Hvorfor klarer noen seg bra etter en traumatisk oppvekst og andre ikke?

[Jøyemeg]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Tusen takk for gode ord ❤ 

Jeg har lest litt om dette temaet og der blir det sagt at statistisk sett, de som får tidlig hjelp og god støtte har større sannsynlighet for å klare seg bra. Så prøver bare å forstå. 

Ts

Anonymkode: e7975...e5d

Det skjønner jeg. Jeg er i samme situasjon som deg. Har vært min egen hjelp og støtte alltid. Har lidd i sjul for ingen skulle se. Skammen over at jeg er ødelagt har vært altoverskyggende, men i dag, etter mange år i terapi som voksen, er jeg medisinfri, symptomfri og fri. Jeg kjenner på en enorm styrke, mestring og stolthet som ikke ligner grisen! Og dette har jeg klart på egenhånd. Ingen kan klare å knekke meg 💪🙏

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Sårbarhetsfaktorer vs beskyttelsesfaktorer. Noen har en enkelt beskyttelsesfaktor som redder dem. En beskyttelsesfaktor kan være alt fra gener til en god bestemor. Les gjerne mer om dette. 

Skal sies at en stor andel av "løvetannbarna" likevel har en form for psykiske vansker. Jeg har selv måttet jobbe mye med psyken i ung voksen alder for å holde meg psykisk frisk. 

Anonymkode: 13912...8af

Jeg tror jeg alltid har hatt sterk beskyttelsefaktor, på godt og vondt. Har alltid måtte beskytte meg selv og kjempe for å overleve da jeg ikke hadde andre til å beskytte meg. Men på et punkt hadde jeg det så vondt at jeg ikke ønsket å leve og prøvde å ta selvmord over flere år og var virkelig nære på flere ganger, og mye selvskading. 

Leste litt om løvetannbarn og står at kreative mennesker klarer seg som regel bedre. Det kjenner jeg meg igjen i. Jeg klarer å finne struktur i kaos blant annet. 

Jeg synes det er et interessant tema, men også trist. Jeg føler meg også slem som spør og ikke forstår.

Jeg forstår at mennesker sliter i voksen alder etter voldsomme traumer og har masse empati for de. Men enkelte har jeg store vansker med å empatisere med eller forstå, selv så flaut det er å si for jeg vet jo hvor vondt det er å ikke få denne forståelsen. Føler meg litt slem, og det er det jo 😕 jeg forstår at traumene eller vonde hendelser er smertefull, men kan ikke forstå at mennesker med god støtte, mye og tidlig hjelp og enkeltstående eller mindre traumer gjør at et menneske i voksen alder sliter enormt. Kanskje det er noe feil med meg. 

Takker ihvertfall alle for gode og ikke dømmende svar ❤

Ts 

Anonymkode: e7975...e5d

[AnonymBruker]

Jøyemeg skrev (8 minutter siden):

Det skjønner jeg. Jeg er i samme situasjon som deg. Har vært min egen hjelp og støtte alltid. Har lidd i sjul for ingen skulle se. Skammen over at jeg er ødelagt har vært altoverskyggende, men i dag, etter mange år i terapi som voksen, er jeg medisinfri, symptomfri og fri. Jeg kjenner på en enorm styrke, mestring og stolthet som ikke ligner grisen! Og dette har jeg klart på egenhånd. Ingen kan klare å knekke meg 💪🙏

Veldig glad på dine veier ❤ Så deilig å føle styrke, mestring og stolthet 💪 og det har du jo all grunn til. Det er så fascinerende og motiverende det du skriver. Og får meg til å tenke litt.....

I hodet mitt så er jeg fortsatt ødelagt og ikke frisk, selv om jeg har kommet dritlangt. Jeg har liksom aldri fått lov å være syk, ingen som har forstått at jeg kunne slite etter alt jeg har vært igjennom og alle har hatt forventninger om at jeg skal bli noe stort, selv den dag i dag.  Og dette sitter nok igjen i meg enda. Jeg blir liksom ikke helt fornøyd før jeg er 100% som en helt frisk og sterk person. Det var nok dette som knakk meg for noen år siden. Noe jeg også føler er feil tankegang, men ikke helt klart å snu det. 

