Ptsd og forhold

[AnonymBruker]

Hei!

jeg håper å treffe på noen som er i samme situasjon, slik ar jeg får hjelp til å sortere litt følelser.

For ett halvt år siden ca, traff jeg veggen. Jeg ble sykemeldt, og diagnostisert med utbrenthet. Med dette ble det gjort undersøkelser og utredning, og enden på visa, en ptsd diagnose. 
 

Jeg har levd i ett ganske destruktiv forhold tidligere, med mye psykisk og fysisk vold. Levde i dette i seks år, før jeg brøyt meg ut. Ca ti år siden. 
For fire år siden, traff jeg min nåværende kjæreste. Og vi har egentlig hatt det skikkelig fint, frem til jeg møtte denne såkalte veggen. En dag har jeg sterke følelser for han, mens tre dager etter takler jeg ikke være sammen med han. Det føles uutholdelig, og jeg er overbevist om at det eneste rette er å gjøre det slutt. Det kan være en bitteliten diskusjon, som rett og slett blir for mye. 
Vi blir vel ganske så slitne av dette begge to, og jeg tar fullstendig ansvar for at dette kanskje er min feil. 
 

Nå, fem måneder inn i sykemeldingen, begynner jeg å stresse for at ikke fremgangen er god nok. For jeg kan på ingen måte klare å stå i jobb, med formen som nå. Jeg er fullstendig utmattet, kvalm, hodepine, svimmel. Rett og slett utbrent. Også er jeg redd for at jeg ikke skal kunne bli frisk, i ett forhold som jeg ikke takler. Noen med ptsd diagnose, som har møtt de samme utfordringene når det kommer til forhold? Altså så innmari ustabil, og usikker. Det ene øyeblikket er det fint, mens det andre handler om å bryte seg fortest mulig ut for å få puste. 

Anonymkode: 89d4a...900

[Meltzer]

Det du beskriver sammenfaller ikke med min forståelse, og opplevelse, av PTSD. Hvis du har den diagnosen, så er det nærliggende å tenke at det er noe utover PTSD..

Endret 1. juni 2022 av Meltzer

[AnonymBruker]

Meltzer skrev (1 minutt siden):

Det du beskriver sammenfaller ikke med min forståelse av, og opplevelse, PTSD. Hvis du har den diagnosen, så er det nærliggende å tenke at det er noe utover PTSD..

Hvordan det? Jeg synes ikke det er rart hvordan ts reagerer i forholdet sitt med tanke på det hun var gjennom.

Anonymkode: 4d16b...2e3

[TheHairyToothfairy]

Meltzer skrev (2 minutter siden):

Det du beskriver sammenfaller ikke med min forståelse, og opplevelse, av PTSD. Hvis du har den diagnosen, så er det nærliggende å tenke at det er noe utover PTSD..

Det passer veldig godt med PTSD. 

[Meltzer]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hvordan det? Jeg synes ikke det er rart hvordan ts reagerer i forholdet sitt med tanke på det hun var gjennom.

Anonymkode: 4d16b...2e3

Jeg mener på ingen måte å undergrave det hen har opplevd.

 

TheHairyToothfairy skrev (1 minutt siden):

Det passer veldig godt med PTSD. 

Jeg uttaler meg som legmann, og kun med egen erfaring som grunnlag. Hvis du vet bedre, så bra!

 

Men til TS, jeg tror det handler mye om å identifisere de faktiske årsakene til at du føler som du gjør. Vær gjerne i øyeblikket, og prøv å se på hva det var som gjorde at du følte som du gjorde — gjerne informer den andre personen om det også.  

Frykten for aldri å bli frisk har vi alle, som er i en uholdbar situasjon. Ikke tenk for stort på det — ta én ting om gangen.

[AnonymBruker]

Jeg forstår deg så godt! (Har også ptsd)

I forhold kan jeg bli totalt nummen. Følelsene kan komme tilbake, andre ganger ikke. Forhold har endt pga dette, men det har også gått bra andre ganger. 

Jeg er også spesielt utsatt for stress. Så om jeg er i et forhold som er stress belastende over tid, så raser alt. Blir nummen og deprimert. Så om forholdet ikke er helt ‘’perfekt’’ og noe ligger å ulmer, og jeg føler at jeg er den eneste som prøver fikse det, så er forholdet dødfødt. Jeg tåler mindre motgang i forhold enn andre. Fordi det er en stress belastning som trigger min ptsd. Og det aller verste for meg, er belastning over tid. 

