Hvorfor klarer noen seg bra etter en traumatisk oppvekst og andre ikke?

[AnonymBruker]

On 5/31/2022 at 9:58 PM, AnonymBruker said:

Fordi noen blir bare sittende å gnage og gnage på de samme traumene i årevis. De nyttiggjør seg ikke behandling og trives i offerrollen. 

De som blir friske er de som jobber aktivt mot å bli frisk, som er motivert og kommer seg ut i jobb. Å gå veien nedover mot uføretrygd fører bare med seg en enda dårligere psyke og de blir aldri bra av å bare sitte hjemme å gruble. 

Anonymkode: 9080e...f6a

Å være traumatisert betyr å sitte fast i hva som skjedde deg. Når du ikke lenger er traumatisert sitter du heller ikke fast i traumene..

Anonymkode: 19426...aca

[Kalevala]

Jordbæra skrev (På 1.6.2022 den 14.04):

Jeg tror ikke det, jeg er den eneste i min familie som har klart meg såpass. En som er ekstremt unnvikende og trekker seg unna alle. En sosiopat, en sterkt psykisk syk og en narkoman. Det er 4 av min nærmeste familie. Før det har vi besteforeldre av samme sort, unnvikende og sosiopat. Jeg har mange søskenbarn som ruser seg. Jeg har kun et sett tante og onkel som fungerer normalt. 

Så hvor har jeg hentet styrken min ifra? 

Kanskje fra tilsvarende genkombinasjon om onkelen og tanten din?  Den samme lille variasjonen som gjør at søsteren min og jeg er helt ulike, selv om vi kommer fra de samme foreldrene.  

[Pipaluk]

AnonymBruker skrev (På 31.5.2022 den 23.18):

Men hva gjør at noen ikke nyttiggjør seg av behandlingen, mens andre gjør det?  

Jeg tror ikke det er et bevisst valg at man ønsker å være syk? 

Ts

Anonymkode: e7975...e5d

Det kan jo tenkes at de har fått feil behandling? Det er ikke sånn at jo mer behandling jo bedre er det.  Så har det noe med støttepersoner og systemet rundt. Det er vanskelig å klare alt alene.  

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

https://psykologtidsskriftet.no/fagartikkel/2011/10/kompleks-traumatisering-hos-barn-en-utviklingspsykologisk-forstaelse

Denne artikkelen forklarer hvordan tidlige traumer kan påvirke en person, helt ned til den fysiske hjernestrukturen. 

Ellers er stikkord jeg vil anbefale å lese mer om epigenetikk, resiliens, beskyttelsesfaktorer. Du kan også lese litt om tilknytning. Det første året er ekstremt viktig for et barns utvikling. Hjernen utvikler seg i voldsom fart og hvordan barnet blir møtt dette året påvirker resten av livet. Et utrygt barn som ikke har fått behovene sine dekket kan utvikle en utrygghet det tar med seg videre i livet, mens et barn som har fått masse trygghet vil møte senere utfordringer på en annen måte (det står litt om dette i artikkelen over). Temperament har også betydning. Temperamentet kan man se fra spedbarnsalderen. Det påvirker hvordan barnet håndterer følelsene sine, men det har også stor betydning for hvordan barnet blir møtt av omgivelsene. Et barn med et rolig og enkelt temperament vil bli møtt på en helt annen måte enn et barn med et vanskelig temperament, noe som vil påvirke barnets selvforståelse og videre atferd i livet. Dette vil igjen påvirke hjernen (les det som står om hjernens plastisitet i artikkelen). Andre faktorer påvirker også hvordan et barn blir møtt, som mestring på ulike arenaer. Idrett ble nevnt her i tråden, usikker på om det var ts. Hvis man er god i idrett og får mye bekreftelse fra omgivelsene vil dette påvirke et barns selvforståelse osv. Hvis barnet ikke har noen ting de mestrer så vil de ikke få denne bekreftelsen. Så kommer barnet til 15-årsalder og identitetsutviklingen begynner for fullt. Hvis man har få venner, ingen områder de mestrer osv vil dette påvirke identiteten man utvikler og den personen man opplever at man er i voksen alder. Hvis man allerede går inn i denne fasen med en utrygghet og en selvforståelse som er påvirket av alle faktorene som er nevnt over så vil det være med i "identitetspakken". Identiteten/selvopptattelsen man går inn i voksenlivet med påvirker hvordan man vil klare seg på jobb, i utdanning, i relasjoner osv. 