Heldigvis har jeg møtt på forståelse fra nav, lege og psykolog. Som har gitt meg tid til å bygge meg opp og ikke har krav om at jeg skal bli 100%, men lage meg et godt liv som også innebærer jobb etterhvert. Og det føler jeg at jeg er på god vei til å gjøre. Må bare presse ut alt det ytre presset og være fornøyd med alt jeg får til. Jeg har det jo generelt veldig godt. 

Litt avsporing fra min side 🙊 

Ts

Anonymkode: e7975...e5d

[Laraa]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

 

Traumer som krig eller enkel traumer er noe annet og skal visst være enklere å behandle enn mer komplekse traumer man går igjennom som barn - og jo yngre jo værre. F.eks alvorlig mobbing, omsorgssvikt, overgrep osv. 

Ts

Anonymkode: e7975...e5d

Det har jeg erfaring med. Jeg har opplevd 13 års sammenhengende mobbing, altså hele barne og ungdomsskolen med mye fysisk vold og psykisk terror. Jeg fikk aldri noe hjelp den gangen. Ingen visste at jeg ble mobbet.

Broren min overlevde Utøya. Noe som selvsagt er en helt grusom opplevelse. En opplevelse som var svært nær å ta livet hans.

Vi har begge hatt Eye Movement Therapy. Jeg hadde absolutt ingen nytte av det. Du skal fokusere på et vondt minne. Det var helt umulig for meg fordi det var så mange. For meg er det en kombinasjon av mange fæle opplever jeg ikke klarer å skille fra hverandre. Det er en blanding av utallige fæle opplevelser.  Broren min  hadde svært god effekt. Han synes at traumebehandlingen har vært helt avgjørende for at han klarer seg i dag.

Min beste terapi er isbading. Det er ikke plass til noe som helst angst eller negativt når du bader i vann tett opp til frysepunktet. Alt rundt deg forsvinner. Dessuten utløser det endorfiner og dopamin. Du blir lykkeligere,selv om effekten bare varer i et par timer. De par timene bruker jeg til å sette i gang ting jeg ellers  synes det er vanskelig å få fokus til. Tegne, strikke,sy,lese bøker, Netflix

[AnonymBruker]

Laraa skrev (10 timer siden):

Det er forskjell på hvordan du klarer deg på utsiden og innsiden. Utad har jeg jobb, fin leilighet, samboer, helt ok økonomi, fine ferier og frihet. På innsiden er alt kaos, depresjon og angst, tankekjør og rastløshet. Hvor godt noen utad klarer seg etter traumer, sier dessverre lite om hvordan det preger en og hvor sterkt man forsøker å flykte fra seg selv, uten at noen ser det på deg

Da vet du nok ikke hvor dårlig man faktisk KAN ha det (På innsiden) for noen er så dårlige (På innsiden) at de ikke klarer å ha samboer eller gå på jobb. Altså det krever faktisk at du klarer det forholdsvis bra. 

Du er kanskje et eksempel på noen som trives i offerrollen? Med det mener jeg at du selv mener du har det så forferdelig inni deg, men en som er så syk at en har store traumer etter seksuelle overgrep f. Eks vil ikke klare å ha kjæreste og en som er alvorlig deprimert av traumene orker ikke å dusje hver dag kanskje bare annenhver uke. Og det sier seg selv at en slik person vil ikke kunne ha en jobb. 

Anonymkode: 9080e...f6a

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp med seksuelt misbruk og omsorgssvikt, og klarte meg bra frem til cirka 20 års alder. Utviklet spiseforstyrrelser, drev med selvskading, utallige selvmordsforsøk osv. Har jobbet hardt i terapi og hele tiden hatt et ønske om å få et liv verdt å leve, og nå etter 15 år i behandling har jeg fullført en bachelor og skal prøve meg i jobb. 

Jeg tror det som gjorde at jeg klarte meg såpass bra frem til 20 års alder var at jeg alltid hadde gode venner og trivdes på skolen, pluss at jeg opplevde mestring i idrett. Og jeg tror jeg ubevisst sugde til meg enhver form av omsorg fra andre foreldre og voksne, og på en måte klamret meg fast til det for å overleve. 