Noen ganger kan det være vanskelig å navigere seg frem til hva som egentlig er ‘’problemet’’. Er det meg som har en dårligere periode og dytter folk fra meg, eller er det forholdet som stresser meg og gjør meg syk? 

For meg så hjelper det mye å ha en fast psykolog som kjenner meg godt fra før av, som jeg kan snakke med og få ting litt klart. Jeg går ikke lenger fast til denne psykologen, men kan kontakte hen når som helst for time, om jeg blir usikker på om jeg selv blir dårligere eller om jeg sitter fast i noe uheldig stress utenifra. 

Sier ikke at det er det du må gjøre 😅 Men det funker for meg 🙈 

Og en annen ting, ikke stress med å bli frisk! Prøv heller å fylle tiden med ting som gir deg glede, er medisin det også 😊 

Anonymkode: aef28...b01

[TheHairyToothfairy]

Jeg prøver få til å skrive noe her fordi det du beskriver passer godt inn med hvordan det har vært. 

La meg ta en propp ut med en gang. Du blir aldri frisk. Det går ikke, beklager. Du kommer alltid til å ha PTSD. Men du er ikke diagnosen din! Diagnosen din er normale reaksjoner på unormale hendelser og du kommer til å finne ut hvordan det går an å leve med det uten at det tar alt av energi og hele deg. 

Jeg lever i et forhold og jeg jobber ganske mye, jeg har vært innom jobber jeg bare måtte forlate fordi det ikke fungerer for meg. Klarer jeg alt det der så kan andre også. Du òg. Men det er klart, du må jobbe for å få det til og du klarer det kanskje ikke alene. 

 

[AnonymBruker]

Kjære TS! Jeg har også PTSD, og kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Hos meg var årsaken også et destruktivt / voldelig forhold, og jeg holdt meg gående i mange år før jeg fikk et sammenbrudd.

Min nåværende kjæreste er veldig snill, men det er dessverre han som må leve med reaksjonsmønsteret mitt i hverdagen.

Kjenner meg også veldig igjen i det denne anonyme brukeren skriver:

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Noen ganger kan det være vanskelig å navigere seg frem til hva som egentlig er ‘’problemet’’. Er det meg som har en dårligere periode og dytter folk fra meg, eller er det forholdet som stresser meg og gjør meg syk? 

Anonymkode: aef28...b01

Og så vil jeg ta sterkt avstand fra to påstander som har kommet frem i denne tråden:

1.) «Det er nærliggende å tro at det er noe utover PTSD...».

Nei, her må TS forholde seg til psykologen sin. Det har ingen hensikt å tilføre en person med en stress-/angstlidelse enda mer stress og angst. Dessuten stemmer reaksjonsmønsteret TS beskriver veldig godt med erfaringene til oss andre her i tråden som også har PTSD.

2.) Påstanden om at man aldri blir frisk fra PTSD må tas med en stor klype salt.

Det er gode behandlingsmetoder for PTSD i dag. Mange av oss blir nok ikke helt kvitt sykdommen, men kan lære å leve godt med den. Det er viktig å få frem.

Sender deg gode tanker, TS! ❤️

Anonymkode: c14d0...093

[Lilletrille1988]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Kjære TS! Jeg har også PTSD, og kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Hos meg var årsaken også et destruktivt / voldelig forhold, og jeg holdt meg gående i mange år før jeg fikk et sammenbrudd.

Min nåværende kjæreste er veldig snill, men det er dessverre han som må leve med reaksjonsmønsteret mitt i hverdagen.

Kjenner meg også veldig igjen i det denne anonyme brukeren skriver:

Og så vil jeg ta sterkt avstand fra to påstander som har kommet frem i denne tråden:

1.) «Det er nærliggende å tro at det er noe utover PTSD...».

Nei, her må TS forholde seg til psykologen sin. Det har ingen hensikt å tilføre en person med en stress-/angstlidelse enda mer stress og angst. Dessuten stemmer reaksjonsmønsteret TS beskriver veldig godt med erfaringene til oss andre her i tråden som også har PTSD.

2.) Påstanden om at man aldri blir frisk fra PTSD må tas med en stor klype salt.

