Psykisk syk kjæreste

[AnonymBruker]

Kjæresten min, tidligere uføretrygdet, sliter psykisk. Jeg vet ikke diagnosen ettersom han nekter å gå til legen. Men det er mye angst og tegn til depresjon. Tidligere har han sagt "Jeg ringer legen i morgen", men det kommer alltid noe i veien. Han sier også ambulerende team har ringt for han for x-antall dager/uker siden, men han vet ikke selv datoen for legetimen. Noen ganger har jeg fått skylden for at han ikke har møtt opp på legetimene. Han er 40 år. Han takler ikke konstruktiv kritikk, og sier jeg er stygg mot han når jeg påpeker ting. Går ofte i offerrolle og begynner å grine, noe som gjør det umulig å ha en konstruktiv diskusjon.

Han har et dårlig temperament, noe som ofte går ut over meg. Jeg føler jeg går på eggeskall rundt han. Han sliter også med kronisk migrene og bruker medisinsk cannabis. Han jobber hjemmefra. Har ingen venner han bruker tid på. Noe kontakt med deler av familien. 

Min følelse er at han VIL sitte hjemme å selvmedisinere seg i stedet for å ta tak i ting. Det har vært sånn i 1 år. 

I dag gav jeg han valget. Om han ikke ringer legen, går jeg. Han valgte å la meg gå.

Gjorde jeg rett? Burde jeg vært mer støttende mot han?

Anonymkode: 0bf9e...886

[AnonymBruker]

Ja det høres sånn ut.

Anonymkode: 928ee...090

[AnonymBruker]

Du gjorde helt rett, jævlig bullet dodged!!

Anonymkode: cd881...abe

[Rosatoast]

Ja du gjorde helt rett

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (44 minutter siden):

Kjæresten min, tidligere uføretrygdet, sliter psykisk. Jeg vet ikke diagnosen ettersom han nekter å gå til legen. Men det er mye angst og tegn til depresjon. Tidligere har han sagt "Jeg ringer legen i morgen", men det kommer alltid noe i veien. Han sier også ambulerende team har ringt for han for x-antall dager/uker siden, men han vet ikke selv datoen for legetimen. Noen ganger har jeg fått skylden for at han ikke har møtt opp på legetimene. Han er 40 år. Han takler ikke konstruktiv kritikk, og sier jeg er stygg mot han når jeg påpeker ting. Går ofte i offerrolle og begynner å grine, noe som gjør det umulig å ha en konstruktiv diskusjon.

Han har et dårlig temperament, noe som ofte går ut over meg. Jeg føler jeg går på eggeskall rundt han. Han sliter også med kronisk migrene og bruker medisinsk cannabis. Han jobber hjemmefra. Har ingen venner han bruker tid på. Noe kontakt med deler av familien. 

Min følelse er at han VIL sitte hjemme å selvmedisinere seg i stedet for å ta tak i ting. Det har vært sånn i 1 år. 

I dag gav jeg han valget. Om han ikke ringer legen, går jeg. Han valgte å la meg gå.

Gjorde jeg rett? Burde jeg vært mer støttende mot han?

Anonymkode: 0bf9e...886

Du gjorde rett. Og uten at noen setter grenser ville alt bare gått sin skjeve gang uten at noe ble gjort. 

Anonymkode: 3d942...50e

[Gjest Hippokrates]

Ikke lett å være pårørende ovenfor noen som graver seg ned i pasientrollen foran å søke hjelp. 

Det sagt, så er å ikke oppsøke legen et frivillig valg han tar, og ingen kan tvinge han til noe annet. 

På samme måte har du et frivillig valg om å forlate situasjonen.

Jeg synes du gjorde helt rett utifra dine omstendigheter. Situasjonen høres uholdbar ut på lengre sikt.