Dette ble mye lenger enn planlagt, men jeg er akkurat ferdig med et utviklingspsykologiemne og ble litt engasjert!

Anonymkode: 98b8a...719

Tusen takk for godt og utfyllende svar. Har hatt utrygghet siden jeg var født. Alltid vært hissig. Ingen nære og trygge relasjoner før jeg ble litt eldre, da med jevnaldrende. Men jeg hadde idretten ja. Der opplevde jeg mye mestring og fikk mye bekreftelse. 

Ts 

 

Anonymkode: e7975...e5d

[AnonymBruker]

Jeg har hatt en tøff barndom. Mistet begge mine eldre søsken i en ulykke, min mor fikk alkoholproblemer (har nå hatt det i 25 år), og etterhvert ble foreldrene mine skilt og har ikke tålt trynet på hverandre siden. 
 

Til tross for manglende oppfølging av psykolog (noe jeg mener jeg burde hatt etter at søskenene mine døde), klarte jeg meg bra. Fullførte utdannelse, møtte drømmemannen, fast jobb, ble mor selv, klarer meg greit økonomisk - er rett og slett lykkelig og har alt på plass. 
 

Men, mine barndomstraumer har jevnt og trutt gitt meg mer og mer bekymringer for småting. Fikk flyskrekk, ble redd for å dø i bilulykke, krisemaksimerte alltid, skulle alltid prestere og strebe etter å være best… Tankerekka var lang. Alt dette resulterte i at kroppen og hodet fikk nok, og jeg fikk brått og brutalt angst i en alder av 32 år. Angst absolutt hele døgnet i alle situasjoner. Jeg går på antidepressiva for å holde angsten i sjakk, men det er det ingen som vet. Ingen, bortsett fra min lege og min mann, vet hvor mye jeg slet psykisk da angsten klorte seg fast i meg. Så alle tror nok at jeg har klart meg så innmari bra, og det har jeg jo forøvrig gjort til tross for angst, men jeg har hatt mitt å slite med som jeg har valgt å holde hemmelig. 
 

Poenget mitt er at hos mange ser man bare fasaden, mens det vanskelige holdes hemmelig og skjult. Jeg føler en enorm skam over angsten, nettopp fordi det ikke passer inn med den fasaden jeg ønsker å vise utad. Jeg må virkelig jobbe med å klare å normalisere angst for min egen del. 

Anonymkode: ac349...576

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Jeg har hatt en tøff barndom. Mistet begge mine eldre søsken i en ulykke, min mor fikk alkoholproblemer (har nå hatt det i 25 år), og etterhvert ble foreldrene mine skilt og har ikke tålt trynet på hverandre siden. 
 

Til tross for manglende oppfølging av psykolog (noe jeg mener jeg burde hatt etter at søskenene mine døde), klarte jeg meg bra. Fullførte utdannelse, møtte drømmemannen, fast jobb, ble mor selv, klarer meg greit økonomisk - er rett og slett lykkelig og har alt på plass. 
 

Men, mine barndomstraumer har jevnt og trutt gitt meg mer og mer bekymringer for småting. Fikk flyskrekk, ble redd for å dø i bilulykke, krisemaksimerte alltid, skulle alltid prestere og strebe etter å være best… Tankerekka var lang. Alt dette resulterte i at kroppen og hodet fikk nok, og jeg fikk brått og brutalt angst i en alder av 32 år. Angst absolutt hele døgnet i alle situasjoner. Jeg går på antidepressiva for å holde angsten i sjakk, men det er det ingen som vet. Ingen, bortsett fra min lege og min mann, vet hvor mye jeg slet psykisk da angsten klorte seg fast i meg. Så alle tror nok at jeg har klart meg så innmari bra, og det har jeg jo forøvrig gjort til tross for angst, men jeg har hatt mitt å slite med som jeg har valgt å holde hemmelig. 
 

Poenget mitt er at hos mange ser man bare fasaden, mens det vanskelige holdes hemmelig og skjult. Jeg føler en enorm skam over angsten, nettopp fordi det ikke passer inn med den fasaden jeg ønsker å vise utad. Jeg må virkelig jobbe med å klare å normalisere angst for min egen del. 

Anonymkode: ac349...576

Så leit, vondt og urettferdig. Ja, du skulle virkelig blitt tilbudt hjelp etter dødsfallene.