Anonymkode: a69bd...f1c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Da vet du nok ikke hvor dårlig man faktisk KAN ha det (På innsiden) for noen er så dårlige (På innsiden) at de ikke klarer å ha samboer eller gå på jobb. Altså det krever faktisk at du klarer det forholdsvis bra. 

Du er kanskje et eksempel på noen som trives i offerrollen? Med det mener jeg at du selv mener du har det så forferdelig inni deg, men en som er så syk at en har store traumer etter seksuelle overgrep f. Eks vil ikke klare å ha kjæreste og en som er alvorlig deprimert av traumene orker ikke å dusje hver dag kanskje bare annenhver uke. Og det sier seg selv at en slik person vil ikke kunne ha en jobb. 

Anonymkode: 9080e...f6a

Oh shait. Du har det åpenbart ikke godt med deg selv, når du gjør det til en konkurranse i å det verst og tråkker ned på andre og påberoper dem offerrollen uten å vite en døyt om dem. Fysj, det er usselt. 👎 Du vet ingenting om hvordan den personen har det. Det finnes folk med familien, jobb og sosialt liv som tar , eller prøver å ta livet sitt.  Men for all del,de  hadde  jo jobb og kjæreste så da må de jo hatt det bra..... eller?

Anonymkode: 18025...a24

[AnonymBruker]

12 hours ago, AnonymBruker said:

Men hva gjør at noen ikke nyttiggjør seg av behandlingen, mens andre gjør det?  

Jeg tror ikke det er et bevisst valg at man ønsker å være syk? 

Ts

Anonymkode: e7975...e5d

I tillegg til forhold som er nevnt i tråden: konkrete opplevelser, grad av støtte, personlighet osv. er det også forskjellig hva slags behandling traumeskadde får. For det er dessverre ikke alle som får riktig og god behandling, noen kan t.o.m. oppleve å påføres retraumatisering og nye traumer, som forverrer problemene som er der fra før.

Så i tillegg til hvordan den enkelte traumeskadde selv takler det, er det til sammen mange andre faktorer de ikke kan bestemme selv og som påvirker hvordan livet deres blir.

Anonymkode: a943e...160

[AnonymBruker]

Vi er alle forskjellige, og har derfor ulikt reaksjonsmønster, 

Jeg vokste opp med mamma som ikke brydde seg om meg, jeg ble bare skjøvet vekk og kjeftet på, jeg fikk etterhvert en voldelig stefar som slo både meg og mamma, var mye alene hjemme uten mat i huset hele helger helt fra jeg var ganske liten (kan ennå huske at jeg ringte rundt til alle pubene i byn for å spore opp mamma fordi jeg var sulten og redd) mormor var alkoholiker og mer familie hadde jeg ikke, jeg kjente aldri min far. Livet mitt fra jeg flytta hjemmefra om 16 åring var egentlig ganske fint til jeg var 30. Nå sliter jeg kraftig med traumene. Har angst, depresjon, bpd og klarer sjelden å gå ut av huset, jeg er på vei mot ufør nå som 35 åring. Det kom plutselig, jeg valgte det ikke selv! 

Anonymkode: e359c...bcd

[AnonymBruker]

Laraa skrev (1 time siden):

Det har jeg erfaring med. Jeg har opplevd 13 års sammenhengende mobbing, altså hele barne og ungdomsskolen med mye fysisk vold og psykisk terror. Jeg fikk aldri noe hjelp den gangen. Ingen visste at jeg ble mobbet.

Broren min overlevde Utøya. Noe som selvsagt er en helt grusom opplevelse. En opplevelse som var svært nær å ta livet hans.

Vi har begge hatt Eye Movement Therapy. Jeg hadde absolutt ingen nytte av det. Du skal fokusere på et vondt minne. Det var helt umulig for meg fordi det var så mange. For meg er det en kombinasjon av mange fæle opplever jeg ikke klarer å skille fra hverandre. Det er en blanding av utallige fæle opplevelser.  Broren min  hadde svært god effekt. Han synes at traumebehandlingen har vært helt avgjørende for at han klarer seg i dag.