Det er gode behandlingsmetoder for PTSD i dag. Mange av oss blir nok ikke helt kvitt sykdommen, men kan lære å leve godt med den. Det er viktig å få frem.

Sender deg gode tanker, TS! ❤️

Anonymkode: c14d0...093

Jeg kjenner meg også veldig godt igjen i dette. Tusen takk for svar alle sammen. På en måte så føles det godt å være innenfor «normalen». Jeg kjenner jo litt på frykten for å bli sinnsyk, når jeg har det så vondt som nå. Men nei, dette skal jeg klare. Vi er fler som sliter, og mange av dere har funnet måter å takle ting på. Det skal jeg også klare❤️

[-Missi-]

Ts jeg har vært gjennom noe lignende gikk på en skikkelig smell og har diagnosen kompleks PTSD.

Mye traumer i relasjoner gjennom oppvekst, ungdomstid og voksenliv.

Jeg skrur veldig følelser på/av nesten som det finnes en knapp i meg som skrur av. 

Jobbet veldig mye med å kjenne på følelser siste to åra i terapi. Jeg skulle nok hatt diagnosen for lenge siden.

Overfladiske relasjoner er lett for meg men dype er vanskelig.

Liker ikke når jeg blir nummen og skrur av alt, kan også bli svimmel med tåkesyn og besvime når jeg blir overbelastet. 

Det er bedre nå etter å ha vært sykemeldt fra jobb en god stund og nå i permisjon. Jeg jobber som leder i et omsorgs yrke og jeg forstår nå at jeg har belastet meg med for mange relasjoner.

Jeg har vært suicidal og livredd lyder, naboer, gå på kiwi, bibliotek osv men etter 2 år med ukentlig terapi begynner det å bli bedre. Tror desverre ikke jeg kommer tilbake i jobb 100% igjen.

Jeg tror nok at i mitt tilfelle vil jeg aldri bli " frisk" det har jeg faktisk fått beskjed om også. Livet mitt har bestått av friske perioder og syke perioder. Men målet er å ha lengre friske perioder 🤞

I tillegg har jeg uspesifisert spiseforstyrrelse og panikk lidelse.

Hater at andre mennesker har påført meg traumer slik at jeg må slite med dette.  Men tror ikke 100% jobb i et krevende yrke og korona hjalp akkurat heller.

Jeg har sett lyset i tunellen ei lita  stund nå og har troen på at en frisk periode er der i nærmeste fremtid 🤞❤

[Lilletrille1988]

Så vondt å lese❤️‍🩹
Jeg jobber også i helse, krevende jobb med mye adferd. Takler trusler og vold mye dårligere nå, enn for noen år siden. Så jeg har nok undertrykt disse følelsene for lenge, og tilslutt er jeg bare fullstendig avkledd. Utrolig skjør, og prøver så godt jeg kan å kutte alle bånd, sånn at jeg kan slite i fred. Hodet mitt forstår jo at det er fullstendig galematias, men de følelsene tar fullstendig over… Det må mye jobbing til, og jeg må nok lære meg å leve med en ny form for kjærlighet. Det er litt rart å ta imot kjærlighet slik som kjærlighet skal være, når en har vokst opp med avvisning, psykisk og fysisk vold. 
Jeg håper å være tilbake på jobb innen det har blitt høst, jeg har startet med en dag i uka(det går egentlig skikkelig dritt), men man må vel pushe seg litt etter så lang tid hjemme. Hvis noen har noen gode råd, til hvordan man kan finne igjen styrken sin, så del de gjerne med meg☺️

[AnonymBruker]

Hei, kjenner så igjen mye av det som skrives her. PTSD etter en krevende oppvekst med alt for mye ansvar og store bekymringer kombinert med å være «ingen» og usynlig, en som ikke skulle vært der. Er tilsynelatende velfungerende og oppegående, i perioder går det nokså bra.
 

Spesielt kjærlighetsrelasjoner, men også til dels andre nære relasjoner, er vanskelige. Avvisning oppleves helt grusomt hvis det skjer etter at tilknytning har skjedd og hvis avvisningen skjer på lite empatisk måte. Det blir storm og kaos innvendig, der kjærlighetssorgbiten blir den relativt «lette delen» av det vonde. Det skaper veldig mye stress i meg. 

Takler også dårlig motgang og normale svingninger i forhold. Vil da ut eller forsterker problemene som egentlig er små og trekker meg bort.