Jeg tror en del har det sånn. At man holder en fasade, prøver å komme seg videre og prøver å fungere, helt til det ikke går mer. Man har for mye bagasje til at det går i lengden hvis man ikke har fått god nok hjelp tidligere. Vet at mange med barndomstraumer klarer seg greit igjennom 20 årene så sier det pang i 30 - 40 års alderen. 

Samtidig har man også enormt med resurser når man likevel klarer å skape seg et liv med mann, familie, utdanning og jobbet, tross man har det vondt/smertefult. Til og med enkelte mennesker uten denne bagasjen klarer ikke alltid det. Den styrken det krever, uten at jeg mener de som ikke klarer det er svake. 

På den andre siden har man mennesker som så vidt klarer å gå ut døren. De fungerer ikke. De har det smertefult. De har ikke disse resurserene eller klarer ikke å nyttiggjøre seg av de. De forblir i traumene. Selv om de har hatt  forutsetninger for å få det bedre, kanskje mer enn en del andre. 

Og det er litt denne ulikheten jeg er nysgjerrig på, og også fått mye gode svar på. 

Ts

Anonymkode: e7975...e5d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 1.6.2022 den 1.08):

Noen er sterkere en andre, ikke alle klarer og komme seg videre, de velger heller å syntes synd på seg selv.

Anonymkode: aeb2f...7ad

Tenk om livet hadde vært så lett.

 

Anonymkode: 985fc...050

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 1.6.2022 den 10.25):

Da vet du nok ikke hvor dårlig man faktisk KAN ha det (På innsiden) for noen er så dårlige (På innsiden) at de ikke klarer å ha samboer eller gå på jobb. Altså det krever faktisk at du klarer det forholdsvis bra. 

Du er kanskje et eksempel på noen som trives i offerrollen? Med det mener jeg at du selv mener du har det så forferdelig inni deg, men en som er så syk at en har store traumer etter seksuelle overgrep f. Eks vil ikke klare å ha kjæreste og en som er alvorlig deprimert av traumene orker ikke å dusje hver dag kanskje bare annenhver uke. Og det sier seg selv at en slik person vil ikke kunne ha en jobb. 

Anonymkode: 9080e...f6a

Jo en kan faktisk ha mann og barn.

Psykologen min vet at eneste grunnen til at jeg lever er at jeg fikk barn ung og at jeg ikke vil at barna skal sitte igjen uten en mor 

Anonymkode: 985fc...050

[AnonymBruker]

9 hours ago, AnonymBruker said:

Tusen takk for godt og utfyllende svar. Har hatt utrygghet siden jeg var født. Alltid vært hissig. Ingen nære og trygge relasjoner før jeg ble litt eldre, da med jevnaldrende. Men jeg hadde idretten ja. Der opplevde jeg mye mestring og fikk mye bekreftelse. 

Ts 

 

Anonymkode: e7975...e5d

Det er nok ikke kun idretten, men den kan ha vært en av faktorene som formet deg til å klare deg! Men du har nok også resiliens (motstandskraft), og har kanskje vært heldig med genene du har i bunn. Kanskje har du også en personlighet og en viljestyrke som gjør at du ikke gir opp. Enkelte skyver ting vekk til det kommer senere, og klarer seg tilsynelatende bra til det ikke går bra lenger. Andre klarer seg greit hele livet. Det er så store individuelle forskjeller at det er vanskelig å peke på konkrete ting som gjør at man reagerer forskjellig.

Det som er sikkert er at du er sterk ❤

Anonymkode: 98b8a...719

[AnonymBruker]

Jeg er av de som ikke har klart seg. Har jobba litt, men store deler av livet har jeg vært så tungt traumatisert at jeg ikke har evnet å ha et hjem, langt mindre en jobb. Alle har vi sett gale mennesker som snakker høyt og ukontrollert med seg selv på gata og gjerne er litt uflidde? Det var meg i mange år. Jeg klarte meg svært bra frem til jeg var 20. Men etter det kom all utrygghet og alt som var fortrengt tilbake uten at jeg forsto hva som skjedde med meg. Alle traumene som satt i kroppen slo ut uten at jeg klarte å koble det til diverse ekstreme kroppskrenkelser i oppveksten. Psykiatrien hadde lite å stille opp med. I mange år venta jeg bare på å dø (ble utsatt for mange drapsforsøk som barn). 

