva som gikk av meg, og jeg har nesten panikkangst nå, jeg er redd jeg har ødelagt gutten og er helt på gråten. Jeg skal virkelig passe på at dette aldri skjer igjen, men jeg får ikke gått tilbake og tatt tilbake hva jeg sa. Har dette gått bra? Siden jeg aldri sier sånt var det nok et ekstra sjokk for han 😢

Anonymkode: e2611...0fa

[AnonymBruker]

Han er 14 år, på tide å løsne litt på putene under armene?🤷‍♀️ 

Anonymkode: d525b...750

[AnonymBruker]

Det går nok bra. Å si noe litt stygt som et engangstilfelle skader ingen for livet.

Anonymkode: 53778...0c4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Han er 14 år, på tide å løsne litt på putene under armene?🤷‍♀️ 

Anonymkode: d525b...750

Ja, jeg ser hva du mener. Men det var så vondt å se han gråte også, han er livet mitt og det siste jeg ønsker er å såre han. Han er som sagt en god og snill gutt, har sjeldent noe stress med han og vi har et nært og tett bånd. Jeg gir meg selv veldig tyn for dette, og skjønner jeg må la det gå, men det er vanskelig akkurat nå fordi jeg ser for meg at han tenker masse på dette videre.

Anonymkode: e2611...0fa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Det går nok bra. Å si noe litt stygt som et engangstilfelle skader ingen for livet.

Anonymkode: 53778...0c4

Nei, det er nok sant. Jeg er bare så lei meg for at jeg gjorde det mot han. Det var jeg som oppførte meg dårlig når jeg gjorde sånt, ikke han. Huff.

Anonymkode: e2611...0fa

[Klemme]

Som foreldre driter man seg litt ut jevnt og trutt. Noen større tabber, og fleste mindre. Jeg mener det viktigste både du og barnet kan lære av dette, er at det er lov å gjøre noe dumt, og at det da er veldig viktig at man gjør opp for seg. Sier unnskyld og erkjenner at man gjorde en feil, uten å legge skylden på andre. Hvis du tror at denne hendelsen er noe som gutten din tenker på i ettertid, så tar du en prat med han.

[AnonymBruker]

Men, altså akkurat i dette tilfellet så VAR han faktisk en jævla dum unge, som ikke startet på oppgaven tidligere. Du burde ikke ha sagt det sånn direkte til han men, du hadde jo et poeng i uttalelsen å jeg syntes ikke du skal dømme deg selv så hard. Han vet at du er glad i han og skjønner nok at du ikke mente å være slem, blir nok fort glemt. Og hvis ikke du har hørt det allerede så kommer du sikkert til å få høre en gang eller fem at du er en jævla dum mamma du også 🙂.

Anonymkode: 3e3ca...313

[AnonymBruker]

Da ber du skikkelig om unnskyldning i dag. Du forklarer han at ditt utbrudd handlet om din egen frustrasjon, ikke han som person. Du forklarer at voksne også kan si dumme ting de egentlig ikke mener, fordi vi blir stressa og frustrerte.

Anonymkode: ac804...9e9

[AnonymBruker]

Selv om jeg ble kalt "din forbanna drittunge" noen ganger i oppveksten, kan jeg ikke si at hverken jeg eller min relasjon til forelder har lidd noen nød altså. Det kan glippe for alle, og når det er snakk om et fåtall ganger og ikke jevnlig så tror jeg nok de fleste kommer fra det uten varige men. 

Anonymkode: 477ac...f77

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at dette var veldig vondt. Vi har vel alle gjort våre foreldretabber som får angeren til å brenne i magen en liten stund. 

Men hør her. Du er ikke tjeneren hans. Det er HAN som skal gjøre skoleoppgavene sine, og gjør han dem ikke er det HAN som skal merke konsekvensene. Sånn er det fordi han skal bli en ansvarlig voksen en dag, han skal få seg jobb og kunne overholde oppgaver og frister, og da har han ikke mamma til å hjelpe. Det er noe han må lære nå, ikke brått når han er tjue år. Du er ikke snill når du hjelper ham med alt dette. Du bidrar til at han mestrer voksentilværelsen sin dårligere. Jeg vet dette er direkte tale, men dette må du faktisk ta på alvor. 

Når han tar sitt ansvar blir heller ikke du overarbeidet og frustrert, og utbrudd som dette blir mindre sannsynlige. Men gjort er gjort, du har sagt unnskyld, og dette kommer til å gå helt fint. Du skriver at dere har et nært bånd, og relasjonen deres blir ikke varig skadet av dette. Ikke kryp og bøy deg baklengs og pisk deg selv for dette. I stedet kan dere begge benytte anledningen til å lære. 

Du kan for eksempel si: "Ole, i går var ikke bra, og som du vet angrer jeg på det. Men det er ikke riktig at jeg sitter og hjelper deg med oppgaver. Fra nå av forventer jeg at du planlegger. Du kan spørre meg hvis det er noe ved oppgaven du ikke forstår, men resten må du gjøre selv."

