For alltid alene, og helt greit med det.

[AnonymBruker]

Hei, jeg er en mann midt i tredveårene som har stått fast når det kommer til venner og kjæreste . Er en bakgrunn med en del situasjoner som har gjort at jeg føler meg tryggest alene, men poenget var ikke å skrive om det. Har noen jeg henger med, for å si det, men har jo slått til ro at man er evig ungkar.

Er det noen i samme eller lignende situasjon? Går fint, men noe tomt kan det bli. Har liksom ikke vært aktuelt med familieliv, så det er ikke noe jeg har savnet. Har jobb og bolig, samt ok med penger.

Anonymkode: e6b79...28b

[AnonymBruker]

Jeg kjenner en som likner på deg. Han ender kanskje ikke opp som evig ungkar likevel (ikke hvis jeg får bestemme).

Og kanskje du virkelig har slått deg til ro med situasjonen, med både nettverk og kjæreste. Men jeg tror nøkkelen kan ligge i det du nevner om bakgrunnen din og at du føler deg tryggest alene. Er dette noe du har fått snakket om eller fått hjelp med tidligere, eller noe du kun har bearbeidet på egenhånd?

Anonymkode: 86eef...36c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg kjenner en som likner på deg. Han ender kanskje ikke opp som evig ungkar likevel (ikke hvis jeg får bestemme).

Og kanskje du virkelig har slått deg til ro med situasjonen, med både nettverk og kjæreste. Men jeg tror nøkkelen kan ligge i det du nevner om bakgrunnen din og at du føler deg tryggest alene. Er dette noe du har fått snakket om eller fått hjelp med tidligere, eller noe du kun har bearbeidet på egenhånd?

Anonymkode: 86eef...36c

Har gått i samtaleterapi, men aldri funket noe særlig. Er faktisk hos en nå, men i ferd med å avslutte. Sliter noe med kjemien. Har venner, men blir ofte den som bare lytter.

Anonymkode: e6b79...28b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Er det noen i samme eller lignende situasjon? Går fint, men noe tomt kan det bli. Har liksom ikke vært aktuelt med familieliv, så det er ikke noe jeg har savnet. Har jobb og bolig, samt ok med penger.

Eldre utgave her. Dette er jo noe du må finne ut av selv, da det er ulike grunner til at vi er slik.

For min del har jeg egentlig alltid vist at jeg ville ende opp som enslig, og jeg har hatt nok av muligheter (også i senere år) til å endre på dette, men har aldri vært motivert for denne livsstilen.

I tillegg til jobb har jeg et utall hobbyer/tidsfordriv, som sammen gir livet min mening. Blant disse arbeid med barn/unge, slik at jeg føler jeg bidrar med mitt sosialt. Jeg følte litt på det i tidlig 30-årene, at samfunnet/slekt/venner utøvde press på at jeg skulle bli konform, men til eldre jeg blir, desto tryggere er jeg på valget jeg har tatt. 

Anonymkode: 30105...508

[AnonymBruker]

45 minutter siden, AnonymBruker said:

Har gått i samtaleterapi, men aldri funket noe særlig. Er faktisk hos en nå, men i ferd med å avslutte. Sliter noe med kjemien. Har venner, men blir ofte den som bare lytter.

Anonymkode: e6b79...28b

Vurdér gjerne å bytte til ny terapeut eller terapiform fremfor å slutte helt, kjemi er viktig og det finnes nok gode muligheter til å få det til å klaffe bedre med en annen. Eventuelt snakke med nåværende terapeut om situasjonen, hvis ikke du allerede har prøvd det. Kanskje har vedkommende bare vært sløv på å fange opp at du har manglende utbytte, men har kanskje flere strategier/innfallsvinkler som kan brukes som gjør samtaleterapien bedre.

"Min" loner har også venner, og har nok hatt din posisjon med å være god på å lytte og gi andre omsorg hvis det trengs. Ekstremt høy terskel for selv å åpne seg for andre, helt utenkelig. Så møtte han en (meg) som han nå snakker med om det som før var kun hans eget. Bekymringer, tanker, gleder, historie og hemmeligheter. Jeg er evig glad for at han ikke trakk seg unna og rømte hver gang det ble skummelt og sårbart, men det kostet nok ham nok svært mye underveis og krevde at han valgte det aktivt, flere ganger.

Man kan helt klart leve fint alene og alt det der, men det er jo fint hvis man også kan være i en posisjon hvor man klarer å gripe muligheten hvis den byr seg. Og kanskje er du på det stedet allerede, eller noe mer terapi kan gjøre at du kommer dit.

Anonymkode: 86eef...36c

[Gjest Hippokrates]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Hei, jeg er en mann midt i tredveårene som har stått fast når det kommer til venner og kjæreste . Er en bakgrunn med en del situasjoner som har gjort at jeg føler meg tryggest alene, men poenget var ikke å skrive om det. Har noen jeg henger med, for å si det, men har jo slått til ro at man er evig ungkar.