Hvorfor gikk det så galt med meg? Jeg var et barnevernsbarn. Jeg vokste opp med å høre at "sånne som meg" gikk det alltid dårlig med. Jeg hadde bare forakt for A4-folk og har aldri klart å bli del av det vanlige samfunnet. Selvom jeg var skoleflink og hadde visse talenter var jeg aldri del av en A4-gjeng i barndom og tenåra.  Alle veloppdratte visste at man holdt seg unna barnevernsbarn.

Jeg var aldri av de som knytta meg på ekte til fosterforeldre. Jeg bare spilte en rolle som var forventa av meg til jeg kunne flytte for meg selv. Så når jeg ble psykisk dårlig hadde jeg absolutt ingen støttespillere i livet. Ingenting å leve for, heller. Jeg var overlatt til meg selv å "make sense of" tunge traumeplager på egenhånd, uten hjelp fra systemet eller venner eller familie. 

Idag, ca 25 år etter har jeg klart å snu om endel. Jeg har endel ytre ting på plass, men har fortsatt aldri fungert godt nok til å kunne gi et A4-inntrykk. 

Forskning viser at de som vokser opp i flere hjem klarer seg dårlig, de som blir utsatt for mange typer traumatisering klarer seg dårlig og de som blir påtvunget en negativ identitet (som f.eks. barnevernsbarn) klarer seg dårlig. 

Det er så mange faktorer  som spiller inn, inkludert flaks/uflaks med bosted, lærere, rollemodeller rundt en, sosioøkonomiske kår, hvilke forventninger man blir møtt med osv.

Anonymkode: 19426...aca

[Thanos]

AnonymBruker skrev (På 31.5.2022 den 22.58):

Fordi noen blir bare sittende å gnage og gnage på de samme traumene i årevis. De nyttiggjør seg ikke behandling og trives i offerrollen. 

De som blir friske er de som jobber aktivt mot å bli frisk, som er motivert og kommer seg ut i jobb. Å gå veien nedover mot uføretrygd fører bare med seg en enda dårligere psyke og de blir aldri bra av å bare sitte hjemme å gruble. 

Anonymkode: 9080e...f6a

Dette her!

Ille å lese om din oppvekst TS. Virker som du har hatt riktig fokus: Se fremover. Skaffe hjelp! Ikke dvele seg ihjel i traumene sine.

[AnonymBruker]

En ting jeg tenker litt på; Hva med alle de som tilsynelatende ikke har hatt en traumatisk barndom- altså en barndom uten omsorgssvikt, uten mobbing, uten misbruk. Trygge rammer og normale foreldre.  
Kanskje det tøffeste de opplevde i barndommen var flytting eller å blitt dumpet av kjæresten. Men som likevel spiller offerrollen, ikke klarer jobb, alltid har det verst og verre enn andre?  Jeg kjenner slike som sliter enormt psykisk og som synes enormt synd på seg selv. Det er ikke nedlatende ment, for jeg forstår såpass at deres smerte er reell. Men hva kommer dette av? Genetikk? Kjemi i hjernen?

Anonymkode: b571b...725

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Men som likevel spiller offerrollen, ikke klarer jobb, alltid har det verst og verre enn andre?  Jeg kjenner slike som sliter enormt psykisk og som synes enormt synd på seg selv. Det er ikke nedlatende ment, for jeg forstår såpass at deres smerte er reell.

Selvsagt er det nedlatende, ser du ikke det selv? 

Hvorfor skal man snakke så mye om hvor sterke eller svake folk er psykisk, og dømme folk ut i fra det? Hvis noen får kreft snakker ingen om at de er svake fysisk. Hvorfor skal vi si at noen er svake psykisk fordi de får en psykisk sykdom, typ depresjon? 

Du mener at de har det lett, tåler lite og ikke har noen grunn for å bli syk. Det er latterlig. 

Anonymkode: aa002...f98

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker said:

En ting jeg tenker litt på; Hva med alle de som tilsynelatende ikke har hatt en traumatisk barndom- altså en barndom uten omsorgssvikt, uten mobbing, uten misbruk. Trygge rammer og normale foreldre.  
Kanskje det tøffeste de opplevde i barndommen var flytting eller å blitt dumpet av kjæresten. Men som likevel spiller offerrollen, ikke klarer jobb, alltid har det verst og verre enn andre?  Jeg kjenner slike som sliter enormt psykisk og som synes enormt synd på seg selv. Det er ikke nedlatende ment, for jeg forstår såpass at deres smerte er reell. Men hva kommer dette av? Genetikk? Kjemi i hjernen?