Og en oppmuntring til slutt: Forskning viser at det beste for barn er å IKKE vokse opp med en 100 % bra forelder. Barn skal ikke møte perfeksjon og lutter forståelse fra A til Å. De skal ut i verden, og den er ikke perfekt. De skal ha masse trygghet og kjærlighet og foreldre som gjør sitt beste - noe sønnen din har - og så skal de også se at mamma og pappa er mennesker, at følelser koker over i blant, at man kan være sint på hverandre, men at det går over og ikke farlig, at det er rom for å være hele mennesker. 

Anonymkode: 4bc69...e6d

[Pantoten]

Jeg ville gravd litt i hvorfor dette stadig skjer. Hvorfor utsetter han slike ting? Er det fordi han ikke vet hvor han skal begynne? Fordi de er vanskelige? Fordi han heller vil gjøre andre morsommere ting? Er han perfeksjonist?

Les deg opp litt på prokrastinering. Er det det han driver med? I så fall må du hjelpe han med å ta tak i problemet nå. Jeg lover, det blir IKKE noe lettere å leve med dette problemet når han kommer på videregående og kanskje høyere utdanning.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Han er egentlig en veldig snill og en god gutt, likevel har han sine ting han også, han er 14 år. En av hans negative sider er at han utsetter viktige ting til siste liten av viktige oppgaver på skolen, vi har snakket om det mange ganger og nå gjorde han det igjen. Jeg har sittet mange timer og hjulpet han og regelrett gjort store oppgaver for han så han kommer i land rett på tampen flere ganger. Vanlig lekser gjør han uten mas. Det ble en diskusjon ut av det fordi han fikk problemer ut av at han har utsatt en stor oppgave, kom og spurte om hjelp 21.30 og det skulle være klart til i morgen. Det rant over for meg da alt vi var ferdig med oppgaven og det ble en lagringsfeil. Jeg ble så frustrert, akkurat det var ikke hans skyld og jeg  ropte i sinne jævla dumme unge og at nå fikk han jammen meg gjøre alt selv på nytt, og jeg angret i det sekundet jeg sa det. Han begynte å gråte litt fordi han ble lei seg over at jeg ble sint og lei meg. Jeg har sagt unnskyld mange ganger, forklart at jeg angrer og ikke mente det, vært veldig ydmyk og gitt han en lang og god klem. Jeg hjalp han også med oppgaven på nytt. Til vanlig sier jeg mye fint til han hver dag og sier jeg elsker han flere ganger om dagen. Jeg skjønner ikke hva som gikk av meg, og jeg har nesten panikkangst nå, jeg er redd jeg har ødelagt gutten og er helt på gråten. Jeg skal virkelig passe på at dette aldri skjer igjen, men jeg får ikke gått tilbake og tatt tilbake hva jeg sa. Har dette gått bra? Siden jeg aldri sier sånt var det nok et ekstra sjokk for han 😢

Anonymkode: e2611...0fa

Du skal IKKE gjøre oppgavene for han... Det skal han. Du kan hjeloe og veilede men ikke gjøre det. Hvordan skal han da lære eller ta tak i det selv?

Alle blir lei noen ganger, menneskelig feil.. Bra du sa unnskyld og snakket med han etterpå.

Prøv å ikke gjør det flere ganger så går det nok fint.

 

Anonymkode: 90062...01c

[Mooza]

Du må sette grenser for deg selv for hvor langt du strekker deg. Har ikke ungen gjort oppgaven, så må han fortelle skolen at han ikke har det. Da må han sette seg ned i dagene etter og gjøre oppgaven. Du skal ikke være våken hele natta. Du kan hjelpe han i på et rimelig tidspunkt, men dette er tross alt er 14 åring på ungdomsskolen - og det er ikke avsluttende eksamen på universitetet. 

Du strekker deg for langt, og du trer over dine grenser, og derfor blir du nok sint. Løsningen er at du ikke gjør det og at ungen selv får kjenne på at han ikke har gjort ferdig oppgaven og ansvaret for det. 

Det med å utsette ubehagelige oppgaver er det nok mange av oss som kan kjenne seg igjen i. Det er en lærdom vi må erfare ikke lønner seg. Det må også ungdommen din.- 

[AnonymBruker]

🤦🏻‍♀️ Han lærer at det du gjør er å hjelpe ham med leksene uansett. Skal du hjelpe ham til evig tid? Hva lærer han av det? 
 

Hvorfor sa du/ skal du si unnskyld mange ganger? Du høres ut som en sub. Overfor en guttunge på 14 år. 

Anonymkode: 8746c...f56

[AnonymBruker]

Har sagt verre ting enn "dumme unge" til min sønn 😬 er ikke en vane jeg har altså, men jeg sier unnskyld om jeg har såret ham så klart og prøver å gjøre det bedre neste gang frustrasjonen tar overhånd.. Tenker det er ganske vanlig jeg.. 

Anonymkode: 2db4e...de1