Er helt på bunn nå etter siste brudd.  Tar avstand fra alle rundt meg inni meg mens det står på (ytre sett merker nok andre lite til det), og blir alvorlig bekymret for om jeg noen gang kan få til å være i et forhold eller tørre å prøve igjen. For dypest sett er jeg jo utrolig ensom til tross for venner rundt meg.

Avviser de fleste som er frempå og har null tillit til radar på den fronten. I forhold og brudd der ting har skjedd på ok måte merker jeg mindre til PTSD symptomene. Får ikke forholdene til, men kaoset og stresset inni meg blir ikke like handlingslammende. Men det er visst umulig for meg å forutse hvem av mennene som er empatiske også når de vil ut og hvem som blir «brutale». 

Denne tråden gjorde godt, den minnet meg på hva som har hjulpet før for å komme ut av det verste kaoset. Jeg fikk en gang tips om å bruke spørsmålet «Vet du at tankene dine om det som skjedde der er rett, eller kan det være andre forklaringer?» Har også kjøpt boka Tilbake til nåtid, bestilt på Modum bad. Den har hjulpet godt og må hentes frem igjen. 

Anonymkode: 1a490...e89

[AnonymBruker]

TheHairyToothfairy skrev (På 1.6.2022 den 19.43):

Jeg prøver få til å skrive noe her fordi det du beskriver passer godt inn med hvordan det har vært. 

La meg ta en propp ut med en gang. Du blir aldri frisk. Det går ikke, beklager. Du kommer alltid til å ha PTSD. Men du er ikke diagnosen din! Diagnosen din er normale reaksjoner på unormale hendelser og du kommer til å finne ut hvordan det går an å leve med det uten at det tar alt av energi og hele deg. 

Jeg lever i et forhold og jeg jobber ganske mye, jeg har vært innom jobber jeg bare måtte forlate fordi det ikke fungerer for meg. Klarer jeg alt det der så kan andre også. Du òg. Men det er klart, du må jobbe for å få det til og du klarer det kanskje ikke alene. 

 

Det kommer jo helt an på årsaken til at man har ptsd. Har man opplevd relasjonstraumer i oppveksten er det vanskeligere å behandle. Mens lettere når man er voksen. Har man opplevd enkeltstående traumer er det enklere å behandle. 

Ts har opplevd relasjonstraumer i voksen alder og det er ikke umulig å bli risk fra. 

Jeg er nære å bli friskmeldt fra kptsd etter voldsomt mange år med relasjonstraumer i oppveksten med omsorgssvikt, seksuelle overgrep og mobbing. Noe skavanker må jeg leve med, men jeg har ikke de verste symptomene lengre. 

Anonymkode: aa955...d51

[TheHairyToothfairy]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det kommer jo helt an på årsaken til at man har ptsd. Har man opplevd relasjonstraumer i oppveksten er det vanskeligere å behandle. Mens lettere når man er voksen. Har man opplevd enkeltstående traumer er det enklere å behandle. 

Ts har opplevd relasjonstraumer i voksen alder og det er ikke umulig å bli risk fra. 

Jeg er nære å bli friskmeldt fra kptsd etter voldsomt mange år med relasjonstraumer i oppveksten med omsorgssvikt, seksuelle overgrep og mobbing. Noe skavanker må jeg leve med, men jeg har ikke de verste symptomene lengre. 

Anonymkode: aa955...d51

Men du sier det jo selv. Noen skavanker som du kaller det. Ptsd handler om hvordan vi oppfatter og behandler minner. Du blir ikke frisk, du bare lærer å sortere og å leve med det. 

Med det utgangspunktet blir det tilsammen også enklere å leve med. 

[AnonymBruker]

TheHairyToothfairy skrev (5 timer siden):

Men du sier det jo selv. Noen skavanker som du kaller det. Ptsd handler om hvordan vi oppfatter og behandler minner. Du blir ikke frisk, du bare lærer å sortere og å leve med det. 

Med det utgangspunktet blir det tilsammen også enklere å leve med. 

Men jeg vokste opp med relasjonstraumer, som jeg skrev, det er den vanskeligste formen for traumer å behandle. Jo yngre det startet  jo verre. Det er noe helt annet enn relasjonstraumer i voksen alder hvor hjernen er ferdig utviklet og man har stødigere grunnlag fra før av. 

Anonymkode: aa955...d51