Anonymkode: b571b...725

Genetikk, personlighet, oppdragelse. Kanskje rammene de vokste opp i var tilsynelatende trygge, men at de har blitt beskyttet mot all motgang i livet og dermed ikke aner hvordan de skal håndtere det når livet skjer. Å ha foreldre som skjermer barna sine fra negative følelser og hendelser og som griper inn for å fikse og ordne når noe skjer, kan tilsynelatende virke trygt og fint, men kan resultere i at barnet mangler verktøy til å håndtere motgang senere i livet. Eller det kan gå fint fordi de har gode gener eller tryggheten har fått de gode genene til å slå ut, eller de har hatt andre voksenpersoner som har lært dem det, eller andre omstendigheter som har gjort at de håndterer motgang. Det er så mange ting som påvirker hvem man blir og hvordan livet blir.

Dessuten er "tilsynelatende" et viktig stikkord. Man vet ikke alltid hva som skjer bak en fasade.

Anonymkode: 98b8a...719

[AnonymBruker]

 

For de som måtte ønske å teste sin ACE score (Adversial childhood experience) og 

https://acestoohigh.com/got-your-ace-score/

Finnes også en tilsvarende test for beskyttelsesfaktorer.

 

 

Anonymkode: 19426...aca

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

 

For de som måtte ønske å teste sin ACE score (Adversial childhood experience) og 

https://acestoohigh.com/got-your-ace-score/

Finnes også en tilsvarende test for beskyttelsesfaktorer.

 

 

Anonymkode: 19426...aca

Den var interessant. Fikk 7 (evt 8 om periodedrikking teller) av 10. Null på spørsmål om positive erfaringer fra barndommen. Kan du lenke til beskyttelsesfaktorene også? 

Anonymkode: aa002...f98

[AnonymBruker]

38 minutter siden, AnonymBruker said:

Den var interessant. Fikk 7 (evt 8 om periodedrikking teller) av 10. Null på spørsmål om positive erfaringer fra barndommen. Kan du lenke til beskyttelsesfaktorene også? 

Anonymkode: aa002...f98

Finner ikke selve testen men her er et skjermbilde av tekst om drn;

 

 

Anonymkode: 19426...aca

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Finner ikke selve testen men her er et skjermbilde av tekst om drn;

 

 

Anonymkode: 19426...aca

Ok, takk, da var det den jeg tok som jeg fikk null på. Synes alltid sånne tester er så rare, var det så ille liksom? Hvorfor hjalp ingen meg da?

Anonymkode: aa002...f98

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

En ting jeg tenker litt på; Hva med alle de som tilsynelatende ikke har hatt en traumatisk barndom- altså en barndom uten omsorgssvikt, uten mobbing, uten misbruk. Trygge rammer og normale foreldre.  
Kanskje det tøffeste de opplevde i barndommen var flytting eller å blitt dumpet av kjæresten. Men som likevel spiller offerrollen, ikke klarer jobb, alltid har det verst og verre enn andre?  Jeg kjenner slike som sliter enormt psykisk og som synes enormt synd på seg selv. Det er ikke nedlatende ment, for jeg forstår såpass at deres smerte er reell. Men hva kommer dette av? Genetikk? Kjemi i hjernen?

Anonymkode: b571b...725

Psykisk sykdom er ikke nødvendigvis direkte knyttet til traumer, det handler også om genetikk og hjernekjemi, ja, selv om vi vet lite om sistnevnte fortsatt. Mennesker med ideell oppvekst og ideelle forutsetning i livet, kan selvsagt også rammes av depresjon, angst og annet. Du må ikke ha hatt et tøft liv for å rammes av psykisk sykdom og de som rammes er ikke svake psykisk, selv mennesker med ideell oppvekst og ideelle forutsetninger i livet kan rammes.  Fysisk sykdom kan komme av ulike årsaker, noe er arvelig, noe er miljøpåført og noe er tilfeldig, slik rammer også psykisk sykdom. 

Tilsynelatende er også et viktig stikkord, som en annen allerede har nevnt. Selv om en familie eller person ser tilsynelatende normal ut, kan man aldri som utenforstående vite hva de har opplevd. Det er sjeldent slik at traumatiske hendelser står stemplet i pannen til folk.

Anonymkode: e4a94...348