Er det noen i samme eller lignende situasjon? Går fint, men noe tomt kan det bli. Har liksom ikke vært aktuelt med familieliv, så det er ikke noe jeg har savnet. Har jobb og bolig, samt ok med penger.

Anonymkode: e6b79...28b

Er i samme situasjon. Synes det er rart at det skjedde meg, med tanke på hvordan livet mitt tidligere har vært. Men sånn ble det altså, og det beste man kan gjøre er å slå seg til ro med det og akseptere situasjonen med å fokusere på det du har og kan få til enn det man ikke har og ikke kan få. 

Livet går videre. Og man vet jo aldri. Kanskje snur det helt tilfeldig en dag. Så selv om du aksepterer situasjonen så hold likevel mulighetene åpne slik at du ikke misser den ene sjansen du plutselig får. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Hei, jeg er en mann midt i tredveårene som har stått fast når det kommer til venner og kjæreste . Er en bakgrunn med en del situasjoner som har gjort at jeg føler meg tryggest alene, men poenget var ikke å skrive om det. Har noen jeg henger med, for å si det, men har jo slått til ro at man er evig ungkar.

Er det noen i samme eller lignende situasjon? Går fint, men noe tomt kan det bli. Har liksom ikke vært aktuelt med familieliv, så det er ikke noe jeg har savnet. Har jobb og bolig, samt ok med penger.

Anonymkode: e6b79...28b

Er i samme alder og samme situasjon som deg. Liker meg godt alene. Eneste som er kav er å smøre selvbruning på ryggen, og det kan jeg leve med ☺️

Anonymkode: 2075f...55c

[AnonymBruker]

Evig ungkar trenger du ikke å bli din om du ikke vil det selv. Min fetter som var i 40 årene fant ingen norske damer på samme alder som han ville ha..han var blitt litt kresen på kvinner. Men han datet en pen dame fra Østen med et barn og "bare 10 år" yngre, hun kom til Norge og de ble gift ganske fort med barn, hus og hele pakken.  Livet blir til hva du velger selv utifra mulighetene som byr seg.

Anonymkode: 0304e...0a7

[AnonymBruker]

Alle mennene i min famile har både damer og barn. Det er bare vi kvinnene på 40 + som er single. Jeg er den eneste som ikke har barn.

Anonymkode: 0304e...0a7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Eldre utgave her. Dette er jo noe du må finne ut av selv, da det er ulike grunner til at vi er slik.

For min del har jeg egentlig alltid vist at jeg ville ende opp som enslig, og jeg har hatt nok av muligheter (også i senere år) til å endre på dette, men har aldri vært motivert for denne livsstilen.

I tillegg til jobb har jeg et utall hobbyer/tidsfordriv, som sammen gir livet min mening. Blant disse arbeid med barn/unge, slik at jeg føler jeg bidrar med mitt sosialt. Jeg følte litt på det i tidlig 30-årene, at samfunnet/slekt/venner utøvde press på at jeg skulle bli konform, men til eldre jeg blir, desto tryggere er jeg på valget jeg har tatt. 

Anonymkode: 30105...508

 

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Vurdér gjerne å bytte til ny terapeut eller terapiform fremfor å slutte helt, kjemi er viktig og det finnes nok gode muligheter til å få det til å klaffe bedre med en annen. Eventuelt snakke med nåværende terapeut om situasjonen, hvis ikke du allerede har prøvd det. Kanskje har vedkommende bare vært sløv på å fange opp at du har manglende utbytte, men har kanskje flere strategier/innfallsvinkler som kan brukes som gjør samtaleterapien bedre.

"Min" loner har også venner, og har nok hatt din posisjon med å være god på å lytte og gi andre omsorg hvis det trengs. Ekstremt høy terskel for selv å åpne seg for andre, helt utenkelig. Så møtte han en (meg) som han nå snakker med om det som før var kun hans eget. Bekymringer, tanker, gleder, historie og hemmeligheter. Jeg er evig glad for at han ikke trakk seg unna og rømte hver gang det ble skummelt og sårbart, men det kostet nok ham nok svært mye underveis og krevde at han valgte det aktivt, flere ganger.

Man kan helt klart leve fint alene og alt det der, men det er jo fint hvis man også kan være i en posisjon hvor man klarer å gripe muligheten hvis den byr seg. Og kanskje er du på det stedet allerede, eller noe mer terapi kan gjøre at du kommer dit.

Anonymkode: 86eef...36c

Ja, har en mulighet til å få en annen terapeut ...eller har hatt en stresset livssituasjon i det siste, så kan muligens få en gjennom jobb. Har blitt tilbudt. Den jeg har nå har det kjørt seg "helt fast" med. Hun virker rett og slett irritert på meg, kanskje med grunn, og rådene hennes virker tomme for min del. 

Har vært noen jenter jeg har hatt gode samtaler og kjemi med, men har liksom falt vekk. Er ikke den smarteste, og ting kan gå i stå når jeg uttrykker meg

Anonymkode: e6b79...28b