Min beste terapi er isbading. Det er ikke plass til noe som helst angst eller negativt når du bader i vann tett opp til frysepunktet. Alt rundt deg forsvinner. Dessuten utløser det endorfiner og dopamin. Du blir lykkeligere,selv om effekten bare varer i et par timer. De par timene bruker jeg til å sette i gang ting jeg ellers  synes det er vanskelig å få fokus til. Tegne, strikke,sy,lese bøker, Netflix

Så vondt å høre, både hva du og broren din gikk igjennom ❤ 

Der er jeg nok litt anerledes. Når jeg ble mobbet sa jeg tydelig ifra til både foreldrene mine og læreren, jeg synes det var slemt, utettferdig og vondt. Desverre gjorde ingen noe. Jeg prøvde å endre meg og gjorde alt jeg kunne for å stoppe mobbingen, bortsett fra å konfrontere de som gjorde det. Det turte jeg ikke. Jeg hadde ikke en eneste venn på skolen. Det var tøft å stå i mobbingen alene i tillegg til seksuelt misbruk og omsorgssvikt hjemme. 

Emdr hadde veldig god effekt på meg, selv om det var som du sier - så enormt med vonde minner at det var utfordrende å fokusere til tider. Psykologen min sa at det er enklere å behandle folk med enkeltstående traumer med emdr, for da er fokuset på en ting/hendelse. Jeg ble så og si kvitt flashbacks og mareritt, selv om vi kun tok tak i noen traumer. 

Så bra du har funnet noe som hjelper 🥰 isbading er deilig. 

Ts 

Anonymkode: e7975...e5d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Fordi noen blir bare sittende å gnage og gnage på de samme traumene i årevis. De nyttiggjør seg ikke behandling og trives i offerrollen. 

De som blir friske er de som jobber aktivt mot å bli frisk, som er motivert og kommer seg ut i jobb. Å gå veien nedover mot uføretrygd fører bare med seg en enda dårligere psyke og de blir aldri bra av å bare sitte hjemme å gruble. 

Anonymkode: 9080e...f6a

Ja for så svart hvit er det...

Anonymkode: dffd9...79c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Vet egentlig ikke. Jeg har vært igjennom det samme som deg, og har klart meg bra. Tror bare jeg har en personlighet som er rastløs, så jeg sitter sjeldent å tenker og grubler og mimrer. Da gjør jeg heller noe hyggelig. Om det er riktig måte og håndtere ting på vet jeg ikke, men det har ihvertfall ikke gjort ting verre. 

Anonymkode: 739fd...9cc

Sånn er jeg også. Tenker mer på «hva kan jeg gjøre med det» isteden for å gruble. (Ifølge min mor, så hadde det med intelligens å gjøre, «dumme folk blir ikke deprimerte» mens hun derimot…🤦‍♀️)

Anonymkode: a1b23...ddb

[Jordbæra]

Jøyemeg skrev (3 timer siden):

Det skjønner jeg. Jeg er i samme situasjon som deg. Har vært min egen hjelp og støtte alltid. Har lidd i sjul for ingen skulle se. Skammen over at jeg er ødelagt har vært altoverskyggende, men i dag, etter mange år i terapi som voksen, er jeg medisinfri, symptomfri og fri. Jeg kjenner på en enorm styrke, mestring og stolthet som ikke ligner grisen! Og dette har jeg klart på egenhånd. Ingen kan klare å knekke meg 💪🙏

Det samme kunne jeg skrevet. Jeg kjenner en enorm styrke i meg. Noen perioder er tøffe som i alle sine liv, men jeg tenker bare tilbake på at jeg har vært igjennom verre. Så biter jeg tennene sammen. 

[Kalevala]

Jeg tror det er en betydelig genetisk faktor som gjør at noen klarer seg greit, og andre bukker helt under av tilsvarende traumatiske opplevelser. Og så er det selvfølgelig viktig med god hjelp og støtte etterpå, men da trenger man også evnen til å nyttiggjøre seg hjelpen. Det tror jeg også er genetisk. 

Selv har jeg optimisme i ryggmargen. Jeg tenker automatisk "hva er bra med dette" når det skjer noe uforutsett negativt.  Jeg kan ikke skjønne annet enn at det er genetisk. 

 

[AnonymBruker]

3 hours ago, AnonymBruker said:

Veldig glad på dine veier ❤ Så deilig å føle styrke, mestring og stolthet 💪 og det har du jo all grunn til. Det er så fascinerende og motiverende det du skriver. Og får meg til å tenke litt.....

I hodet mitt så er jeg fortsatt ødelagt og ikke frisk, selv om jeg har kommet dritlangt. Jeg har liksom aldri fått lov å være syk, ingen som har forstått at jeg kunne slite etter alt jeg har vært igjennom og alle har hatt forventninger om at jeg skal bli noe stort, selv den dag i dag.  Og dette sitter nok igjen i meg enda. Jeg blir liksom ikke helt fornøyd før jeg er 100% som en helt frisk og sterk person. Det var nok dette som knakk meg for noen år siden. Noe jeg også føler er feil tankegang, men ikke helt klart å snu det. 

Heldigvis har jeg møtt på forståelse fra nav, lege og psykolog. Som har gitt meg tid til å bygge meg opp og ikke har krav om at jeg skal bli 100%, men lage meg et godt liv som også innebærer jobb etterhvert. Og det føler jeg at jeg er på god vei til å gjøre. Må bare presse ut alt det ytre presset og være fornøyd med alt jeg får til. Jeg har det jo generelt veldig godt. 

Litt avsporing fra min side 🙊 

Ts

Anonymkode: e7975...e5d

Du er heldig som har møtt pp forståelse fra systemet! Det er en enorm tilleggsbelastning å bli "reviktimisert av systemet" som A. Kirkengren kaller det. (Hun skrev "Krenkede barn blir syke voksne").

Anonymkode: 19426...aca

[Jordbæra]

Kalevala skrev (1 time siden):

Jeg tror det er en betydelig genetisk faktor som gjør at noen klarer seg greit, og andre bukker helt under av tilsvarende traumatiske opplevelser. Og så er det selvfølgelig viktig med god hjelp og støtte etterpå, men da trenger man også evnen til å nyttiggjøre seg hjelpen. Det tror jeg også er genetisk. 

Selv har jeg optimisme i ryggmargen. Jeg tenker automatisk "hva er bra med dette" når det skjer noe uforutsett negativt.  Jeg kan ikke skjønne annet enn at det er genetisk. 

 

Jeg tror ikke det, jeg er den eneste i min familie som har klart meg såpass. En som er ekstremt unnvikende og trekker seg unna alle. En sosiopat, en sterkt psykisk syk og en narkoman. Det er 4 av min nærmeste familie. Før det har vi besteforeldre av samme sort, unnvikende og sosiopat. Jeg har mange søskenbarn som ruser seg. Jeg har kun et sett tante og onkel som fungerer normalt. 

Så hvor har jeg hentet styrken min ifra? 

[Jøyemeg]

Jordbæra skrev (2 timer siden):

Det samme kunne jeg skrevet. Jeg kjenner en enorm styrke i meg. Noen perioder er tøffe som i alle sine liv, men jeg tenker bare tilbake på at jeg har vært igjennom verre. Så biter jeg tennene sammen. 

Jeg er stolt av diagnosene mine. Jeg skammer meg ikke lenger over dem eller skjuler dem. Jeg forteller gladelig om dem. Jeg er stolt av å ha et tilnærmet normalt liv, normale handlingsmønster, følelser, reaksjoner og alt det der, på tross av alvorlige diagnoser, men det har tatt nesten 40 år og mange hundre timer terapi, tårer, redsel, oppkast og alt mulig. Jeg vant 💪

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Selvfølgelig finnes det sterk og svak psyke. Ah .. at det går an............. 

Anonymkode: bda8b...4ac

Vi er uenige, og det lever jeg helt fint med. 

Anonymkode: aa002...f98

[AnonymBruker]

Rett og slett fordi folk er forskjellig. Typisk det man kaller løvetannbarn. Selv søsken med samme traumatiske oppvekst kan ende opp på ulike måter. Dessuten er det en del genetikk oppi alt dette, og søsken er normalt ikke helt lik genetisk heller.

Anonymkode: 4fd9a...40c

[Silva Pluvialis]

.

Endret 3. oktober 2022 av Tvillingsjel